En forfatter i magen? -Amatørforfatternes krok

[edds]

Gjør det! Gjør det! Elsker både Psions/T-Solbergs dagbok og PencilCase's sjømanshistorier! En fellestråd hadde vært supert.

[Dr. Mobius]

Da har tråden fått et lite ansiktsløft og vil nå fortsette som alle amatørforfatteres samarbeidsprosjekt.

Alle som skriver inn et stykke bør sende meg en PM slik at jeg kan oppdatere første post med sidetall for stykket.

 

God lesing

[Knebel]

Da har tråden fått et lite ansiktsløft og vil nå fortsette som alle amatørforfatteres samarbeidsprosjekt.

Alle som skriver inn et stykke bør sende meg en PM slik at jeg kan oppdatere første post med sidetall for stykket.

 

God lesing 

6556363[/snapback]

 

Gode greier T! Da får vi la skrivekløa strømme til..

[applemania]

Så jeg kan også skrive og poste det her?

[Con]

Denne tråden er noe av det beste jeg har lest på lenge Og så fant jeg den ikke før nå? Rett i favoritter med den

[Gjest Bruker-95147]

Så jeg kan også skrive og poste det her?

6557876[/snapback]

 

Klart du kan! Det er hele poenget med tråden at flest mulig bidrar med innlegg. Derfor til alle små og store "amatørforfattere" kast dere uti det! Lenge leve galskapen!

[Knebel]

Kongen av Kvakk-Kvakk..

-fra FHJ's memoarer

 

 

Jeg har vært borti mangt og mye som sjømann, og en av de beste historiene jeg pleier å dra fram er en skikkelig samling av småhistorier og situasjoner som folk flest har vanskelig for å takle og ta for god fisk. Vel jeg driter jo avlangt i det, for jeg erindrer hvert minutt av denne historien med glede som om det skulle vært i går.

 

Vi var på jomfrutur med våres eminente rederi sin siste ”highly sophisticated” kjemikalietanker, og skulle foreta første utlossing av en last svovelsyre i en liten havn i Mexico med det finurlige navnet Quatzaqualcos. Det var ingen ukjent havn for oss sailorboys, og ”hølet” gikk stort sett under navnet ”Kvakk-Kvakk” slik at det kunne uttales også av en hvilken som helst høyt beruset sjømann om han skulle føle akutt behov for det.

 

Det var en kombinasjon av en rekke faktorer som gjorde akkurat dette havneanløpet til en suksess og en glede for mannskapet om bord.

- Vi var på jomfrutur hvilket betydde at det var ekstra med nordmenn om bord. 14 i tallet.

- Kapteinen om bord hadde 50 års dag.

- Latinamerikanske havner har stort sett meget vennligsinnet innfødt befolkning.

- Flesteparten av de seilende hadde vært involvert i byggetilsyn og hadde vært lenge hjemme og hadde således et akutt forplantningsbehov. Vi både sipunga og fulle i peng alle som en. Og bukseræva hang så lavt at det skulle faen steike meg ikke forundre meg om det var akkurat vi som satte i gang hele saggebukse ”hypen”.

 

Vel som tidligere poengtert, hadde vår fryktede kaptein 50 års dag i løpet av havneoppholdet, og det ble det besluttet at man skulle gjøre noe med. Stuerten som var lommekjent i området foreslo at det fantes en kjekk liten sjømannsklubb ved navn Marino’s vi kunne begynne på. Det må sies at begrepet sjømannsklubb er et meget vidt begrep som strekker seg fra en telefonboks til et fullutstyrt førsteklasses horehus, med bås til hvert eneste beskjeftigete ludder. Etter å ha satt stopptørn, spritet vi oss litt opp og spankulerte vi nystriglet nedover gangveien alle 14. Der ble vi møtt av vårt første hinder.

 

En juntasoldat reiste seg bestemt fra sin meksikanske hvile stilling i et skilderhus av bølgeblikk, krympeplast og rekved da han hørte oss komme. Ladegrep tok han på mitraljøsen sin mens han spyttet stygt i bakken og så spørrende på oss 14 puleklare nordmenn. Han var ikke av skarpeste sorten den Emmanuel desperadoen der som ikke kunne legge sammen 14 og 14 eller mer og komme frem til svaret ”pule”. Han ble stående med hensikt til ikke å slippe oss forbi. Men kapteinen var en kvass kjuagutt fra Bergen og hadde alltid en kjapp kommentar på lager; ”Just going down to check the draft!”. For de uinnvidde betyr det at vi skulle ned å sjekke dyptgående på skuta. Vår vaktmann var fornøyd med det, og syntes at det var en plausibel forklaring. Selv om vi åpenlyst hadde sterkere drikkevarer med oss i hånden samt at det lå en taxibåt og ventet på oss en pisslengde unna.

 

Vi kløv om bord i taxiprammen og stevnet videre inn i historien.

 

Da den svært nedtyngete taxifjøla begynte å nærme seg vårt bestemmelsessted kunne vi kjenne den lett gjenkjennelige pisselukta som alltid oser over de sydamerikanske tettstedene. Vel, hvor det lukter piss er det minimum 50 % sannsynlighet for at det finnes høne! Det er i hvert fall mitt forsiktige anslag.

En halvtime(!?!) senere gjorde vi strandhogg, og tok oss opp til første sjappe. Kan skjønne at guttene var tørste etter å ha begitt seg over større oseaner med taxibåt. Vi hadde nemlig gått kjapt tom for reiseprovianten vi hadde med oss om bord i prammen. Så det var rett i baren.

 

”Sixty and Solo” forsøkte vår fortvilete førstestyrmann fra Rørvik å bestille, uten suksess. Det ble i all hovedsak kaktusblod med makk i som ble kosten. Og etter en usannsynlig mengde fant vi ut at vi var mannfolk nok til å ta oss til Marino’s og påbegynne bursdagspartyet til kapteinen. Inn i taxi med oss; ”Marinos kløbb de marineros, pår favår... Rapido rapido!!” Drosjesjåføren smilte fett slik bare Cheech Marin kan og sparket i gang så støvfokket sto. Han skulle ikke kaste bort tida for noen den degosen! Han var så forståelsesfull ovenfor fulle sjøfolk at ve bestemte oss for å chartre han og hans limousin på fast basis det følgende døgn..

 

Vel framme på haciendaen til Marino’s begynte gutta å sparke i jorda som olme okser med rødt i åsynet. Røde lys, rød løper, rød kledde mamacitas... Røde helvete! Vi var i paradis.. Vi kjappet oss inn og fikk hver si skreppe på fanget og et glass raffinert kaktus i neven... Etter litt fomling på svulmende murena bryster og en overstadig overfylt forpigg, var det den overnevnte førstestyrmann som fant ut at han måtte lense. På veien tilbake ble han var en alle tiders og potensielt kjempemoro rutsjebane i betong som endte opp i et grumset basseng litt nedenfor. Det viste seg at avsatsen til rutsjebanen lå vis a vis bardisken. Styrmannen tok seg opp til baren og hev av seg alle fillene mens han skoggerlo og inviterte de andre å gjøre det samme. Så trev han fatt i en pinnestol som han satte seg på i 120km/t nedover rutsjebana mens han gol som en morgenkåt hane.. ”Yhyhyyyy”, hylte han, mens han benyttet alle de to edrue hjernecellene sine til å balansere med slik at han ikke fikk en tragisk endelikt som en våt flekk på dekket under. Det var jaggu ikke mye om å gjøre. Han traff bassenget som et under, og tok applausen stående fra en tribune med applauderende horehooligans.

 

Etter han kom garantimaskinisten fykende med vomma som underlag, og skvettet våt de horene som fremdeles var tørr ved hjelp av nedslaget. Jeg kom etter, og landet så hardt at jeg måtte ha ekstra øm behandling av balla i etterkant. Det var det jeg fortalte kveldens første utnevnte i hvert fall.

Etter strabasene fant vi det for godt å spankulere rundt om kring å uhemmet vise flesket våres for madammene, slik at de kunne ha litt med i laget å gjøre de også.. Garantimaskinisten var best. Han hadde lagt underbuksa si behørig på tørk over bardisken mens han gikk og viste stellet sitt til madammene etter tur ved å danse rundt håndkleet han benyttet til hylster. Det er første og siste gang jeg noensinne har sett senior ludder snu seg vekk i sjenanse.

 

Men den overdimensjonerte spinnakeren av ei underbukse garantimaskinisten hadde lagt fra seg var for god til å ende sine dager som tørkeduk for Tequila syntes nå jeg. Jeg hvisket til ei småskjønn ei at hun måtte finne en ”tusjo del sprito” til meg.. Eller det var vel kanskje ”penn” jeg sa, men hun skjønte nok mine intensjoner. Tvers over ræva ble det behørig formulert ”Virgin voyage – (Navnet på skuta) of Bergen”. Vimpelen ble så spikret fast under det norske flagget som hang etter en 4 tom 4 under taket. Jeg har forøvrig via mine etterretnings kanaler fått bekreftet at underbuksa var sist observert det i August i fjor.. Hehe... Et varig minnesmerke..

Jeg følte tilbedende øyner som fulgte meg under hele denne operasjonen og fant ut at det var best å trekke seg tilbake og gjøre det man kom hit for.

 

Hun var en skikkelig ”Angelina” hun med en skikkelig trutmunn som kunne suge i gang en ensylindret Lister-petter, som forøvrig er en meget tungstartet livbåtmotor for de som ikke vet bedre. På vei til køya slo det meg for et fantastisk utspekulert arkitektur de hadde på den godeste sjømannsklubb. Med full intensjon hadde de laget klubben så praktisk at de hadde dansegulv og baren helt innerst i klubben i andre etasje. Så hadde de rutsjebane ned til første etasje som endte i badebassenget. Videre fra det kunne man skjære til venstre og ta seg en piss før man spankulerte videre ut mot rommene som var innredet for synd. Ut forbi der hadde man slengt opp hoveddøra. Så her måtte man rett og slett pule seg ut. Det var attpåtil to dobbelsenger i hvert rom slik at man kunne peise på i tospann, og se hvem som kom først i mål.. Yeeeehaaaa..

 

Hun var våt som en tropenatt og heit som en bjørkefyrt vedovn. Det at kompisen i sidesenga ikke fikk an opp var ingen turnoff for oss.. Vi peiset på og flirte stygt av dem mens de som ikke fikk køyplass fikk seg en ”venteblowjobb” i trappa ut forbi.. Hehe..

Men enn så heit som hun var, tok hun nok bare toppen av århundrets kåtjævel hun dama der. Etter seks måneder med hardt arbeid, fyll men lite kopulering var det masser igjen. Og vi mannfolk er nå en gang som bikkjer, og har den samme trangen til spre vårt genmateriale rundt omkring.

 

Vi som var ferdig med kveldens første stikk, samlet oss i baren for å rehydrere litt. Vi var alle klar over at vi ikke kunne la kvelden ende på det tidspunkt. Da stuerten kom ut svingende på sin velvoksne gryteleiv, ble det fart på sakene. ”Vi stikkar på Fox..”, sa han med et fett bergenserglis; ”De e den beste strippesjappen sør for Peso!!”. Dette kunne vi ikke la gå fra oss.. Kvelden var for ung til det.. Da vi alle var tømt for første gang, stuet vi oss inn i et par drosjer og satte kursen mot ”revehiet”. Fremdeles sultne og tjukke i peng. De røde ludderne viftet trett med sine blondemammelukker da vi for. Om det var for å kjøle seg ned eller fordi de ønsket oss farvel vites ikke.

 

Stuertskinnet holdt for en gangs skyld ord. ”Revehiet” var det mest anstendige ”daskoteket” jeg noensinne har vinglet innom i min sjømannskarriere. Det var grauttjukt i senioritas av murena slaget. Og det var ikke ei eneste stygg å se så langt et tåreblankt dekksoffiser-øye kunne rekke. Sjappen hadde en gedigen scene med slike stålstenger som det hang ludder fra i alle tenkelige stillinger. De hadde til og med montert en dusj på ene sia slik at madammene kunne ferske seg av når be ble salt nok i hakket. Det var skikkelig potensial i den sjappen der. Vi slengte oss ned ved et par bord så nære vi kunne komme scenen. Men vi kom oss ikke helt inntil slik at vi kunne kikke rett opp i godsakene. Der hadde en korpulent ’Don mafioso’ med følge slått seg ned, og alle antydninger til å sette seg nære ble avslått med et par skulende mordblikk med påfølgende fikling på innerlomma.. Vi skjønte den, og gav oss F. Kvelden var alt for ung til å holde hurlumhei med dop lakeier.

 

Herr tequilaflaske kom på bordet, og han ble kjapt kvitt sin byrde. Det samme gjorde et par av hans slektninger som sto i kø for samme ærend. Og mens en Salma Hayek eller ti skiftet til hud over hodet på oss begynte vi å få full tenning. Jeg hadde en del spansk lengst bak i en hjernevinning som plutselig dukket opp, og stakk en 20 daler i hånda på en alfons med tversover som sirklet rundt bordet vårt som en rød baron. –”Donde esta la senoritas?”, snøvlet jeg agerte et åndsvakt uttrykk og pekte på fanget mitt; ”Por que no aqui?”.. Han skjønte tegninga og slo over på en behagelig spanjakkengelsk som vi sailors er godt kjent med. ”What a gal you a like Mister?”.. -Mister my ass. Jeg pekte på et smykke som var klint oppetter glassveggen i dusjen med intet annet enn en ’såpe i tråd’ på seg. –Alfonsen nikket samtykkende og berømmet min excellencio smak. ”Bot what about the other fine gentlemen?” sa han og hipset på skuldrene. ”Line ’em up!” var svaret.

 

Så slapp vi gjeterhunden løs, og han gjorde sitt beste for å sørge for at alle ved bordet fikk seg et lite stykke meksikanersnop. En tulling av en annenmaskinist klarte å jage fra seg to premiedrops; ”Kunne ikke diskutere pollitikk me de dær!” Han steike i svartsvidde H, for en snøsokk. Men Alfonsen fant tilslutt en brilleslange til han og, som forøvrig loppet han for 500 daler i sjampiss. Hehe.. Til pass åt han. Man oppi alt dette glemte Alfonsen den gylne avtalen han hadde med meg. Jeg begynte å bli småsur og røsket fatt i kragen på desperadosen.. Hvor i svarte H hadde han gjort av min store kjærlighet for de neste 30 minutter? Han hadde til og med glemt hvordan hun så ut, så han måtte line opp besetningen en gang til. Etter noe om og men, fant vi elsklingen. Og jeg hadde jaggu truffet jekkpott!! Hun var en skikkelig rå jungelkatte med en ting i hue. Rå og uhemmet intimbryting slik vi sjøfolk liker det. Hun hadde tilogmed skikkelige horesokker på seg eller nettingstrømper som det heter på land, og sorte lakkstøvler som rakk godt oppå låra. Utenom det hadde hun ikke så mye på seg, ja for det kan være temmelig lummert i Mexico om kveldene.

 

Jeg fikk kosepratet litt med madammen og kjente etter at godsakene var av rett type og i orden. Etter litt fomling fant jeg av/på bryteren med det resultat at hun beit meg til blods i underleppa. Jeg fant lystig ut at her var det bare å skride til verket. Med ett stykk blodete glis nikket jeg oppover, og befant meg straks hengende på slep etter det edleste jeg har. Dama hadde godt tak, og dro meg bort på siden av strippescenen, hvor det fantes en skjult trappe som gikk oppover. På toppen av trappa traff vi på en humrende bole av en dørvakt som viftet med en nøkkel i en silkesnor. Denne tok dama med kjeften samtidig som hun kastet på det ravnsvarte håret sitt, glimtet med øya og snerret som en puma. Vi hev oss inn på et rom og peiste på det vi var god for mens hun hylte som en nygjeldet hannkatt..

 

Rett nedenfor, på scenen gikk showet sin vante gang, og nok et smykke var i gang med å la fillene falle. Litt bortenfor det satt stuerten og andremaskinisten og kommenterte sakenes gang. ”Hvor er andrestørmann henne?” spurte en forvirret maskinist. ”Der”, sa stuerten og nikket non-chalant opp mot galleriet over scenen, hvor relieffet av en annenstyrmann som hang bakpå en villkatte i sitt livs bakstikk, kunne sees gjennom en bakgrunnsbelyst papirvegg!!

Gutta tok behørlig rundetid, statistikk og diverse annet som kunne benyttes til fremtidlig harsellering.

 

Etter et stikk eller ti med katta, var jeg tørst og måtte ha meg en tur ut til mine svirebrødre. På an igjen, med etanol av ymse suspekte konkokkuleringer og varianter, til man var klar for show igjen.. Men hva svarten var nå dette? Katta var borte vekk og som sunket i mexicogulfen! Hun hadde tydeligvis haltet seg hjem utpå natta. Jeg ble furten i ganske nøyaktig ett sekund mens jeg fant meg ei litt lun ei til å avslutte kvelden med. Hun var en av de der litt mer romslige, og ikke på langt nær så vill som katta. Men like fullt ut et støkke av klasse. Hun hadde et lurt smil og gode runde mugger som jeg fant megen trøst i.

 

Da sola begynte å stige opp fra kaktuslunden ut forbi var jeg lei alt som hette kvinnfolk, og ville mest av alt kun komme meg om bord å sove ut rusen. Da jeg skulle tusle meg ut av hoveddøra ble jeg stoppet av en av bolene som stod der og passet på. Han spurte meg høflig og pent som svært få husrene boler kan, om han ikke kunne få navnet mitt. Vel okay det, han så ikke ut som noen soper den karen der, så jeg gikk ut fra at han skulle ha det av statistiske grunner. Da navnet var sagt, dro han frem en springkniv og gav seg til å risse navnet mitt inn i hoveddøra. –Jeg hadde tydeligvis imponert med pengebruken min, for der sto bare to navn fra før.. Hehe

 

Jeg var i manko på kredittkortet i måneder etter den festen der. Og hyggeslangen var så utslitt etter å ha stått i senter av så mye, at den måtte lokkes ut med list og lempe bare for å slå lens.

 

 

EDIT:

Det var mitt første bidrag. All kritikk mottas med takk.

Endret 29. juli 2006 av Fhj

[b-real]

Det var mitt første bidrag. All kritikk mottas med takk. Jeg har lagt teksten ut med skrifttype 'Times' med størrelse 'Stor' slik at det skal bli litt mer behagelig å lese. Gi meg gjerne en kommentar på det dersom dere er uenig i det, så redigerer jeg det bort.

6559899[/snapback]

Blir litt slitsomt å lese så store font. Tror de fleste her på forumet er vant til å lese lange innlegg med små skrift så jeg tror du egentlig bare kan fjerne size-coden

[Knebel]

Det var mitt første bidrag. All kritikk mottas med takk. Jeg har lagt teksten ut med skrifttype 'Times' med størrelse 'Stor' slik at det skal bli litt mer behagelig å lese. Gi meg gjerne en kommentar på det dersom dere er uenig i det, så redigerer jeg det bort.

6559899[/snapback]

Blir litt slitsomt å lese så store font. Tror de fleste her på forumet er vant til å lese lange innlegg med små skrift så jeg tror du egentlig bare kan fjerne size-coden

6559960[/snapback]

 

Ja, jeg ser det at det ble litt voldsomt når det kom på trykk.. Vi går back to basic..

[Gjest Bruker-95147]

Som amatørforfatter og fersk påmøsnstret i tidligere utmerkede Psion/T-Solbergs Dagbok, vil jeg presentere meg med denne lille anekdoten som er flyttet fra "en sjømann går iland"- tråden.

 

 

Motormannens limbo

 

Denne er ikke selvopplevd, men gjenfortalt av en god kompis.

 

Han var sjømann på den tiden. Båten var et cruiseskip, og gikk i fart på karibien. Gutten var overmåte tørst, og hadde gått på ølfylla i 14 dager. Båten ankom Kingston/Jamaica. Geniet fikk i sin brisne tilstand den kløktige ideen om at det nå var på tide med litt bekymringsløs sex.

 

Han passet på å ikke anstrenge seg for meget, og gikk for den minst strabasiøse løsningen, en bordellbåt som lå fortøyd rett bak cruiseskipet.

 

Han hadde det litt travelt, så han hoppet like godt over kroppsvask, noe han forøvrig hadde unngått de siste 14 dagene.

 

Han kom ombord, og ble presentert for utvalget, det var ikke så imponerende, så han lukket øynene og pekte ut et "takras" i blinde.

Deretter ble han henvist til en lugar, hvor han anordnet seg slik som damer er tvunget når de undersøkes av gynekologer.

 

Siden takraset ikke så ut verken i solformørkelse eller måneskinn. Var en grundig blowjob det eneste han kunne tenke seg fra menyen.

 

Så gikk takraset tilverks med liv og lyst. Han mintes at hun måtte opp å snappe etter frisk luft ganske ofte

Det ble etterhvert kjedelig, fordi at selv om gutten prøvde å tenke på sommerfugler, Titten Tei, Sjonkel Rolv, nybarberte pandabjørner osv, så ville det ikke hoppe igang.

 

Dermed kommanderte han den "dødsdømte" om å gi toerluka en grundig omgang, noe som hun da gjorde. Aaaa! dette ble mye bedre og han kjente at Yess ... Nå bygger det seg opp opp opp. I sin animerte tilstand merket han ikke at dette trykket kun kom fra toerluka ... Så når han mente at "this is it" åpnet han "helvetes porter", og tømte tarmen for resultatet av 14 dagers flytende sikringskost.

 

Han kikket i forundring ned mellom lårene sine, og lurte litt på hva er nå dette for noe? Så ser han "darlingen" stikke sitt blide åsyn opp innsmurt med gørr fra isse til hakespiss.

Han forundret seg litt over hvor rolig hun tok det, fordi hun sa ikke et kvekk men strakte hånden til side og dro i en klokkestreng som hang på skottet.

 

Nå gikk det ikke mer enn 5 sekunder så sto det 2 enormt store sorte menn i døra. Gutten forsøkte med et panisk "mjau", og noen usynkroniserte rykninger å få på seg overallen. Det klarte han ikke.

Han ble båret etter ørene opp på dekk. Han hadde tid til å beregne avstanden ned til kaien, den var ca 3 meter.

 

Så mens veloppdragne turister gikk arm i arm og beundret det pittoreske havnemijøet i umiddelbar nærhet, kom maskinmannen flaksende gjennom luften med utdreten rompe først.

Han landet på rumpestussen, og fortalte at nedslaget frembrakt et helt tydelig sykt "klask" og en sjarmerende dusj av avføring.

Dette hadde garantert disse turistene aldri sett før

 

Etter å ha summet seg litegrann, vurderte han i et nanosekund hva han skulle velge, pelle seg ombord eller ...Han valgte såklart det mest fornuftige. Så han fikk overallen sånn noenlunde på, og vaklet inn på nærmeste bar og bestilte en øl.

 

Edit: Glemte tittelen

Endret 26. juli 2006 av Bruker-95147

[applemania]

Dette er den eneste lange teksten jeg har lagret på maskinen, og den ble skrevet i første klasse på VGS i forbindelse med tentamen.

 

Piano med tilbehør

 

Blokkoppgangen er akkurat slik som vi husker den. De grønne postkassene står der fremdeles, men navnene våre er klusset over. For et patetisk forsøk på å prøve å viske ut fortiden. Trappetrinnene slynger seg oppover som en tornebusk i fullt utspring, en stikkende ferd hvor vi enten kommer helskinnet fra det eller blir spiddet til døde. Føttene våre lager gjenlyd i oppgangen. De døde har gjenoppstått.Døren er tung og vanskelig å åpne, og det knirker overdrevent mye når jeg skyver den opp. Jeg dytter Harald innover i rommet, og jeg kan se at den store, robuste kroppen hans skjelver. Han går inn i stuen som en i militærtjeneste. Et støvlag har lagt seg over mesteparten av tingene. Bare pianoet står der plettfritt. Intet støv, og ikke en eneste antydning til forråtnelse. Det trekker hele oppmerksomheten til seg og det virker som hele rommet sirkler inn mot det.Fingrene til Harald løper over tangentene. Pianokrakken gir fra seg et stort klynk idet han setter sin tunge kropp nedpå. Han begynner å spille. Melodien er printet inn i hukommelsen, og en feilfri prestasjon er ikke annet enn å forvente seg. Med ett kommer assosiasjonene frem, som varer på et rullebånd. Lukten av henne, lyden av henne og minnene om henne dukker opp når han spiller ”Morgenstemning”. Det hele er så virkelighetsnært.

 

Jeg husker tassingen av føttene hennes om morgenen. Da visste vi at hun hvert øyeblikk ville komme inn, smile bredt og si: ”Kom, kom, jeg skal spille for dere!”.Etter at disse magiske ordene var sagt, var det ingen vei tilbake. Hun maste og maste, halte og dro, og ga seg ikke før vi i ørska ble med ut i stuen. Vår faste plass var i sofaen. Hvis vi våget å sette oss noe annet sted, ville fortryllelsen bli brutt. Da ville det fastet mønsteret hennes gli bort, og ting ville foregå helt ukontrollert. Det var denne sikkerheten, dette mønsteret, som var hennes anker, og den eneste grunnen til at hun ikke drev ut på det åpne hav.Hun hadde alltid vært en veldig dramatisk jente. Da vottene hennes ble borte i barnehagen, gikk hun og lette etter dem i dagesvis. Bare den minste lille ting utenom det vanlige kunne ødelegge mønsteret hennes, og hele verden ville falle i hodet på henne. Hele den lille kroppen ville riste og skjelve, og deretter bli helt apatisk. Når hun spilte var alt bra, og rommet fyltes med glede og latter. Fingrene hennes løp lett og lystig over tangentene, og hele kroppen utstrålte harmoni. Melodien hørtes like fantastisk ut hver gang. Ingen av oss klarte å løsrive oss når hun spilte, og i de få minuttene fantes ingen andre enn hun, meg og Harald. Hennes forhold til musikk var noe helt ekstraordinært. Når hun spilte den melodien kunne ingen skade henne. Ingen kunne trenge igjennom skallet, og så lenge hun fortsatte å spille, dag ut og dag inn, ville ingenting skje.

 

Livet tok en brå vending 14.april 2002. Denne dagen så ut til å bli en dag som alle andre. Ingen regnværsskyer, intet solskinn, bare en helt vanlig tåke på en helt vanlig dag. Dette året hadde Lisa fylt ti år, og musikken var nå en stor del av livet hennes. Samme hvor hun gikk hadde hun med seg den utslitte walkmanen, med den samme melodien på hvert eneste spor. Morgenstemning, 17 spor på kassetten,én melodi. Skoleveien til Lisa var ganske lang, men hun nektet å ta bussen med de andre barna. Hun forklarte hvordan hun da måtte slå av musikken og ta del i samtalen. Og hva skulle de snakke om? Lisa likte å snakke om jordbær med krem, fingerspill på piaonet og esken på loftet. Hun var sikker på at de andre barna ikke ville dele hennes entusiasme for slike ting. De ville kanskje ha snakket om mat, men mest sannsynlig om pølser og pommes frites. De ville kanskje ha snakket om piano, men mest sannsynlig om hvor kjedelig det var. De ville kanskje ha snakket om esken på loftet, men mest sannsynlig om innholdet i denne esken. Derfor gikk hun alene denne dagen, og også alle andre dager. Det hadde blitt en del av det faste mønsteret. Gå alene, bråke med føttene og høre på walkman. Når hun så

kom frem til skolen, var hun alltid i så godt humør at hun kunne ta del i samtalen, og kanskje dikte opp en historie om alle farene hun møtte på veien til skolen. Eller

kanskje bare snakke om den lange marken hun så eller fuglen med den rare rumpa.

 

Men denne dagen kom ikke Lisa fram til skolen. Da læreren ropte opp Lisa Andersen, var det ingen som svarte. Læreren visste at hvis ikke Lisa var der, måtte noe meget alvorlig ha skjedd. Han ba elevene jobbe videre med kapittel fem, før han gikk inn på lærerværelset og ringte meg på mobilen. Da læreren fortalte meg at Lisa ikke hadde kommet frem til skolen, frøs årene mine til is. Det var bare en og en halv time siden hun dro hjemmefra, så det burde bli lett å finne henne. Jeg tok oppgaven i egne hender, og gikk veien hun pleide å gå mens jeg ropte navnet hennes. Da jeg kom til en skråning og så sekken hennes ligge ved siden av en busk, var jeg ikke lenger moren hennes. Jeg oppførte meg ikke som meg selv i det hele tatt. Jeg tror dette må være det verste å oppleve for enhver mor. Å vite at barnet ditt trenger hjelp, men at du ikke finner henne og kan gi henne den hjelpen hun trenger.

 

Til slutt fant jeg henne; iskald, naken og forlatt. Det rant blod fra skrittet og nedover lårene, og den lille, skjøre kroppen så lemlestet ut. Jeg kastet meg på kne foran henne og begynte å kle på henne i ren frustrasjon. Ved siden av henne kunne jeg høre melodien. Walkmanen sto fortsatt på. Det er rart hvordan et menneskeliv kan bli fjernet fra jordens overflate uten at det får noen merkverdige endringer i andres liv. Livet går som før, men Lisa vil aldri bli glemt. Selv om vi har flyttet, vil denne leiligheten aldri bli solgt. Vi vil alltid komme tilbake for å spille melodien hennes. I begravelsen spilte de ”Morgenstemning”. Selv om vi ikke kunne hjelpe henne, kan musikken hjelpe oss videre. En maler malte en gang Lisa sittende foran pianoet. Dette er slik vi husker henne. Lett og lystig; i harmoni med melodien.

[Gjest Bruker-95147]

Sterkt, meget sterkt AnAnAs. Du beskriver stemningen gjennomført. Mens jeg satt å leste gjennom stykket, fikk jeg frysninger på ryggen. Du har en poetisk penn, i motsetning til meg som sitter, og skriver med "hammer". Likevel tror jeg at vi begge, på ulike måter får poengene/bildene frem.

 

Hva ble karakteren?

[Knebel]

Sterkt, meget sterkt AnAnAs. Du beskriver stemningen gjennomført. Mens jeg satt å leste gjennom stykket, fikk jeg frysninger på ryggen. Du har en poetisk penn, i motsetning til meg som sitter, og skriver med "hammer". Likevel tror jeg at vi begge, på ulike måter får poengene/bildene frem.

 

Hva ble karakteren?

6561704[/snapback]

 

Enig.. Det er en vakker skildring du har fremstilt, AnAnAs. En skildring som også får en brå slutt. Personfremstillingen av Lisa er av en spesiell jente, og styrker historien som en fortelling om noe spesiellt som gikk tapt.

Det var vanskelig å ikke bli rørt Og jeg takker for den. Det er greit med litt andre følelser enn rein humor og machovrøvvel. De er underholdene de følelsene også.

 

Konstruksjonen og det skrivetekniske har jeg intet å utsette på, det er i en klasse over det jeg selv presterer. Jeg synes at du har gjort en mesterlig og sterk historie ut av noe som lett kunne blitt en 'det hendte meg' episode i et ukeblad. Den kategorien ligger du langt over..

[Ronja]

Kjempefin rød tråd, AnAnAs! Finefine!

 

Vi fikk stikkord om hva fortelling vår skulle handle om.

Politi, mønster, hysteri.

 

Hundreogtolv, blind vold

 

Jeg har problemer med å skjønne at to ord som høres like ut har forskjellig betydning. Legen min sier det er et normalt tilfelle, og at det ikke skal påvirke meg i det daglige. Det påvirker meg ikke i det hele tatt, og jeg har ikke behov for å finne ut om jeg forstår dem rett. Jeg oppfatter alt på min måte slik jeg alltid har gjort og slik jeg alltid vil gjøre. Jeg er ikke laget som den perfekte kvinnen. Jeg har ikke for store bryster og jeg er ikke tynn nok. Jeg har lesevansker og problemet jeg beskrev for deg helt øverst. De er alltid stolte over at jeg fungerer som jeg skal. Som alle vil at jeg skal funkere. Og jeg synes det er fint. Jeg liker å fungere.

Jeg har nydelige, blå øyne og et bustete, blond hår. Kort, blondt hår. Det er som oftest det jeg skriver i alle sjekkeannonsene mine.

Kort, blondt hår og store blå øyne. Møtes?

Jeg forplikter dem ikke til noe. Jeg er ikke en kjerring på tretti med åtte barn som søker en forsørger. Hva som skjer er opp til dem, jeg bare er der. Jeg liker å utnytte kroppen min, overgi meg til andre, være i deres makt. Jeg elsker å stirre på dem første gang vi møtes. De er usikre og møter ikke blikket mitt i mer enn ett sekund før de snur seg bort og rødmer. Unntatt én. Han virket likegylding til hvem jeg var, og stirret tilbake. Man skulle tro dette var det som skulle til: en som var anderledes ... Så levde vi lykkelig alle våre dager og fikk åtte barn, volvo og bikkje. Vi måtte hatt hund. Jeg kan ikke fordra katter. De er skabbete, små drittdyr som fortjener å druknes i elva. Elva med spisse steiner i bund.

Alt var som det pleide, unntatt at han så meg i øynene. Jeg hadde ingen planer om å si noe først. Det gjorde jeg ikke heller. Jeg bare stirret ham i de grønne øynene sine.

Det var først da jeg kom hjem at jeg gråt.

Kvelden var svært varm og jeg hadde tatt meg friheten til å sette opp håret mitt i en grønn strikk. Resten av meg lå naken på senga med et glassaktig blikk. Jeg låser aldri døra. Kjøleskapet hadde jeg satt opp på vid gap. Det fikk fungere som air conditioning, jeg hadde ikke særlig mye mat i det. Den jevne duringen satte tålmodigheten min på prøve. Hva må man gjøre for å få en stille stund? Kjøleskapet vant. Jeg fór opp med et hysterisk blikk og strikken falt bak meg. Jeg bannet og skrek mens jeg rundjulte det med både armer og ben. Jeg stoppet ikke før politiet hadde banket tre ganger på døra og åpnet den med makt. Jeg låser aldri døra.

Jeg stirret på politikonstabelen. Han så overrakset ut og jeg kjente det begynte å krible i kroppen. Akkurat slik jeg liker dem. Jeg så han prøvde å kontrollere seg så han ikke skulle stirre på resten av kroppen min. Jeg lot tårene renne. Ga jeg ham noe annet valg? Aldri. Selvfølgelig kom han bort halvveis matcho og spurte om hva som var galt.

Kjærsten har slått opp.

Det var selvfølgelig ikke sant, men ville du ha mistenkt en naken, gråtende jente for å lyve?

Han lyttet og jeg krøp inntil ham, passet spesielt på å presse overkroppen min mot skjorten hans. Jeg visste at han var rådvill og mest sannsynlig flakket øynene hans over hodet på meg mellom ja’ene og mhm’ene. Jeg nøt hvert sekund.

Han ville vite hvorfor jeg gikk løs på kjøleskapet. Jeg svarte at det var en gave fra ham. Kjærsten min.

Den sprakende walkie-talkien hans kom overraksende på meg og jeg trakk meg raskt tilbake, presset meg mot veggen og fortsatte å gråte. Halvhysterisk lurende på om han hadde annet å gjøre enn å høre på meg. Selvfølgelig hadde han ikke det, og han ba meg glemme walkie-talkien og fortelle alt til snille, politikonstabelen.

Etter den natten har jeg forandret personligheten min.

Jeg kaller meg ikke lenger nødt nøtt, som var en påmindelse for meg selv om hva som tynget på mine skruldre, men politikvinnen. Etter ham. Det gir meg færre, men mer vågale møter. Min tro på politiet har bare blitt sterkere siden den gangen.

[Gjest Bruker-95147]

En helt vanlig dag ombord i loveboaten vår

 

 

Vår majestetiske kjemikalietanker hadde vært en snartur innom Buenos Aires. En interessant by for troskyldige voksne ”barn” i selvvalgt utlendighet. Dessverre for oss i vår barnehage, så var det ingen mulighet for et dypdykk i syndenes pøl denne gangen. Det eneste var litt småhandel. Min venn matrosen som skulle hjem på fritur når vi kom frem til Houston, ville gjerne glede sin gamle mor med noe som han mente passet utmerket.

 

Han kjøpte to digre preparerte kuhuder, str. liten mammut, dette var han sikker på at mamma kom til å like. Greit nok det, vi kjente ikke mor hans. Vi kjente derimot han, så da var det kanskje ikke helt usannsynlig …? Vi så da for oss at disse skinnene sikkert ville pynte opp hjemme i grotta, skyggespillet i fargesjatteringene fra et neddempet leirbål ville sikkert bli stemningsfullt. Eller gorillamamma kunne bruke dem som dyne, etter en strabasiøs dag med bjørnebryting og kuvelting. Båten steamet nå mot mexicogulfen, og livet gikk sin døsige gang.

 

Matrosen var en kjernekar av de sjeldne, klekket ut på en gård i indre enfold, eller Østfold som noen kaller det, sterk som en hest, men ikke møblert til trengsel i hjernedepartementet.

Så lenge han fikk leke med rustpikka, eller ”gøre” med mønjemaling, samt at stuerten ikke var for vanskelig å overtale når ølkvoten var fordunstet, var han som et lite lam å regne. Han hadde en liten svakhet , og det var at han hadde litt problemer med å styre mengden alkohol i forhold til hviletid. Det endte ofte med at han sovnet midt i festen, men så lenge man har gode venner, er dette vanligvis ikke så farlig. Når skipet passerte Panamakanalen var det duket for partay. Det var fordi ”firerbanden” (kaptein, overstyrmann, chief, og stuert) også skulle hjem på en ufortjent ferie, uten at det kom til å utløse det store savnet.

 

Dette var en Lørdag og havet var speilblankt, himmelen skyfri og temperaturen tropisk. Oppvarmingen startet på poopdekket (akterdekk), hvor Stuerten organiserte grillaften, eller gorillaaften som det kaltes. Gutta var i veldig god stemning etter tidligere å ha vært tilskuere til en liten oppvisning av førstemaskinisten. Han hadde noe uoppgjort med chiefen, og tidligere på dagen hadde han samlet undersåttene sine (sotenglene) opp på bassengdekket. Hva tanken var med det vites ikke, for det var allminnelig akseptert at kroppsvask ikke var på sotenglers vanlige timeplan. De hadde nå likevel okkupert herligheten, og fikk være i fred, fordi ingen dekksmann med noenlunde selvrespekt ville finne på å bade sammen med diseldyra.

 

På dekket under hadde firerbanden opprettet egen bar (uvedkommende ingen adgang), og der satt de og koste seg med sponset drikke. Gutta oppe på bassengdekket var ikke like sofistikerte, men hadde likevel nok med lasaronbrennevin til at de klarte seg. Denne ”klassefesten” gikk som forventet, firerbanden skålte, og smurte hverandre med solbadolje, mens sotenglene smurte bassenget med dieselrester fra uvaskede kropper. Dekksgutta oppildnet av ”kontrabande” (96% druesprit, fra forrige turs last), våget etter hvert å blande seg med ledelsen, og da var det plutselig blitt en fullverdig fest.

 

Jeg vet ikke om dette var utløsende faktor, men heller mer til å tro at sjalusi var medvirkende i scenarioet som nå skulle åpenbare seg. Førstemaskinisten hadde bestemt seg for at nå var tiden inne for ”showdown”, nå skulle chiefen få så ørene flagret. Trolig var det en kombinasjon av overnevnte, samt overdreven kroppsvask, masse drikke, klorforgiftning og klapp på ryggen fra underordnede sotengler som gjorde at han nå klatret opp på rekkverket over chiefens intetanende hode, siktet sånn kompasselig, kauket ut ”Geroniomo”, og stupte ned i tilintetgjørelsen.

 

Han var så heldig at han i satsøyeblikket skled på rekkverket, slik at han endret stupestillingen fra hodestup til ”stabiltsideleie-stup”. På tross av nitidig sikting på målet som var chiefens hode, endret kursen seg slik at han landet en halv meter foran føttene til slasken, og det med en tydelig knasende ulyd.. Han lagde heldigvis ikke merker i ståldekket, men ble liggende å ynke seg likevel. Dekksgutta klappet i luffene sine som sjøløver gjør etter en liten sildegave, og lurte på om han kunne gjenta stuntet fordi at de ville så gjerne ta et lite bilde. Disse oppmuntringene avstedkom hatefulle bemerkninger fra sotenglene, som ikke kunne fatte at førsten hadde bomma på målet som var så opplagt. Chiefen betraktet det hele gjennom sine eksklusive solbriller, han fortrakk ikke en mine, bare gulpet i seg siste rest av drinken, reiste seg med et stenansikt, og labbet over førsten i retning sin lille cabine. Maskingutta sopte sammen maskinistrestene, og brakte disse inn på førstens lugar for nødvendig plastring.

 

Samlet på poopen vaser nå nyvaskede, halvfulle sjømenn rundt og bælmer vin, mens hender, øyenbryn, koteletter, biffer, pølser og en myriade av tilbehør blir mer eller mindre kremerte på to velvoksne griller (to halve oljefat). Når denne elegansen er avsegstyrt trekker menigheten opp i baren for sofistikerte drinker, og åndefulle selskapsleker.

 

I de dager var jeg ikke så tørst som nå, så jeg hadde ansvaret for drinker og musikk. Barkveldene brukte å være nokså ræva, kun overgrep mot flaskeforet og gjentatte løgnhistorier. Drinkene var som vanlig enten whisky/is eller vodka/juice, så det var ikke den største utfordringen for bartenderen. Når det gjaldt musikk så er sjøfolk rimelig ”lydblinde”. Hadde de en kassett med gamle sjømannsviser, så passet dette utmerket som bakgrunnstøy til løgnhistorier og småkjekling. Jeg hadde denne kvelden tilfeldivis tatt med en kassett med ”dynamitt” som sjøulkene aldri hadde hørt før (fordi død og pine, dette er jo homsemusikk). Det var 45 minutter med overdådige låter av David Bowie. Låtvalget var rolig i starten for så å bygge seg opp mot et sinnsykt klimaks. Jeg dro messejenta til side, og spurte henne om jeg skulle ta sjansen på i hive på spetakkelet. Hun som var en sveisen Tromsøjente tente med en gang. Så dermed startet jeg showet, og skrudde volumet høyt nok til at gorillaene ble litt forvirret.

 

Messejenta dro i gang med en dritbra sensuell solodans, dette påvirket de yngre sjimpansene. Etter 2-3 låter bånna jeg volumet, og panikken begynte å spre om seg. Mulig at det var angst som nå tvang alle hardbarkede sjøulker ut på dansegulvet. Det hele utviklet seg i takt med økt intensitet i låtene. Jeg ble stående helt himmelfallen å betrakte hvordan musikken helt tok kontrollen over sinnet til mine kollegaer. Stemningen steg i rakettfart, og selv om jeg verken hadde drukket, eller røyka rocketobakk så føltes det som om hele båten løftet seg, og seilte mot månen. Da siste låt ebbet ut (heroes), kom pumpemannen sjanglende av utmattelse bort til baren, og hulket frem ”hva faen var det slags musikk kokken, den er jo livsfarlig”. Jeg turde ikke fortelle han at det var ”homsemusikk” som var lurt inn på dem, men sa det var Rolling Stones.

 

Baren stengte ved etttiden, og de fornuftige tok da som regel agnes på ryggen. De ufornuftige som ikke følte de hadde fått presset nyrene, og lever helt til veggs, forvant i klikker inn på lugarene. Min venn havnet sammen med båsen, og en matroskollega (vestlending og trønder) på egen lugar. Dette gav en harmonisk blanding av typer. Der ble de sittende å tylle i seg enda mer drikke, samt mimret om sine interessante liv. Som sagt så hadde matrosen denne svakheten da, så lenge før de andre to var i nærheten av teppefallet, så sloknet tornerose i sittende stilling. Nå ble det disharmoni i ”typene”. Trønderens lekenhet , og vestlendingens infamhet er en livsfarlig blanding. I et lykkelig samarbeid klekket de ut en liten spøk, ikke farlig …åneida, de visste jo hvilke grenser tornerose hadde, så dette skulle nok bli suksess.

De hentet mammutparet og bredte dem utover lugardørken. Så veltet de tornerose fra cheselongen (sofa), og ned på skinnet. Med liv og lyst rullet de stakkaren inn i det ene, for så å vende liket , og rulle han motsatt vei i den andre huden. Det ferdige verket gav pålegget okserull en ny unik dimensjon. De hentet så flere ruller bred tape, du vet den som man må bruke tilnærmet økseredskaper for å kutte. Så tapet de først knastene på lugartelefonen i nedstilling, deretter tapet de røret oppå slik at hele greia var dekt av ugjennomtrengelig tapehylster. Tilslutt skrudde de av aircoditionen, slik at tornerose ikke skulle bli forkjølet.

 

Deretter var det bare å la pålegget modnes i sine egne ”safter”. De to spøkefuglene camperte på båsens lugar i mellomtiden, hvor de skålte mens de gledet seg til å purre ut den heldige. Det var ikke i deres fjerneste tanker, at ikke matrosen ville ta denne spøken som annet en harmløs moro, de skulle jo være snill og sørge for å vekke han ett kvarter før vanlig purring.

Her må jeg forklare litt om purrerutinen, den gjøres en halv time før arbeidstid, ved hjelp av telefon. Jeg har aldri klart å forsove meg, fordi det øredøvende volumet var nok til å skremme fanden på flat mark.

 

Spøkefuglene slo nummeret, og lot røret ligge av på båsens lugar. Så skyndte de seg bort til torneroses lugardør, hvor de stilte seg opp i lytteposisjon. Først hørte de ingen reaksjon, etter en liten stund sanset de noen ”kvalte” godlyder. Godlydene gikk over til en blanding av hikst, hulking, bannskap i skjønn forening med infernalsk ringing fra telefonen. Matrosen fortalte meg at når han våknet, passe ferdigkokt og pissatrengt liggende i tvangstrøye, trodde han at han var på vei lukt ned i helvete. Under basketaket med å komme seg ut av mammuten hadde angsten gitt han overnaturlige krefter. Han forsto såklart ingenting, men var bare fokusert på å stoppe den jævla telefonen, og få pissa. Det var et helvetes liv å komme seg ut av ”okserullen”, men etter meget slit fikk han frigjort seg fra mammutskallet. Da var det uaktuelt å pisse, det hadde han allerede gjort seg ferdig med. Nå ulte han bort til telefonhelvete, prøvde å rive tak i røret uten resultat. Han visste ikke hvordan han fikk frigjort røret, men jeg tipper at han tygde over tapen. Han fortalte meg når han endelig fikk av røret, var han rimelig sikker på å få stoppet den øredøvende ringingen.

 

Da det ikke hjalp det spøtt, og han oppdaget enda mer tapeproblemer svartna det helt for gutten. Han myrdet telefonen med det han hadde for hånden, telefonrøret, tomflasker, akebeger, lampe og tilslutt lenestolen. Han gav seg ikke før telefonen lå død og pulverisert på dørken. Krypdyra på utsiden hadde frem til telefondrapet, rullet seg i latterkramper på utsiden. Latteren stoppet når de hørte at de vante godlydene endret seg over til en vannvittig remjing blandet med en sinnsyk latter, som hørtes ut til å komme fra sjeler i den ytterste nød.

De begynte de litt usikre å trekke seg på behørig avstand, for nå fyker døra opp og en drapslysten, ihjelkokt, utpissa, dehydrert og frådende tornerose åpenbarte seg. Dette sto det ingenting om i de folkeeventyrene de hadde fått med seg, de la også merke til et helt spesielt glimt som ”lyste” ut av øya på vennen, et glimt som de oversatte til drapslyst.

 

Jakten beveget seg fremover dekket, mellom en haug med rør og dritt. Matrosen trev tak i det han kunne finne for å kaste etter plageåndene. Mordtruslene haglet mens de jagede forgjeves prøvde å be om nåde. Det som reddet livet deres var det faktum at strabasene som matrosen hadde blitt utsatt for, hadde tappet mesteparten av batteriene. Så etter ca 100 meter med forfølgelsesvanvidd segna tornerose i kne, og måtte gi avkall på fornøyelsen ved et sanseløst myrderi. Det kom ilende til mannskap som fikk roet situasjonen noenlunde. Matrosen fikk en ekstra frivakt. Messepiken hjalp stakkaren med å rydde, og rense lugaren. Stuerten stilte opp med nødrasjoner av kalde øl. Krypdyra låste seg inn på lugarene sin for å unngå slakting.

Denne operetten pågikk i flere dager før matrosen hadde funnet seg selv, og krypdyra fikk benådning. Før han tok fritur, hadde de samme tre seg en durabelig fyll, med kyss klapp og klem.

[Knebel]

Hehehe!! Jeg ler meg ihjæl!

 

Som vanlig, trer PencilCase til med sine eksplissitte sjømannserindringer. Og det til gangs. Jeg hadde overhodet ingen problemer med å identifisere meg med denne historien. Nå er jeg et vesen av seinere tid, hvor halvparten av mannskapet er filippinsk, og således mer tannløse av natur enn oss nordmenn. Men vi hadde da litt sprell på grillaften vi også.

 

Personskildringen er ekte og levende, og beskriver noen av de stereotypene man har på et skip. Det samme er situasjonsbeskrivelsen. Er det om bord på et gammelt polenbygg dette PencilCase, så kan du banne på at jeg har hatt meg ei øl på både bassengdekket og livbåtdekket under ..

 

Jeg kjenner godt igjen den typiske gorillamatrosen, som i mine egne minner kom fra Bømmelulu (Bømlo), men hadde akkurat de samme personlige egenskapene. Vi hadde forøvrig moro med han, vi også da vi sprayet ned "gå på land buksene" hans med vann for så å fryse de ned i dypfrysen mens han sov. De ble stilt opp i stående stilling ved siden av køya hans når vi purret han ut.

 

Det samme med infam vestlending (meg ) og leken trønder (førstestyrmann fra Rørvik) kombinasjonens ofte vanvittige livsfarlige påfunn. Noen av de beste historiene jeg har er direkte følger fra våres forsøk på å overgå hverandre..

 

PencilCase, takk for dagens stykke humor.. Jeg tok til krampelatter innimellom her med din effektive beskrivelser av en desverre svunnen tid

[Gjest Bruker-95147]

Personskildringen er ekte og levende, og beskriver noen av de stereotypene man har på et skip. Det samme er situasjonsbeskrivelsen. Er det om bord på et gammelt polenbygg dette PencilCase, så kan du banne på at jeg har hatt meg ei øl på både bassengdekket og livbåtdekket under  ..

 

PencilCase, takk for dagens stykke humor.. Jeg tok til krampelatter innimellom her med din effektive beskrivelser av en desverre svunnen tid

6579372[/snapback]

 

Hei, hyggelig at du kjenner deg igjen i "kulturen" som jeg forsøker å formidle.

 

Yess, det var ei "polska": Bow Sky

[Knebel]

Hei, hyggelig at du kjenner deg igjen i "kulturen" som jeg forsøker å formidle.

 

Yess, det var ei "polska": Bow Sky

6579472[/snapback]

 

Hehehe.. Var om bord i Sky'en for tre år siden.. Da i inspeksjonsformål, så jeg har ikke seilt med skuta. Jeg var forøvrig kadett om bord på Bow Sun da jeg begynte i Odfjell, og seilte siden på NCC Yamamah (som var en eks WL båt) ex Bow Sirius som 2. styrmann.

 

Var du borti en kar som ble kalt 'sjøsamen' i din karriere?

[Gjest Bruker-95147]

Var du borti en kar som ble kalt 'sjøsamen' i din karriere?

6579548[/snapback]

 

Nå fikk jeg kuldegysninger, hvis du mener Isak Sjøsame så er det Bingo. Hadde et par hyggelige opplevelser med galningen. Vet du om samen lever?

[Knebel]

Var du borti en kar som ble kalt 'sjøsamen' i din karriere?

6579548[/snapback]

 

Nå fikk jeg kuldegysninger, hvis du mener Isak Sjøsame så er det Bingo. Hadde et par hyggelige opplevelser med galningen. Vet du om samen lever?

6579594[/snapback]

 

Hehehe.. Jeg var læresveinen hans og 'pumpegutt' på Bow Sun! Jeg har også seilet med Isakken ved seinere anledninger. Joda, han lever i beste velgående og seiler pumpemann på et av våre nye polenbygg (vi bygger en ny serie ) uten at jeg er helt sikker på hvilken av de..

 

Det er en liten verden gitt!