Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Slettet+5132]

Sukk. Jeg skulle ønske pappa ville forstå hvordan han påvirker dem rundt seg når han er depressiv og sliter med angsten sin på det verste. Bare jeg stikker hodet innom ham for å høre hvordan det står til, får jeg den skyllebøtta med dommedag og helvete over meg.

 

"Hvis jeg lever til torsdag..." Det er ikke så veldig ålreit å høre fra pappaen sin, altså.

Er synd å høre at du har det sånn. Har opplevd lignende selv, pappa var ganske deprimert før/når han var syk (hadde kreft) og ikke minst etter. Han hadde ikke angst, som jeg vet om, men var ganske deprimert. Var noe dritt å måtte holde ut raserianfall, det at han maste om selvmord, og i alle fall en gang truet skikkelig med å gjøre det. Vet ikke helt hva jeg skal si, er vel ikke noe som "hjelper". Men om du vil snakke om det er det bare å sende en pm.

[TheMartine]

Høres kjent ut, Anfall. Bare at min far har aldri raseriutbrudd, han er bare ekstremt negativ, bitter og så langt nedi gjørma som man kan komme. Så han skriker ikke eller er sint, han er bare kjempenegativ og dytter all negativitieten sin over på meg hver gang jeg snakker med ham, og det går veldig inn på meg og er utrolig slitsomt. Jeg er jo glad i ham, selv om han alltid har vært sånn. Veldig vanskelig å forholde seg til, altså.

 

Å være forelder til sine egne foreldre, det er sannelig en utrivelig rolle å ha.

 

 

Er faren din blitt bedre nå?

[Gjest Slettet+5132]

Høres kjent ut, Anfall. Bare at min far har aldri raseriutbrudd, han er bare ekstremt negativ, bitter og så langt nedi gjørma som man kan komme. Så han skriker ikke eller er sint, han er bare kjempenegativ og dytter all negativitieten sin over på meg hver gang jeg snakker med ham, og det går veldig inn på meg og er utrolig slitsomt. Jeg er jo glad i ham, selv om han alltid har vært sånn. Veldig vanskelig å forholde seg til, altså.

 

Å være forelder til sine egne foreldre, det er sannelig en utrivelig rolle å ha.

 

 

Er faren din blitt bedre nå?

Joda, han har komt seg mye. Jeg sliter litt selv, så om jeg forteller han noe så begynner han alltid med "tror du ikke jeg har slitt? Tror du ikke jeg har hatt det vanskelig?" og det er det siste jeg trenger å høre da. Men han blir ikke liike forbanna som før hvis han blir sur, har ikke de ekstreme raserianfallene lengre, osv. Jeg tror i grunn han fikk det bedre etter mamma gikk ifra han, selv om han hadde det forjævlig da. Men etter han kom sammen med den nye dama har han skjerpet seg veldig, og er mer positiv.

[Cortinarius rubellus]

Og måtte passe på sine foreldre er noe dritt, kanskje derfor man til slutt tar det valget og ha så lite kontakt som mulig.

Lite eksempel: De har drukket i 10 år og det pisset der, og så begynner man og ruse seg selv. Herregud så synd det er på de da.

Utifra dem ihvertfall:P

Endret 29. april 2009 av Fluesopp

[Partlow]

Det at noen må være foreldre for sine egne foreldre er ikke bra. Slik jeg ser det, skal man i slike situasjoner sette seg selv i fokus før sin mor eller far, for uansett hvordan du snur og vender på det er du selv hovedpersonen i ditt eget liv, og DU er den viktigste. Det er ikke barnas ansvar å sørge for at ens foreldre lever et fullverdig og godt liv.

 

Om far eller mor nekter å høre på råd, eller lar frustrasjonen gå utover sitt avkom som selv har problemer, bør man glemme sine foreldres problemer til man får kontroll på sine egne. Om man ikke fungerer skikkelig selv, kan man heller ikke hjelpe andre noe særlig.

 

Det betyr ikke at man skal gi en lang faen i hvordan andre har det, langt i fra, man skal fortsatt vise empati og hjelpsomhet, men prioritere seg selv om man strever. Ikke gjem bort dine egne problemer bak andres fordi de andres virker større, dine egne er de som uansett betyr mest - for deg!

[TheMartine]

Joda, han har komt seg mye. Jeg sliter litt selv, så om jeg forteller han noe så begynner han alltid med "tror du ikke jeg har slitt? Tror du ikke jeg har hatt det vanskelig?" og det er det siste jeg trenger å høre da. Men han blir ikke liike forbanna som før hvis han blir sur, har ikke de ekstreme raserianfallene lengre, osv. Jeg tror i grunn han fikk det bedre etter mamma gikk ifra han, selv om han hadde det forjævlig da. Men etter han kom sammen med den nye dama har han skjerpet seg veldig, og er mer positiv.

 

Aha, der er min far annerledes. Når jeg merker han setter i gang med regla si, passer jeg på å nevne noe enda verre fra mitt eget liv, og da slutter han som regel. Mye av grunnen til at jeg sliter selv, er jo fordi han har påvirket meg dårlig i oppveksten, så han skjønner det kanskje litt når jeg forteller ham eksempler jeg opplever selv.

 

Jeg er glad han ikke er av den sinte typen, i hvert fall. Men i dag har han vært helt umulig. Jeg avlyste til og med jobben i morgen, for å kunne kjøre ham til en legesjekk, og han sier ikke takk engang. Blir bare sur og grinete fordi jeg vil kjøre min egen bil oppover. Øff, jeg blir så lei.

[TheMartine]

 

Det er helt sant det, Partlow. Det er en fryktelig fæl uting det der, å føle et sånt ansvar for sine egne foreldre. Problemet er å bryte ut av sirkelen, når man har levd sånn hele livet.

 

Jeg har i hvert fall lært ett og annet jeg kan bruke hvis jeg noen gang får barn selv.

[Cortinarius rubellus]

Det mange ender opp med er og hate foreldrene sine, blir et hat\elsk-forhold.

Veien jeg valgte var og ikke ha kontakt, ihvertfall så lite som mulig.

De som sier det er en menneskerett og få barn skulle hatt et tupp i ræva.

[TheMartine]

Det mange ender opp med er og hate foreldrene sine, blir et hat\elsk-forhold.

Veien jeg valgte var og ikke ha kontakt, ihvertfall så lite som mulig.

De som sier det er en menneskerett og få barn skulle hatt et tupp i ræva.

 

Men har du ikke dårlig samvittighet? Ikke at du burde ha det, altså, men jeg får utrolig dårlig samvittighet bare jeg er litt krass mot dem, jeg.

[Cortinarius rubellus]

Jeg hater de, som ligger under "glad i deg"-setningene.

Jeg har brukt mange år på og komme ditt, jeg måtte ta det valget.

La meg få leve livet mitt eller passe på henne.

Men jeg forstår godt hvordan du har det, hadde det slik i mange år selv om det skulle vært omvendt.

Du har RETT til og være sint på de, og det er de som bør få høre det som du holder inne.

Men veldig ofte så kommer det bare ut når man krangler osv.

Viktigste du gjør er og forstå 100% at du kan ikke ta ansvar for de.

Jeg er 28år, først for et år siden klarte jeg det. Brukt 5 år på det, altså og komme ditt og tørre og sette ned foten. Høres helt teit ut, men samme hvor mye man vrir på det så er det foreldrene dine. Og mine har ikke vært direkte snill hele tiden heller.

Men dårlig samvittighet er den følelsen som gjør at hjulet fortsetter og gå rundt føler jeg( den onde sirkelen ).

 

Så....hos meg har det slått andre veien. Jeg føler ikke noe, ikke glede, ikke hat...bare tomt.

Endret 29. april 2009 av Fluesopp

[TheMartine]

Jeg tror faktisk heller jeg vil føle sinne eller dårlig samvittghet mot foreldrene mine, enn å ikke føle noenting.

 

Saken er at jeg vet de er psykisk syke begge to, og siden jeg har kjent på både angst og depresjoner selv, klarer jeg alt for godt å sette meg inn i hvordan de har det. Derfor er det så vanskelig å sette ned foten å være streng med dem. Storesøsknene mine klarer det, da, så de får ikke styre fritt. I tillegg snakker jeg ikke med dem hver dag, så vi overlever jo på vårt vis. Men jeg er fryktelig bitter for at de har gitt meg en sånn rolle i oppveksten og nå. Det har ødelagt meg mye, og det har ødelagt vårt forhold.

[Galexon]

Eneste deprimerende tankene jeg har hatt i det siste, er tanken på denne hersens overhengende influensa-epidemien (pandemi rett rundt hjørnet?). Jeg kjenner rett og slett jeg blir redd. Da fugleinfluensaen truet, var jeg ikke redd et sekund. Men nå, når beredskapsnivået er så høyt, og WHO-talsmannen sier at menneskeheten kan være truet, da blir jeg redd. Jeg blir redd for meg, min familie, mine venner, og ja, egentlig hele menneskeheten. Jeg blir så redd for at meg og mine søsken ikke skal få vokse opp og starte livene våre for fullt, og jeg har det så godt, vil ikke at det skal ende. Dessuten, er jeg redd for at enkelte familiemedlemmer skal bli smittet, og i verste fall forsvinne for meg. Selv er jeg 18, år har hele livet foran meg. Media lager hysteri av ingenting, det forstår jeg, men akkurat nå kjenner jeg at angsten tar meg. Alt snakk om svineinfluensa gir meg frysninger nedover ryggen, og jeg kjenner rett og slett at jeg får tårer i øynene. Ikke fordi jeg frykter for mitt eget liv, jeg bryr meg mye mer om mine kjære. Andre som tenker på dette? Driter i om jeg skriver med mitt vanlige nick, det skal ikke måtte være flaut å dele sine tanker og følelser med andre!

[Cortinarius rubellus]

Jeg føler noe, men ikke noe bra...og såklart syns jeg det er trist.

Skulle gitt hva som helst for og ha normale foreldre, men slike jeg tenker nå så har jeg mitt eget liv. Samboer og den pakka der , det har egentlig gitt meg den styrken jeg trenger for og ikke være der hele tiden og måtte hjelpe.

Når jeg snakker med henne så er jeg høflig og snill:)

Hun tror alt er bra og slik vil jeg at det skal være. Vil jo ikke såre henne, har prøvd og ta opp de tingene..men det går ikke inn.

Men forholdet er ødelagt ja, og for meg så er forholdet mellom deg og barnet\barnene du har viktigst. Ikke alle som klarer og se den veien på den sunne måten desverre.

Endret 29. april 2009 av Fluesopp

[TheMartine]

Men forholdet er ødelagt ja, og for meg så er forholdet mellom deg og barnet\barnene du har viktigst. Ikke alle som klarer og se den veien på den sunne måten desverre.

 

Det er i hvert fall helt riktig. Jeg ville gitt mye for å vokse opp med to stabile foreldre, og ikke minst to som bodde sammen og var glade i hverandre. Men sånn er det nå ikke. Likevel er jeg glad for at de flyttet fra hverandre da jeg var liten, for det hadde nok blitt veldig stygt om de skulle bodd sammen på død og liv.

[Cortinarius rubellus]

Forstår det:(

Ja, jeg begynner og bli noen år nå....men må innrømme at jeg fremdeles feller noen tårer innimellom.

Har foreks. store problemer med og være hos folk der foreldrene er sille, gode osv.

Har nå bodt sammen med gullet mitt i 5år og det tok meg 3 år før jeg "likte" og feire jul der.

Det som er godt er at de behandler meg som en svigersønn og virklig bryr seg om hvordan det går.

Er vant med at det er bare jeg som skal bry meg, så det er godt og være på andre siden også.

Hvordan føler du at du takler det da?

Har det blitt bedre ettersom tiden har gått?

[TheMartine]

Uh, jeg har også problemer med å være hos foreldre som er snille og omsorgsfulle. Det stikker meg langt inn i sjela hver gang jeg ser barn og foreldre som har et godt, trygt og nært forhold. Bare det å gi faren min en klem er helt utenkelig, og det synes jeg er veldig vondt. Mamma er heldigvis mye mer omsorgsfull og glad i nærhet, men til gjengjeld er hun ustabil på mange krevende områder.

 

Jeg har egentlig ikke blitt bedre til å takle dette med tiden, snarere tvert imot. Nå som jeg har blitt eldre, ser jeg jo så tydelig hva som har skjedd i oppveksten min, og hvor galt det var. Nå har jeg blitt veldig klar over problemene, og ikke minst veldig klar over hvor mye det har ødelagt for meg. Sånn tenkte jeg ikke før. Sånn sett har det bare blitt verre. Ingen bra utvikling.

[Cortinarius rubellus]

Men kan vi konkludere med at hvis vi blir foreldre noen gang så vet vi hvordan vi ikke vil\skal være ihvertfall?

[Snublefot]

Foreldre skuffer. Kan bare snakke for meg selv. Men jo eldre jeg blir jo mer forstår jeg at det ikke alltid er lett å være foreldre heller. Lett å glemme at de har vært som meg og deg en gang de også.

[Cortinarius rubellus]

Jeg kommer ALDRI til og forstå mishandling!!

Hos meg snublefot så har jeg en ganske brutal bakgrunn uten og gå i detaljer, har sagt litt om det før. Hadde det bare vært slike småfeil så.

Endret 29. april 2009 av Fluesopp

[TheMartine]

Men kan vi konkludere med at hvis vi blir foreldre noen gang så vet vi hvordan vi ikke vil\skal være ihvertfall?

 

Ja, det er vel det eneste positive man kan trekke ut fra sånne erfaringer =]