Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[L4r5]

Faen ta sommeren noen ganger. Får så lyst inn i det gamle sporet. Enda jeg veit det ikke var bra

[Jann - Ove]

Sommeren er skummel, det skjer jo ikke mer enn man finner på selv.

 

Det er vel nesten bare julen som er verre.

[Gjest Guest_Hehe_*]

Jaja...

 

This is the story of my life.

 

På barneskolen var jeg forsåvidt en av de "populære", alltis ute med kamerater, og med jenter mot slutten. Dette er en tid jeg ser tilbake på med glede.

 

På Ungdomsskolen fikk jeg litt problemer, da jeg ikke evnet å skaffe meg nye venner. Så mens mine gamle venner utvidet sin omgangskrets, ble jeg mer og mer ensom. Drev mye med idrett, men var sjelden sammen med kammerater utenom dette. På jentefronten skjedde det ingenting!

 

På videregående fikk jeg et løft! Jeg bestemte meg for å inkludere meg mer, noe som gav resultater, og jeg ble mer sosial. I begynnelsen av 3klasse utviklet jeg desverre mye kviser, noe som satt meg sterkt tilbake. Jeg ville ikke gå på skolen, ville ikke være sammen med venner, og følte meg generelt sett svært ille. Russetiden ble en nedtur, og eneste oppturen dette året var en tur til syden. Som til gjengjeld var svært vellykket^^

 

Etter dette bar det inn i militæret, og med kvisenes nærvær ble jeg en ustabil og hadde mye humørsvingninger... Klarte allikevel å gå igjennom året på en grei måte.

 

Nå skal jeg begynne å studere til høsten. Går på en kvise-medisin som forhåpentligvis vil ta knekken på problemet, og gi meg et nytt liv. Jeg gruer meg, men gleder meg allikevel enormt. Det som skremmer meg litt er at selvtilliten min er sunket betraktelig etter de siste års problemer med kviser. Er blitt usikker på mitt eget utseende, og er merkelig nokk blitt litt skeptisk til store folkemengder... Håper dette vil endre seg, og at jeg fortsetter fremgangen som var på anmarsj før kvisene kom...

 

Ønsker meg også en kjæreste over alt på jord... Har både kysset og pult, men noen kjæreste har jeg vel egentlig aldri vært i nærheten av

 

Wish me luck, cus I think I`ll need it

[JKJK]

Ikke for å være støgg... men årsaken til alle dine problemer er KVISER?!

 

Fy skam ... jeg skal jaggu ikke legge ut om alle mine utfordringer hittil i livet. Folk ville tro jeg var DAU.

 

Bare for å gi et lite spark... jeg er født med et sjelden syndrom, har bodd mye på sykehus, osv osv ... mobbing skal jeg ikke nevne engang... og i dag, TAKKET VÆRE MIN EGEN INNSATS (goes out to all EMOS out there) lever jeg et fantastisk godt liv med full jobb, leilighet og samboer til tross for mine utfordrninger her i livet.

 

merk... TAKKET VÆRE ___min egen innsats__ . Jeg har syns mye synd på meg selv, men det har ikke hjulpet _noe som helst_. Det NYTTER ikke å gnåle, det eneste som hjelper er å engasjere seg.

[JKJK]

Start med å kutte ut de "vennene" du vil vekk fra. Jeg sier ikke det er lett, men det går an.

 

BRA!

Hvis man har venner som får en til å føle seg som en dass, så er de ikke venner! De er idioter! Og det å kaste bort tid på idioter er bare tull!

 

Når folk leser mine "intime innlegg" tror de kanskje jeg er enten splitter pine gal, har lite å klage over eller er en hardhaus/bølle som bare vill folk vondt.

 

Men det er ikke slik

 

Det er heller bivirkningen av knallhard selvtillit som har kommet etter å ha tatt et godt oppgjør med meg selv ang. hva i pokker det egentlig er som må til for å få et bedre liv.

 

Kort oppsummert: SLUTT å fokusere på ting som trekker deg ned! UANSETT HVA/HVEM DET ER!

 

Mobbing, døende bekjente, sleivspark fra fortiden, hvasomhelst. DET ER VERDILØST. Bruk heller energien din på noe FORNUFTIG! På deg selv!

 

Er venner problemet? Du trenger ikke venner! I alle fall ikke i den perioden du er omsvermet av "dårlige venner"! Bruk heller konsentrasjonen til noe annet enn å fokusere på at du ikke har noen osm du annser som en idèell venn akurat NÅ.

 

Bedre omgangskretser kan komme senere, og da kan det kanskje være en fordel å være foruten dårlige venner?

Endret 21. juni 2009 av JKJK

[Enceladus]

Sommeren er skummel, det skjer jo ikke mer enn man finner på selv.

 

Det er vel nesten bare julen som er verre.

 

Kom på MHU!!! Idag er vi bare to personer her så ingen grunn til å engste seg

Endret 21. juni 2009 av Mr. Gnom

[Vaspen]

Sutreinnlegg:

Nå har jeg stort sett vært deprimert siden november. Føler det ikke er noe hjelp eller håp noen sted. Har kontakt med psykolog, psykiater, psykiatrisk sykehus og dps avdeling. Jeg bare ligger hjemme i sofaen eller senga, eventuelt drikker meg full. Spiser ikke medesinene mine for tiden, da dem gjør meg helt zombie, gjør at jeg ikke føler noe som helst. Da er det bedre å iallefall føle tristhet og depresjon.

Har flere diagnoser: Bipolar, borderline, kronisk deprimert, panikkangst, dissosiativ lidelse.

Aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Har hatt psykiske problemer hele mitt voksne liv, og det har gått mye opp og ned. Men nå syns jeg bare det går nedover. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre.

Endret 21. juni 2009 av Vaspen

[Tesso]

Jaja...

 

This is the story of my life.

 

På barneskolen var jeg forsåvidt en av de "populære", alltis ute med kamerater, og med jenter mot slutten. Dette er en tid jeg ser tilbake på med glede.

 

På Ungdomsskolen fikk jeg litt problemer, da jeg ikke evnet å skaffe meg nye venner. Så mens mine gamle venner utvidet sin omgangskrets, ble jeg mer og mer ensom. Drev mye med idrett, men var sjelden sammen med kammerater utenom dette. På jentefronten skjedde det ingenting!

 

På videregående fikk jeg et løft! Jeg bestemte meg for å inkludere meg mer, noe som gav resultater, og jeg ble mer sosial. I begynnelsen av 3klasse utviklet jeg desverre mye kviser, noe som satt meg sterkt tilbake. Jeg ville ikke gå på skolen, ville ikke være sammen med venner, og følte meg generelt sett svært ille. Russetiden ble en nedtur, og eneste oppturen dette året var en tur til syden. Som til gjengjeld var svært vellykket^^

 

Etter dette bar det inn i militæret, og med kvisenes nærvær ble jeg en ustabil og hadde mye humørsvingninger... Klarte allikevel å gå igjennom året på en grei måte.

 

Nå skal jeg begynne å studere til høsten. Går på en kvise-medisin som forhåpentligvis vil ta knekken på problemet, og gi meg et nytt liv. Jeg gruer meg, men gleder meg allikevel enormt. Det som skremmer meg litt er at selvtilliten min er sunket betraktelig etter de siste års problemer med kviser. Er blitt usikker på mitt eget utseende, og er merkelig nokk blitt litt skeptisk til store folkemengder... Håper dette vil endre seg, og at jeg fortsetter fremgangen som var på anmarsj før kvisene kom...

 

Ønsker meg også en kjæreste over alt på jord... Har både kysset og pult, men noen kjæreste har jeg vel egentlig aldri vært i nærheten av

 

Wish me luck, cus I think I`ll need it

 

 

Antibiotika tar knekker på kviser! (viss du er jente finnst det og p-piller som hjelper...)

[mosleth]

Lenge sidan eg har skrivi langt om ting som plager meg, så det er vel på høg tid.

 

Eg har alltid hatt ganske dårlege karakterar. På skulen har eg null sosialt liv. Eg bur 15-20 minutt vekk frå skulen, og eg går alltid heim i pausane. I dei mindre pausane les eg oftast bøker. Eg misliker ikkje at eg ikkje har nokon vener, og trivst eigentleg ganske godt. Nokon vil kanskje seia eg er litt av ein misantrop.

 

Men eg slit så jævlig med karakterane. Heile livet mitt har eg fått høyra at eg kan "gjera det betre" og at eg har "så mykje inni meg" og andre ting. Eg har fått gode karakterar frå tid til anna, til dømes fekk eg 6 på munnleg eksamen i tiande klasse (dette var engelsk og ikkje imponerande", samt 5+ på ei innlevering i særemnet mitt i norsk. Denne var før jul og hjelpte sjølvsagt ikkje på karakterane eg fekk som standpunkt (3 i hovudmål, 3 i munnleg og 4 i sidemål). Snittet mitt låg på 4,3 ved utgangen av tiande klasse. Fyrste året på vidaregåande låg det på 2,3. I andre klasse 2,8, og no ligg det på 3,4. Alle eg kjenner har snitt på over 5, og det gjer at eg føler meg veldig utilpass.

 

Poenget er at eg alltid har slitt med karakterane. Og eg har alltid trudd dette er på grunn av manglande motivasjon. Eg har liksom aldri hatt lyst til å gjera noko som helst med livet mitt.

 

I det siste året har eg fått kontakt med ei jente. Eg har aldri hatt nokon kjæraste (... fordi eg ikkje har noko sosialt liv). Og etterkvart som eg er blitt kjent med henne, finn eg ut at å vera med henne er det eg vil i livet. Eg vil studera og bli noko, få meg ein jobb og bu med henne i eit fint lite hus. De får vel med dykk biletet. Det er fyrst no, i mitt tredje år på vidaregåande, at eg kjenner motivasjonen til å gjera det bra. Og det er for seint til å gjera noka drastisk endring med karakterane.

 

Litt vanskeleg å koma til poenget, føler eg. Saka er at før litt sidan rekna litt på karakterane min, og fann ut at dersom eg får 6 på den munnleg eksamenen i historie (og viss alt det andre gjekk bra), ville eg faktisk ha eit godt nok snitt til å koma inn på skulen eg vil. Og eg prøvde å gjera det godt på denne eksamenen, men sensoren drap meg fullstendig på utspørjinga og gav meg 3.

 

Det er så uendeleg deprimerande. Eg prøvde, og eg fekk 3. Det er vel i praksis det verste du kan få, med mindre du ikkje førebuer deg. Eg prøvde for hennar og vår skyld, og eg fekk 3. Det følast som at eg sveik henne. Og ho er så uendeleg god mot meg at ho ikkje blei skuffa. Og det er så uendeleg vondt.

Endret 21. juni 2009 av mosleth

[Tesso]

Lenge sidan eg har skrivi langt om ting som plager meg, så det er vel på høg tid.

 

Eg har alltid hatt ganske dårlege karakterar. På skulen har eg null sosialt liv. Eg bur 15-20 minutt vekk frå skulen, og eg går alltid heim i pausane. I dei mindre pausane les eg oftast bøker. Eg misliker ikkje at eg ikkje har nokon vener, og trivst eigentleg ganske godt. Nokon vil kanskje seia eg er litt av ein misantrop.

 

Men eg slit så jævlig med karakterane. Heile livet mitt har eg fått høyra at eg kan "gjera det betre" og at eg har "så mykje inni meg" og andre ting. Eg har fått gode karakterar frå tid til anna, til dømes fekk eg 6 på munnleg eksamen i tiande klasse (dette var engelsk og ikkje imponerande", samt 5+ på ei innlevering i særemnet mitt i norsk. Denne var før jul og hjelpte sjølvsagt ikkje på karakterane eg fekk som standpunkt (3 i hovudmål, 3 i munnleg og 4 i sidemål). Snittet mitt låg på 4,3 ved utgangen av tiande klasse. Fyrste året på vidaregåande låg det på 2,3. I andre klasse 2,8, og no ligg det på 3,4. Alle eg kjenner har snitt på over 5, og det gjer at eg føler meg veldig utilpass.

 

Poenget er at eg alltid har slitt med karakterane. Og eg har alltid trudd dette er på grunn av manglande motivasjon. Eg har liksom aldri hatt lyst til å gjera noko som helst med livet mitt.

 

I det siste året har eg fått kontakt med ei jente. Eg har aldri hatt nokon kjæraste (... fordi eg ikkje har noko sosialt liv). Og etterkvart som eg er blitt kjent med henne, finn eg ut at å vera med henne er det eg vil i livet. Eg vil studera og bli noko, få meg ein jobb og bu med henne i eit fint lite hus. De får vel med dykk biletet. Det er fyrst no, i mitt tredje år på vidaregåande, at eg kjenner motivasjonen til å gjera det bra. Og det er for seint til å gjera noka drastisk endring med karakterane.

 

Litt vanskeleg å koma til poenget, føler eg. Saka er at før litt sidan rekna litt på karakterane min, og fann ut at dersom eg får 6 på den munnleg eksamenen i historie (og viss alt det andre gjekk bra), ville eg faktisk ha eit godt nok snitt til å koma inn på skulen eg vil. Og eg prøvde å gjera det godt på denne eksamenen, men sensoren drap meg fullstendig på utspørjinga og gav meg 3.

 

Det er så uendeleg deprimerande. Eg prøvde, og eg fekk 3. Det er vel i praksis det verste du kan få, med mindre du ikkje førebuer deg. Eg prøvde for hennar og vår skyld, og eg fekk 3. Det følast som at eg sveik henne. Og ho er så uendeleg god mot meg at ho ikkje blei skuffa. Og det er så uendeleg vondt.

 

Snittet ditt er omtrent likt på mitt. Heile vegen. Eg er like gammel som deg og faila og litt på eksamen som burde gå så bra. Eg har også lang veg heim og har ofte nesa i ei bok.

 

Eg hadde det akkuratt sånn. Berre at det akkuratt er slutt med kjærasten og bilete av lite hus og heim forsvann. Ting endrar seg. Ta det med ro. Du kan søke og faile/klare det. Viss du failer kan du ta om fag, forbedre karakterar, få studiepoeng, gjera noko med livet sjølv.

 

Ting ordnar seg!!

[Skjelvgråt]

Lars: Du virker nå deppa for et eller annet hele tiden. Går jo ikke akkurat som et godt forbilde for sønnen din da. Altså hva tror du han føler hvis pappaen hans er deppa ofte?

[Tesso]

Lars: Du virker nå deppa for et eller annet hele tiden. Går jo ikke akkurat som et godt forbilde for sønnen din da. Altså hva tror du han føler hvis pappaen hans er deppa ofte?

 

 

Nei det syns ikkje eg. Dessutan alle foreldre har dårlege og gode sider som alle andre. Men det er sant at unger/babyer oppfatter sånne ting sinnsjukt bra, bedre enn ein trur.

 

Så ein bør jo prøve å vere nokelunde ok i toppetasjen:D

 

Eg er deppa. Samtidig har eg muntlig eksamen tysdag.

 

(er deppa pga andre ting enn eksamen asso..)

 

Eksamen Historie og Filosofi, forme problemstilling!

 

nokon hjelpe meg?... Eg er redd eg ødelegger alt>.<

Endret 21. juni 2009 av Tesso

[L4r5]

Lars: Du virker nå deppa for et eller annet hele tiden. Går jo ikke akkurat som et godt forbilde for sønnen din da. Altså hva tror du han føler hvis pappaen hans er deppa ofte?

1: Jeg er ikke "deppa" hele tida. Det bare merkes ikke når jeg ikke er det for da har jeg ikke noe behov for å skrive om det.

2: Jeg tror på åpenhet.

3: Måten du spør på får det til å virke som det er noe valg. Psykisk sykdom er like mye en sykdom som somatiske lidelser. Hvis du fikk en unge og så brakk du beinet, skulle jeg da sagt: "Du går rundt med en diger gips på beinet! Det er ikke noe godt eksempel for ungen din!"

4:

 

Nei forresten... Jeg stopper der. Gidder ikke ramse opp i evigheter. Ta poenget eller stikk.

[Cortinarius rubellus]

Jeg har ganske sterke psykiske lidelser iforhold til det som er normalt og jeg har ALLTID blitt likt av unger.

Så jeg syns sånne uttalelser er tull, så lenge man bryr seg osv. og ikke sitter på knærne forran sønnen sin og griner og sier man skal kutte av seg huet så går det veldig bra.

Hadde unger blitt skremt av sånt så tro meg, ungene hadde hatet meg.

 

 

Lars: Du har INGEN grunn til og forsvare deg. Du er et forbilde for alle som vet hva dette dreier seg om.

Så uvitenhet skal du bare overse min venn:)

 

Vi er over 25 begge 2, tror virklig noen at vi hadde sittet med de problemene hvis vi hadde hatt et valg? Jeg får ikke jobbet, jeg klarer ikke og ha et normalt liv, samme med sosialt nettverk osv.

Får og si det sånn: Jeg hadde gitt mye bare hvis jeg kunne ha en lettere depresjon, enn all dritten jeg har.

 

Og en ting til, hun jer er forlovet med og jeg vil faktisk ha barn for det er NULL problemer og oppdra et barn i et sunt miljø selv om man har psykiske lidelser.

Endret 21. juni 2009 av Amanita Muscaria

[Skjelvgråt]

Skjønner poenget! Du har nok rett.

[L4r5]

Beklager hvis jeg blei litt krass. Det var ikke meningen. Blei bare litt provosert.

[Jann - Ove]

Det er noe spesielt med barn. De får fram det beste i en. De tolererer det meste bare de får oppmerksomhet, og de ser lyst på omtrent alt.

[Skjelvgråt]

Du er hvertfall en god person! Flink i å få deppa personer i godt humør. Helt sikker på at du er en veldig flott far. Jeg mente egentlig at sønnen din kanskje bare blir lei seg når du er deppa. Var ikke ment negativt det jeg sa. Mer et spørsmål!

[Cortinarius rubellus]

Skjønner poenget! Du har nok rett.

 

Men det du spør om er et bra spørsmål.

Men jeg har den tro at er man åpen, ærlig og ser seg selv så klarer man alt...selv med lidelser.

Såklart skal man være ops. på hvordan man er rundt barn.

Jeg foreks. har et sykt sinne som jeg må til tider få ut, jeg kan ikke det når jeg har barn rundt meg..så de tvinger meg til og få det ut på en annen måte.

Noe barn er eksperter på

[Argument]

Har nettopp fått vite at foreldrene mine skal skilles. Kom som en sjokk.

 

Og i dag kom katta inn skadet, hun klarer nesten ikke å gå. Sikkert noen drittunger som har sparket til henne.

 

 

Føler at jeg må slå noe.