Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Skogli]

Jeg henger mye rundt "dem" og det er ikke akkurat noe sjakktrekk når man er langt nede... Ikke er det noe sjakktrekk for meg å være rundt "oss" heller... Hvor skal jeg liksom finne trøste da?

 

"Life is hard, then you die." Stemmer veldig godt i mitt tilfelle.

[L4r5]

"Dying is easy, It's the living that's hard". Og ikke pokker om jeg skal feige ut. Det har jeg bestemt meg for. Selv om tankene dukker opp av og til.

[SpecialForce]

Vel, før så prøvde jeg delvis å innynde meg hos "dem". Det funket ikke dårlig, det var helt på trynet dumt kan du si. Jeg forbanner meg selv for å ha prøvd. Det senker livskvaliteten min betraktelig å vite at jeg er dritt for mange mennesker.

 

Ikke nok med det som sikkert mange som har fulgt med min situasjon så har jeg blitt avvist ved et par-tre anledninger, to som jeg ikke er sikker på om jeg har fortalt om, men den ene som jeg har fortalt om ga meg et spark som sendte meg hodestups lenger nedi grøfta jeg prøvde å unnslippe. Legg til at jeg i forkant tenkte mye negativt og man har en suksessoppskrift på helvete innen 20 minutter.

[Jann - Ove]

Engang ble jeg gjennomskuet av ei i klassen. Det var et rolig friminutt, jeg satt og spiste i fellesrommet og hun spurte meg rett ut: "Sei mæ, like du itj folk?"

 

Jeg trives egentlig best alene, men jeg ser det at blandt alle de vanlige kjedelige menneskene så fins det noen få juveler. Det er som å spille lotto, spiller man lenge nok kan man få gevinst - bare det at istedet for penger så betaler man for rekkene ved å åpne seg.

[Snublefot]

Prøvde å få kontakt med deg da.

[Jann - Ove]

Ja, men det var ikke poenget mitt. Hun var inne på noe.

 

Jeg liker å være litt tilbaketrukken og observere. Vil verken være supersosial eller usosial. Egentlig skjønner jeg enda ikke hvor flink jeg er blitt til å takle det å være litt sosial. Var til tider nesten populær på vgs, uten at jeg vet hvordan det gikk til.

[Nidaroo]

Neppe deppende.

[Nie]

Fælt så mange som var negative til "dem" da. Jeg regner meg som på skillelinja der, for jeg føler meg ikke vel om jeg er med for mange "oss", heller ikke "dem". Trenger en balanse for å fungere det der. En annen grunn til at jeg føler meg på skillelinjen er vel at jeg har opplevd min andel dritt, men ikke "nok" dritt til at jeg føler meg som en av "oss". Men litt for mye til å være en "dem".

 

Hvorav jeg trenger en liten utblåsning. SLITEN. Jeg får ikke sove, jeg har alltid sovnet i det hodet treffer puten, men for tiden går det ikke. Jeg våknet ca 21:00 søndag kveld, og jeg har ikke sovet siden det. Og slik har det vært i to uker nå. Jeg får meg ett par timer søvn, og går våken i evigheter. Kombinert med ett utslett som dekker 90% av kroppen, og som stikker, klør og gjør vondt så gjør det meg sliten. Jeg er så utslitt at jeg sliter med å reise meg fra sofaen. ORKER IKKE MER. Har så dårlig samvittighet for det. Ovenfor samboeren, tulla i magen, mamma, pappa, lillebror, bestevenninna and so on for ever. Jeg orker ingenting. Glefser til kjæresten for den minste ting og er generelt ett fælt menneske. VIL IKKE MER.

[Jann - Ove]

Jo. Det er deprimerende når alt jeg sitter igjen med er gode minner og mindre venner enn før jeg begynte på vgs. Hva gikk galt?

 

Nå burde jeg egentlig sove, men vet at det får jeg ikke til før jeg er så trøtt at jeg kollapser tvert jeg legger meg.

[J@cob]

Jeg er uten tvil en "oss", men aldri tenkt på å trekke noe skille. Jeg vil si at en av mine bedre venner er en "dem", i den forstand at han aldri ble mobbet. Gutten sliter dog med litt sosial angst til tider, men ikke i noen videre alvorlig grad. Mange av vennene mine er mennesker jeg tidligere ville klassfisert som "dem", men som jeg nå vet ikke hadde det så enkelt på skolen.

 

Kan ikke si at jeg kom noe videre godt overens med klassen min på barne & u.skolen. Den var fylt til randen med ubrukelig drittunger, og det skal bli en sann glede å dra på gjennforening om 17 år eller når det faen enn er. Satt på med en fra gamleklassen for noen uker siden, og praten gikk overaskende flytende. Nå skal det sies at vi knapt har utvekslet et ord i løpet av tre år, men, alikevel. Det var litt morsomt egentlig. Fikk ingen ekkel følelse, eller trang til å klabbe han ned.

 

@ Fluesopp: Hent deg en øks, og stikk ut i skogen. Finn deg et tre. Det hjelper. Jeg er ganske flink selv til å lire fra meg en frase urovekkende lik: "forstår deg, kan ikkke være godt", men, faen, til tross for hvor mange mennesker jeg kjenner, til tross for hvor mange mennesker jeg blir kjent med, er det ikke alltid lett å finne de rette ordene som på magisk vis kan gjøre en dag litt bedre, noe man strengt tatt vil der og da.

Endret 2. juni 2009 av J@cob

[H3N]

Jeg ser selv en av "oss", har bare lyst å trykke på reset-knappen og starte på nytt...

 

+1...

[Galexon]

Mobbing er et håndfast bevis på onsdskapen som lever i barn. Opplevde det selv på barneksolen, og sliter fremdeles med å være sosial (det vil si når jeg er edru ) I klassen vår var vi 10 elever. Når 8 av disse danner en gruppe, og stenger 2 utenfor (noenganger fikk faktisk han andre innpass også, så ble meg igjen) så er det helt jævlig. En føler seg helt alene i klassemiljøet, og det er en faktisk også. Det verste var nok når min egen kamerat (trodde jeg) som jeg hadde kjent siden vi knapt kunne gå, dolket meg i ryggen og inviterte hele klassen i tillegg til noen fra parallellklassen på "fest" hos han, uten at jeg fikk komme. På ungdomsskolen fikk jeg heldigvis noen flere venner, men på videregående følte jeg at jeg falt litt tilbake. Nå er jeg snart ferdig med videregående, og har frivillig kommet meg inn i militæret til høsten (Ja, frivillig! Jeg fikk ikke innkalling, så ringte og ordnet det selv). Jeg håper at militæret vil være konstruktivt for mitt eget selvbilde og respekten for meg selv, som tydeligvis mangler.

[mushi]

Nå skal jeg ned til sykehuset. Må egentlig jobbe, og får sykt dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan dra. Den ene søstra mi ble banka opp igår, og skal ned for å besøke henne.

[Nidaroo]

Finnes det tabletter for depping? ^^

[Gjest Slettet+6132]

Finnes det tabletter for depping? ^^

 

Det finnes antidepressiva, som gjerne kommer i tablettform, hvis det er det du sikter til.

Endret 2. juni 2009 av Slettet+6132

[Nidaroo]

Ja er sikkert det jeg tenker på. Lykkepillen for "de".

[toth]

En ulykkepille?

Det er noe som heter "depressiva" eller "depressants", men det er merkelig nok ikke det motsatte av anti-depressants:

 

Depressant is a chemical agent that diminishes the function or activity of a specific part of the body.[1] The term is used in particular with regard to the central nervous system (CNS)

 

Depressants are not to be confused with the subject of depressed moods.

[SpecialForce]

Ja er sikkert det jeg tenker på. Lykkepillen for "de".

Skjønner ikke helt hva "de" skal med lykkepille som du vegler å si. Er ikke de lykkelige nok med å tråkke på "oss"?

[toth]

Hun spør jo etter en deppepille, altså det motsatte av en lykkepille, slik at "dem" kunne få satt seg litt inn i "dere".

(jeg valgte der å ikke plassere meg i noen av kategoriene, og endret derfor "oss" til "dere")

[Partlow]

Har lest gjennom tankene om "oss" og "dem", og føler for å si følgende forhåpentligvis uten å bli slaktet: Det å skape et skille i sitt eget liv mellom seg selv(oss) og de andre(dem), tjener ikke til noe. Spør du meg er det et skille man må gi slipp på om man skal ha noe som helst håp om å få det godt med seg selv og sine omgivelser. Ved å sette i bås, både seg selv og andre skaper man illusjoner om sperrer, og gjør det fryktelig vanskelig for seg selv å forsere disse sperrene gjennom interaksjon mellom oss og dem.

 

Det å sette seg selv i "oss"-gruppa vil trolig hvert eneste menneske i hel verden gjøre, selv de som virkelig ser ut som de hører hjemme hos "dem". Vi er alle enkeltindivider, vi har alle våre problemer og tanker, og alle oppfatter verden subjektivt. Alle kan dog og forandre på sin oppfatning av verden.

 

Det å skape en parallell dualisme hvor "oss" følger ett spor mens "dem" følger et annet, vil sette en selv i en tilstand hvor det er umulig å skape total aksept av egen situasjon siden man distanserer seg fra problemene istedet for å konfrontere dem. (Ikke misforstå her, for jeg skjønner at de aller fleste har gitt og ofret i mye i kampen for å konfrontere sin fortid sin fremtid og sine problemer og konflikter). Man frykter problemene og "dem", hater "dem" og klarer rett og slett ikke å leve sammen med "dem" fordi ens egen psyke har plassert dem som en fiende, som syndebukk og de som holder en nede.

 

Når det er sagt er jeg full av forståelse av hvorfor man oppfatter verden og mennesker slik. Jeg skjønner fullt ut hva som ligger i begrepene "oss og dem" og hvordan man føler hvem som er hvor. Det er svært mange som skriver her, og ellers og, som har gjennomlevd ting man som har tært noe fryktelig på livslyst, kropp og sinn. Noen i større grad enn andre, men resultatet kan bli det samme selv om en person har vært i hardere vær enn en annen. At det kan føre til en separering fra omverdenen, eller andre personer er helt naturlig, men allikevel ikke bra.

 

Alle mennesker her på denne jord er like verdifulle. (Hvor verdifulle vi egentlig er, er jeg usikker på, men vi er alle på lik linje.) Alle kan bli til stort sett det de vil og alle kan få det bra med seg selv og omverdenen. Ved å kunne tro på det, mener jeg man kan oppnå det man vil, tiltross for harde erfaringer og opplevelser. Om man skaper et skille mellom oss og dem vil man aldri helt kunne tro på at alle er like mye verdt, og dermed aldri kunne omgås "dem" i noen komfortabel grad.

 

Når alt kommer til alt er alle "oss", det finnes ingen "dem". Det er en separering vi foretar i hodet for å skille oss fra noe ubehaglig, vi ikke forstår og ikke liker. Oss og dem-tanken har ofte tidligere som nå blitt inkorporet i politikk og samfunnstruktur, og selv om det kanskje er litt teit å ta den parallellen akkurat her, bunner det ut i den samme greia, nemlig å separere seg fra en annen part.

 

Gi slipp på "oss" og "dem". Fokuser utover på det du gjør, det du foretar deg fysisk og dem du snakker med. Ikke fokuser innover på din egen tankeprosess, dine egne tanker er ingen fasit på en bedre tilværelse. Ofte er ens egen tanker ens verste fiende. Ikke at dette er lett, forhenværende opplevelser og grundig tankegang over alt og ingenting lager dype spor i mennesker som det er vanskelig å overkomme, men om man klarer det, ligger en god tilværelse der og venter. Og ALLE kan klare å få det bedre med seg selv.

 

Jeg påstår ikke at jeg gir noe som helst universelt svar på noen verdens ting, vi er alle forskjellige til tross for vår likhet.