Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Korka]

Tror ikke mamma forstår stort mer av det..

[toth]

Én ting man lærer etterhvert som man vokser opp, er ofte at foreldre forstår mye mer enn man aner.

[Alastor]

1 stk lite konstruktivt innlegg er fjernet fra tråden, samt kommentarer til dette.

 

Ta kontakt med meg på PM om det skulle være noe.

[CypheroN]

Tilbakeflytting høres ekstremt fornuftig ut i Korkas tilfelle.

[SpecialForce]

Jeg vet ikke helt jeg. Sendte nettopp melding til en i barnevernet jeg pleier å snakke med..

 

Herregud..For 1 år siden var jeg en helt vanlig tennåring som hadde ingen bekymringer.. Hadde mange venner, bestekamerat borti gata, jenter i samme by som like meg.. Skolen gikk fint..Men ikke nå.

 

Jeg kan snakke med mora mi etterpå

Du bør snakke med moren din. Det er helt sikkert. Å gå rundt med vonde tanker fordi du føler deg malplassert er vondt, tro meg

[Skogli]

Jeg vet ikke helt jeg. Sendte nettopp melding til en i barnevernet jeg pleier å snakke med..

 

Herregud..For 1 år siden var jeg en helt vanlig tennåring som hadde ingen bekymringer.. Hadde mange venner, bestekamerat borti gata, jenter i samme by som like meg.. Skolen gikk fint..Men ikke nå.

 

Jeg kan snakke med mora mi etterpå

Jeg satt meg ned med fattern og fortalte han alt som plaget meg, jeg hadde ingen tru på at det ville hjelpe, men hv skjedde... jeg følte meg knallbra etterpå. Selv om jeg får tilbakefall så vet jeg at jeg har 2 personer som står meg nært som jeg kan snakke med, ingen av dem bur i nærheten av meg, men jeg har alltid telefonen med meg, og det hjelper.

[SpecialForce]

Jeg vet ikke helt jeg. Sendte nettopp melding til en i barnevernet jeg pleier å snakke med..

 

Herregud..For 1 år siden var jeg en helt vanlig tennåring som hadde ingen bekymringer.. Hadde mange venner, bestekamerat borti gata, jenter i samme by som like meg.. Skolen gikk fint..Men ikke nå.

 

Jeg kan snakke med mora mi etterpå

Jeg satt meg ned med fattern og fortalte han alt som plaget meg, jeg hadde ingen tru på at det ville hjelpe, men hv skjedde... jeg følte meg knallbra etterpå. Selv om jeg får tilbakefall så vet jeg at jeg har 2 personer som står meg nært som jeg kan snakke med, ingen av dem bur i nærheten av meg, men jeg har alltid telefonen med meg, og det hjelper.

Betrodde meg selv til kontaktlæreren min, en person jeg virkelig respekterer. For all del, velg klokt hvem du snakker med. Det er viktig at du får en god følelse når du gjør det etterpå. Det er derfor jeg enda orker å være meg.

 

@korka:

fortsett å snakke med vedkommende.

[Korka]

Jeg snakker om alt til læreren min jeg og.

 

Får snakke med mamma etterpå.

[slakte]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Har slitt med mye av det samme som deg med rus og sånn. Selv så nærmer jeg meg de 30 nå. Alt jeg kan si er at du er fortsatt ung. Mye av angsten og sånn kan fortsatt sitte lenge i, men det blir bedre. Tida er det du må ta til hjelp. For tro meg når jeg sier deg at det blir bedre. Babysteps kanskje, men også de tar deg riktig vei. Får du noe hjelp mot den sosiale angsten? Ikke tenk på at du skal leve opp til det bildet av deg. Du trenger ikke det presset. Du er der du er nå og som du sier selv så har du fått kutta ut det tyngste. Det er bra. Kan jeg spørre hva du gikk på eller vil du ikke ut med det "offentlig"?

 

Jeg tok en feig en nå og svarte på dette som gjest selv så skjønner om du ikke vil dele alt.

 

takker for svar, det hjelper å vite at noen der ute har kjent det samme på kroppen

 

har brukt alt fra hasj til heroin, bortsett fra noen obskure syregreier. men den vanligste mixen for min del har vært hasj, øl, amfetamin og helst litt benz på toppen. har kutta ut det meste, men drikker og røyker hver dag fortsatt. har tenkt å kutte ut det og, men alt til sin tid ikke sant? hehe. det er den eneste medisinen mot angsten, spurte legen om sobril men fikk bare quetiapin. ingen vits med c-preparater spør du meg, det er som å spise fluor tabletter og håpe det skal funke heh...

 

Personlig så prøver jeg og svare alt, men på visse temaer så har jeg mye erfaring spess. på rus.

Men jeg vet desverre ikke alltid vet hva jeg skal si desverre:(

 

Men Slakte: Jeg er på mitt 6 år som nyktern nå var sprøytemisbruker og det beste rådet er ta en dag om gangen.

Har du fastlegeså kanskje be om og få henvisning til Put, det er ikke ren psyokologi...du kan bruke det til og tømme deg osv.

Kan hjelpe sterkt når man blir fylt opp noe, vi eksmisbrukere vet godt hva er og hva det kan gjøre med oss.

Er du plaget mye med rustrang, det jeg menr er hvordan går det på det området?

 

takker for rådene. har vært inn og ut av forskjellig behandling de siste åra, alt fra rehab til psykiatrisk. har ikke funka for min del, men har jo rusa meg hele tiden allikevel så kanskje ikke så rart hehe.

ang rustrang har jeg mye av det og har ikke slutta å drikke og fyre. brukte sprøyter selv, har vært nykter i ca 2 mnd, og savner selvfølgelig amfetamin rushet. får begynne å hoppe i fallskjerm eller no, det må da hjelpe

 

har stor respekt for at du har klart å være nykter så lenge. har du fortsatt rustrang, evt hvordan takler du det?

[Cortinarius rubellus]

Har rustrang til de grader fremdeles, spess. på amfetamin-siden:S

går på subuxone så det tar opiat-suget, men ikke alt det andre.

Men jeg prøver og tenke slik at det liver jeg har nå er bedre og jeg vil ikke miste det jeg har bygd opp.

når man endelig har fått seg sikkelig kåk, samboet og ting og tang , så vet man hvor fort slikt forsvinner når man først begynner på igjen.

For alle vet at sprekker jeg eller du så begynner man ikke rolig, man starter akkuratt der man slapp og kjører på enda litt harderer enn det for og ta igjen det man har mistet.

angående subuxonen så var jeg nyktern i 3år før jeg begynte, knakk ryggen og da var jeg 2cm ifra kjøret så jeg søkte for og være på den sikre siden.

Men man må bare ta en dag om gangen , det er det viktigste pluss være ops. på hva som kan felle en.

Hvis du VET at går du ditt og ditt så får du russug til de grader, da venter man en stund før man "tester" seg.

Men du har vært det i 2 måneder nå og hver dag er en bragd. Så på rett vei er du.

Er det noe du føler du kunne ha trengt av hjelp som hadde gjort kanskje livet litt lettere?

Håper det var noe i det jeg skrev:P

[Galexon]

Det jeg sa om at vi måtte ta oss tid til å svare folk som søker hjelp og tips i tråden, var ikke myntet på noen spesielle personer Så bare ut som at slakte ikke fikk noen respons, og jeg kan ikke forestille meg at det kan være særlig gøy å føle seg ignorert når en er så åpen om problemer. Sier ikke at noen av dere har ignorert/oversett innlegget med vilje! Synes alle gjør en veldig god jobb for hverandre!

[slakte]

Skulle kvitta meg med angsten, det hadde gjort livet MYE enklere. Men veit jo at skal jeg bli kvitt den kan jeg ikke fortsette med dritten, det er jo grunnen til at jeg har det i utgangspunktet.

Tror suget etter peppern alltid kommer til å være der for oss som har brukt det, når man først har kjent på den rusen glemmer man det ikke. Trikset mitt når jeg savner det som mest er å tenke på de kjipeste nedturene jeg har hatt, og røyke en bønne i steden.

 

Det er motiverende å lese det du skriver, snakker jo aldri med folk om dette til vanlig... Det gir håp å se at folk har klart å komme seg ut av det. Så ja, det er mye i det du skriver.

[Gjest adwadawda]

Jævla helvete faen. Jeg dumpet henne. Det var den eneste muligheten. Vi kjempet så jævla hardt for henne - vi to. Vent. Tilatt meg til å spole litt tilbake.

 

Sommerjobb. 2007. To gode venner. Vi ble kjent med ei kjerring der. Ufattelig sjarmerende. Det hele begynte med kødding på jobben og eskalerte til gruppesamtaler på msn senere. Vi ble fort ganske gode venner, jeg kjente at jeg gleder meg mer og mer til hver gang hun poppet inn på msn til en samtale. Jeg var rett og slett forelsket. Jeg så ikke på han som en trussel - Han kjørte sitt eget løp med ei eller annen kjerring - Men det gikk ganske dårlig. Han introduserte bestevennen sin for henne, og vips, så begynte de å flørte tett. Etter det fikk vel han øynene opp for vår felles venn og. Jeg tok sjansen. Spurte ham: "Faen. Jeg tror jeg er forelsket i Oda, jeg". Han svarte noe ala: "Tror jeg begynner å falle litt for henne og, men skal holde fingrene av fatet", han hadde enda håp om at ting skulle funke med "sitt prosjekt". Vel. Det funket ikke i det hele tatt, og plutselig satt vi der.

 

Først ble en idiotisk avtale inngått. Han skulle holde fingrene av fatet. Naiv som jeg var, så trodde jeg på det. Vi møttes ved flere anledninger - Vi tre. Husker best den gangen vi var på hybelen hans. Han lagde middag. Jeg og hun flørtet litt (her skal det dog nevnes at hun er veldig glad i kroppskontakt. Et typisk: "holde hender", menneske). Vi så på film. Hun i midten. Holdt begge i hånden. "Vennskap", tenke jeg. "Kult".

 

Når hun dro, sa jeg til han: "Faen. Jeg er forelsket, jeg". Han repliserte: "Jeg og", og kampen var begynt. Jeg trappet opp kontakten med henne. Vi begynte med daglige telefonsamtaler, og jeg ble fort hodestups forelsket. Det ble han og. Det ble hun og. I begge. Herregud, fantastisk! En annen episode jeg husker når jeg sitter her og tenker tilbake, er når vi var hos meg. Begge overnattet. Han på rommet mitt. Hun sendte melding: "Er så kjedelig her, kom på en tur!" (hun sov på loftet) som sagt, så gjort. Plutselig lå vi der, alle tre, i en gedigen seng. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde etter det, men en ting er sikkert: Vi begge kysset henne. Merkelig. Jeg ble ikke sjalu en gang. Ikke han heller. Stemningen dagen etterpå var litt merkelig. Eller. Hva faen er det jeg sier? Veldig merkelig. Men uansett.

 

Av en eller annen idiotisk grunn fortsatte kontakten. Møtene. Ikke noe mer kyssing, dog, men kontakten fortsatte. Vi var alle tre ganske fortvilet egentlig. Jeg orket ikke å diskutere det med ham, og ikke han med meg, men jeg diskuterte det med henne. For en merkelig situasjon. Plutselig var vi to gode venner som konkurerte om en jente, som var forelsket i oss begge. Jeg begynte å vinne henne over på min side. Vi begynte å snakke om forhold. Beslutninger. Konsekvenser. Jeg hadde så ufattelig lyst på henne, samtidig som jeg ikke ville svikte han.

 

En helg hun hadde fri, ville hun besøke oss begge. Samtidig lot seg desverre ikke gjøre av noen omstendigheter jeg ikke kan erindre, men han besøkte henne på hennes hybel på fredagen (to timer unna oss) og hun kom til meg på lørdagen. Jeg husker hvordan jeg ventet på senteret med sommerfugler i magen, og kvalme. Sommerfugler over å se henne, kvalme pga. ekle tanker om hva som kunne ha skjedd når hun overnattet hos han. Kvalmen forsvant med en gang hun hoppet lett av bussen, med en bagg over skulderen. Hun ga meg en klemm. En kongeklem! Rekte meg baggen og sa: "Vær mann - bær den", mens hun smilte verdens vakreste smil, og tok hånden min. Jeg ble lettere perpleks. "Hva faen? I offentlighet?", tenkte jeg mens jeg smilte bredt.

 

Med en gang vi kom inn på rommet mitt, kastet hun seg over meg, Vi råklinte i tre timer eller noe. Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig før. Tankene om at noe skulle ha skjedd me de, var forsvunnet som dugg for solen, eller sunn fornuft på stortinget. Fattern kjørte henne til den lokale busstasjonen. Jeg satt på. Vi råklinte hele den turen og. "VICTORY!", tenkte meg.

 

Jeg traff han på msn senere den dagen. Han spurte hva vi hadde gjort: "Ingenting", sa jeg. "Vi bare pratet". "Å", svarte han. "Samme her". Jeg fikk dårlig samvittighet. Fikk lyst til å fortelle ham alt sammen, men orket ikke tanken på å gjøre det. Måtte rådføre meg med henne først. Jeg ringte henne og sa det til henne. Hun tok ikke telefonen. Tre dager senere fikk jeg en melding "Herregud, du er så naiv at det gjør vondt". Jeg ble redd, o spurte hva faen hun mente. "Jeg rotet med han og", svarte hun tilbake. Jeg tror jeg aldri har blitt så knust før. Ringte han med en gang. "Husker du når du sa at det ikke skjedde noe, og jeg sa at det ikke skjedde noe?". "Ja", svarte han. Liten pause. Et høylydt sukk, og så: "FAEN". Dramaet var et faktum.

 

Hva som skjedde etter det, er jeg sannelig ikke sikker på, men av en eller annen grunn klarte vi begge å tilgi henne. Vi fortsatte vennskapet, noe rart skedde, og jeg ble sammen med henne. Det ble de 6 lykkeligste månedene av mitt liv. Ingenting kunne skade meg lenger. Jeg hadde henne. Henne som jeg hadde jobbet et halvt år med å få. Jeg var kongen på haugen. Jeg følte meg som gangsteren i den gamle gangsterfilmen som roper ut: "MAMMA, I'M THE KING OF THE WORLD!".

 

Etter tre måneder. Midten av forholdet. Besøkte vi ham. Han hadde begynt på en ny skole langt vekke. Han hadde time, og vi benyttet anledningen til litt heftig koz på rommet hans. Noe skjedde. En bølge av dårlig samvittighet kom over henne. Hun fortalte meg at han fortsatt hadde følelser for henne, og at hun hadde følelser for ham og, men enda sterkere følelser for meg. Hun trengte bare litt tid. Ingenting jeg gjorde hjalp henne. Hun var utrøstelig. Jeg følte meg som en ussel dritt. Som at det var min feil at hun lå der og hulket, og hulket, og hulket.

 

Etter det gikk ting nedover. Jeg gikk tilbake til mine gamle veier: Apati og selektiv fortrengelse av følelser. Av en eller annen grunn begynte jeg å drepe mine egne følelser for henne. Til slutt klarte jeg å overbevise meg om at det eneste rette var å gjøre det slutt. At han fortjente henne mer enn meg. Apatien drepte kreativiteten min. Hun som en gang var som en muse for meg, ble en slags pseudo-muse. Et paradoks. Jeg klarte ikke å skrive lenger. Jeg klarte ikke å være morsom lenger. Jeg sliter enda med det. Ettereffektene. En kveld når vi sto på badet og pusset tennene etter en lang dusj, så jeg både meg selv, og henne i øynene. Det gikk oppfor meg at følelsene mine for henne sluknet gradvis i mine egne øyne, men hennes bare ble sterkere og sterkere. For hver gang hun så meg, ble hun gladere, mer lykkelig, mer forelsket, det omvendte skjedde med meg. "Hvor skal dette ende?", tenkte jeg. Det endte med at jeg gjorde det slutt.

 

Ingen lur idè. Etter en uke ville hun snakke med meg. Face to face. (Var et avstandsforhold) jeg sa at jeg ikke kunne, fordi jeg skulle på et foredrag (sannhete, faktisk). Når jeg satt på bussen hjem, hadde jeg x-antall ubesvarte angrop på mobilen. Alle fra onkelen min. Jeg ringte umidelbart. Han kunne fortelle at han satt med en gråtende Oda på en cafe. Han skulle hente noe hos oss, og fant henne stående på trappen. Pissvåt av regnet. Der hadde hun stått i tre timer. Ventende på at jeg skulle komme hjem. Det eneste jeg husker fra samtalen vår den kvelden, er stemmen hennes som sier med en umenskelig tristhet. "Jeg elsker deg", for første gang i mitt liv sa en person de ordene til meg, for første gang i mitt liv følte jeg meg virkelig verdsatt, men det eneste jeg kunne si tilbake var: "Men, jeg elsker jo ikke deg".

 

Hvordan er situasjonen nå? Hun og min tidligere gode venn ble sammen noen måneder senere, og er det enda. Han kuttet omtrent all kontakt med meg en måned etter at det var slutt mellom oss, pga. en liten spøk. Han var på besøk, vi diskuterte at det var slutt, og jeg sa, i tråd med min lettere elendige humor: "Vel, nå kan du i hvert fall få deg noe!". Han tok det så ille opp som man kunne ta det. Vi har knapt snakket sammen siden det. Eksen min hater meg værre enn pesten, noe hun ga klart uttrykk for i sommer når jeg møtte henne. Vennene hennes er ikke noe bedre. Enda en bygd jeg kan sette en rød sirkel rundt, samt bokstavene: "Ikke besøk under noen omstendigheter". Det som er mest irriterende, er at jeg savner henne. Jeg savner henne så ufattelig mye. Det går ikke en dag omtrent, der jeg gjennoplever siste besøket hennes (hun besøkte meg en måned etter trappen-episoden, for å høre om vi kunne prøve på nytt, jeg sa blankt nei).

 

Jeg ser det hele for meg igjen. Går igjennom samtalen i hodet mitt. Ord for ord. Nesten uforandret, bortsett fra at jeg selvsagt tar henne tilbake. Erkjenner mine synder, og forteller henne for dum jeg var som gjorde det slutt. I et lite glimt blir jeg glad av den tanken - gjennopplevelsen - helt til jeg åpner øynene mine og ser at hun ikke er ved siden av meg. At hun er så langt vekke som hun kan komme.

 

Jeg angrer. Jeg vil ha henne tilbake. Hun sto ved meg. Hun aksepterte meg - omtrent forgudet meg - pseudomuse eller ei.

[Galexon]

Unnskyld uttrykket, men fy faen for en situasjon Det må virkelig være tøft!

[SpecialForce]

Når jeg leste historien fikk jeg en så stor blanding følelser som er vanskelig å uttrykke her helt konkret. Noen deler smilte jeg på mens andre ble jeg rett og slett lei meg i. Foreslår at du ikke gjør noe mer med det og prøver å samle tankene dine om noe annet. Trening og faktisk bruk av datamaskin er effektive måter å gjøre dette på.

 

Datamaskinen er nok dessverre minst anbefalt, men har du egentlig andre venner å støtte deg til?

[Gjest tist]

Hei jeg har gått i mange år med en tung følelse i brøstet. Jeg er 25 år har gode venner og utdanelse, men uansett på gode eller tunge dager er det en konstant følelse som sier at jeg ikke skal være her lenger. Ikke en stemme eller noe slikt, men en tung følelse som sier at min tid er forbi. Kan minne om følelsen du har når du har fylleangst bare den er det hver dag. Har faktisk begynt å skrive på et avskjedsbrev som jeg skriver litt og litt på noen dager i uken og det begynner å bli noen sider nå. jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her... kanskje det hele er bare et behov for oppmerksomhet? men ofte tenker jeg at jeg er en av de som før eller siden kommer til å ta steget litt lenger...

[Cortinarius rubellus]

Hmm, ikke ta den tanken så veldig seriøs...du har like mye her og gjøre som andre.

Skal påpeke at jeg har hatt den følelsen i mange år og har prøvd 3 ganger( noen år siden nå), men det er faktisk en følelse man må ta kontroll over.

For INGEN vet når tiden din er omme osv.

Er bare en bedriten følelse som kan ødelegge veldig mye hvis du begynner og lytte til den.

Følelsen skal du ta seriøs, men ikke den at du føler at din tid er omme.

Det finnes en grunn til at den er der, men den grunnen kan bare du finne ut desverre.

Men og prate\skrive om det kan hjelpe=)

[Timeo]

Trodde jeg hadde blitt kristen og nykter og ordentlig, men så sitter jeg her full og stein igjen med forsyninger å røyke for de neste ukene.

[Skogli]

Jeg har en cider liggende i kjøleskapet, god musikk på anlegget og dempet belysning, tenkestund for meg...

[Laserbeam]

Absolutt ingen jenter på skolen vil snakke med meg , jeg prøver å si et sjenert "hei" til noen av jentene i klassen enkelte ganger, men de bare ignorer meg blankt, bare ser vekk. Jeg overhørte også en samtale med noen jenter som syntes jeg var ekkel og stygg, de visste ikke at jeg var i nærheten. Jeg hadde bare så synnsykt lyst å bare gå bort til dem å slå dem rett i trynet!