Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Sk!ppy]

Om det hadde gått an å gi livet sitt bort på auksjon skulle jeg gjort det.

 

*kremt*

[Jann - Ove]

Jadda, det gikk fint. 4 timer tok det før jeg fant ut at det overhodet ikke ville fungere.

Vil du utdype?

Egentlig ikke.

 

Gikk inn i det med et åpent sinn, men fant etter en stund ut at jeg ikke har kjangs på å gjennomføre noe sånt, av diverse årsaker.

[Cortinarius rubellus]

På 4 timer så kan man rett og slett ikke ta et sånt valg, da er valget tatt pga. redsel.

Ikke vondt ment overhode, men det er totalt umulig og kunne ta et valg etter 4 timer.

Jeg går utifra at det er det du har nevnt før at du skulle.

Endret 11. mai 2009 av Fluesopp

[Gjest Guest_afu_*]

En uke siden jeg hadde et selvmordforsøk. Er fortsatt ikke kommet over det helt, slev om jeg kanskje burde? Vet ikke hva som er "normalt" å bruke på å komme over slikt. Jeg gir faen, det er i alle fall vanskelig. Jeg må bare prøve å ta den tiden jeg trenger, er i alle fall det jeg sier til meg selv. Selv om jeg føler et stort press nå til å bli "frisk igjen". Tviler på at jeg blir det, ettersom det ser ut til at jeg har kronisk depresjon, og har en del angst i tillegg. Har i alle fall følt meg deprimert over flere år, og psykoogen nevnte det.

Faen ta Cipralex sier jeg bare. Jeg er skråsikker på at de er grunnen til at jeg fikk meg selv til å gjøre det nå. Jeg har hatt tanker om å ta livet mitt før, og hvordan jeg skulle gjøre det, men ikke "satt det til verks" før for en uke siden. Og grunnen til at jeg tror det er Cipralex-ene sin skyld er fordi jeg har følt at jeg mistet "sperrene" jeg hadde før, sperrene til å ikke gjøre det. Det var ikke noe spesielt som utløste det, plutselig var alt svart og det var det eneste jeg tenkte på. Etterpå tenkte jeg på hvordan kjæresten min ville reagere, og sa ifra til han. han ringte 113, og det er det siste jeg husker før jeg "passed out". De første dagene husker jeg lite av. Bare var ganske full av skam og uklar i hodet.

Jeg husker ikke helt poenget med denne posten. Skulle vel komme noe "fornuftig" utav den, men det forsvant, kom så mye på en gang. Uansett har jeg begynt på nye medisiner nå som jeg vil gi en sjanse, er villig til å gi livet en sjanse igjen sammen med kjæresten min. Uten han hadde jeg vel kanskje ikke vært her nå. Det er tungt for oss begge, likevel har vi hatt det utrolig fint sammen i det siste. Bare setter virkelig pris på hverandre, og jeg er stolt over hvor bra han takler det hele. Han er i alle fall den som forstår meg best av alle.

Så konklusjonen er:

- Ikke vær dum som meg og gi opp.

- Ikke begynn med Cipralex. (Selvsagt kan de funke for noen men jeg anbefaler de i alle fall ikke.)

[Skugga]

Jadda, det gikk fint. 4 timer tok det før jeg fant ut at det overhodet ikke ville fungere.

Vil du utdype?

Egentlig ikke.

 

Gikk inn i det med et åpent sinn, men fant etter en stund ut at jeg ikke har kjangs på å gjennomføre noe sånt, av diverse årsaker.

Etter 4 timer har du virkelig ikke prøvd, sorry to say.

[Gjest Slettet+5132]

Egentlig ikke.

 

Gikk inn i det med et åpent sinn, men fant etter en stund ut at jeg ikke har kjangs på å gjennomføre noe sånt, av diverse årsaker.

Du må gjøre det du føler er rett i alle fall. Ikke la andre presse/styre deg.

[Jann - Ove]

Det dro fram en del av meg som jeg la bak meg mange år siden. Det satte igang følelser og tankerekker som jeg vet at alt bare blir verre av.

 

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite hvor grensene går. Jeg har gått fra å være ett sosialt utstøtt mobbeoffer som lå langt bak pensum til å gå gjennom videregående med godt resultat og komme inn på et universitetsstudium med teori på (forholdsvis) høyt plan. Jeg har gått fra å være tynn hele livet til å i en periode ha en kropp jeg var stolt av. Jeg gikk fra det å knapt klare å se på andre folk til å faktisk være litt sosial. En av mine største personlige bragder var å klare å ta av tskorten når hele allmentrinnet var samlet på stranden rett før videregående var over, å slappe av i solen slik som de andre, uten å være redd for hva resten syntes om kroppen min.

 

Jeg hadde aldri kommet så langt som nå uten å tøye grenser gang på gang. Ingen hadde trodd at jeg overhodet skulle komme så langt. Det er skummelt å tøye grenser, av og til går det galt og man må snu, av og til fungerer det så bra at det etterpå blir en liten tankevekker - "dette var jo bare en bagatell."

 

Så jo, det kan høres ut som om jeg har tatt en forhastet beslutning, men alikevel vil jeg være så bastant å si at det ikke var snakk om redsel. Hadde jeg presset mer hadde det endt verre, og jeg hadde ikke fått noe mer ut av det. Så lenge jeg selv har kontrollen så må jeg passe på at konsekvensene av det jeg gjør ikke fører til at jeg mister kontrollen, enten det så er å miste kontrollen for følelser jeg ikke har det minste til overs for eller det å stå i risiko for å bli tvangsinnlagt. Ta fra meg kontrollen og jeg mister håpet, kun overlevelsesinnstinkt gjør at jeg i visse situasjoner kan motvillig gi fra meg kontroll.

 

Ikke ta dette som kritikk. Jeg begynte å skrive et kort svar, og så ble det plutselig mye, og det var godt å få det ned. Selv om jeg ikke klarte å gjennomføre mer enn noen timer så har jeg faktisk lært mer om meg selv, og selvinnsikt hjelper.

Endret 11. mai 2009 av Jann - Ove

[Gjest Slettet+5132]

*snip*

Det høres i alle fall som du har tenkt nøye gjennom det, og ikke bare "feiga ut".

[Cortinarius rubellus]

Jann-Ove: Kan bare si beklager uttalelsen min:S

Det viktigste er uansett at du lærer som du selv sier:)

[Jann - Ove]

Fluesopp: jeg prøver å ikke ta uttalelser på forum for mye inn på meg. For min del: vær ærlig og brutal, selv om jeg kan mene det motsatte så skal det ikke skade å høre forskjellige meninger.

 

Men nei, det viktigste er ikke å lære - det er viktig, men ikke i nærheten av så viktig som det å aldri gi opp. Gir man ikke opp ender man etterhvert opp med å lære noe, forhåpentligvis nok til å etterhvert skjønne at det var glupt å ikke gi opp.

 

Aldri gi opp.

[Gjest Gjest]

Om jeg får svine influensa er jeg sannsynligvis å regne som død. Tanken i det er beroligende. Jeg verken håper eller regner med at jeg får det, men tanken på at om det skjer så får jeg ikke behandling er beroligende. Litt som å legge skjebnen sin i andre sine hender og gi slipp på all kontroll.

[Kloever]

Hva er planen videre nå da, Jann-Ove? Et eller annet tilbud hadde du vel trengt for å komme deg på beina igjen.

[Cortinarius rubellus]

Fluesopp: jeg prøver å ikke ta uttalelser på forum for mye inn på meg. For min del: vær ærlig og brutal, selv om jeg kan mene det motsatte så skal det ikke skade å høre forskjellige meninger.

 

Men nei, det viktigste er ikke å lære - det er viktig, men ikke i nærheten av så viktig som det å aldri gi opp. Gir man ikke opp ender man etterhvert opp med å lære noe, forhåpentligvis nok til å etterhvert skjønne at det var glupt å ikke gi opp.

 

Aldri gi opp.

 

Håp for meg er automatisk på førsteplass, etter visse ting så har jeg lært at man kan ikke gi opp;)

Joda, man skal være ærlig...men hvis man sier noe som er tydlig feil så skal man si unnskyld til personen.

Gjest: Du hadde ikke dødd, siden noen hadde reagert til slutt.

Endret 11. mai 2009 av Fluesopp

[Jann - Ove]

Tja. Planen må vel være å på mirakuløst vis klare å få åpnet en bok og lese til eksamen i mekanisk fysikk, den 22.. Har jo ikke gyldig fravær og det er for sent å trekke seg. Bør helst ikke stryke enda en gang, det ville liksom vært litt flaut.

 

Etter det så får jeg tenke meg godt om på hvordan jeg skal klare å snu alt fram til høsten. Har snart brukt opp slingringsmonnet som lånekassen og fakultetet gir.

[Timeo]

Det finnes viktigere ting i livet enn skole og utdanning. Jeg selv hadde vært rimelig fornøyd over meg selv bare jeg hadde kommet meg opp om morgenen og f.eks. kommet meg avgårde på noe skole-greier. Så du kan jo sette det i perspektiv og tenke at du tross alt gjør det bra, hvis du sammenligner med andre. Og på den måten vil det kanskje være lettere å fortsette det du gjør uten å gi opp.

[China Burger]

Det finnes viktigere ting i livet enn skole og utdanning. Jeg selv hadde vært rimelig fornøyd over meg selv bare jeg hadde kommet meg opp om morgenen og f.eks. kommet meg avgårde på noe skole-greier. Så du kan jo sette det i perspektiv og tenke at du tross alt gjør det bra, hvis du sammenligner med andre. Og på den måten vil det kanskje være lettere å fortsette det du gjør uten å gi opp.

 

Dette var bra skrevet, og ikke minst veldig godt poeng for dem som er mottakelige for det

[iqlizer]

Ble satt ned i media og kommunikasjon eksamen, på grunn av at læreren mente at en webside ikke er en grafiskprofil.

[cyclo]

Et par innlegg som ikke passet her er blitt fjernet.

 

(Og som vanlig skal ikke denne posten kommenteres, send evt. en PM)

[Gjest Gjest - bodlapung]

Fikk mitt første blind rage anfall på flere år for noen uker siden. Dritafull. To venner som skulle kødde med meg. Lekesloss litt. Overdose av gamle minner om folk som står rundt i ring og mobber, håner, poker meg til tårene presser seg på. Jeg bare klikka. Før jeg ante ordet av det rullet jeg nedover en bakke med den ene mens jeg hamret løs, han andre lå igjen lenger oppe og holdt rundt skrittet.

 

Kom til sans og samling rett etter at jeg slo han jeg rullet ned bakken med rett i trynet så han falt over ende. Kjente meg selv overhode ikke igjen der jeg sto, med en venn oppe som klynker, og en annen liggende på bakken i en fosterlignende stilling mens han lurer på hva faen det er som skjedde.

 

Satte meg ned og gråt. Og gråt. Og gråt. Det var ganske godt, egentlig. Fikk ut en del agresjon. De kom bort. Satte seg ned ved siden av meg. Holdt rundt meg. Spurte om det gikk bra. Beklaget seg. Jeg vet ikke hva jeg sa. Jeg vet ikke om jeg sa noe heller. Bare hulket ut ord som: "mobbing", og: "gamle minner". Kan såvidt huske at de sa noe ala: "vi visste litt om det, ting du har fortalt før, men ante ikke hvor ille det var".

 

Vel. Det gjorde ikke jeg heller. Apatien og fortrengelsens vei lenge leve. Jeg er bare enda et eksempel på hvordan det ikke fungerer i lengende. Man kan ikke skjule følelser. Fortrenge følelser. De må ut. Rett og slett. Ellers sier det bare: "BADABOOOM", til slutt.

 

Sånn. For avslutningens skyld. Føler nesten at jeg må legge til:Det går bra nå. Vi skværa opp. Tror fylla dempet en del av smerten. Orker ikke bry meg med tanker som: "hva kommer folk til å tro om de sier det videre?". Folk kan tro hva de vil. Jeg er den jeg er. Jeg har brukt 3 år - hele vgs - på å finne ut at det. For å klare å innse at den personen, stilen, oppførselen jeg føler meg mest komfortbalen med, er rett og slett det jeg føler for. Ble kansje litt diffust dette, men greit å få det ut.

 

Apatien gjorde noe med meg. Jeg klarte kansje å fortrenge følelser, men det kostet meg mye. Det kostet meg et forhold, men mest av alt kostet det meg evnen til å dele mine følelser med andre. Jeg var så flink til det, en gang i tiden, men nå blir det bare rot. Jeg kunne prate med venner om følelser, problemer, løsninger, dritt, lort og psykiske eksrementer til langt på natt, men ikke nå lenger. Nå kan jeg ikke en gang gjøre det med meg selv. Men jeg prøver. Jeg tror jeg er på bedringens vei.

[Gjest Guest_mmmmmmm_*]

jaja nå blir jeg værre igjenn

 

er mindre deprimert, men har enda masse selvmordstankter. tenker særriøst på å ta overdose med piller.