Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Catkin]

Jeg tror ikke jeg egner meg til å bo, leve eller ha noen kontakt med mennesker.

[Kloever]

Jeg tror ikke jeg egner meg til å bo, leve eller ha noen kontakt med mennesker.

 

Hehe, det er jo tull. Det vet du selv også.

[Catkin]

Nei, jeg er ikke så sikker.

[Kloever]

Nei, jeg er ikke så sikker.

 

Er det noe du vil si noe om? En enkelt hendelse får i hvert fall ikke snu alt på hodet for deg.

[SpecialForce]

Vel se på det sånn:

Kan denne enkelthendelsen gi minner fra flere hendelser fra lenger tilbake?

[Jann - Ove]

Veide meg nå. Har lagt på meg 5kg siden jeg var langt nede i vår

[Kloever]

Veide meg nå. Har lagt på meg 5kg siden jeg var langt nede i vår

 

Grattis med det! Da er du på riktig vei. Jeg er på vei nedover og er sikkert ikke så langt unna deg.

[Gjest Guest_hmm.._*]

Etter at et forhold jeg var i som tok slutt etter 1.5 år, har jeg følt meg helt alene og deprimert hver eneste dag. Dette har endt opp med at jeg sitter inne absolutt hele dagen, så fremt jeg ikke trener eller går i butikken, noe som foregår med mp3 spilleren på helt til jeg er hjemme igjen. Jeg klarer heller ikke dra ut på byen ettersom jeg absolutt ikke føler meg bra nok for noen, hverken utseendemessig eller hvordan personlightenen min er. Selvtilliten er helt ødelagt. Alt dette skjer samtidig som heg bor sammen med 3 venner som jeg prater og er med hver eneste dag alikevel føler jeg meg alene og trist og orker aldri å gjøre noe særlig annet enn å sitte hjemme..

 

Er det andre som har hatt/har det slik og kan komme med noe konstruktivt? Dette har pågått siden bruddet, så altså 2-3 måneder...

 

Sikkert rotete skrevet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre..

[Gjest Guest_hmm_*]

Fikk ikke redigert, men jeg må få lagt til litt til.

 

Det å komme meg ut tror jeg at jeg skal klare etterhvert, håper jeg. Det største problemet akkurat nå er at jeg aldri sover (klokken er 5:26 og jeg stod opp 11 på søndag) Samtidig som denne alene følelsen ødelegger selvtilliten min som gjør at jeg ikke har lyst til å møte nye mennesker, eller orker å prøve.

[Gjest Slettet+6132]

Jeg tror ikke jeg egner meg til å bo, leve eller ha noen kontakt med mennesker.

 

 

Tull, vi vet begge to godt at det ikke stemmer.

 

Se på det som en dårlig dag der ting muligens ikke helt gikk slik det skulle.

Det er ikke de dagene som definerer hvem en er.

Endret 15. juni 2009 av Slettet+6132

[orjanos3.16]

Etter at et forhold jeg var i som tok slutt etter 1.5 år, har jeg følt meg helt alene og deprimert hver eneste dag. Dette har endt opp med at jeg sitter inne absolutt hele dagen, så fremt jeg ikke trener eller går i butikken, noe som foregår med mp3 spilleren på helt til jeg er hjemme igjen. Jeg klarer heller ikke dra ut på byen ettersom jeg absolutt ikke føler meg bra nok for noen, hverken utseendemessig eller hvordan personlightenen min er. Selvtilliten er helt ødelagt. Alt dette skjer samtidig som heg bor sammen med 3 venner som jeg prater og er med hver eneste dag alikevel føler jeg meg alene og trist og orker aldri å gjøre noe særlig annet enn å sitte hjemme..

 

Er det andre som har hatt/har det slik og kan komme med noe konstruktivt? Dette har pågått siden bruddet, så altså 2-3 måneder...

 

Sikkert rotete skrevet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre..

 

 

Jeg har hatt det slik selv de siste 6 månedene, etter samlivsbrudd med min partner gjennom 7,5 år. Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg holdt alle de følelsene du beskriver for meg selv, og sa til alle at alt gikk bra. Tilslutt kokte alt over, og det er bare flaks at jeg sitter her nå. Så jeg vil virkelig anbefale deg å snakke med noen, og fortelle hva du føler og tenker, og ikke pynt på sannheten. Det har hjulpet meg veldig, selv om jeg har langt igjen før jeg er meg selv igjen. Men det er veldig godt at mine nærmeste venner og familie, veit at jeg ikke har det spesielt bra med meg selv. Da slipper man å late som at alt er bra, da man er rundt de ihvertfall.

Endret 15. juni 2009 av orjanos3.16

[Gjest Bruker-127711]

Pappa er ganske sur på meg nå, og snakker stygt til og om meg over msn, siden jeg nektet å ta telefonen.

 

Jeg er egentlig ganske skuffa over deg, og oppriktig bekymret for hvordan det skal gå med deg i livet..... du tar ikke ansvar for noen ting

Endret 15. juni 2009 av Bruker-127711

[InToRv]

Pappa er ganske sur på meg nå, og snakker stygt til og om meg over msn, siden jeg nektet å ta telefonen.

 

Jeg er egentlig ganske skuffa over deg, og oppriktig bekymret for hvordan det skal gå med deg i livet..... du tar ikke ansvar for noen ting

 

Det der hadde jeg aldri godtatt at min egen far sa til meg. Faren min har vært en jævel i mange år og prøvd å kontrollere alt jeg gjør. Det endte med at jeg flyttet ut til slutt, men lenge før det nektet jeg å høre på all dritt slengingen hans og gav totalt faen i alt han sa og bad meg gjøre. Han eier deg ikke, han bestemmer ikke hvordan du skal leve livet ditt. Han er der kun for å veilede deg, ikke la han trekke deg ned, om fyren er litt forståelsesfull, så vet han at vi alle har tøffe tider å gå gjennom...

[Dunsay]

Pappa er ganske sur på meg nå, og snakker stygt til og om meg over msn, siden jeg nektet å ta telefonen.

 

Jeg er egentlig ganske skuffa over deg, og oppriktig bekymret for hvordan det skal gå med deg i livet..... du tar ikke ansvar for noen ting

Akkurat slik min egen far prater til/om meg for tida:

 

Stygt samlivsbrudd med eks-forloveden i sen-september. Sykmeldt tidlig november, mentalt utbrent og psykisk nedbrutt. Hadde hele tiden en positiv innstilling om at ting SKAL ordne seg med tiden, men det skal få ta den tiden jeg trenger det skal ta, ellers vet jeg at jeg risikerer å gå på en kraftigere og mer langvarig smell senere når det virkelig passer dårlig. Dette var etter nylig påbegynt læretid, og jeg har ingen problemer med å begynne denne på nytt når jeg er klar for det.

 

Månedsskiftet januar/februar møtte jeg ei jente med nesten nøyaktig samme personlighet som meg selv, samme livsinnstilling, menneskeholdninger og verdigrunnlag på så og si alle områder. At vi har litt ulike interesser har med "opphav" å gjøre: jeg kommer fra en informatikkfamilie og har sikkert derfor en stor interesse for data og elektronikk, hun fra et lite selvberget småbruk og har sikkert derfor en stor interesse for biologi og natur.

 

*Kremt*

Ja, jeg skal komme til poenget nå!

 

Til høsten skal hun studere biologi på UiO og jeg skal forsøke å komme i gang med læretiden min et eller annet sted i Oslo-området. Nettopp dét er det faren min reagerer på: at jeg skal "forsøke" å komme i gang og ikke har planlagt noe 100% konkret.

 

I dag er det maset og presset fra han som bryter meg mer ned enn noe annet. Jeg trenger at han lar meg styre selv! Jeg har planer jeg skal jobbe med og kompetansen til å få det til, men jeg trenger også å få lov til å være klar for å begynne på igjen først! Jeg er nesten sikker på at jeg er det, men jeg får ihvertfall ikke til om han skal mase om det hver eneste gang han ser så mye som bakhodet på meg!

 

Ja takk til konstruktive kommentarer, nei takk til piggtrådsying under armene og oppheising i stålvaiere!

 

*Riste oppgitt på hodet av mine egne dårlige metaforer*

[Nie]

"Det er ikke jeg som har oppdratt meg til å bli sånn."

Alle foreldres svake punkt er oppdragelsen, og egne tvil på den. Funket i alle fall på mine. De eksploderte der og da, og bedret seg drastisk de neste dagene.

Endret 15. juni 2009 av Nie

[L4r5]

Nice one. Den skal jeg huske på. Nesten synd at jeg ikke har kontakt med mora mi sånn at jeg kunne servert den til hu. Bare lagt alt samma over på hu. Alt er jo selvsagt ikke hennes feil, men jeg vet at hu hadde tatt akkurat den der innover seg. Og, ja, noen ganger så er jeg hevngjerrig.

[Enceladus]

Jeg vet at dobbelposting er fy-fy, men jeg er forbanna og må få det ut.

 

Jeg bur i et hus sammen med min bror. For noen år siden budde jeg og han sammen. Da var jeg den store latsabben. Etter en stund flyttet jeg ut og budde en stund for meg selv. Her i begynnelsen av dette året trengte jeg en plass å bu, og han tok meg inn. Det gikk meget bra en stund, men begynte han å rote mer og mer, jeg begynte å gi faen i å rydde jeg og. Men for en liten stund siden bestemte jeg meg for å rydde opp i alt. Ryddet oppkjørselen, kjøkkenet, stuen, terassen, så og si det meste utenom der han pleier å være i huset.

 

Jeg sliter ræva av meg på jobb, når jeg kommer hjem vil jeg kunne lage middag uten å måtte få han til å rydde for seg først. Jeg sliter ræva av meg for å holden huset i orden og. Jeg blir forbanna og det går utover alle som jeg glad i.

 

Har lyst å knytte han til et tau bak bilen og kjøre til det ikke er mer igjen av han....

 

Brødre\søsken burde ikke bo sammen. Det blir det bare tull av. Ender med at en ryker i tottene på hverandre etterhvert.

 

Finn deg et nytt sted å bo før det ender værre. Det er mitt forslag

 

 

Ellers vil jeg bare si at MHU er åpent her i Bergen idag! Så de som har det tungt, vil ha selskap eller hva som helst må bare stikke innom Jeg sitter her å holder åpent og kjeder vettet av meg alene.

Endret 15. juni 2009 av Mr. Gnom

[Sitronsaft]

Jeg kjeder meg jeg også, er deprimert og vil komme meg ut. What is this MHU you speak of?

 

Edit: Ser signaturen din. Må jeg ha ordentlige mentale problemer for å stikke innom?

Endret 15. juni 2009 av Sitronsaft

[Enceladus]

Neida! Du må bare komme som du er Dette er et sted for alle som er interessert i temaer rundt psykisk helse, eller trenger å ha et sted hvor det er lov å være seg selv.

[Gjest Slettet+6132]

Jeg er så flink til å frastøte meg folk at det er fælt, og jeg klarer bare ikke opprettholde kontakten med folk, selv ikke gode venner.

Ikke at jeg skjønner hvorfor noen skal gidde å være venn med meg heller, jeg er jo dønn kjedelig.