Gå til innhold

tester nye og gamle ting

Ni kon

Av Ni kon
i Testposter

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
potetskrell

potetskrell

Skrevet
Skrevet (endret)

Ahh, endelig, frihet! Kan skrive så mye jeg vil i enorm impact med rød skrift.. Deilig!

 

 

Test:

 

Det er tatt hjemme hos Magne i Vicaridge Gate i London, i den første leiligheten han kjøpte for «Take On Me»-penger.

 

Det er nyttårsaften. Paul, Magne og Morten svever høyt. De er i mørke dresser, hvite skjorter og slips alle tre, til ære for kjærestene Lauren, Heidi og Camilla. Det er rølpete posering for Magnes nye Nikon, klunking på gitarer og piano, brun børst og høy sigarføring.

 

De ser ut som det de er: en gjeng nyrike, bekymringsløse ungdommer som nettopp har cashet inn vinnerloddet.

 

Men det som gjør bildene virkelig interessante, er hva de sier om uskylden, gleden og fellesskapet som hersket i bandet på denne tiden. På disse bildene er a-ha et lykkelig brorskap. Tre kompiser som fulgte en drøm. Tre musketerer som våget og vant.

 

Det er dette bildet, i en noe mer blankpolert og strømlinjeformet utgave, a-has plateselskap, markedsførere og PR-folk alltid har forsøkt å selge deg. På plateomslag og offisielle bilder er de bestandig tre, bestandig med blikkene rettet mot det neste, felles målet.

 

Men det finnes et annet a-ha. Et band som tyter over av konfliktstoff, skurrende personkjemi og ufordøyd frustrasjon. Et band som er preget av avstand og mistenksomhet, snarere enn nærhet og tillit. Et band som drives videre av en merkelig miks av negativ og positiv energi.

 

En oktoberkveld i 2003 sitter jeg ved siden av lydmann Sven Persson i den store konsertsalen i Kreml-palasset i Moskva. Gjenferdene til Stalin og Bresjnev henger mørke og dystre oppunder taket, scenen er enorm og Paul, Magne og Morten gjør den enda større ved å stå omtrent så langt fra hverandre som mulig.

 

Bedre blir det ikke av at de leverer et sceneshow - og her burde strengt tatt «show» stått i anførselstegn - der de knapt kommuniserer med hverandre, bortsett fra de små pliktløpene der Morten tar den lange turen bortom Paul under et gitarparti for å vise publikum hvilken tett sammenvevd rock 'n' roll-enhet de liksom er, eller de små nikkene Magne og Paul sender hverandre over scenehavet.

 

Det er mulig det er arrangøren eller crewet som rigger scenen som har skapt den rent fysiske avstanden denne kvelden, men det er noe mer. Det er bildet på det fragmenterte a-ha.

 

Publikum går fra konseptene uansett. De ser det a-ha de vil se. Og det slår meg at det er i spenningsfeltet mellom disse to bildene av a-ha at den egentlige historien om dette bandet utspiller seg. Jeg begynner hos Paul, og møter motstand fra første sekund.

 

- Jeg må jo bare være ærlig. Den sykdommen som er inne i a-ha, den får du ikke ut.

 

Paul smiler det lille, lure smilet sitt. Vi er hjemme i Norge igjen, i hjemmestudioet han og Lauren har bygd i hagen til villaen like ved Vinderen på Oslos vestkant.

 

Paul er midt i miksen av det siste Savoy-albumet, men har motstrebende latt seg overtale til en liten pause for å snakke om det andre bandet han er med i. Og han har en advarsel:

 

- Du kommer til å få en avmålt respons hele veien. Vi sitter jo her hver for oss og manipulerer. Alle tre vet at de to andre sitter og leser det som blir sagt. Derfor legger vi inn små jabber i nyrene, men ikke de fulle svingslagene. Det blir en pyntet versjon.

 

Ryktene har fulgt dem hele veien, i ulike, mer eller mindre fantasifulle varianter: Paul, Magne og Morten tåler egentlig ikke trynet på hverandre.

 

Barndomsvennene Paul og Magne rotter seg sammen mot Morten. Barndomsvennene Paul og Magne er blitt uvenner. Paul synes Morten er en dust. Morten synes Paul er en dust. Magne og Morten rotter seg sammen mot Paul. Og så videre, og så videre, i det uendelige.

 

Paul er den første til å underskrive på at konfliktstoffet finnes:

 

- Det er en ekstremt ladet greie. I a-ha kjenner du de 20 årene tynge som en bagasje du må ha med deg overalt. Du kan ikke si noe om noe som helst uten at det blir sett i lys av ting vi har vært igjennom tidligere, gjerne mange ganger før. Men vi krangler jo nesten aldri. Det blir som regel til at vi ikke snakker sammen og i stedet kommuniserer via mellommenn, en produsent, for eksempel. Det blir den litt passive greia der du aldri får tatt konfrontasjonene og blitt ferdige med dem.

 

Det ligger jo i sakens natur. Alle som kan sin popkultur vet at personlig og kreativ friksjon er en del av DNA-strukturen i et hvilket som helst band - spesielt i et band som har holdt det gående så lenge som 20 år.

 

I rock 'n' roll vil mange si at friksjonen er mer enn halve ideen, og selv i et popband bør det skurre og skrape litt hvis resultatet skal bli noe mer enn syntetisk bobletyggegummi.

 

Men at et popband rommer så mye friksjon, så mye støy, så mye konfliktstoff som tilfellet er med a-ha, og at det like fordømt - eller kanskje nettopp derfor - holder sammen i en mannsalder, det hører med til de absolutte sjeldenhetene.

 

Å tilbringe tid med a-ha er litt som å være på besøk hos tre jevnaldrende brødre som burde ha flyttet hjemmefra for lenge siden.

 

De har vidt ulike interesser, de vanker i ulike miljøer, de snakker nesten ikke sammen. Og når de gjør det, er de stinne av såre følelser og uforløste konflikter med røtter i barndom og tidlig ungdom. Jeg griper meg stadig i å spørre meg selv hvorfor de ikke bare går hver sin vei og kommer seg videre i livene sine.

 

Men de klarer det simpelthen ikke. De er grodd sammen i kropp, sjel og lommebok. Under grøten av konfliktstoff ligger det tykke reimer av sammengrodd vev, og hver gang en av de tre er i ferd med å slite seg løs, kommer manageren Brian Lane inn fra venstre med en ny millionkontrakt, fiks ferdig til undertegning.

 

OK, da: Bare én turné til, bare tre album til. For noen millioner euro i forskudd er det utrolig hva som går.

 

20 år er likevel en helt usedvanlig høy alder for et popband. The Beatles (uten enhver sammenligning for øvrig) holdt ikke ut i ti engang. Og se bare på a-has samtidige: Det er ikke mange av bandene som dukket opp på første halvdel av 1980-tallet som eksisterer i dag. Heldigvis, kan man kanskje si.

 

Blant popbandene som toppet listene den gang, er det knapt andre enn Depeche Mode og a-ha som fremdeles eksisterer, mot alle odds.

 

For det skulle jo egentlig ikke være mulig. Se bare på personsammensetningen. Det gjennomsnittlige rock- eller popbandet teller sjelden mer enn én definitiv lederskikkelse, én kreativ drivkraft og frontfigur som styrer butikken og holder mikken. Bak står kompiser eller leiesoldater som gjør det de får beskjed om med strenger, tangenter og trommeskinn, bare pengene, damene og rusmidlene flyter i tilstrekkelig omfang.

 

I a-ha er det tre lederskikkelser. Tre medlemmer som alle mener de vet best, alltid. Konfliktlinjene går på kryss og tvers. De to mest åpenbare: Det emosjonelt ladede, såre spenningsforholdet mellom barndomsvennene og konkurrentene Paul og Magne, og den mer åpenbare konflikten mellom Paul og Morten; to grunnleggende ulike personligheter som er bundet sammen i et skjebnefellesskap der man mistenker at de, i hvert fall i perioder, nærmest betrakter hverandre som nødvendige onder.

 

Over de mer åpenbare konfliktene ligger det som kanskje mer enn noe annet er den egentlige sykdommen: en grunnleggende mistenksomhet i alle relasjoner mellom de tre:

 

BOKEN: «The Swing of Things» Foto: Forlaget

«Hvorfor skal han ha meg til å gjøre det?»

 

«Hva er den skjulte agendaen her?»

 

«Hva kan jeg vinne på å trenere denne prosessen?»

 

«What's in it for me?»

 

Bare det å få alle tre til å bidra på omtrent samme nivå til en bok, er et diplomatisk løft av betydelige dimensjoner. Ingen er mer klar over disse tingene enn a-ha-medlemmene selv.

 

Morten: - Det er skjørt, helt skjørt. Det er langt fra noen selvfølge at vi er sammen. Vi er en selvmotsigelse. Hver eneste gang vi er sammen, er det en usannsynlighet. Men a-ha er et møtepunkt der vi tre på en eller annen måte kan fungere sammen. Vi er tre seige viljer, tre satellitter ute i rommet som finner sammen. Fra hver vår kant ser vi alle hva som kan skapes, hva som venter på å skje mellom oss. Men det vi ser, er sjelden sammenfallende. Det holder alt fullstendig i en skruestikke, men samtidig er det her potensialet mellom oss ligger.

 

Magne: - Vi er en ekstremt sammensatt gjeng. Man kan kalle det et rakleverk, eller man kan kalle det en dynamisk gruppe mennesker der rollene ikke er veldig fastspikrede. I det øyeblikk det dannes en konstellasjon mellom to av medlemmene, så brytes den opp av den tredje personen. Alle tre har vært dominerende i bandet i forskjellige perioder. For meg er uforutsigbarheten noe av det som gjør det spennende.

 

Man skal ikke snakke lenge med Paul, Magne og Morten for å oppdage at det høye spenningsnivået dem imellom spiller en helt avgjørende dobbeltrolle i bandets liv.

 

På den ene siden later det til å fungere som ren energi. Konkurransementalitet, kreative ambisjoner og skiftende allianser skaper dynamikk og fremdrift.

 

På den andre siden fungerer spenningsnivået vel så ofte som ren gift, et bedøvende middel som hemmer og i verste fall dreper den sosial kjemien, musikkgleden og den kunstneriske kreativiteten.

 

Motstanden utøves gjennom det Magne kaller «passiv kontroll»:

 

- Den som er seigest, minst villig til å gjennomføre noe, får viljen sin gjennom. Veldig mange gode tilløp renner ut i sanden fordi ansvaret for å gjennomføre til syvende og sist blir liggende ene og alene på den personen som hadde ideen. Ideer fra andre i bandet er pr. definisjon et onde man må leve med. Det er et ønske om kontroll. Vi er jo kontrollfreaker alle tre. Men vi utøver kontroll på veldig forskjellige måter.

 

En som kjenner dem svært godt, sier det slik: «Paul er krevende på en veldig asosial måte, Magne er krevende på en veldig sosial måte og Morten er veldig sosialt krevende.»

 

Paul: - Det har ikke vært de store skandalene. I stedet har det vært mye «mindfucking». En seig, ibsensk greie.

 

I mine møter med a-ha på nært hold blir jeg slått av hvordan de på den ene siden er modne, reflekterte mennesker med et erfaringsmateriale de fleste av oss ikke er i nærheten av, og på den andre siden kan oppleves som ekstremt umodne på følelsesplanet.

 

De er skarpskodde analytikere med en høyt utviklet evne til å se bandet fra fugleperspektiv, men står samtidig fast i psykologiske og sosiale mønstre som dannet seg mellom dem for 20, kanskje 30 år siden, og later ikke til å ane hvordan de skal komme seg videre.

 

Det må være et resultat av liv der de aldri har hatt en normal utvikling fra ungdom til voksenliv, og der alle relasjoner har utviklet seg (eller ikke utviklet seg) under ekstreme betingelser.

 

Magne kjenner seg igjen:

 

- Helt klart. Det er ungdomsrelasjoner som tas med inn i voksenlivet. Men denne umodenheten gjør også at du som artist har en varig kontakt med de banale, men viktige følelsene. Dette tror jeg gjelder veldig mange artister. Det er slitsomt for deg selv og omgivelsene, men samtidig en forutsetning for mye av det du gjør som kunstner.

 

A-has comeback har langt på vei vært en kommersiell suksess, et stykke på vei også en kunstnerisk suksess. Men personlig, sosialt, kreativt og juridisk har det vært et tungt løft.

 

Likevel er det åpenbart noe som binder Paul, Magne og Morten sammen, noe mer enn penger og berømmelse, noe mer enn musikken og historien. Man kan starte firma sammen og drive det langt uten å elske hverandre, men man holder ikke i 20 år hvis det ikke ligger en form for vennskap og respekt i bunnen.

 

- Vi har modnet som personer og tatt den drittjobben det er å komme sammen igjen som voksne individer og definere våre styrker og svakheter, og etter hvert kanskje samle oss mer rundt det vi faktisk får til sammen, i stedet for å påtvinge hverandre våre private ambisjoner, sier Magne med mer diplomatisk bomull enn man vanligvis opplever fra den kanten.

 

- Men er dere venner?

 

- Vi er inne i en ny fase, det jeg kaller for barbecue-fasen. Vi tar klare skritt for å bedre det sosiale klimaet gjennom å møtes utenfor jobben. Vi avsluttet jo den forrige plata med å ikke møtes på jobben engang, selv ikke i studio. Så nå begynner vi i den andre enden, med sosial trening. Grilling på sankthansaften og sånt. Vi øver oss på å bli det vi i gamle dager foraktelig kalte et «ludo-band», et band som møtes sosialt for å gjøre andre ting enn å spille.

 

- Kan du og Paul finne tilbake til den gamle kjemien?

 

- Det kan godt hende. Paul og jeg har en gjensidig sympati, sammenfallende i tid. Vi er for slitne til å slåss med hverandre i lengden. Vi har ikke spilt i band sammen siden 12-årsalderen uten å utvikle en ganske sammenfallende sympati for hverandres behov og uttrykk. Vi har holdt sammen så lenge, vært gjennom så mye.

 

Paul, Magne og Morten er etter hvert blitt tre voksne menn med et reflektert forhold til livene de lever. De er seg svært bevisste spenningene dem imellom, men mener likevel at fokuset på det problematiske i forholdet er overdrevet.

 

Ja, de hevder endog at de er glade i hverandre. Morten forsøker å forklare:

 

- I a-ha har det aldri vært et vennskap som har ligget i bånn. Men man skal forstå psykologien ganske godt for å lese dette riktig. For det betyr ikke at det ikke er et vennskap der. Det er veldig sterke bånd mellom oss tre. Vi har masse respekt for hverandre, men vi er veldig flinke til å gjemme det sosiale bindevevet mellom oss. Det holder vi veldig privat hver og en av oss. Det kommer normalt ikke til uttrykk, men det ligger der under alt annet. Det folk har vanskelig for å forstå, er at vi er i krig når vi lager en plate. Det er krigføring vi holder på med. Krigføring mot oss selv, mot hverandre, mot musikken. Du skal virkelig reise kjerringa. Og det er fordi vi har den seigheten og viljen at vi har fått til det vi har fått til, sier Morten.

 

- Vi kan bli vanvittig irriterte på hverandre, og vi er vanvittig stolte, særlig Paul og jeg. Men det folk ikke skjønner er at det går an å leve i dette krigsfeltet og samtidig ha stor respekt for hverandre, og faktisk være glade i hverandre - selv om ingen våger å ta det ordet i kjeften. Teksten er et redigert utdrag av kapittelet «En ustabil reaktor», fra boken «The Swing Of Things: 20 år med a-ha».Utdraget er gjort med samtykke av forfatteren.

Endret av Ingardj
Lenke til kommentar
phax

phax

Skrevet
Skrevet

kan man bruke fargekoder?

 

javisst kan man det! :)

 

 

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

MASSE FINE FARGER!

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste
×
×
  • Opprett ny...