Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Lemon]

Har besteforeldrene på besøk nå, begge er tørrlagte alkoholikere. Det er i hvertfall det jeg har fått høre, så jeg er jævlig skuffa og lei meg for at jeg oppdaga at farmora mi har sprit på saftflaskene sine. Helvete heller.

[Cortinarius rubellus]

Aldri tro på det de sier, ser heller på hva de gjør.

Noe jeg selv har lært pga. foreldre som har vært alkoholikere.

Man blir bare såret gang på gang:(

Syns det er trist og høre sånt, har du snakket med bestemora di om det?

[Lemon]

Nei, vi har egentlig aldri hatt noe særlig forhold. Hun bare ...er der, liksom. Skjønner jo at mye av den merkelige oppførselen hennes kommer av at hun fortsatt drikker. Det er nesten det samme for meg, men jeg veit at det sårer pappa veldig. Han vokste opp med dem som alkoholikere, og jeg veit at han har blitt skuffa gang på gang, som du sier. Så jeg skulle ønske hun i det minste kunne tenkt på ham.

Endret 6. mai 2009 av Hoppende Bryster

[Gjest diverse_tanker]

føler at en ny deppe periode holder på og bygge seg opp. Går rundt med konstant negative tanker. Det gjør jeg egentlig hele tiden, men i varierende grad. Den tanken som gjerne går mest igjen er tanken om at jeg har mer lyst til å dø enn å leve. Har ikke selvmordstanker, men tenker liksom det at nå hadde det vært deilig og få et "dødsbudskap". Har liksom gitt opp ting. Det eneste jeg egentlig har lyst til er å få meg en kjæreste, men mangler selvtillit og pågangsmot. Vet at jeg har store sjangser, men tør liksom ikke å begynne. Er redd for å bli avvist. Har i løpet av de siste årene trent veldig mye og bygd opp en veldig velltrent kropp. Har liksom hatt en tåpeleg tanke om at når jeg blir veltrent skal jeg begynne å jakte er en jente. Men når "tiden er inne" vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre. Det som gjør ting enda mer deprimerende er at jeg er midt inni russetiden. Når jenter kommer bort til meg ødelegger jeg alt. Blir utrolig nervøs og vet liksom ikke hva jeg skal si. Er utrolig dårlig til "smalltalk". Klarer liksom aldri "å vise meg frem" når jeg er ute på byen eller på skolen. Folk blir aldri kjent med den virkelige meg. Bare en veldig rolig og snill gutt. Når videregåenede jeg avslutter videregående til sommeren begynner jeg rett på studier, og her er jeg veldig redd for å møte en for stod motvegg. Føler på kroppen at jeg ikke kommer til å takle det, og selvmord ser jeg ikke på som urealistiskt.

[Gjest Slettet+6132]

Lenge siden jeg har skrevet her nå, og endel har forandret seg.

 

Jeg har det faktisk bra for tiden, jeg er ikke lenger så plaget av depresjoner, og jeg ser litt lyst på ting.

Det føles på en måte veldig uvant og rart.

Muligens jeg bare er litt på topp nå, for at det snart bærer ned igjen, eller om ting faktisk har blitt bedre.

Det begynner tross alt å bli noen år siden ungdomsskolen, og de tingene som skjedde der.

 

Dog, det merkes enda at jeg enda sliter med visse ting, jeg støter fremdeles fra meg folk. Jeg klarer bare ikke å holde sosial kontakt med folk, sånn bortsett fra 4-5 personer som jeg klarer å holde kontakt med, jeg prøver ihvertfall å tvinge meg selv til det. Jeg er vel enda redd for at ting skal gjenta seg. At jeg skal gå i samme tabbene igjen.

En annen ting som også plager meg er at jeg nesten mangler humor. Jeg overanalyserer alt mulig.

Alt i alt er jeg en tørr grå fyr, mulig det er derfor jeg støter folk fra meg, for at jeg ikke vil at folk skal finne ut hvor kjedelig jeg egentlig er.

 

For, hvem vil tilbringe tid med en grå tørr fyr som overanalyserer alt mulig?

Ingen som jeg klarer å komme på, bortsett fra noen få personer.

 

 

Noen ganger, skulle en ønske det fantes et lite hull en kunne grave seg ned i..

[Partlow]

føler at en ny deppe periode...

 

Det er mange som befinner seg i samme båt og føler det samme som deg. Det betyr ikke at du ikke kan forbedre din situasjon. Tvert imot, man kan ALLTID forbedre ens tilværelse her på kloden, uansett hvor vondt eller godt man har det. Du er intet unntak.

 

Angående kjæreste: det er mange som går og venter på en person som skal komme inn i deres liv og gjøre det bedre eller verdt å leve. Dette er ikke bra. Man kan kun lære seg å akseptere sitt eget liv og dermed bli tilfreds på egen hånd. Aldri kan noen andre komme inn å ordne opp i ens eget hodet, det er det kun du som kan gjøre. Du vil aldri bli mer lykkelig og tilfreds enn du selv tillater det, med kjæreste eller ikke. Selvfølgelig er det helt fantastisk å ha en kjærast, og noe du bør trakte etter, men du må forstå at et kjæreste vil ikke gjøre livet ditt og dine tanker komplett eller få orden på din oppfattelse av tilværelsen. Klarer du å forstå dette, at du selv står for din egen lykke og tilfredshet, og egentlig ikke trenger andre for å ha det godt har du kommet langt. Men for all del, fortsett å let etter et kjæresteeksemplar.

 

Redselen for å bli avvist er det mange som sliter med. Det tar tid og energi, men det å kunne lære seg å rett å slett gi faen i hva en jente sier til deg er verdt gull. Det sitter kun i ditt eget hodet frykten for negative reaksjoner om du skulle mislykkes hos ei jente. Om du føler du har feilet hos ei jente og går rundt med en dårlig følelse, er det å lære seg å tømme hodet for dårlige tanker helt fantastisk. Om du gjør feil eller handlinger du er misfornøyd med, det gjelder forsåvidt ikke bare i jentesammenheng, men ellers og, må du forstå at det er FORTID! Du har allerede gjort det, hvorfor dra det frem i nået, når det allerede er forbi? Ikke noe poeng å dra frem fortidig smerte i nået? Logisk? Fortid er fortid og fortjener ikke at du tenker på det dersom det ikke er helt nødvendig.

 

Russetida er for mange oppskrytt. Ikke bekymre deg om den, det er 17 dager av hele ditt liv. Om disse 17 dagene ikke blir perfekte har du resten av livet å prøve på ny. Prøv å bare kast deg ut i situasjoner, uten å analysere. Russetida er også ei fin tid da folk flest bryr seg minimalt om hva du foretar deg.

 

Når det kommer til studiene som kommer, er det en fantastisk sjanse for deg. Begynn delvis på nytt. Masse nye folk som ikke vet noenting om deg. Du kan begynne å være den personen du har lyst til å være! Ingen som står i veien for det, andre enn deg selv. Du skal se at om du går inn i studietida med hevet hodet, innstilling om at dette skal bli fantastisk og gi mange muligheter og tørre å gi av deg selv og vise deg frem fra din beste side vil det bli starten på et nytt og bedre kapitel i livet ditt.

 

Du må stå på, aldri gi opp, og alltid prøve å forbedre din egen livssituasjon. Livet ditt kan du ikke gjøre noe med, det har du allerede fått utdelt og må bare akseptere, men din livssituasjon kan ALLTID bli bedre. Du er et fantastisk og ressurssterkt menneske og har alle verdens muligheter til å leve det livet du virkelig ønsker. Du må bare beseire deg selv!

[Gjest diverse_tanker]

føler at en ny deppe periode...

Tusen takk for et flott innlegg. Mye av det som plager meg, er mangelen på det sosiale. Jeg er ikke noe flink til å ta iniativ, og føler litt at folk på en måte har gitt meg litt opp. Dette har over tid gjort meg ganske usosial og ensom. Kan liksom sitte hjemme i ukedager og helger å ønske at noe skal skje, men må liksom ha en grunn til ringe venner for å finne på noe. Dagene er utrolig lite givene. Sitter med en følelse at noe mangler. Ønsker å oppleve noe nytt, og bli kjent med nye personer. De gangene jeg faktisk er ute ender ofte som fiaskoer. Det er ikke det at det skjer noe fælt, men heller det at ikke skjer noe. Veldig ofte når jeg kommer hjem fra en bytur med kompiser legger jeg meg på gråten med selvmordtanker opp til halsen. Jeg tror jeg på forhånd har bygget meg opp en forventing av hva som skal skje, og når den gang på gang ikke innfrir starter det en emosjonell bombe.

 

Når jeg er ferdig med videregående har jeg tenkt å studere i utlandet. Komme meg vekk fra alt og alle, og "begynne på nytt". Har i det siste tenkt mye på hva folk tenker om meg. Hvordan ser de på meg. I alle situasjoner prøver jeg å analysere situasjonen for å finne ut hvordan hva personen egentlig synes om meg, og veldig ofte konkluderer jeg med at personen synes jeg er rar eller stakkerslig og dette fører til at jeg trekker meg tilbake og ikke innvolverer meg noe særlig. Føler at den håløse selvtilliten min setter store begrensninger hverdagen.

[Partlow]

(...)

 

DU får bare prøve å ta et oppgjør med deg selv. Si til deg selv at du skal bli mer utatvendt, interessant og sosial, og viktigst av alt: du skal begynne å gjøre ting på DINE premisser. Ikke på andres eller basert på andres meninger. Det er en vei å gå å fjerne den negative tankegangen du når bærer på, men det er 100% mulig å fjerne den for alltid. Det at du må fha en unnskyldning eller grunn til å ringe en kompis, finne på noe eller gjøre en aktivitet må du få fjernet fra hodet. Du skal gjøre det DU har lyst til, når du vil, fordi dette er DITT liv og DU bestemmer hva som skal fylle det.

 

Det å sitte å vente på noe som skal forbedre ens tilværelse er ikke å anbefale. Å gjøre livet om til en venteperiode på det bedre fører ingensteds. Ikke vent på at en ny impuls skal gjøre livet ditt interessant, begynn selv. Det kan være en eller annen idrett, aktivitet, studium eller egentlig hva som helst. Bare aktiviser deg og benytt livet! Det at du føler at du ikke gjør noe interessant og bare eksisterer grått og kjedelig kan du faktisk gjøre noe med. Det krever at du bryter noen av dine egne psykiske sperrer, men har all verdens mulighet til å klare det. I en situasjon der det oppstår en mulighet, ALLTID grip sjansen, om du kun har bittelitt lyst helt innerts inne. Ikke unnskyld deg bort med noe du finner på for å besktte deg for eventuelle pinlige eller smertefulle konsekvenser. Det er bare sinnet ditt som jobber i mot deg som sier dette, og den delen av tankegangen din må du beseire. Alltid snakk eller handle om du tiltross for tilbakeholdenheten har bare ørlitt lyst til å gjøre det. Ikke si nei til ett tilbud.

 

Det kan være en god ting å starte på nytt i ett nytt land med blanke ark, men da gi slipp på den personen som du ikke vil være og lev eventyret som er livet. Ikke tenk på hvordan andre ser på deg. Greia er at det spiller ingen rolle i det hele tatt hvordan andre ser på deg. Så lenge DU ser på deg selv som en utrolig gjennomført person, noe du faktisk er. Om tankene dine sier at du ikke er det, så lyver de. Det er ditt liv, dine følelser og dine erfaringer og du som opplever det. Derfor er det kun viktig at DU trives med hvem du er og det du gjør. Om du gjør det, vil det stråle ut av deg og påvirke alt rundt deg.

 

Du er ikke rar og ikke stakkarslig. Slutt å si det til deg selv. Du er et unikt menneske, født på lik linje med alle andre mennesker og har utrolige kapasiteter du bare må finne frem.

 

Om du liker å lese vil jeg anbefale at du tar en titt på en bok som heter Power of Now, eller Det er nå du lever, av Eckhart Tolle. Ganske tung og snål, men når du skjønner det som står der, vil du få en innsikt som forhåpentligvis kan gi deg både selvtillit og indre ro. Forandret mitt liv i alle fall.

 

Stå på, aldri gi opp!

[Skugga]

Se filmen hos Youtube

Endret 8. mai 2009 av Skugga

[Gjest Guest_feiten_*]

Det føles som om alt faller sammen nå. Våren pleier jo være en så fin årstid, men ikke i år. Jeg har lagt på meg uhorvelig mye de siste årene - jeg fatter rett og slett ikke at jeg kunne la det gå så langt. Og jeg "tør" ikke gjøre noe med det. Jeg tør ikke melde meg inn på noe treningssenter, tør ikke løpe, tør ikke sykle. Jeg er så redd for hva folk skal tenke om meg. Jeg er så redd for at de skal tenke at jeg er uten håp uansett, at jeg bare kan gi opp. At jeg ødelegger utsikten deres. At jeg ødelegger dagen deres. Ingen vil vel se en rødsprengt, feit klump. Enten vil de bli kvalme, eller så vil de le av meg. Jeg ønsker ingen av delene. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde viljestyrke som før. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til å hate mat. Tilbake til å ikke spise - det var så mye lettere. JEG var så mye lettere. Sånn som det er nå føles det som om jeg får et slag i magen hver gang jeg trår på vekta. Og som om det ikke var nok, har jeg begynt å trøstespise. Jeg har lyst til å gi opp.

Jeg har sååå lyst til å endre livet mitt til det bedre, men føler at jeg er for feit til å klare det. Jeg er rett og slett ødelagt. Jeg skulle virkelig ønske jeg slapp å være så jævlig rund - jeg ser ut som en faens bowlingball. Ei jævla bolle. Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne, eller hvem jeg skal spørre om hjelp. Og de jeg veit har kunnskap, tør jeg ikke spørre - Jeg er altfor redd for å bli møtt med hånlig latter. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne skjære av det jeg ville ha bort. Jeg vurderer til og med gå imot mine egne prinsipper og spare opp til skjønnhetsoperasjoner. Viljestyrken, selvtilliten og selvfølelsen er på bunn, og her om dagen kjøpte jeg en joggebukse i størrelse 4XL, for at den skulle være god og romslig, men den passer! Herregud, jeg skjønner ikke hva som er galt med meg - for noen år siden var jo alt fint.

[Niqābninja]

Jeg har fått avslag på søknad om skoleplass. Nydelig.

[Skugga]

Allerede? o_O

[Niqābninja]

Jepp, de vil tydeligvis ikke la meg søke engang.

[Skugga]

Becuz?

[Niqābninja]

Fordi de av en eller anna grunn mener at jeg ikke har rett til å søke skole i hjemfylket mitt, der hvor den registrerte bostredsadressa mi befinner seg.

[Gjest Gjest]

Noen som har forslag til hva man kan gjøre når man sitter å føler seg ensom utpå ettermiddagen i helga, når alle kompiser har dratt ut og ikke er interessert i spørre deg om å bli med?

[Skugga]

Da må du søke moroa egenhendig.

[isaac elric]

jeg trodde jeg var ferdig med den selvskadingsdritten, men i forgårs begynte jeg igjen.

føler meg så jævlig råtten! nå føler jeg trangen konstant..jeg får det ikke ut av hodet...

får jeg spørre hvorfor du gjør det, og hvordan det føles i øyeblikket du skader deg selv? har aldri klart å sette meg inn i en slik posisjon. kjenner flere som har drevet med selvskading, blant annet et nært familiemedlem... men har fremdeles ikke helt klart å forstå hvorfor man gjør det, eller hvordan det føles. vel, kanskje det ikke er mulig å forstå det med mindre man erfarer det selv. da tror jeg at jeg står over.

 

Se filmen hos Youtube

der har vi noen ordentlige visdomsord fra gammer'n sjøl. digger rocky filmene

[H3N]

Jeg er så redd for hva folk skal tenke om meg. Jeg er så redd for at de skal tenke at jeg er uten håp uansett, at jeg bare kan gi opp. At jeg ødelegger utsikten deres. At jeg ødelegger dagen deres. Ingen vil vel se en rødsprengt, feit klump. Enten vil de bli kvalme, eller så vil de le av meg.

 

Akkurat det der skal du drite langt i, du har like mye rett til å være ute i verden som alle andre, ikke tillat deg selv å føle deg underlegen andre.

[TheMartine]

Noen som har forslag til hva man kan gjøre når man sitter å føler seg ensom utpå ettermiddagen i helga, når alle kompiser har dratt ut og ikke er interessert i spørre deg om å bli med?

 

Tenke på dem som idioter, og heller finne på noe artig på egenhånd. Husk at alt man kan gjøre i gruppe, kan man også gjøre alene. Vel, det aller meste, i hvert fall. Ofte er det bedre å gå alene også, så er man uansett enig med seg selv om hva man skal gjøre.