Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Jann - Ove]

Faen. Alt er galt.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Faen. Alt er galt.

Ifølge Thales så er alt vann.

 

Så cheer up.

[Jann - Ove]

Det er som om jeg ikke får til noe som helst lenger. Som om ingenting lenger betyr noe.

 

Jeg vet at jeg kan klare alt. Men jeg vil ikke, orker ikke, og da er jeg like langt.

[Jann - Ove]

...

Endret 27. mai 2009 av Jann - Ove

[L4r5]

Skriblet ned et lite dikt her jeg tenkte jeg kunne dele. Vet ikke om folk får så mye ut av det, men følte for å dele det. Antagelig så vil det bli lettere revidert. Bare et utkast så langt:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Jeg er ingen klippe,

sterk og værfast.

 

Jeg er ingen havn

med trygg fortøyning

 

Jeg er skipet som driver.

Bølgenes villige rov.

 

Mitt anker er røket,

men jeg får ikke synke.

 

Pisket fra havn til havn

uten å legge til.

 

Den som klamrer til meg

får ikke feste

 

Men kom gjerne ombord.

Vi kan reise i lag.

Endret 26. mai 2009 av Lars

[Gjest Slettet+5132]

Skriblet ned et lite dikt her jeg tenkte jeg kunne dele. Vet ikke om folk får så mye ut av det, men følte for å dele det. Antagelig så vil det bli lettere revidert. Bare et utkast så langt:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Jeg er ingen klippe,

sterk og værfast.

 

Jeg er ingen havn

med trygg fortøyning

 

Jeg er skipet som driver.

Bølgenes villige rov.

 

Mitt anker er røket,

men jeg får ikke synke.

 

Pisket fra havn til havn

uten å legge til.

 

Den som klamrer til meg

får ikke feste

 

Men kom gjerne ombord.

Vi kan reise i lag.

Det var et nydelig dikt, pus. Og jo, du er nemlig min klippe.

[Gjest Slettet+6132]

Skriblet ned et lite dikt her jeg tenkte jeg kunne dele. Vet ikke om folk får så mye ut av det, men følte for å dele det. Antagelig så vil det bli lettere revidert. Bare et utkast så langt:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Jeg er ingen klippe,

sterk og værfast.

 

Jeg er ingen havn

med trygg fortøyning

 

Jeg er skipet som driver.

Bølgenes villige rov.

 

Mitt anker er røket,

men jeg får ikke synke.

 

Pisket fra havn til havn

uten å legge til.

 

Den som klamrer til meg

får ikke feste

 

Men kom gjerne ombord.

Vi kan reise i lag.

 

Veldig fint dikt.

 

Kjente meg mye igjen i det.

[Lemon]

Nydelig, Lars.

[L4r5]

Jeg takker for komplimentene og fyrer løs med et som jeg skrev på toget i forrige uke. Passer bra inn i Deppetråden.

 

 

I årevis stirret jeg inn i Mørket

Galskapen, tomheten

Først med ærefrykt og redsel

Så med pussig kuriositet

En dag tok jeg meg selv i å lengte

etter tomhetens omfavnende grep

Da skjønte jeg noe var endret

Det var Mørket som stirret i meg.

[Cortinarius rubellus]

ANGST

[SpecialForce]

Jeg hater å høre at du har det sånn når du er et så flott menneske inni..

 

@Lars:

Flott dikt

Endret 27. mai 2009 av SpecialForce

[L4r5]

Jeg har det heldigvis ikke sånn hele tida da. Men noen ganger så må jeg bare få det ned i diktform. Og det føles godt å få det ut. Det hjelper.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Å skrivle ned følelser i form av dikt gjør godt for sjelen igrunn.

[WarpX]

Føler at det er noe feil med livet. At jeg egentlig ikke hører til her. Alt er bare bånn i bøtta og kjedelig. Det er nesten som man skulle tro at jeg har hatt 23632 reinkarnasjoner og dette er min siste. Alt er gjennomskuet, liksom. Verden er oppbrukt. Merksnodig.

 

Egentlig skulle jo verden være hysterisk gøy med alle materialene som finnes, naturen og tingene som er laget, men meh...

 

F.eks. alle andre har det kjempegøy med turgåing, fisking, jakting, dykking, matlaging, oppdra unger, gå i 17.mai-tog, party, fjellklatring osv, mens jeg bare tenker "geeeezus, boring..." bare jeg tenker på disse aktivitetene.

Endret 29. mai 2009 av WarpX

[L4r5]

Posta denne i en annen tråd før jeg innså at den passer her egentlig:

 

Jeg tror barnehagen var et av de siste stedene jeg følte meg fornøyd med verden. Så ble den etterfulgt av 9 år med mobbing. Og så gikk det en del nedover etter det også. Joda, har hatt lykkelige situasjoner i ettertid, men ikke følt meg fornøyd på samme måte. Nå deler jeg verden opp i "dem" og "oss". "Oss" er da de som ble trykket ned i søla og "dem" er de naive som aldri opplevde det. Jeg er fortsatt en "oss". Det tror jeg at jeg kommer til å være forresten av livet. Man kan ikke bare bli en "dem" etter å ha vært en "oss". Eller jo kanskje. Hvis jeg fikk totalt amnesia og ikke husket all dritten jeg har vært gjennom.

[Cortinarius rubellus]

Jeg mener du har rett i det, har prøvd nå i 4 år og bli kompiser med noen som er "de".

Samme følelsen osv. får jeg hver gang, jeg er bare noe midt imellom en kakkerlakk og en snørrklyse.

Er så dritlei av og høre "du er like mye verdt som alle andre" "du er ikke ditt eller datt".

Hva søren hjelper det og høre sånt når man får bevist gang på gang det motsatte.

Er like godt pg holde seg til de som forstår deg, slipper man fordommene, bli sett ned på og hele suppa der.

Annen ting jeg er dritlei av er "forstår deg, kan ikkke være godt", det er så lett og si den setningen når man ikke vet hva man prater om.

Har seriøst lyst til og knuse noe nå................

[Gjest Deprimert]

Etter snart 2 år der jeg har vært deprimert av liten og større grad føler jeg nå at jeg bare skal slenge all dritten ut en eller annen plass...

 

Jeg kan jo begynne å si litt om meg: jeg blir snart 20år, bur for meg selv og har jobb, bil venner og alt slikt de andre normale har... Men det er en ting jeg mangler.... Glede over ting.

 

Jeg klarer faen meg ikke å glede meg til noe lenger.

 

Dette er 7. gang jeg får et psykisk knekk... bare i ÅR!

 

Det hele begynte for ganske lenge siden med at jeg mistet flere og flere venner. Så kom jeg meg inn på skole og ting begynte å se lyst ut, selv om jeg kun hadde noen få venner gjennom hele skolen. Jeg bestod skolen og fikk mer læreplass

 

Det er da helvete begynner... Jeg har aldri vært noe A-menneske... Og når du da har en jobb der du begynner klokken 7 så går det ikke helt bra. Forsov meg en god del og endte med sparken fra den jobben.

Fikk meg ny læreplass og ting såg ut til å gå bra igjen. Helt til jeg fikk lappen og ødelagte min første bil. Fikk ny bil og ny glede oppstod.... Den var kortvarig. (6 mnd jobbet jeg der)

 

Det skal også nevnes at i denn tidsperioden måtte jeg ta opp lån for å betale regninger som jeg hadde glemt... Knekk i økonomi og psyke.

 

ny lærlingplass:

"Du har ikke gjort god nok fremgang" var beskjeden fra arbeidsgiver og så var det rett på dør. Da gadd jeg ikke mer og sluttet lærlingjobben.(6 mnd jobbet jeg der)

 

Gikk flere måneder arbeidsløs frem til jeg fikk meg en jobb hos en bonde og begynte der. Dette varte en god stund, men var meget dårlig betalt så jeg slet litt med økonomien.

 

Fikk meg ny jobb, denne gangen en nattjobb. Bilen ble ødelagt og jeg tok opp et lån på over 50 000kr for å kjøpe ny bil.

 

Denne jobben klarte jeg ikke da jeg slet flere ganger med ødelagt rygg, dårlig søvn og mangel på skikkelig bil.

 

Jeg fikk meg ny jobb på i år og har jobbet der siden.

Dette er den største drittjobben jeg har vært borti. Det går så og si ikke en dag der sjefen ikke klager og syter over meg. Jeg sykemeldte meg for deprisjon... gikk to uker og tilbake i samme arbeid... Klaging og syting ....

Der jobber jeg den dag i dag og hater sjefen.

 

Det var jobbmessig de siste årene.

 

Kjærlighetslivet har gått noenlunde samme veg.

 

Fant kjærligheten i jente, varte en stund, men så gikk det nedover, jeg sa takk og farvel. var singel og ulykkelig en god stund.

Neste jente tenkte jeg måtte være bedre... Hun viste seg å være utro med meg opptil flere ganger. Hun dumpa meg.

Fant meg ei ny ei en stund senere. Det gikk relativt greit en stund, men så ble det bare krangling og jeg sa takk og farvel atter en gang....

Gikk nesten et halvt år singel og fant da min neste kjærlighet, hun er jeg sammen med i dag og vi har ikke vært sammen så lenge, men fikk en knusende beskjed.... Hun flytter vekk fra meg og jeg har ikke mulighet til å flytte med hun pga jeg ikke finner en jobb og at jeg har søkt skole langt vekke fra der hun flytter... Så da går det til helvete her og.

 

Penger er ikke alt sier man... Men du kan ikke leve et normalt i dag uten penger... Det har jeg befart på det sterkeste...

 

Begynte med at jeg brukte pengene mine opp, regningene gikk greit, men klarte ikke å spare noe. Fikk knekk i økonomien da jeg budde på hybel og fant over 10 000kr i ubetalte regninger(nevnt tidligere) Jeg satt da min mor som "økonomisk rådgiver" og fikk betalt ned lånet i rekordfart. Hun styrte pengene mine en stund fremover og jeg klarte å spare littegrann. Jeg tok over kontrollen etter 4 mnd. Da gikk det til helvete igjen. Levde 3 mnd på siste lønningen og feriepengene til jeg fikk ny jobb...

 

Dårlig betalt var neste jobb, klarte å holde økonomien rett over den røde streken, men slet som en hund for å få det til.

 

Venner har jeg _hatt_ masse av, men har ikke så mangen igjen.

 

Jeg flyttet hit da jeg begynte på ungdomsskolen. Fant meg en god venn, i dag er jeg ikke sikker på om han er en så god venn lenger, jeg har fortalt han om mine problemer, men han har ikke hjulpet meg så mye, han er veldig grei å vær med, men tenker ikke helt over min situasjon.....

 

Jeg fant meg enda en god venn. Vi var veldig gode venner og sa så og si alt til hverandre. Han hjalp meg veldig lenge, helt til han møtte min andre kamerat, nå er de gode kamerater og jeg ser mindre og mindre til de to.

Han prøver å støtte meg, men er vanskelig når han er i militæret og når han først er hjemme så er han så og si ikke med meg...

 

Bilene mine har og vært med å knekke meg psykisk. Min første bil var god, men den ødelagte jeg, min feil, ikke noe å gjør med det.

Neste bil jeg kjøpte var en utrolig fin bil, men store feil og jeg ble rundlurt av selger. Denne bilen har jeg fortsatt og har planer om å fikse den opp.

 

Kjøpte meg en ny bil da jeg tok opp lån på over 50 000, fikk en dårlig bil som tok en stor bit av lommeboken min, klarte å krangle meg til en annen bil, som jeg har den dag i dag, denne spiser reimer og ruta sprakk.... Masse kostnader og dårlig råd...

 

Jeg hater plassen jeg bur og vil vekk, men finner ikke noen jobber jeg tør søke på....

 

Da var vel det meste sagt...

 

Som en grand finale så er dette hva jeg har å se frem til i sommer:

Om 1 måned så er jeg singel, fattig, alle mine venner reiser på ferie, jeg sitter hjemme og depper. Har en sjef som kjefter på meg hver dag. Jeg venter spent på svar fra skolen der jeg er meget sikker på at jeg ikke kommer inn.

 

Ja, før jeg glemmer det, jeg ble mobba gjennom hele barneskolen, deler av ungdomskolen, mislikt på videregående og mobba på jobb.

 

Det eneste jeg vil nå er å stikke av og aldri se meg tilbake. Jeg har ingen som klarer å sette seg inn i min situasjon og hjelpe meg. Til og med ikke mine foreldre klarer det.

 

Når jeg hadde de siste sammenbruddene begynte jeg å tenke på selvmord, men det er noe jeg stopper meg selv fra å gjøre pga min familie og mine såkalte venner.

 

 

HVA FAEN SKAL JEG GJØR?

[Skogli]

Posta denne i en annen tråd før jeg innså at den passer her egentlig:

 

Jeg tror barnehagen var et av de siste stedene jeg følte meg fornøyd med verden. Så ble den etterfulgt av 9 år med mobbing. Og så gikk det en del nedover etter det også. Joda, har hatt lykkelige situasjoner i ettertid, men ikke følt meg fornøyd på samme måte. Nå deler jeg verden opp i "dem" og "oss". "Oss" er da de som ble trykket ned i søla og "dem" er de naive som aldri opplevde det. Jeg er fortsatt en "oss". Det tror jeg at jeg kommer til å være forresten av livet. Man kan ikke bare bli en "dem" etter å ha vært en "oss". Eller jo kanskje. Hvis jeg fikk totalt amnesia og ikke husket all dritten jeg har vært gjennom.

Jeg ser selv en av "oss", har bare lyst å trykke på reset-knappen og starte på nytt...

[L4r5]

Jeg ser selv en av "oss", har bare lyst å trykke på reset-knappen og starte på nytt...

Når man snakker med folk face2face så er det lett å se om de er en "oss" eller en "dem" forresten. Etter min erfaring hvertfall. Det har som regel vist seg å stemme.

[SpecialForce]

Å dele store deler av livet med flere av typen "dem" kan virkelig knekke et menneske og sette det på en ordentlig prøve. Det trenger man ikke høy alder for å vite om. Merkelig hvordan det skal være så vanskelig å få den hjelpen man behøver eller ta motet til seg å be om den.

Takk til Amanita for din forståelse over en kort tidsperiode

Noen mennesker av typen "oss" er virkelig fantastiske personer når man tar seg tid til å kjenne de og dele deres tanker, følelser og daglige utfordringer.

Endret 2. juni 2009 av SpecialForce