En forfatter i magen? -Amatørforfatternes krok

[Knebel]

Javisst gjør den det, særlig uten at du bidrar med annet enn sutring!? Good Luck

6615124[/snapback]

 

Hrmph! Jeg har faktisk et aldri så lite utkast liggende...

6615221[/snapback]

 

javel! får jeg se dette før jeg går til de evige beitemarker? Du er stor i kjeften, hva med å levere?, og da skal jeg si at jeg har ikke blitt overveldet av dine tidligere ferdigheter.

6615256[/snapback]

 

Hehe.. Litt fart og spenning her? Eller bare knuffing? Jeg er 'far overdue' jeg også med en historie.. Men som eks sjømann tillater jeg meg å ta meg 'ei fylla' av og til og utsette verdens problemer.. Skål

[Gjest Bruker-95147]

Javisst gjør den det, særlig uten at du bidrar med annet enn sutring!? Good Luck

6615124[/snapback]

 

Hrmph! Jeg har faktisk et aldri så lite utkast liggende...

6615221[/snapback]

 

javel! får jeg se dette før jeg går til de evige beitemarker? Du er stor i kjeften, hva med å levere?, og da skal jeg si at jeg har ikke blitt overveldet av dine tidligere ferdigheter.

6615256[/snapback]

 

Hehe.. Litt fart og spenning her? Eller bare knuffing? Jeg er 'far overdue' jeg også med en historie.. Men som eks sjømann tillater jeg meg å ta meg 'ei fylla' av og til og utsette verdens problemer.. Skål

6615318[/snapback]

 

Der var du igjen! Har fast tak i manen og hyler ut "hi yo silver"

Når kommer det en "tåredryppende" story from FHJ?

[Knebel]

Der var du igjen! Har fast tak i manen og hyler ut "hi yo silver"

Når kommer det en "tåredryppende" story from FHJ?

6615346[/snapback]

 

Jepp.. Jeg trenger et nakkadrag.. Jeg må faen få noe ferdig over helga.. Får håpe at fyllenerver slår til på søndag med tilhørende trang til å skrive seg ut av helvetet!!

[Gjest Bruker-95147]

Nei nå havnet tråden på side to i "mine innlegg", på tide å flytte den frem til side en. Hvordan går det med skrivingen karer? Her spruter det ut fra mine velvoksne knakkpølser den ene svulstigheten etter den andre ...

[akristina92]

"Fy faen. Det må være en jævla vepseliga her en plass. Dette er andre gangen på rad jeg får vepsebesøk midt på natta. Etter ørten softgunkuler(den satt i taket, og jeg får ikke slått den da) fikk jeg endelig skutt av et eller annet på den (den kunne i alle fall bare slepe seg rundt). Mens den lå på gulvet og ba om nåde klaska jeg den i trynet med gårsdagens avis.

 

Vel, da var den faren ute av livet. Da gjenstår det bare å lukke vinduet får å utestenge flere eventuelle trusler. Gjett hva jeg finner der? Jo, enda en av de forbanna kaldblodige drapsmaskinene. Jeg finner frem gårsdagens avis igjen, og moser invollene til vepsen utover vinduet, og lar det stå igjen der som en advarsel. Jeg pustet lettet ut og lukket vinduet..."

 

Jeg følte for å skrive litt etter jeg hadde brutalt mordet to vepser. Det går egentlig fra en liten hendelse til en historie. Kan endre første delen, og små deler av andre senere om dere vil!

Endret 12. august 2006 av Flaringo

[E.T]

Flaringo, jeg vil ansette deg.

 

Verden trenger flere dyktige vepsedrepere.

[pakke]

Dette var en artig tråd! Og for å bidra litt, her er et aldri så lite utdrag fra noen av mine skriblerier.

 

...

 

Vel hjemme skilte vi lag med jentene, som gikk til leiligheten i etasjen over oss, der de bodde. De hadde lagt planer om å sove. Knut, Tor og jeg gikk ned til fetter Per og skrudde på det enorme karaokeanlegget. Nå var vi imidlertid i en slik stemning at vi kunne sverget på at sangen vår hørtes kjempefin ut, og ikke minnet det minste om store rovdyr i havsnød. Vi sang av all kraft, og vårt repertoar kjente ingen grenser. Gamle kjærlighetsviser og black metal i skjønn harmoni sendte sjokkbølger gjennom huset, og vokalen ble mer og mer overbevisende for hver strofe.

 

Da vi skulle synge dødsmetallversjonen av Dolly Partons ”Jolene” for tredje gang fikk vi besøk av en lettere utmattet Siri, som kunne meddele at vårt musikalske talent var langt mer begrenset enn vi nylig hadde forestilt oss. Vi fikk også vite at huset ikke var så godt lydisolert som husverten ville ha det til. Under sterk påvirkning av hennes kvinnelige autoritet bestemte vi oss for å avslutte konserten og legge musikken på hylla inntil videre. Tidlig neste dag oppdaget vi at Siri og Line delte leiligheten i etasjen over oss med enda en jente. Henne ble vi aldri like gode venner med.

 

...

Endret 12. august 2006 av pakke

[Con]

Slenger inn en liten ting jeg skrev til min mor sist morsdag.

Er veldig glad i mamma

(den ene kvinnen som har kontroll over den store gutten)

 

 

 

 

Det er høst. 16-oktober 1981 for å være helt nøyaktig.

Regnet plasker ned i hele bergen, en taxi kommer hylende inn på parkeringsplassen utenfor sykehuset, en 20 år gammel mørk mann i skinnjakke kommer løpende mot døren,

han hyler: -HJELP! Kona mi skal føde!!

Han løper tilbake til bilen med legene etter seg,

han løfter henne ut av bilen og opp på båren.

 

Minuttene og sekundene går, han tripper utålmodig frem og tilbake i gangen, svetten renner fra pannen, døren åpner seg, ut kommer en sykepleier og sier: -nå kan du komme inn.

Han går inn. På sengen ligger hun, med ett lite barn på magen.

-Det ble en gutt Carl! Er du ikke glad?

Tårene triller nedover kinnet hans. Den mørke sterke mannen smelter helt.

-Det er den nydeligste gutten jeg noen gang har sett!

-Han skal hete Chris!

...og slik ble det!

 

Den mørke mannen ble bare 26 år.

Chris er nå 24 år og på vei videre i livet.

Han har vokst opp uten en far, og vet hva savn er.

Han er glad for at han har verdens beste mor!

En mor som alltid har hatt tid til han, og alltid har passet på han!

 

Chris er vel kanskje en slags mammadalt?

Om så er, så kan det bare være sånn!

For Chris elsker sin mor! Og slik er det bare!

[hylo]

Blir vel nødt til å skrive noe straks. Må først røyke ferdig, though.

 

Sånn. Ready for takeoff.

 

Det var en rolig, men alikevel slitsom vei fram til bygda. Jeg har lyst på kaffe, tenkte jeg. Klokken er jo 06:22. Det er jo helvetes tidlig på morgenen. Folk har jo ikke stått opp eller begynt å bevege på seg enda engang. Og det er jo søndag! Jeg har jo trossalt kjørt i 4 timer og holdt meg våken på himkoken min og gammel og veldig tørr kokain fra sist helg. Er det rart denne stakkars sjelen trenger litt kaffe? Nei, dæven! Der var det en Statoil. Vi tar turen innom her og får litt påfyll av den allerede himkok-smakende kaffekoppen min.

 

Jeg gikk inn på stasjonen og la merke til hvor dårlig vedlikeholdt alt var. Vel. Her er det rottebæsj på gulvet, mugg på pølsene i pølsedisken og godteriet var støvet ned. Jeg ble møtt av et spydig, samtidig ganske vennelig blikk av en høy, mørk og værbitt mann. Ansiktet hans var fullt av gammelt, grått skjegg. Jeg stirret hardt tilbake og fyllte på koppen min med pisslunka og illeluktende kaffe. Jeg tok en slurk og gikk til disken til for å gjøre opp for meg. Mannen bak disken svarte med en særdeles mørk stemme at det ble 13 kroner. Jeg la en tyvekroning på disken og sa at han kunne beholde de resterende 7 kronene og bruke de på oppussing av denne rønna. Mannen svarte meg ikke, men stirret iskaldt på meg.

 

Jeg gikk ut av stasjonen med kaffen min og hørte han mumlet noe som ikke var fullt så hyggelig. Jeg bestemte meg for å ignorere det, istedet for å brygge opp til bråk. Man vet jo aldri hva slags skumle våpen innavl fra hytti helvete har. Jeg gikk vaslende bort til bilen og tenkte at jeg skulle ha meg ei stripe før jeg tok turen videre. Jeg sniffet med all min kraft og til min store glede tok dette veien inn i blodet og gav meg en deilig, fin og stor nytelse. Alt gikk kjapt. Jeg startet bilen og kjørte forsiktig ut av stasjonen. Tråkket litt på pedalen for å komme meg kjappest mulig ut av dette småråttene stedet. Alt kjentes ut som at det gikk på ett sekund. Bilen kjørte som et skudd langs den humpende grusveien. Min destinasjon? Å spørre en kokainsniffende, himkokfull mann på 34 år er som å spørre en baby om en pent rullet rullings av feiteste sort. Destinasjonen min var langt vekk. Ikke faen om jeg skal tilbake til Oslo med alle korrupte, syke og maktmisbrukende køller av noen politimenn. De var overalt! De tok alt i sin vei og svelget det med glede.

 

Solen begynte å lyse over fjellet jeg kjørte ved siden av. Men helvete da, tenkte jeg og tok ut en krokete og sliten røyk av Prince-pakka. Nikotinsuget tok overhånd og røyken ble tent. Grå, nydelig røyk med psykadeliske mønster fyllte bilen. Jeg la merke til dette og ble sittende å undre med hodet stirrende på alt annet enn veien. Først da jeg var på vei ned i grøften på andre siden av veien så jeg dette og bevegde meg mot riktig kjørebane. Hvordan i guds forlatte helvete kan jeg finne et motell eller i det minste en hvileplass her i ødemarken? Trøttheten kom. Det kjente jeg. Derfor rullet jeg ned vinduet og bevegde hodet ut av vinduet. Samtidig som jeg gjorde dette kom det en passerende trailer og jeg, som allerede hadde hodet ut av vinduet, fikk en real dose sort røyk med en pen blanding av olje i seg på meg. Nå ser jeg ut som en real svartskalle tenkte jeg og tok en slurk av den nå iskalde kaffen. Faen ta, tenkte jeg og pælmet alt som het kopper og kar ut av vinduet. Oi. Faen. Inne i den ene koppen lå kokainen min. Den dyrebare kokainen som skulle holde meg våken frem til jeg kom til min ukjente destinasjon. Jeg trakk i brekket og bilen tok en halvrunde og stod mot koppene som lå strødd på bakken.

 

Jeg gasset frentisk på og stoppet foran de ødelagte koppene. Bilen stoppet pent og tidig foran koppene og jeg bevegde føttene ut av bilen. Nå merket jeg at kokainen slapp sitt sterke tak om meg. Om jeg finner igjen dette vidunderfulle middelet skal jeg jaggu ta ei skikkelig stripe tenke jeg mens jeg lette etter det. Tilslutt var det et faktum. Jeg fant igjen narkotikumet og satt meg i bilen og snudde den. Stripen med hvitt pulver ble lagt og jeg sniffet i meg alt og ble slått i ansiktet med et balltre! Jeg hylte av rusen og gasset på som et raggersvin fra 80tallet med en blodtrimmet Volvo Amazon. Et skilt ble passert. Der stod det noe med Finnsmarksvidda.

 

Jeg var på begynnelsen av finnmarksvidda når dopet begynte å få en fast neve rundt meg. Jeg passerte noen reinsdyr og stoppet bilen. De så skumle ut i medtatt tilstand. Jeg viste fingeren til en og den viste en slags sur grimase til meg. Jeg ble veldig redd og hoppet inn i bilen. Dette er reinsdyrens territorium. Reinsdyrland. Et farlig, men fredfullt sted. Du kan kose deg i lange stunder her, men tilslutt vil et eller annet reinsdyr ikke vende det andre kinnet til deg, når du skal slakte det. Da er intensjonen deres å drepe deg med klovene. Trampe deg ihjel. Derfor er en halge med minimum 40 skudd i reserve ett klokt valg å ha i lomma. Disse jævlene er farlige!

 

Jeg kom til et skilt der det stod Trondheim. Hva faen er det for et sted, tenkte jeg og kjørte mot stedet. Jeg ble møtt av en gigantisk, men alikevel jævla stygg kirke og en pen jente. Jeg smilte litt og søkte etter et slumstrøk der jeg kunne finne meg en med kontakter, sånn at jeg kunne finne meg en med litt syre. Jeg kjørte rundt i ca en time og fant en veldig lumsk kar med hette. Jeg spurte etter dop og jeg fikk svar om at jeg måtte ha penger på meg. Jeg dro fram lommeboka og sa jeg skulle ha all syren han hadde. Det var en hel del penger som ble borte der, men alikevel var det verdt det.

 

Etter dette kjørte jeg videre og fant veien ut av denne rare og sinnsvake byen. Jeg kjørte på en eller annen form for motorvei og tok meg litt syre. Å, du gode, hellige skaper, som det smalt i munnen! Jeg ble frentisk og satt litt Neil Young. Jeg sang falskt, men alikevel sjarmerende med, samtidig som veien ble grønn og etterhvert rosa. Fuglene som satt i trærene ved veien så ut som gravstøtter og trærene så ut som lik. Skummelt, egentlig. Jeg trommet i takt på rattet (jeg tror i alle fall at det var i takt) og la merke til noen blålys bak meg. Jeg sakket ned og stirret i speilet. De kjørte heldigvis forbi og jeg fortsatte å synge og tromme med. Fartsgrensen var sannsynligvis 100km/t der, men jeg tuslet bortover i 90km/t. Det vil si at jeg ble forbikjørt av mange. Det artigste var når jeg tok meg et langt og deilig sniff med "kola" og så en unge vise fingeren til meg. Jeg viste fingeren tilbake og stirret stygt. Ungen begynte å gråte. Det gledet meg.

 

Nå var søvn et ukjent begrep for kroppen min. Jeg hadde vært våken i sikkert 60 timer til sammen. Hvor lenge det var siden jeg hadde flyktet til min ukjente destinasjon, var ukjent, men jeg vet at det var en stund siden. Jeg tok meg en dram med himkok i bilen mens CCR dundret ut av høytalerene på full guffe. Shotting ut fra kaffekopper fungerer dårlig. Jeg skrek litt i stolen min og kjørte pent videre...

Endret 14. august 2006 av Hylo

[Kanetheheatsink]

Vann

 

"Vann, det er det ekle stoffet som fører med seg både sykdommer og død.

Det flyter rundt, under gatene, i skogen og til og med hjemme i kjelleren min.

Hver eneste gang jeg går ned i kjelleren min blir jeg like sur. Det dumme vannet har gjort skader på både trappen og verktøyet mitt! Jeg hadde tenkt å drenere til neste sommer… Det helvetes vannet tar ikke hensyn til andre. Det er egoistisk og tenker bare på å spre seg rundt om i verden.

 

Om sommeren pleier jeg å dra til stranden. Det gjør jeg på trass, fordi mamma en gang mente at jeg var en pyse, som ikke turte å bade. Selvfølgelig bader jeg ikke når jeg er der, men det vet ikke hun. Det hender jeg kjefter litt på vannet hvis jeg er den første som er der. Idet siste har det ikke regnet så mye, og jeg tror det er fordi jeg fortalte det mitt hjertes mening.

 

Jeg hørte forresten om en elv i Kina som gikk gjennom et fattigstrøk. Av en eller annen grunn hadde det kommet gift i elven. Da de innfødte drakk av vannet ble de syke, og noen døde. Ja, du tror vel ikke det var noen mennesker som hadde gjort dette, gjorde du? Nei, det var vannet. Hadde ikke vannet rent opp eller ned, så hadde ikke giften spredt seg. Jeg mener at dette er et veldig klart bevis på at vannet er ondt. Dessverre tok ikke mennene på politistasjonen meg seriøst denne gangen heller.

 

Da Titanic satte kursen for Amerika var alt godt planlagt og klart. Båten skulle ikke kunne synke, men jammen klarte vannet å ta knekken på skipet likevel.

Det hadde gjort seg om til et isfjell! Jeg mener… når vann gjør seg om til isfjell er det nok ikke bare fordi det fryser, det er nok en skjult mening som bare vannet forstår.

 

Jeg er glad i planter, men jeg hater å måtte vanne de. Derfor vanner jeg dem heller masse en dag i måneden, istedenfor litt hver dag. Det hender til og med på sommeren, at det går tre måneder mellom hver gang. På sommeren er det mange fine blomster og trær å se. Det er ingen som kommer og vanner dem, men de vokser like fint. Derfor har jeg sluttet å vanne, men heller begynt å lufte mer. Selv om plantene har vært veldig daffe de siste to årene, tror jeg de har det ganske bra. Det er nok bare en overgangs periode, som er over før jeg vet ord av det.

 

Mamma og pappa har alltid sagt at det er sunt å drikke vann. Men det syntes ikke jeg. Når jeg leser på flaskene med vann ser jeg ofte på innholdet. Et ord som ofte er gjentatt er H2O. Tror produsentene virkelig at de kan putte inn alle mulige stoffer og bare kalle det vann? Nei, det blir for dumt. Det rare er at folk biter på det og kjøper det. Selv prøver jeg å drikke minst mulig vann. Derfor har jeg begynt å gå turer rundt et tjern dager det er veldig varmt, for da fordamper vannet og jeg får i meg masse fuktig luft. Da sparer jeg utgiftene og samtidig kan jeg få i meg fuktighet uten å måtte risikere å bli kvalt.

 

Det verste jeg har opplevd var da jeg var med arbeids kollegene mine på danskebåten, og låste meg ute på taket. Det begynte å duskregne, og jeg var omringet av vann. Jeg valgte derfor å knuse ruten for så å låse opp. Jeg ble selvfølgelig ikke forstått, og kapteinen satte meg i arresten. Men for all del, det var mye bedre å sitte der to dager enn å sitte på taket. Jeg ble veldig tørst etter hvert. Det eneste de slaskene serverte var vann og brød. Mens jeg satt der ble jeg sikker. Jeg skulle aldri reise med båt mer.

 

 

 

Vannet er nok det ondeste som finnes. Man skulle nesten tro at vannet var fanden selv. Når man får høre om båtulykker, flodbølger og fæle ting er det vanskelig å si at man liker vann. Kan du kanskje si noe positivt om det? Det kan i alle fall ikke jeg! Russerne må være de eneste som liker vann og hav. Der gjemmer de ubåtene sine, og gjør seg klar for å okkupere resten av verden. Ja, bare på stranden ser jeg ofte små periskop dukke opp støtt og stadig, gjerne på områdene der barna svømmer og leker. Er det rart jeg er stresset for tredje verdenskrig?

 

Jeg har lagt merke til at det finnes land der det er vannmangel. Jeg kan ikke fatte og begripe hva de klager over! Hadde de opplevd hvordan jeg har det her, hadde de nok satt litt mer pris på forholdene enn de gjør… Hadde jeg levd der ville jeg sittet i ørkenen. Tenk så deilig å kunne sitte i sanden og sole seg, uten å være redd for å bli torpedert. Uansett hva du velger å tro, er jeg overbevist om at vannet er flytende ondskap.

 

Huff, nå som jeg har fortalt deg om vannet er jeg blitt skikkelig irritert!

Jeg tror jammen jeg skal ta meg en varm dusj å få roet ned nervene…"

 

 

Høst tentamen

[Notatblokk]

Æh. Sånn kan det gå, midt på natta når man ligger og tenker for mye. Kom ikke noe videre enn dette, og det blir nok aldri noe mer enn en beskrivelse av øyeblikket.

 

Kjenner fingertupper stryke over myk hud. Ser det ertende blikket, kjenner hendene på kroppen. Begjæret, vilt og utemmet, og hele kroppen skriker "NÅ!". De intense følelsene, en lett famling for å fjerne forstyrrende plagg. Så roer det seg, vissheten om at ingenting vil forsvinne med det første er på plass. Fingre stryker over myk hud igjen, på steder som er ukjente for andre enn deg og meg. Et felles ønske. Jeg kjenner den varme pusten din mot halsen, og verden stanser. Øyeblikk som ikke kan etterlignes for noe i verden. Det brenner i hele kroppen, den er frustrert, og vil nå! Bevisstheten forsøker å dra sekundene så de skal vare evig. Rask pust, negler graver seg inn i ryggen. Vi er ett. Og så kommer stillheten. Den gode, varme stillheten en ikke trenger å bryte. Du smiler.

[Dotten]

Mye bra lesing her, for en matros er det spesielt morsomt å lese om livet til sjøs som PencilCase så eminent fremstiller. Ananas hadde et meget bra bidrag, skal lese Hylo sitt så fort tiden strekker til.

 

Får vel slenge inn endel bidrag her så fort jeg er ferdig med krimmen og den ukjente brukeren har møtt sin dommedag i de permbannedes rike. Har endel noveller og større prosjekter liggende, så jeg kan jo slenge ut i hvert fall deler av det om ønskelig.

 

Håper flere blir med her

[Gjest Bruker-95147]

På tide å bumpe!

 

Noen som har planer om å poste noen gyselige julehistorier?

 

Jeg har en ordentlig bedriten under sluttførelse.

 

Utfordrer spesielt trådstarter

[Speik]

I likhet med meg selv, er det sikkert mange der ute som sitter og skriver litt for seg selv, og kanskje har drømmer om å gi ut bok.

I denne tråden kan vi poste utdrag/avsnitt av det vi har skrevet, og få kritikker/kommentarer av andre brukere, som kanskje kan hjelpe oss med å utvikle oss.

 

Jeg kan vel like godt begynne, med ett lite utdrag fra en fantasy-fortelling jeg har skrevet:

-----------------------

 

Et lysende skjær av solstråler trengte gjennom de høye trærne og ned på bakken. Kvistene var brukkne, trærne var skrøpelige. Det eneste fint som var igjen i hele skogen, var de siste solstrålene.

Lyset varmet om hjertet, og tanken på at skogen var så ødelagt, kom nesten borte.

Midt i denne åpningen av lys, sto Mirranda, en ung skogalv, og kikket i bakken. Hun hadde langt, mørkt hår, og var kledd i en grønn drakt.

Det fantes ikke lenger munterhet i hennes sinn. Mirranda brukte å vandre rundt i skogen i timevis hver dag, men ikke nå lenger.

Hånden hennes berørte treet ved siden av. Barken var sprukket, det var tørt. Hun senket hånden og plukket opp en liten kvist. Den var like skadet. Bladene og løvene lå strødd rundt henne, som om det var høst. Men det var ikke det.

”Knekk!” Hun snudde seg brått. Et ekorn sto foran henne. Det var lite, brunt og smilende. Hun tok det opp. ”Hei lille venn, ” visket hun for seg selv. Hun så lenge inn i øynene på dyret, mens hun forsiktig strøk hånden sin langs ryggen dens.

Alven snudde seg, la ekornet i armene sine og gikk langs stien.

 

----------------------------

 

[smetho]

Ja, det bor vel en liten en i meg også. Allikevel, ser ikke helt grunnen til å poste her. Er mer for min egen glede Den er uansett langt fra ferdig, så ikke noe morsomt for dere heller. Kanskje jeg legger den ut et sted når jeg blir ferdig, eller i redigeringsfasen. Spørs bare om jeg holder ut Har en tendens til å ikke gidde.

[Aiven]

Min spillkarakters bakgrunnshistorie(ENG).

 

Chiba "Hawk"

 

Born under a Ratchet palm, raised in a scrapyard as the only child of her father. Her father was a notorius drunkard and a scrap trader, her mother died before she can remember. Life was ok, hiding from daddy's beatings in the scrapheaps, playing with screws and broken gadgets from all over the world. When she turned twelve, she ran away from him, not because she wanted to, but because "she saw no reason whatsoever for him to touch her in an unappropriate way, just cause she looked like her mother". The road was short to the pirateships docking in Ratchet, it was the fastest way, far, far away.

 

In the early days she disguised as a boy, cutting off all of her hair and wearing baggy shirts and jumpers. After a while, her womenly forms became too hard to hide from dribbling pirates and then she managed to form a relationship with the far older captain, the notorious Lucifer Blackbeard. They married when she was sixteen and she became the beautiful Queen of the Pirates and by time a Hawk of The Seven Seas. However, after some years again, captain Blackbeard grew tired of her and he took advantage of every opportunity to tell her. Some sources claims that this has something to do with all the metallic junk Chiba kept in their common cabin and the fact that the captain always wake up, the day after, with several sharp gizmos and screws itching and often also with a barrel of oil in his lap, which he had naively mistaken for grog. So one day, she found herself standing at the docks in Ratchet, once again, with her pile of junk beside her, as well as two chests of gold as a "final gift", ol' Blackbeard on his way for Booty Bay, to fill up his cabin with Mag'har whores. If asked, Chiba will say that he was a heartless man and it is not known for sure if Lucifer Blackbeard was in the posession of a heart. However I personal belive that he cared for her, at least at times when he wasn't busy with other things.

 

Chiba wasn't the one to cry over a man for months. She accomplished that in a week and when done, she built up a successful engineering shop in Barrens, spending quite a lot of gold and then earning it back again. However, after five years as a pirate, the life as a shopkeeper will soon grow a bit boring on you and after she had started earning a bit of money, she left it to her "first mate". She is now traveling the world as an assasin, armed with lethal devices from her shop and some sharp weaponry.

Endret 14. februar 2007 av AvieN

[Gjest Bruker-95147]

Snip!

 

7906008[/snapback]

 

Joda, her var det endel rause mengder fantasi. Det som mangler er en bedre flyt i fremdriften. Det blir for mange unødvendige stopp. Eks; "Kvistene var brukkne, trærne var skrøpelige" ville jeg formet til; Kvistene på de skrøpelige trærne var brukne osv.

 

Edit: Speik, se litt på AvieN's utdrag! Det har fin flyt

Endret 14. februar 2007 av Bruker-95147

[Dr. Mobius]

På tide å bumpe!

 

Noen som har planer om å poste noen gyselige julehistorier?

 

Jeg har en ordentlig bedriten under sluttførelse.

 

Utfordrer spesielt trådstarter

7277530[/snapback]

 

Jeg så bumpen din først nå

Jeg tror jeg lider av skriveblokkering for tiden. Gang på gang har jeg satt meg ned for å skrive noe, men jeg kommer aldri lenger enn ca en side før det stopper totalt.

Jeg har faktisk flere halvferdige historier liggende, men jeg vil ikke bli som Tolkien og poste ufullendte historier.

[Gjest Bruker-95147]

Samme sydommen her gitt Etter ti sider ble det en bråstopp, mangler vel ca. to for å være i havn. Klarer heller ikke starte på en ny før jeg har gjort meg ferdig med denne.

 

[Eplefe]

Sommerfugler i motvind

 

Hun vandret rundt i sin egen verden, en sjelden blomst, sort med rosa prikker eller noe. Alltid med et rødt pannebånd og blomster i øynene. Hun hadde ikke mistet kontakten med barnet i seg. Latteren hennes var så varm at den formlig kunne smelte snøen en lang desembernatt. Smilet hennes smittet, og håret hennes danset. Hun ville ikke endres, alltid være sitt barnslige jeg. Smil lille venn, smil!

 

Men ting forandrer seg over tid.

 

Mørket har falt, Ensomheten stilles ikke av usynlige venner. Skjerfet strammes rundt halsen, og stillheten kveler henne sakte. Dø, pike, dø. Hun vil intet mer enn å sove evig. Hun takker verden for lidelsen og livet, før spydet treffer bakken. Du kan lese henne som en åpen bok, men sidene er revet, klippet, og ødelagt. Blekket drypper som blod. Faen ta det, faen ta deg, faen ta deg.

 

Hør hvor høyt stillheten skriker?

 

På tide å vokse opp. Hun tar av seg pannebåndet og sminker seg. Det blåser, men vinden når ikke opp. Vakker, vakrere, død. Hun vil nå det, en høyere form for ynde. Strekmannen hennes dør bort, sklir over i ingenting. Han ber henne redde seg. Men det skjer aldri, aldri vender hun tilbake til gleden hun så brutalt ble dyttet fra.

 

”Hat meg”

 

«Hvorfor vil du elske meg?»

- Fordi du er vakker

«Lett for deg å si, du finnes ikke»

- Jo, jeg gjorde det. Helt til du tvilte.

 

Usynlige venner forsvinner det øyeblikket du tviler på at de finns.

 

Hun strekker seg langt for å nå det rette. Hun har ikke endret seg, hun bare viser nye sider. Hun gråter rødt, og blør sort, hun er en glinsende klisjè. Hun føler seg glemt av den hun elsker, og gir skylden til ham. Det er ikke et opprør, det er en drøm. Det er snart på tide å våkne opp, piken. Eller du kan sove evig.

 

Dine drømmer vil krydre døden for meg.

 

Du har vel opplevd en sommer, levd igjennom en vinter, elsket en vår og hatet en høst. Eller omvendt. Du har aldri møtt dem. Hun gjør seg klar til å møte våren og hvisker stille «Vil du være vennen min?», så strammer løkken seg om halsen hennes og vinteren byr henne farvel. Hater du henne nå? Det er gjensidig om det er en trøst.

 

Selv ikke sommerfugler kan fly hvis motvinden blir for sterk.

 

 

 

Gammel tekst, men kan vel legge den ut her.