Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Kloever]

Jeg er så forferdelig stygg.. Får noia av speil, og blir fra meg hver gang jeg mot formodning ser meg selv i noe reflekterende, eller når jeg ser øyensynlig på andre at de blir uvel av å betrakte meg.. Hva faen gjør man i denne verden når man ikke når opp på utseendebiten?

 

Man har ikke noe annet valg enn å ikke henge seg opp i det. Gjør også det beste ut av den du er skapt som, i forhold til hår/klær osv.

 

Jeg har kommet dit at jeg stadig bryr meg mindre om hva alle andre synes. Men nå er det vel aldri utseendet mitt som har holdt meg mest tilbake.

 

Ikke bry deg, gjør noe sprøtt som ingen forventer. Bare ikke grav deg ned eller gi totalt faen i form av deppa joggedress-stil.

Endret 16. april 2009 av Kloever_2

[Cortinarius rubellus]

Elsker virkelig Porcupine Tree etter at Anfall introduserte dem for meg. På en dårlig dag hører jeg gjerne på Way out of here og Fear of a blank planet. Sistnevnte handler om en med manisk depressiv lidelse (leste teksten en eller annen plass, men den Fluesopp la ut så noe annerledes ut, så det er ikke helt sikkert.) Kjenner meg godt igjen i den sangen, for å si det sånn.

 

Misforstå meg rett, ble litt glad for og høre at det ikke bare er meg:P

Musikk er faktisk et viktig middel hvis man sliter, det kan trigge frem tårer, man kan bli energisk, man kan le pg mye mer. Ikke undervurder musikkens kraft.

 

Og til deg som sier du er stygg, ALDRI tro på huet ditt når det gjelder utseende. Spess. hvis man sliter.

[Skjelvgråt]

Til deg som synes du er stygg, alle dere andre. Se denne videoen, se hele. Hør på det han sier. Det er virkelig noe vi alle burde ta til etteretning, kan nok hjelpe dere på en dårlig dag:

 

Endret 16. april 2009 av Quakecry

[CypheroN]

Rørende

[Poor Leno]

Det var faktisk et flott innlegg! Det setter ting i perspektiv...

[Gjest Slettet+5132]

Kom nettopp over denne siden. Tenkte den kanskje kunne være brukbar for noen her, så kanskje man får utløp for følelser. Man må skrive på engelsk da. Kan lese mer om det der nederst på siden, og lese brev som andre har skrevet, er ikke vits i at jeg prøver å gi en dårlig forklaring her.

[Kloever]

Jeg hater virkelig livet mitt. Det vil si, jeg har ikke noe liv. Det føles som om jeg ikke eksisterer, jeg er som luft for andre. Jeg hadde bursdag, og var riktignok forberedt på at det kom til å bli en trist dag. I ren frustrasjon har jeg fjernet nesten alle jeg hadde på Facebook, men det forandrer jo ikke på noe som helst. Jeg måtte bare få det ut, bokstavelig talt.

 

Det er ikke noe å glede seg over i livet mitt, bursdag eller ikke. Jeg har gjort noen feil i livet som jeg får merke konsekvensene av nå. Hele livet har jeg vært redd for å trenge meg på andre, og det har resultert i at jeg ble så forsiktig at jeg aldri deltok i noe som helst.

 

Nå ser jeg ikke noe lys i tunnelen. Jeg kan ikke se hvordan jeg plutselig skal få meg venner, oppleve noe og virkelig leve.

 

Jeg begynner å føle meg gammel også, men ble bare 25.

[Timeo]

Grattis med 25 Kloever_2.

 

Endret 17. april 2009 av Bellicus

[Cortinarius rubellus]

Kløver 2: GRATTIS MED DAGEN:D

Venner kommer, bare vent og se. Jeg begynte helt på nytt når jeg var rundt 22-23 og jeg har jo fått meg et lite nettverk, men vansklig og opprettholde det pga. angst og mer...men det går hvis man vil;)

IKKE gi opp håpet.

[Kloever]

Kløver 2: GRATTIS MED DAGEN:D

Venner kommer, bare vent og se. Jeg begynte helt på nytt når jeg var rundt 22-23 og jeg har jo fått meg et lite nettverk, men vansklig og opprettholde det pga. angst og mer...men det går hvis man vil;)

IKKE gi opp håpet.

 

Hehe, takk for gratulasjonene, begge to, men det var absolutt ikke hensikten. Jeg kan ikke se at jeg får begynt på nytt før jeg kommer meg i jobb om et drøyt år. Så det er over et år til i ensomhet som venter meg nå.

 

Jeg ville ikke hatt problemer med å opprettholde kontakten med noen, men å komme i kontakt med noen ser ut som en umulighet.

[Cortinarius rubellus]

Har man bursdag så har man bursdag

Det er vansklig, jeg har blitt kjent med fine mennesker på forumet her så har blitt venner av meg irl. Så det er mulig , men jeg vet også hvor mye den følelsen der ødelegger:(

Viktigste er at du ikke mister håper på at en dag blir det bedre.( samme hvor teit det høres ut )

Endret 17. april 2009 av Fluesopp

[Skjelvgråt]

Gratulerer med dagen! Jeg vil gjerne være en venn av deg! Si ifra hvis du trenger noen å snakke med. Er her jeg; )

[Kloever]

Gratulerer med dagen! Jeg vil gjerne være en venn av deg! Si ifra hvis du trenger noen å snakke med. Er her jeg; )

 

Hehe, takk for tilbudet. Men tror jeg skal prøve å finne noen på min egen alder. Var forresten i går jeg hadde bursdag.

[Northern_Comfort]

Gratulerer med dagen i går Kloever

Jeg har gjort noen feil i livet som jeg får merke konsekvensene av nå. Hele livet har jeg vært redd for å trenge meg på andre, og det har resultert i at jeg ble så forsiktig at jeg aldri deltok i noe som helst.

Word, kjenner igjen det der. Jeg tror rett og slett vi har opparbeidet oss et verdensbilde som egentlig ikke "henger på greip". Jeg tror innerst inne at folk liker meg bedre jo mindre jeg plager de. Og har alltid i bakhodet at jeg ikke vil såre/irritere/plage noen. Dette fører til for mye tenking og for lite handling.

Psykologen min hjelper meg med å plukke hele dette verdensbildet opp i biter, for så å prøve å sette det sammen. Og når jeg sier tankene mine hører jeg selv hvor teit det er å tenke på den måten jeg gjør.

 

Det endelige målet er å bli kvitt de rare tankemøstrene som så ofte lammer både kropp og hode, i helt hverdagslige situasjoner, og jeg tror aldri det er for sent å forandre dette. Tankene får nok dypere feste gjennom årene, men som nybakt 25 åring har du god tid!

Nå ser jeg ikke noe lys i tunnelen. Jeg kan ikke se hvordan jeg plutselig skal få meg venner, oppleve noe og virkelig leve.

Det er deppresjonen som blokkerer lyset. Den former tankene og vinkler alt negativt. Cluet er å skille deg selv fra disse negative tankemøstrene. Depresjonen får deg til å tro at du bare er et vandrende problem på to bein. Men sannheten er at under alle disse problemene, som verden tilsynelatende er full av, så er du ett perfekt menneske som kan ha det minst like bra som alle andre! (Vi mennesker er tross alt skrudd sammen på samme måten), og jeg tror at vi begge kan oppnå en lykkelig livssituasjon hvis vi gjør små forandringer i hverdagen, som å småprate med dama bak kassa, smile til folk på gata, ta opp kontakten med folk man for lenge hadde gitt opp. Bare slike småting kan være nok til å føle seg litt bedre en dag. Jeg tror av hele mitt hjerte at hvis man er tålmodig og samtidig aldri gir seg, selv på de verste dagene, så kan livet ta en helomvending. (ikke over nattan, men som sagt, når man til slutt når målet sitt).

Endret 17. april 2009 av Northern_Comfort

[Gjest Slettet+9871324]

Ei dame som har vært keen på meg før, avviste meg i går, når jeg nå har blitt hodestups forelska i henne..Hun var bare ikke keen lengre. Den derre "håper vi fortsatt kan være venner" og greier... life suck's..

Endret 17. april 2009 av Slettet+9871324

[SpecialForce]

Følelser er noe herk. Man føler seg virkelig helt knust når sånt som det der/her skjer.

Endret 17. april 2009 av SpecialForce

[Astralnoise]

Tro meg, å nesten ikke ha følelser er like mye herk.

Endret 18. april 2009 av Astralnoise

[lain]

Tro meg, å nesten ikke ha følelser er like mye herk.

 

Den kan jeg skrive under på. Følelser gir nyanser i hverdagen, å være uten er kaldt og ensomt. Selv om man blir vant til det over årene, er det fortsatt tidvis heller lite koselig.

[Astralnoise]

Jeg "mistet" dem på en måte, etter en depresjon for tre-fire år siden. Etter det har alt vært grått, så og si. De tidligere gledene jeg hadde virker til å være vasket vekk, og (for å snakke poetisk) flammen som brant er et lite lys i mørket nå.

 

Før så jeg frem til og gledde meg til ting, jeg hadde interesser og ting jeg "fordypet" meg i og på en måte så opp til. Nå virker bare alt meningsløst og grått, og uansett hvor mye jeg har prøvd å "strukturere livet", "arbeide med meg selv" osv så har det ikke hjulpet. Jeg tror jeg trenger et radikalt avbrekk fra hverdagen, og håper på at forsvaret kan gjøre det. og om jeg blir skitlei av forsvaret, blir det jo herlig å komme tilbake til det sivile liv igjen!

 

Lov å håpe.

For en slik grå og monoton hverdag, føelses- og tankemønster som jeg har nå, det er ikke sunt.

[lain]

Dysthymia

Kanskje du kjenner deg igjen.

 

For min del har det vart i 10+ år, man setter mer pris på de små gledene som tidvis kommer, men dagen etter når man kjenner ting er tilbake til det normale er gjerne minst like hard.

 

Behandling og medisiner kan være en løsning for noen, for andre ikke. Jeg har lært mye de siste 10 årene jeg ikke kunne tenkt meg å vært foruten og fungerer per i dag "normalt" i en jobbhverdag. Det er det lille ekstra som mangler, men da jeg er redd for at evt ny medisin vil fucke med jobb situasjonen. Er det per i dag ikke aktuelt å prøve noen ny medisin. Disse har gjerne en innkjøringsperiode på 3 uker der man gjerne kan bli verre, og det passer heller dårlig med en aktiv hverdag.

 

Er for meg et bevist valg, jeg velger heller å "fungere" enn å evt gå på en smell frembragt av feil medisinering. Sett for mange eksempler på at dette har skjedd. Noe som igjen får meg til å tro at endel leger burde fått harde spark i ræva til de vurderte andre ting enn bare å skrive ut piller.