Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Lednar]

Lei av meg selv, lei av å være lei meg selv. Lei av angsten, lei av livet generelt. Er så forbanna sliten mentalt, må gjøre noe HELE TIDEN for å holde tankene borte, men man blir jo sliten av det og. Blir sliten i hodet av å hele tiden preike med folk, jatte med når man egentlig prøver å holde masken og holde tankene på rett spor hele tiden. Så plutselig sitter man der helt stum i sin egen verden, og får spørmålet: Hva er det du tenker sånn på?", osv.

 

Wow, kunne ikke sagt det bedre. Fikk hjelp derimot. Kognitiv terapi for å endre tankegangen min. Måtte lære meg å virkelig sette en stoppe for tankestrømmen, og slå meg til ro med det. Om det faktisk funker, av og til. Men akkurat nå sliter jeg fælt med akkurat det. Bah, stress. Eneste nå er bare at jeg ikke klarer å hente fram tankene mine egentlig. De bare ligger i bakgrunnen :S

[Cortinarius rubellus]

hmm, hjemmet ditt bør være noe positivt for deg.

Den biten er ganske viktig, noe jeg er veldig ops på selv

Hjemmet er frisonen min, MIN plass..der jeg kan være trygg.

Kan være ensom, deprimert osv., men der kan jeg slappe av.

Og slappe av er en kunst når man sliter med ensomhet og deprisjon.

Håper dette ikke føles som rot:S

 

 

Lednar: Stress er det verste vi kan oppleve ( vi med psykiske lidelser )

Og lære seg foreks. yoga er gull;)

Endret 25. juni 2009 av Amanita Muscaria

[Lednar]

Noen plasser må man jo slappe av, men det er enklest å rote seg fast i noe hvis du er alene og ikke gjør noe særlig hjemme. Selv prøver jeg å ta det rolig når jeg er hjemme. Problematikken er at jeg faktisk må gjøre noe for det meste av tiden når jeg er nedefor.

 

Ærlig talt har jeg aldri vurdert yoga... Kan hende siden jeg er uviten og dermed aldri orket å engang tenke på det.

 

Uansett, spis en sjokolade. Eller tren. Begge to er jo måter for å få ut litt lykkerus i kroppen, husk bare å ikke overdrive.

[SpecialForce]

Special Force: Hvorfor må du møte barnevernet if i may ask?

 

Vel, jeg har over en lengre periode slitt med en tung hverdag og noe sosial angst. Dette sammen med flere familierelaterte ting gjør at jeg ikke er den gutten jeg burde være. Derfor har jeg med hjelp fra Fluesopp søkt hjelp til å få livet mitt på rett kjøl.

Dette er vel og merke et veldig kort sammendrag. Ønsker du å vite mer om hvordan jeg har/hatt det så kan du bruke google og søke på noe sånt som

deppetråden "specialforce" site:http://diskusjon.no

Da bør du få all informasjon du ønsker.

Endret 25. juni 2009 av SpecialForce

[Hansoen]

Ja, hvor skal jeg begynne... Gikk nettop ut av VG3, forsåvidt ganske deilig å være ferdig med den obligatoriske skolen. Men ulempen som kommer med det har jeg ikke sett før de 3-4 siste dagene, og det har oppstått 2 ganske store problemer, oppå et allerede eksisterende problem som jeg ikke vil ha, men som er der. Problem nummer 1 er kjærlighetssorg, kan vel egentlig ikke gjøre så mye med det, men jeg er i samme gjeng som hun, traff henne på stranda idag, greit nok det, men sliter en del pga det.

Så har jeg de siste dagene begynt å se at alle vennene mine flytter, jeg flytter og jeg mister alle vennene mine. Pga dette så har jeg blitt veldig deprimert, spesielt på grunn av min bestevenn(inne) som jeg har et meget nært forhold til, jeg vet jeg kommer til å slite utrolig uten henne, og det skremmer meg. Jeg vurderer faktisk å utsette skolen et år og bare bli igjen her...men jeg vet ikke

På toppen av dette, som for meg er nok, har vært på gråten flere ganger idag, og jeg gråter nesten aldri, så har jeg ikke spist skikkelig på 3 dager. Dette skremmer meg fordi jeg er veldig tynt bygd og trenger mat. Alt jeg har klart å spise de 3 siste dagene er 4 skiver, 1 salat og 2 små pizzastykker... Dette fører igjen til at jeg blir enda mer deprimert og enda mer bekymret for meg selv, som igjen fører til at jeg ikke spiser Jeg vet bare at jeg kommer til å savne vennene mine så enormt. Det verste er at jeg fikk disse vennene i VG2 etter 16 år uten noen virkelige gode venner, så det er så vanskelig å gi slipp på dem, noe jeg er nødt til...

Vet ikke helt hensikten med dette innlegget men... Greit å få det ut kanskje

[Cortinarius rubellus]

Special Force: Hvorfor må du møte barnevernet if i may ask?

 

Vel, jeg har over en lengre periode slitt med en tung hverdag og noe sosial angst. Dette sammen med flere familierelaterte ting gjør at jeg ikke er den gutten jeg burde være. Derfor har jeg med hjelp fra Fluesopp søkt hjelp til å få livet mitt på rett kjøl.

Dette er vel og merke et veldig kort sammendrag. Ønsker du å vite mer om hvordan jeg har/hatt det så kan du bruke google og søke på noe sånt som

deppetråden "specialforce" site:http://diskusjon.no

Da bør du få all informasjon du ønsker.

 

Vi hadde noen brutale dager ja, men vi klarte det

[SpecialForce]

Ja

Jeg skylder deg så mye jeg ikke kan betale tilbake.

[Enceladus]

Uff jeg har ikke trent på noen månder nå Og jeg som var så flink før! Merker at jeg har blitt mer deppa pga dette i det siste.

 

Nei jeg MÅ skjerpe meg! Imorgen skal jeg legge til rette for treningsøkter igjen.

 

Skal også til psykologen imorgen og håper å få lettet trykket der.

[SpecialForce]

Ja, hvor skal jeg begynne... Gikk nettop ut av VG3, forsåvidt ganske deilig å være ferdig med den obligatoriske skolen. Men ulempen som kommer med det har jeg ikke sett før de 3-4 siste dagene, og det har oppstått 2 ganske store problemer, oppå et allerede eksisterende problem som jeg ikke vil ha, men som er der. Problem nummer 1 er kjærlighetssorg, kan vel egentlig ikke gjøre så mye med det, men jeg er i samme gjeng som hun, traff henne på stranda idag, greit nok det, men sliter en del pga det.

Så har jeg de siste dagene begynt å se at alle vennene mine flytter, jeg flytter og jeg mister alle vennene mine. Pga dette så har jeg blitt veldig deprimert, spesielt på grunn av min bestevenn(inne) som jeg har et meget nært forhold til, jeg vet jeg kommer til å slite utrolig uten henne, og det skremmer meg. Jeg vurderer faktisk å utsette skolen et år og bare bli igjen her...men jeg vet ikke

Jeg vet bare at jeg kommer til å savne vennene mine så enormt. Det verste er at jeg fikk disse vennene i VG2 etter 16 år uten noen virkelige gode venner, så det er så vanskelig å gi slipp på dem, noe jeg er nødt til...

Vet ikke helt hensikten med dette innlegget, men greit å få det ut kanskje

Det som er understreket bør du ikke gjøre. Da ville jeg heller tatt en tur innom legen og prøvd å få henvisning til psykolog. Jeg er faktisk veldig redd for det samme at jeg skal få meg gode venner på VGS og ikke klare å la de gå som du sier noe om. Det skremmer meg ved tanken på at jeg om ett år skal begynne på enda en skole og måtte prøve å holde kontakten med elever fra VG1 på skole #1 og VG" skole #2 . At jeg igjen blir "kastet" ut av en sikker hverdag for så å måtte forholde meg til flere andre igjen i da jobbsammenheng og måtte takle plikter og innrette meg selv.

Jeg vet ikke helt hva som vil skje med meg, men jeg håper da at både jeg og du klarer oss bra videre i livet. Det er virkelig godt å skrive her uten at alle bekjente og for å tenke to år fremover fremtidige kolleger.

Prøv også å begynne med trening og ta tran daglig. Det er bevist at tran hjelper for mennesker med depresjoner og andre psykiske lidelser.

 

Uff jeg har ikke trent på noen månder nå Og jeg som var så flink før! Merker at jeg har blitt mer deppa pga dette i det siste.

Nei jeg MÅ skjerpe meg! Imorgen skal jeg legge til rette for treningsøkter igjen.

Skal også til psykologen imorgen og håper å få lettet trykket der.

Lykke til

 

Deprimert....

Trenger en trygg plass å henge med folk jeg kjenner De tilbudene jeg vanligvis er på stenger på denne tiden

Uff... Hjem å deppe...

Om du trenger noen å prate med så send meg en PM. Jeg er nok ingen psykolog, men tilbudet er nå åpent

[Hansoen]

Ja, hvor skal jeg begynne... Gikk nettop ut av VG3, forsåvidt ganske deilig å være ferdig med den obligatoriske skolen. Men ulempen som kommer med det har jeg ikke sett før de 3-4 siste dagene, og det har oppstått 2 ganske store problemer, oppå et allerede eksisterende problem som jeg ikke vil ha, men som er der. Problem nummer 1 er kjærlighetssorg, kan vel egentlig ikke gjøre så mye med det, men jeg er i samme gjeng som hun, traff henne på stranda idag, greit nok det, men sliter en del pga det.

Så har jeg de siste dagene begynt å se at alle vennene mine flytter, jeg flytter og jeg mister alle vennene mine. Pga dette så har jeg blitt veldig deprimert, spesielt på grunn av min bestevenn(inne) som jeg har et meget nært forhold til, jeg vet jeg kommer til å slite utrolig uten henne, og det skremmer meg. Jeg vurderer faktisk å utsette skolen et år og bare bli igjen her...men jeg vet ikke

Jeg vet bare at jeg kommer til å savne vennene mine så enormt. Det verste er at jeg fikk disse vennene i VG2 etter 16 år uten noen virkelige gode venner, så det er så vanskelig å gi slipp på dem, noe jeg er nødt til...

Vet ikke helt hensikten med dette innlegget, men greit å få det ut kanskje

Det som er understreket bør du ikke gjøre. Da ville jeg heller tatt en tur innom legen og prøvd å få henvisning til psykolog. Jeg er faktisk veldig redd for det samme at jeg skal få meg gode venner på VGS og ikke klare å la de gå som du sier noe om. Det skremmer meg ved tanken på at jeg om ett år skal begynne på enda en skole og måtte prøve å holde kontakten med elever fra VG1 på skole #1 og VG" skole #2 . At jeg igjen blir "kastet" ut av en sikker hverdag for så å måtte forholde meg til flere andre igjen i da jobbsammenheng og måtte takle plikter og innrette meg selv.

Jeg vet ikke helt hva som vil skje med meg, men jeg håper da at både jeg og du klarer oss bra videre i livet. Det er virkelig godt å skrive her uten at alle bekjente og for å tenke to år fremover fremtidige kolleger.

Prøv også å begynne med trening og ta tran daglig. Det er bevist at tran hjelper for mennesker med depresjoner og andre psykiske lidelser.

Er ikke spesielt redd for at jeg ikke skal få meg nye venner, er redd for å miste dem jeg har

[SpecialForce]

Jeg skjønner det, men det er i min bok det samme som å si at du er redd for å ta en ny titt innom supermarkedet for å formulere det sånn

Skjønner godt at det er vanskelig å skille lag med venner man har hatt over en lengre tidsperiode.

Sørg i alle fall for å spis mer. Begynn dagen med å tenke at "I dag skal jeg spise mer". Etter en stund er jeg sikker på at du vil begynne å spise mer igjen om du er motivert for det

Husk for all del å ikke bare stappe i deg, men spis normalt og ikke på samme nivå som du beskriver.

 

Vær vennlig å reduser mengden quoting når du svarer en annen

Endret 25. juni 2009 av SpecialForce

[kris98]

Kjenner meg igjen i mange av innleggene her. Har vært nedenfor i godt og vel et år nå og er blitt veldig apatetisk av meg. Prøver å få meg på et treningsstudio, men ironisk nok er det en side av meg som ikke orker/vil. Livet er kjedelig og repetitivt, og mangler generelt noen form for motivasjon for å fortsette med noe som helst.

 

Setter alltid på

sangen når jeg føler meg slik...

[Jann - Ove]

Jeg lurer på om det virkelig har snudd for meg. Det virker som om det holder på å gå bra.

 

Sånn rent bortsett fra litt frustrasjon over at pollenallergien ødelegger enkelte dager så er humøret greit.

 

Lysten til å lære, trene og skape er kommet tilbake. Savner virkelig det å skrive, men når man ikke lenger har en norsklærer som forlanger det så blir det liksom nedprioritert så mye at det forsvinner ubemerket.

 

Selv det å ikke få sommerjobb etter at jeg ble kalt inn til intervju tar jeg positivt. Jeg taklet et skikkelig jobbintervju bra.

 

De faste i deppetråden merker vel sikkert at jeg har forsvunnet litt herifra. Det er fordi det går bedre med meg, og tråden har hjulpet på veien til bedring.

[SpecialForce]

Flott å høre

Du som har slitt en del med spiseforstyrrelser, har du noen gode råd å rette mot Hans-o?

[Jann - Ove]

Prøv å spis litt av det man får i seg, usunn mat er bedre enn ingenting. Søk hjelp når kroppen sier stopp.

 

Husk at mangel på matlyst er et typisk depresjonssymptom og det er kun med uvanlig forhold til mat over tid at man er i faresonen for spiseforstyrrelser.

[Hansoen]

Takk Jeg håper og tror at matlysten kommer tilbake med humøret, når enn det er... Men for øyeblikket går alt rett i dass, ikke at det er noe nytt, bare en del verre enn før. Uansett, takk for alle råd, hjelper veldig.

[SpecialForce]

Det er godt å høre

Spør i vei om du lurer på noe mer. Ta det på PM om du ikke ønsker at det skal ligge her.

[Partlow]

Er ikke spesielt redd for at jeg ikke skal få meg nye venner, er redd for å miste dem jeg har

 

Vel, de vennene du har, har du sies det. Det er en viss sannhet i dette, så lenge du overholder det selv. Har selv en del venner som flytter milevis unna der jeg selv bor, og som jeg ikke vil ha ordentlig kontakt med på lange stunder. Det er da da du sender en melding, mail, facebookmelding eller ringer. En venn er som en sti: den gror igjen om den ikke blir gått, og det er mer ditt ansvar å vedlikeholde stien=din venn/venner. Tenk sånn og du klarer å beholde de fleste av dine bekjente.

 

Dessuten, tenk på alle de menneskene som kan bli dine nye venner! Ung eller gammel, jente eller gutt, ALLE kan bli din venn. Uansett! Du er verdt ALLE i hele verden, vit det og alle skal bli dine venner.

 

Det å holde kontakt er kanskje i i teorien begges ansvar, men når det kommer til stykket, egentlig ditt eget ansvar. Jobb, og du beholder, og får venner... hvorfor skal ikke folk bli venner med den fantastiske personen du er?

 

Kjenner meg igjen i mange av innleggene her. Har vært nedenfor i godt og vel et år nå og er blitt veldig apatetisk av meg. Prøver å få meg på et treningsstudio, men ironisk nok er det en side av meg som ikke orker/vil. Livet er kjedelig og repetitivt, og mangler generelt noen form for motivasjon for å fortsette med noe som helst.

 

Tving deg selv! Ofte drar ditt eget sinn deg ned, og hindrer deg fra din utvikling, livsverdi, og glede. Det er da du skal vise at du er ikke den negative delen av deg selv, men at du er en fantastisk person og at du er verdt alle i hele verden! Du bør utføre handlinger som du vokser på og som du utfordrer deg selv. Gjør ting du vanligvis ikke ville ha gjort, og du vil lære! Og viktigst av alt, jobb videre med deg selv om det er psyke, fysikk, kroppspråk eller følelser. Du vil alltid bli bedre uansett om du møter nedturer! ALDRI GI OPP uansett hvort mørkt det ser ut for deg selv!

 

Bruk musikk som motivasjon! Et fantastisk middel som treffer følelser og trigger stoffprodukjson som er bra for psyken!

 

To sanger jeg bruker med stor suksess om jeg skal ut på byen, skal møte noen bekjente eller bare vil bli i bedre humør:

 

 

Endret 25. juni 2009 av Partlow

[Catkin]

Meh, jeg er så jævlig komplisert.

[Hansoen]

 

Er ikke spesielt redd for at jeg ikke skal få meg nye venner, er redd for å miste dem jeg har

 

Vel, de vennene du har, har du sies det. Det er en viss sannhet i dette, så lenge du overholder det selv. Har selv en del venner som flytter milevis unna der jeg selv bor, og som jeg ikke vil ha ordentlig kontakt med på lange stunder. Det er da da du sender en melding, mail, facebookmelding eller ringer. En venn er som en sti: den gror igjen om den ikke blir gått, og det er mer ditt ansvar å vedlikeholde stien enn din venn/venner. Tenk sånn og du klarer å beholde de fleste av dine bekjente.

 

Dessuten, tenk på alle de menneskene som kan bli dine nye venner! Ung eller gammel, jente eller gutt, ALLE kan bli din venn. Uansett! Du er verdt ALLE i hele verden, vit det og alle skal bli dine venner.

 

Det å holde kontakt er kanskje i i teorien begges ansvar men når det kommer til stykket, men egentlig ditt eget ansvar. Jobb, og du beholder, og får venner... hvorfor skal ikke folk bli venner med den fantastiske personen du er?

 

 

Tusen takk! Det var gode ord å få før jeg legger meg, som kanskje ikke blir søvnløs denne gangen(sliter jo å litt med søvnproblem go figure). Og du har helt rett, helt rett. Jeg skal følge det rådet så godt jeg kan

Endret 25. juni 2009 av Hans-o