Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

Lain: You make my day:)

Det du sier om leger stemmer så jæv.. bra, og når man har slitt i noen år så møter man virklig noen som ikke skulle hvert i det yrket engang.

[Gjest Slettet+5132]

Dysthymia

Kanskje du kjenner deg igjen.

 

For min del har det vart i 10+ år, man setter mer pris på de små gledene som tidvis kommer, men dagen etter når man kjenner ting er tilbake til det normale er gjerne minst like hard.

 

Behandling og medisiner kan være en løsning for noen, for andre ikke. Jeg har lært mye de siste 10 årene jeg ikke kunne tenkt meg å vært foruten og fungerer per i dag "normalt" i en jobbhverdag. Det er det lille ekstra som mangler, men da jeg er redd for at evt ny medisin vil fucke med jobb situasjonen. Er det per i dag ikke aktuelt å prøve noen ny medisin. Disse har gjerne en innkjøringsperiode på 3 uker der man gjerne kan bli verre, og det passer heller dårlig med en aktiv hverdag.

 

Er for meg et bevist valg, jeg velger heller å "fungere" enn å evt gå på en smell frembragt av feil medisinering. Sett for mange eksempler på at dette har skjedd. Noe som igjen får meg til å tro at endel leger burde fått harde spark i ræva til de vurderte andre ting enn bare å skrive ut piller.

Snakker du om egne eller andres erfaringer? Har du gått på slike medsiner før? På meg høres det ut som at du ikke kan få det bedre, altså jeg tror egentlig ikke medisiner vil gjøre det bedre for deg. Går på anti-dep. selv og noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri begynte. Savner av og til å føle ting slik det er uten de, og tenker på hvordan det vil bli å evt. måtte slutte med de. Hadde jævlige absitnenser sist jeg slutta med noen og begynte på noen nye, var rett og slett helt forjævlig. På en annen side er det grit å ha de for å klare å fungere på et vis..

[Cortinarius rubellus]

Jeg nekter plent og begynne på AP, ene grunnen er at sist jeg gikk på det holdt jeg på og få nyresvikt( 900 i lever-tall, pisset rent blod ) og det andre jeg nekter og hvere en apatisk sopp. JEg skulle egentlig over på litium, det sier jo sitt egentlig.

Men for de som er rundt meg så hadde det kanskje hvert like greit og gjøre det, men jeg klarer det ikke rett og slett.

[L4r5]

Et sitat som passer noen ganger er dette:

The going up was worth the coming down

- Kris Kristofferson

[Cortinarius rubellus]

Det er slik jeg MÅ tenke, elsker toppene pga. når jeg først er glad så er jeg glad.

Og de som ikke har de lidelsene opplever bare slikt når man foreks. er forelsket.

Men den mørke bunnen gjelder den samme regelen. Man treffer bunnen hardt og brutalt.

Så lenge jeg ikke har selvmordstanker så går det greit.

[Gjest Slettet+5132]

Er merkelig hvordan man kan lure seg selv til tro at man aldri kommer opp igjen når man faller ned. Eller motsatt.

[lain]

Lain: You make my day:)

Det du sier om leger stemmer så jæv.. bra, og når man har slitt i noen år så møter man virklig noen som ikke skulle hvert i det yrket engang.

 

 

Folk burde gjerne skifte lege oftere etter min mening. Selv om dette kan være et helvete, og du ikke har noen garanti for at neste lege er bedre enn forige, så kan du få en lege som har et annet syn på ting, som tar an ting på en annen måte, og kanskje det da blir mer riktig i forhold til din situasjon. Jeg måtte flytte et par år tilbake, pga økonomiske årsaker, som gjorde jeg fikk en annen behandler, noe som igjen løste veldig mye for min egen del.

 

*snip* Sett for mange eksempler på at dette har skjedd.*snip*

Snakker du om egne eller andres erfaringer? Har du gått på slike medsiner før? På meg høres det ut som at du ikke kan få det bedre, altså jeg tror egentlig ikke medisiner vil gjøre det bedre for deg. Går på anti-dep. selv og noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri begynte. Savner av og til å føle ting slik det er uten de, og tenker på hvordan det vil bli å evt. måtte slutte med de. Hadde jævlige absitnenser sist jeg slutta med noen og begynte på noen nye, var rett og slett helt forjævlig. På en annen side er det grit å ha de for å klare å fungere på et vis..

 

Kort sagt, andres erfaringer, og nei, ikke gått på slike medisiner. Min lege og psykologen jeg gikk til behandling hos før var enige om at de ikke trodde medisinering var veien for meg å gå. Noe jeg selv heller ikke ønsket, og jeg fungerer greit uten. Det er bare den lille tingen ekstra som mangler, men det er ingen garanti for at piller løser dette.

 

Legen og psykologen var skjønt enige i at jeg er såpass bevist på meg og min situasjon, og den framgangen jeg har hatt med mitt eget hodet, at det er stor sannsynlighet for at ting går fremover "av seg selv" (som i at jeg aktivt jobber med dritten selv hver dag), bare at det tar tid. Med tanke på hvor lang tid jeg har levd med dette, er det en del av meg, jeg kan ikke se for meg hvem jeg ville vært uten. Også en av grunnene til at jeg ikke ønsker en magisk pille som fjerner "problemene", hva er da igjen? Jeg vet mange kanskje ikke har forståelse for hvorfor jeg velger å heller ta det over flere år, og jobbe aktivt med det, og lever i håpet om at jeg klarer å fase det ut sakte og sikkert, finne meg selv og noe å leve for, føle igjen og kjenne meg hel.

 

Et sitat som passer noen ganger er dette:

The going up was worth the coming down

- Kris Kristofferson

 

Noen ganger ja.

Om ting var som en sinus kurve der 0 = ingen følelser og man gikk i +10 og -10 på gode og dårlige dager, hadde det egentlig vært greit.

For min del er toppen av kurven på +1, og bølgedalene der etter. En god dag for meg, er en dag jeg er på nullpunktet, noe som er ganske vanlig, da hodet mitt ikke gjennomgår de store svingningene lengre. Jeg har blitt flink til å kontrollere kroppen og hodet, klarer å holde ting nøytralt, selv om enkelte reagerer når jeg svarer ærlig på spørsmålet om hvordan jeg har det, "greit". Jeg føler hverken det ene eller det andre, så jeg har da en grei dag.

 

Vet ikke hvordan det er med dere andre her inne. Men jeg hater å drømme, eller, drømme gjør jeg nok hver natt, men jeg hater å huske hva jeg drømmer. Da disse gjerne viser meg i en livssituasjon jeg IKKE er i, og føles så ekte at når jeg våkner, kan ha problemer med å vite sikkert hvor jeg er i forhold til drømmen. Jeg vil ikke kalle det mareritt, da folk flest gjerne ikke kaller det å drømme om et "normalt" liv med kjærlighet, barn, bil, hus, osv et mareritt. Men for min del kan det være minst like "vondt" som å drømme om smerte, lidelser og død.

 

Sagt mye jeg ikke trodde jeg ville legge ut om i denne tråden nå, vært litt fra og til her inne, er godt å få ting ut på en måte, selv om det blir veldig personlig.

Det at det er forståelse å lese i innleggene i tråden hjelper utrolig, og jeg håper mine innlegg hjelper andre som andres innlegg hjelper meg.

[Gjest Slettet+9871234]

(...)Eller motsatt.

Ingen liker å tenke på at ting kan gå galt?

Når jeg har det som best pleier jeg aldri å tenke på hvor ille jeg har hatt det eller hvor galt det faktisk kan gå, det orker jeg ikke.

[Cortinarius rubellus]

Man bør prøve og komme seg ditt som du er Mil, du sier noe veldig viktig som alle kan lære av.

Når jeg er glad, som nå så NYTER jeg hvert sekund.

Mange tror faktisk jeg er ruset når jeg har det sånn som nå, det sier litt hvor glad man blir når man først er glad.

[Gjest Slettet+5132]

(...)Eller motsatt.

Ingen liker å tenke på at ting kan gå galt?

Når jeg har det som best pleier jeg aldri å tenke på hvor ille jeg har hatt det eller hvor galt det faktisk kan gå, det orker jeg ikke.

 

 

Man bør prøve og komme seg ditt som du er Mil, du sier noe veldig viktig som alle kan lære av.

Når jeg er glad, som nå så NYTER jeg hvert sekund.

Mange tror faktisk jeg er ruset når jeg har det sånn som nå, det sier litt hvor glad man blir når man først er glad.

Når jeg har det skikkelig bra prøver jeg å ikke tenke på det, men det kommer alltids tanker snikende. Eller tanker som "det kan bare gå fremover, jeg skal ikke la meg bli dratt ned i dritten igjen". Men det varer jo ikke lenge. Dessuten så virker det ikke som jeg klarer å nyte ting skikkelig lengre, eller nå toppen helt, kan ha noe med medisinene jeg går på..

Men jeg tenker litt at jeg bør kanskje tenke/bekymre meg litt hele tiden, enn å prøve å ikke bekymre seg, og så "hoper det seg opp. Er vanskelig å forklare, men føler at det blir like tungt som når man feks har mye lekser som skal gjøres, men så bare utsetter man det hele tiden, og så blir det ekstra tungt når man må ta tak i det, for da er det alt for mye.

[Northern_Comfort]

Trenger litt råd fra dere som har erfaringer med SSRI-preparater..

 

Humøret mitt går opp og ned. Noen dager er jeg på en pluss-siden, mens andre dager er jeg langt på minus-siden (for å bruke skalaen lain brukte). Var ganske langt nede da jeg hadde psykologtime her om dagen, og hun foreslo SSRI for meg. Jeg var skeptisk i starten, men hun forklarte hvordan virkningen var osv, og hun var overbevist om at disse pillene kunne hjelpe meg å slippe disse minusdagene.

Slik jeg har forstått det vil disse pillene riktig nok hjelpe meg å ikke bli deppa, men de vil også blokkere videre muligheter til å oppnå lykke. Om jeg går et halvt år i en "tåketilstand", hvor jeg ikke klarer å oppnå ordentlig lykke, så er ikke dette noe jeg ønsker.

 

Liker heller ikke tanken på å leke med benzoer, av avhengighetsårsaker.

 

Jeg burde kanskje runde av med et spørsmål her, men dette var mest for å lufte tankene kanskje.. Om noen har erfaringer å komme med lytter jeg gjerne.

 

Men sånn jeg ser på det nå frister det å komme seg opp av hullet på egen hånd. Får et drastisk miljøskifte nå i August, da jeg begynner på folkehøgskole, og jeg vil gjerne tro at det kan være nok.

 

Noen som har noen innspill..? er litt forvirret akkurat nå.

[Cortinarius rubellus]

Forstår frykten din for benzo. Jeg gikk maaange år på anti-dep. medisiner og fikk ikke noe fremgang i sykdommen.

Benzoen snudde alt opp\ned og de som bodde sammen med meg da sa at det var som dag og natt etterpå.

Man må teste for og se hva som funker, du vet hva jeg mener om lykkepiller osv. men det er pga. måten jeg reagerer på de. Og at man blir så forbanna tom som et tilbakestående dovendyr ( sorry for mine eksempler:P )

Forstår frykten din, men med benzo foreks. så kjenner du forskjell etter noen få dager hvis de fungerer som de skal på deg.

Kanskje du bør vente til og se hordan miljø-skifte går?

[Gjest Slettet+5132]

Trenger litt råd fra dere som har erfaringer med SSRI-preparater..

 

Humøret mitt går opp og ned. Noen dager er jeg på en pluss-siden, mens andre dager er jeg langt på minus-siden (for å bruke skalaen lain brukte). Var ganske langt nede da jeg hadde psykologtime her om dagen, og hun foreslo SSRI for meg. Jeg var skeptisk i starten, men hun forklarte hvordan virkningen var osv, og hun var overbevist om at disse pillene kunne hjelpe meg å slippe disse minusdagene.

Slik jeg har forstått det vil disse pillene riktig nok hjelpe meg å ikke bli deppa, men de vil også blokkere videre muligheter til å oppnå lykke. Om jeg går et halvt år i en "tåketilstand", hvor jeg ikke klarer å oppnå ordentlig lykke, så er ikke dette noe jeg ønsker.

 

Liker heller ikke tanken på å leke med benzoer, av avhengighetsårsaker.

 

Jeg burde kanskje runde av med et spørsmål her, men dette var mest for å lufte tankene kanskje.. Om noen har erfaringer å komme med lytter jeg gjerne.

 

Men sånn jeg ser på det nå frister det å komme seg opp av hullet på egen hånd. Får et drastisk miljøskifte nå i August, da jeg begynner på folkehøgskole, og jeg vil gjerne tro at det kan være nok.

 

Noen som har noen innspill..? er litt forvirret akkurat nå.

Jeg tror jeg vil anbefale deg å prøve å komme deg opp på egenhånd, selv om det sikkert blir jævlig tungt. Som jeg skrev tidligere så angrer jeg av og til å på at jeg begynte med anti-dep. Er ganske avhengig (merket det når jeg gikk noen dager uten, likte ikke den personen jeg ble til da). Nå går jeg og lurer på hvordan jeg en gnag skal klare meg uten. Man faller kanskje ikke helt på bunn, men så blir det som du sier ikke helt bra heller. Man lever ca rundt null hvis man har an skala fra -10 til +10.

[Cortinarius rubellus]

Anbefaler ingen og gå på benzo i mange år eller andre medisiner og så gå rett av.

Da foreslår jeg at man legger seg inn på avrusning slik at man kan unngå psykose ( som alltid er en fare for ), kramper og masse andre ting.

Jeg skiftet benzo-type for et år siden, bare det ga meg kramper osv. i 4 måneder.

Sier ikke dette for og skremme, sier dette for at jeg UNNER INGEN HER INNE det.

[Northern_Comfort]

Man faller kanskje ikke helt på bunn, men så blir det som du sier ikke helt bra heller. Man lever ca rundt null hvis man har an skala fra -10 til +10.

mm. og for min del høres det å leve uten plussdager ganske vanskelig ut. spørsmålet er også hva som skjer etterpå. brått sitter man kun igjen med et halvt år i tåka man ikke husker, problemer med å oppnå egen lykke, og en avhengighet.

 

Det å spise piller for å fjerne angsten høres så herlig ut. så ufattelig fristende er det.. men jeg tror gleden over å overvinne dette selv vil være større.. in the long run.

 

Det føles så skuffende å takke nei til denne tilsynelatende "perfekte" utveien, men jeg tror jeg skal følge deres råd, og ikke minst min egen magefølelse.

 

"Kanskje du bør vente til og se hordan miljø-skifte går?"

Ja, dette høres fornuftig ut. Da kaster jeg ikke ideén helt fra meg, men jeg gir også meg selv en mulighet til å klare det på egenhånd.

 

Takker for råd, glad vi har denne tråden : )

[Cortinarius rubellus]

Hvis det er angstanfall du har så forsvinner det ikke av seg selv desverre:(

Men gi deg tid, ikke stress med medisiner. Jeg begynte ikke med benzo før etter 8-9 år.

[Nie]

Jeg er pisslei hormoner. Jeg som klagde på at jeg var lei av humørsvinginger FØR jeg ble gravid. SATAN så feil jeg tok. Det jeg hadde da var ikke humørsvinginger. Jeg er leeei. Stod på kjøkkenet på jobb i dag, og en diger dings pep, og det stod alarm på. Jeg holdt på å begynne å gråte fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle slå det av. Rett etter jobb satt jeg og snakket med nattevakten, og det viste seg at hun var enig med meg i noe. Jeg begynte nesten å gråte da også, av den ene grunn at hun var enig med meg. Når TVen står på litt høyt hjemme, og typen har fjernkontrollen. Jeg blir så irritert av det. Sånn, helt uten videre.

 

Og jeg hadde empati før. Nå er den slitsom. Stod og vasket på jobb, i min egen verden, og så en dame som minnet om en annen dame som bodde på hotellet for en stund siden. Hun hadde født tvillinger, den ene var dødfødt, og den andre visste de ikke om kom til å overleve. Jeg begynte å gråte. Bak kassen. Jeg er bare glad det var litt rolig, jeg. Men faen så slitsomt det der er. Å hele tiden passe på, bite seg i tungen for å ikke begynne å gråte, skrike eller noe slikt.

[Gjest Slettet+5132]

Man faller kanskje ikke helt på bunn, men så blir det som du sier ikke helt bra heller. Man lever ca rundt null hvis man har an skala fra -10 til +10.

mm. og for min del høres det å leve uten plussdager ganske vanskelig ut. spørsmålet er også hva som skjer etterpå. brått sitter man kun igjen med et halvt år i tåka man ikke husker, problemer med å oppnå egen lykke, og en avhengighet.

 

Det å spise piller for å fjerne angsten høres så herlig ut. så ufattelig fristende er det.. men jeg tror gleden over å overvinne dette selv vil være større.. in the long run.

Tror du har helt rett der. Selv tenkte jeg ikke så mye over konsekvensene, var vel kanskje litt desperat etter en lett utvei, så tok den "enkle løsningen". Om du kommer deg ut av dette på egenhånd, så har du mye å være stolt over, og gjør deg selv en tjeneste samtidig.

Endret 18. april 2009 av Slettet+5132

[Crazy Joe Davola]

Hvis det er angstanfall du har så forsvinner det ikke av seg selv desverre:(

Men gi deg tid, ikke stress med medisiner. Jeg begynte ikke med benzo før etter 8-9 år.

 

Har klart å ta kontroll over angstanfall selv noen ganger, det føles virkelig stort når en klarer det, blir stolt rett og slett. Men som regel orker jeg bare ikke, har ikke energi til det, så kjenner jeg noe er på vei tar jeg en Sobril. Går bra hver gang selv om det ikke er så ofte det skjer. Men kan jeg spørre deg, bruker du benzo fast, og hvordan går det? Jeg brukte det fast 1 år selv nemlig, var ikke noe kjekt å slutte, men måtte pga at jeg følte det ikke ga effekt lengre, det var bare kroppen som måtte ha det, og at legen ikke ville at jeg skulle bruke det fast mer.

[Cortinarius rubellus]

Har brukt i i snart 6 år( gikk i mange år uten benzo først ) og det fungerer greit, går på sobril fast og stessolid til de kraftigste anfallene.

Skal snart begynne og gå i behandling for angsten( noe man må ), så håper jeg kan bli kvitt det med litt arbeid.

Jeg MÅ gå på medisiner, ellers blir jeg såpass "syk" at livet mitt kan stå i fare.( får så kraftige humørsvingninger at på 2min. så går jeg fra utrolig godt humør til og sitte i en sofa mns tårene triller og kroppen rister)

Etter 3 selvmordsforsøk så gambler jeg ikke lengre på den delen. ( prøvde seriøst, men kroppen ville bare ikke )

Går på sobril fast, har byttet i mellom sobril og rivotril ( bare og bytte gir jo kramper og dritt ) pluss jeg har stessolid imot de verste anfallene.

Men jeg har håp om at en dag så blir jeg ihvertfall kvitt angsten, de andre lidelsene mine skal jeg alltids klare på en eller annen måte.

Jeg klarer og ha nokenlunde kontroll under anfallene, men man blir så sliten av det pluss at det har "ødelagt" livet mitt.

Jeg var en sosial person som likte og treffe mennesker og finne på ting...men angsten har gjort meg til en fange i min egen kropp føler jeg.

Endret 18. april 2009 av Fluesopp