cuadro Skrevet 22. juni 2009 Del Skrevet 22. juni 2009 Gjest: Dersom du føler en overvelmende trang til å sitte oppreist, eller reise deg opp, til tross for visshet om at du burde roe deg selv ned og puste rolig; er det mest sannsynlig en form for angstanfall. Dersom man er alene kan det beste kanskje være å kontakte noen - og uansett beholde roen. Mange bestemmer seg for å tvinge seg selv gjennom hva enn de holder på med ved øyeblikket angsten slår inn, og besvimer grunnet stress. Det er ikke nødvendig. Det kan virke utrolig frustrerende, slitsomt og ellers deprimerende å ligge hjelpesløs i hiv etter pust mens man venter på å bli bedre, men man slipper gjerne å håndrere like mye med ettervarige problemer dersom man beholder roen. Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 22. juni 2009 Del Skrevet 22. juni 2009 (endret) Viktigste man husker på er at det er ikke farlig, har hatt angst\panikk-anfall nå i noen år og har ikke skjedd noe ennå utenom den sterke følelsen av at man dør.(hjernen tror det) Det verste som kan skje er at du besvimer, og skjer det så er som oftest anfallet over. Viktigste er at du ikke girer deg opp for da dundrer bare hjertet mer. Endret 22. juni 2009 av Amanita Muscaria Lenke til kommentar
Gjest logg ut Skrevet 23. juni 2009 Del Skrevet 23. juni 2009 Takk for gode svar, skal huske på det neste gang, akkurat det dere svarte har vært problemet. Siste spørsmål før jeg kan poste som bruker igjen; Hvordan finner man ut at man trenger psykolog eller ikke? Jeg er ikke stinn av penger, og har lite lyst til å få en ubrukelig diagnose som ikke gir meg noen ting... Jeg er en fornuftig person som netopp har fullført VGS med helt greie karakterer, nok av venner osv osv. Så jeg føler meg rimelig normal, og alle jeg omgåes ville sagt det samme, men alikevel er det noe i hodet som er galt. Jeg orker ikke være alene, går bare rundt og tenker på ting som trekker meg ned, noe som gjør at jeg ikke får gjort jobben min, eller noe annet produktivt i hverdagen. Det ender opp med at jeg blir sittende alene forran pcen mens alle andre går ut, noe som for meg blir rimelig patetisk.. Lenke til kommentar
cuadro Skrevet 23. juni 2009 Del Skrevet 23. juni 2009 Man trenger gjerne en psykolog når man føler at det er rom for det. Psykologtimene skal helst være forebyggende, og ikke et "hvaskeprosjekt". Jeg ville anbefalt deg å gå til psykolog, selv om jeg ikke kjenner deg - annet enn at du er i litt tvil om din egen væremåte? Psykolog er igrunn dyrt, ja, men det er mange ordninger, slik at alle skal kunne ta i bruk en. Kontakt din nærmeste helsestasjon Psykolog er ikke for de gale, de som sjongelerer på kanten, eller de som ikke kan nevne forskjeller med mus og elefanter. Psykologer er for de som har en historie å fortelle, og for de som trenger ubundne timer med med en som reflekterer over dine handlinger, i tillegg til at du selv gjør det - det er heller ikke alle som fortsetter å gå til psykolog gjevnlig; man er i en søken etter å stå på egne ben. Lenke til kommentar
Tesso Skrevet 23. juni 2009 Del Skrevet 23. juni 2009 Takk for gode svar, skal huske på det neste gang, akkurat det dere svarte har vært problemet. Siste spørsmål før jeg kan poste som bruker igjen; Hvordan finner man ut at man trenger psykolog eller ikke? Jeg er ikke stinn av penger, og har lite lyst til å få en ubrukelig diagnose som ikke gir meg noen ting... Jeg er en fornuftig person som netopp har fullført VGS med helt greie karakterer, nok av venner osv osv. Så jeg føler meg rimelig normal, og alle jeg omgåes ville sagt det samme, men alikevel er det noe i hodet som er galt. Jeg orker ikke være alene, går bare rundt og tenker på ting som trekker meg ned, noe som gjør at jeg ikke får gjort jobben min, eller noe annet produktivt i hverdagen. Det ender opp med at jeg blir sittende alene forran pcen mens alle andre går ut, noe som for meg blir rimelig patetisk.. (Eg kjenner meg igjen. Utvilsamt;) "Jeg orker ikke være alene, går bare rundt og tenker på ting som trekker meg ned, noe som gjør at jeg ikke får gjort jobben min, eller noe annet produktivt i hverdagen. " Finst det ein medisin mot dette? Lenke til kommentar
ArmenMinAU Skrevet 23. juni 2009 Del Skrevet 23. juni 2009 Jepp, antidepressiva. Er helt tydelig en depresjon/angst-greie. Har hatt det nettopp sånn selv. Blir det for voldsomt så er kanskje medisiner en grei løsning for å komme seg over det verste. Go SSRI's Lenke til kommentar
Shipwreck Skrevet 23. juni 2009 Del Skrevet 23. juni 2009 Jeg har fått et problem: Jeg klarer ikke å slutte å skade meg selv. Jeg er i nesten godt humør nå, og har bursdag i morgen og greier, men likevel får jeg ikke til å slutte å kutte meg opp på venstrearmen med barberbladet. Jeg er manisk depressiv, men jeg aner ikke hva jeg driver på med nå. Det er så forvirrende. Og armen min ser helt jævlig ut, for å si det mildt. Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 23. juni 2009 Del Skrevet 23. juni 2009 (endret) Oppsøker hjelp med en gang før kuttinga går for langt. Og med hjelp mener jeg ALT som går under at noen passer på deg, for hvis man ikke klarer og slutte med kuttinga så må man finne ut hvorfor man gjør det og hele den suppa der( tror du vet hva jeg mener). Du kan ihvertfall ikke fortsette slik du gjør nå. Har venner\veninner så gjør selv det der og jeg blir lei meg når jeg hører sånt som du sier der. Jeg vet hva du mener med forvirrende, men du klarer og skrive her så noe fornuft er det i deg;) Endret 23. juni 2009 av Amanita Muscaria Lenke til kommentar
J@cob Skrevet 24. juni 2009 Del Skrevet 24. juni 2009 Husk i det minste å rens det med desinfiserende, samt bandasjer det slik at det ikke blir 'enda styggere'. Om det er for dypt, så ta helst kontakt med legen, osv. Kan egentlig forstå at du gjør det dagen før bursdagen. Selv om man gleder seg, er det ikke alltid at de bærer gode minner med seg. Enten man kontemplerer over det eller ikke. Lenke til kommentar
Skogli Skrevet 24. juni 2009 Del Skrevet 24. juni 2009 50 min til jeg skal ha møte med DPS AAT eller hva det var legen kalte det... Gruer meg ikke, men gleder meg heller ikke.... :/ Føler meg bare så tom... Lenke til kommentar
Gjest deppa Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 Kom nettopp hjem fra legevakta etter å ha skjært over pulsåra i armen, nå har jeg gitt opp... klarer ikke engang å ta mitt eget liv... var snille leger der ivertfall. og nå skal jeg snart på jobb.... har ei lyst... Lenke til kommentar
Alastor Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 50 min til jeg skal ha møte med DPS AAT eller hva det var legen kalte det... Gruer meg ikke, men gleder meg heller ikke.... :/ Føler meg bare så tom... Hvordan gikk det? Lenke til kommentar
Darthvulture Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 guest_deppa, se på det som ett heldig "mirakel", du overlevde, det er ett tegn på det ikke er forsent å snu på ting! du skal ikke dø enda! Lenke til kommentar
Skogli Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 50 min til jeg skal ha møte med DPS AAT eller hva det var legen kalte det... Gruer meg ikke, men gleder meg heller ikke.... :/ Føler meg bare så tom... Hvordan gikk det? Joda, det gikk... Det var først snakk om innleggelse, noe som jeg ville. Men de var "uaktuelt". Fikk vanlige psykolog 1 gang i uken... Lenke til kommentar
Alastor Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 Har du hatt noen form for slik samtaleterapi som du får nå før da? Lenke til kommentar
Skogli Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 Har du hatt noen form for slik samtaleterapi som du får nå før da? hadde 3 timer med psykolog før, men sluttet pga frykt. Lenke til kommentar
SpecialForce Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 Uff, nå går ting for fort i svingene her.. Legetime i dag og plutselig skulle barnevernet møte meg i morra klokka 10.. Grådig mye på en gang synes jeg, men overlever vel håper jeg. Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 plutselig og plutselig Lenke til kommentar
Skjelvgråt Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 Special Force: Hvorfor må du møte barnevernet if i may ask? Lenke til kommentar
Enceladus Skrevet 25. juni 2009 Del Skrevet 25. juni 2009 Deprimert.... Trenger en trygg plass å henge med folk jeg kjenner De tilbudene jeg vanligvis er på stenger på denne tiden. Uff... Hjem å deppe... Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg