Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Thatssomebaadnews]

Forholdet med dama ser ut til og gå til helvete! Jaddaaaa,kjeempe flott!

[Cortinarius rubellus]

Nå begynner jeg å bli smånervøs for hvordan TG blir, er jo tross alt 4 dager med nok av folk rundt seg.

Håper på det beste.

 

Forstår føelsen der ja:(

Ønsker deg all godt på TG ihvertfall, og håper det går bra

 

Hørtes kanskje litt tåplig ut det der, men er sånn jeg må tenke selv hver gang jeg skal gjøre noe ute.

[Gjest Trist]

Jeg skriver som gjest siden det er noen folk jeg kjenner som liker å snoke på innlegga mine. Og hu jeg skal prata om har bruker her.

 

Det er ei jente som på en måte leker med følesene mine. Hu startet å flørte med meg og jeg beit på. Hu har kjæreste og er ei tøs har jeg funnet ut, hu skriver mel til meg hele tia og flørter med meg hele tia. Hu masserer meg, skriver nasty mel til meg, til og med sender bilder av ræva si til meg og vi flørtesloss. Hver jævla gang jeg begynner å få trua så legger hu bilder opp der at hu kliner med kjæresten, eller så snakker hu om kjæresten. Jeg sendte en mel til hu om hu likte meg eller ikke får jeg var så lei av det vi holdt på. Jeg fikk beskjed at hu likte meg, men hu ville at jeg skulle vente i 3 år, Jeg ville heller fått avslag en å si at hu vil vente i 3 år. Da er jo jeg ferdig med VGS.

Jeg sluttet å flørte etter hu sa det, men hu forstatte med å flørte, jeg fikk faktisk kjeft for at jeg sluttet å flørte .... noe jeg er jævlig lei nå. Det er akkurat som en sirkel, jeg får trua på at det kan bli noe. Hu trekker seg tilbake og legger opp bilder eller skriver noe om kjæresten hennes til meg. Og jeg blir lei meg, noe jeg er jævlig lei nå ... Og blir bare mere og mere lei meg. Det er ikke så lett å unngå hu heller, vi går i samme klasse, og tar bussen sammen.

 

Jeg er så jævlig lei dette her, føler at jeg blir trykte mere og mere ned i gjørma for hver dag som går, og jeg blir mere og mere lei meg for hver gang. Kan snarte grine på komando. Hu snakker om at jeg har fin kropp og alt mulig rart ... Og at jeg er kjekk og sånt, noe jeg er jævlig lei. Fikk 1 tonn med selvtillit i starten, men nå begynner jeg å lure på om det er kødd.

 

Takk for at jeg fikk dele min depprisjon og frustrasjon.

[Thatssomebaadnews]

Seriøst, fy faen for en løs kjerring!

DRIT i hun!

Si til hun at du ikke gidder mer, rett og slett

[Schwarzkopf]

Hehe, nesten som å lese om meg selv for noen måneder siden det der. Som kar'n over meg sier, gi faen i hele kjerringa Jævla sprutludder, du fortjener bedre.

Endret 7. april 2009 av Mido

[ArmenMinAU]

Nå begynner jeg å bli smånervøs for hvordan TG blir, er jo tross alt 4 dager med nok av folk rundt seg.

Håper på det beste.

 

Forstår føelsen der ja:(

Ønsker deg all godt på TG ihvertfall, og håper det går bra

 

Hørtes kanskje litt tåplig ut det der, men er sånn jeg må tenke selv hver gang jeg skal gjøre noe ute.

Helst sånn man ikke skal tenke på.

[SpecialForce]

Vel, vi får si det slik at livets gleder ikke har stått i kø for å ta i mot meg, noe mange av mine tidligere innlegg illustrerer meget godt.

[SunnivaKL]

Jeg skriver som gjest siden det er noen folk jeg kjenner som liker å snoke på innlegga mine. Og hu jeg skal prata om har bruker her.

 

Det er ei jente som på en måte leker med følesene mine. Hu startet å flørte med meg og jeg beit på. Hu har kjæreste og er ei tøs har jeg funnet ut, hu skriver mel til meg hele tia og flørter med meg hele tia. Hu masserer meg, skriver nasty mel til meg, til og med sender bilder av ræva si til meg og vi flørtesloss. Hver jævla gang jeg begynner å få trua så legger hu bilder opp der at hu kliner med kjæresten, eller så snakker hu om kjæresten. Jeg sendte en mel til hu om hu likte meg eller ikke får jeg var så lei av det vi holdt på. Jeg fikk beskjed at hu likte meg, men hu ville at jeg skulle vente i 3 år, Jeg ville heller fått avslag en å si at hu vil vente i 3 år. Da er jo jeg ferdig med VGS.

Jeg sluttet å flørte etter hu sa det, men hu forstatte med å flørte, jeg fikk faktisk kjeft for at jeg sluttet å flørte .... noe jeg er jævlig lei nå. Det er akkurat som en sirkel, jeg får trua på at det kan bli noe. Hu trekker seg tilbake og legger opp bilder eller skriver noe om kjæresten hennes til meg. Og jeg blir lei meg, noe jeg er jævlig lei nå ... Og blir bare mere og mere lei meg. Det er ikke så lett å unngå hu heller, vi går i samme klasse, og tar bussen sammen.

 

Jeg er så jævlig lei dette her, føler at jeg blir trykte mere og mere ned i gjørma for hver dag som går, og jeg blir mere og mere lei meg for hver gang. Kan snarte grine på komando. Hu snakker om at jeg har fin kropp og alt mulig rart ... Og at jeg er kjekk og sånt, noe jeg er jævlig lei. Fikk 1 tonn med selvtillit i starten, men nå begynner jeg å lure på om det er kødd.

 

Takk for at jeg fikk dele min depprisjon og frustrasjon.

 

Hun hørtes ikke ut som noe å samle på, drit i henne. Alle fortjener bedre enn en slik jente.

Vet det er vanskelig med tanke på at hun går i samme klasse som deg, men prøv så godt du kan å heve deg over henne. Lykke til

[ArmenMinAU]

Jeg skriver som gjest siden det er noen folk jeg kjenner som liker å snoke på innlegga mine. Og hu jeg skal prata om har bruker her.

 

Det er ei jente som på en måte leker med følesene mine. Hu startet å flørte med meg og jeg beit på. Hu har kjæreste og er ei tøs har jeg funnet ut, hu skriver mel til meg hele tia og flørter med meg hele tia. Hu masserer meg, skriver nasty mel til meg, til og med sender bilder av ræva si til meg og vi flørtesloss. Hver jævla gang jeg begynner å få trua så legger hu bilder opp der at hu kliner med kjæresten, eller så snakker hu om kjæresten. Jeg sendte en mel til hu om hu likte meg eller ikke får jeg var så lei av det vi holdt på. Jeg fikk beskjed at hu likte meg, men hu ville at jeg skulle vente i 3 år, Jeg ville heller fått avslag en å si at hu vil vente i 3 år. Da er jo jeg ferdig med VGS.

Jeg sluttet å flørte etter hu sa det, men hu forstatte med å flørte, jeg fikk faktisk kjeft for at jeg sluttet å flørte .... noe jeg er jævlig lei nå. Det er akkurat som en sirkel, jeg får trua på at det kan bli noe. Hu trekker seg tilbake og legger opp bilder eller skriver noe om kjæresten hennes til meg. Og jeg blir lei meg, noe jeg er jævlig lei nå ... Og blir bare mere og mere lei meg. Det er ikke så lett å unngå hu heller, vi går i samme klasse, og tar bussen sammen.

 

Jeg er så jævlig lei dette her, føler at jeg blir trykte mere og mere ned i gjørma for hver dag som går, og jeg blir mere og mere lei meg for hver gang. Kan snarte grine på komando. Hu snakker om at jeg har fin kropp og alt mulig rart ... Og at jeg er kjekk og sånt, noe jeg er jævlig lei. Fikk 1 tonn med selvtillit i starten, men nå begynner jeg å lure på om det er kødd.

 

Takk for at jeg fikk dele min depprisjon og frustrasjon.

Haha, jeg var i akkurat samme situasjon for ikke så lenge siden. Hun pratet om typen sin og ble sur og lurte på om noe var galt når jeg ikke flørtet med henne. LATTERLIG.

 

Kom deg utav det. Ja, hun er sannsynligvis en tøs og ikke noe å samle på. Jo fortere du glemmer det, jo bedre. Det dro meg langt nedi søla også. Bare prøv å ikke tenk på det.

[Cortinarius rubellus]

Nå begynner jeg å bli smånervøs for hvordan TG blir, er jo tross alt 4 dager med nok av folk rundt seg.

Håper på det beste.

 

Forstår føelsen der ja:(

Ønsker deg all godt på TG ihvertfall, og håper det går bra

 

Hørtes kanskje litt tåplig ut det der, men er sånn jeg må tenke selv hver gang jeg skal gjøre noe ute.

Helst sånn man ikke skal tenke på.

 

Kliss umulig og la være og tenke på det. Skulle ønske det var omvendt at det var bare og gi fa.. i de tankene.

[ArmenMinAU]

Sånn hadde jeg det også før. Tenkte alltid i fremtiden og hvordan jeg skulle takle det og det pga. angst. Men nå er alt mye bedre og jeg prøver å leve i nået. Heldigvis ble jeg tvunget til å ikke bruke bil i et halvt år.

[Cortinarius rubellus]

Det ligger ganske mye dritt under det jeg sliter med så jeg trenger psykolog eller noe i den duren for og komme meg videre.

Men nå venter jeg på innkallelse til PUT;) ( igjen )

så er som vanlig full av håp

Men jeg prøver og ikke tenke sånn, men som oftest så går ikke det så bra. Av og til så=)

De dagene jeg er så på topp som det er mulig og hvere så klarer jeg det, men bare da.

Endret 8. april 2009 av Fluesopp

[Northern_Comfort]

Dagsformen i dag: Meh..

 

Er slapp, apatisk og i bestefall i en nøytral/nedstemt stemning.. Sliter med å snakke med mennesker i dag og føler meg litt alien.

[Timeo]

Fikk lyst å skrive litt i denne tråden.

 

Er mildt sagt møkk lei av fengsels-celle livet jeg har for tiden. Har ikke kontakt med en levende sjel lenger. Det samme hver dag, bare sitte her, alt jeg har å gjøre er datamaskinen, se filmer, lese bøker o.l. og ingenting av det gir meg egentlig glede. Føler ikke lenger at jeg blir oppslukt av noe. Det er ingenting jeg har lyst å gjøre. Har ingen drømmer for fremtiden. Ingen mål for livet. Jeg bare eksisterer og vet at det tar noen (ti-)år så dør jeg av en eller annen, høyst sannsynligvis skremmende og smertefull sykdom. Er fortvilende å se at bare livet forsvinner uten å føle at jeg kan gjøre noe med det og er bombesikker på at hvis jeg lever lenger nok til å bli gammel, så vil jeg bare angre på at jeg aldri fikk gjort noe som helst og føle at alt sammen var bortkastet, at det nesten hadde vært like greit om jeg aldri hadde eksistert i det hele tatt.

 

Savner sønnen min, husker sist gang jeg var på besøk hos han på andre siden av landet, vi lå på en sofa under et teppe, med en snakkende bamse og leste en bok og han bare klemte meg om og om igjen for han var så glad for å ha meg der, og så den massive tomheten det er å komme hjem igjen, se bildet av han i bokhyllen og føle meg som den usleste forbryteren i hele universet fordi jeg vet at han sikkert savner meg like mye som meg, men at han ikke engang har ord til å kunne forklare det han føler. Og prøve å forklare meg selv at i det minste slipper han å vokse opp som meg med foreldre som bare skriker til hverandre og later som om alt er helt perfekt om det kommer gjester på besøk. Har ofte endt opp med å kjøpe en kartong vin og bare sitte og synes synd på meg selv i dagesvis, og så blir det gjerne til flere kartonger med vin og våkne opp av angst om morgenene til slutt og føle det som om jeg nesten trenger å holde meg fast til noe av den tomme, sykelige virkeligheten som trenger seg på. Har "sluttet å drikke" for tiden, men problemet er jo at jeg ikke vet om livet er særlig bedre av den grunn og lurer på hvor lenge jeg kan holde fast på bare gode forsetter.

 

Begynner også å miste troen på at kjærlighet eksisterer. F.eks. når jeg ser eksen igjen forstår jeg ikke lenger hva jeg så i henne selv om jeg vet at jeg for noen år siden var hysterisk forelsket og hun var alt jeg kunne tenke på. Ser at det bare var en illusjon, en slags forhekselse som jeg har våknet opp fra. Og hvordan kan jeg vite om det var kjærlighet eller ikke. Hva vil være forskjellen om jeg møter noen andre igjen. Jeg prøver å tenke at grunnen til at det gikk dårlig var at jeg var veldig opptatt av at hun så søt og pen ut, og kanskje ikke tenkte så veldig mye over noe annet. Vet med meg selv at det er noe som jeg ikke vil falle for igjen. Når jeg ser meg i speilet vet jeg at hvis jeg hadde vært ovenpå psykisk, hatt selvtilitt osv. så kunne jeg fått nesten hvem som helst, at hvis jeg bare hadde tatt meg bryet så kunne jeg fått en virkelig pen kjæreste. Men samtidig når jeg ser på "pene damer" så er det ikke noe som tiltrekker meg i det hele tatt, de bare ser ut som noen tomme plastdukker, som om de skulle være klippet ut fra en dårlig ukeblad-artikkel, som lever i en slags dukketeater-verden, dradd av usynlige tråder som de ikke vet om selv. Sånn er det stort sett med alle mennesker jeg treffer på, de virker forhåndprogramerte som roboter og jeg er bare ikke i stand til å kommunisere med andre lenger, for den verdenen de lever i er så til de grader absurd og fjern at jeg ikke engang kan forestille meg hvordan det er lenger. Jeg prøver å tenke at det jeg trenger er noen som meg selv, men vet med sikkerhet at det er noe jeg aldri har sett før og tviler sterkt på at jeg noensinne vil finne det. Om det finnes, så kommer det ikke til å ramle ned i hodet på meg, og jeg har heller ikke lenger noen energi til å prøve å finne det.

 

Føler meg som den merkeligste personen på hele jordkloden. Etter jeg ble kristen så har jeg liksom blitt for straight for å kunne passe sammen med folk som jeg kom overrens med før. Vet at hvis noen hadde spurt meg om hva jeg tror på, og jeg hadde vært ærlig, så hadde jeg med en gang havnet i "hjernevasket"-båsen og folk hadde mislikt meg bare fordi jeg tror noe annet enn de. Og vet at hvis jeg begynner å henge med de samme som tidligere, så havner jeg bare inn i rusmisbruk igjen og blir sittende med tom lommebok og et forvirret hode mesteparten av tiden. Og det er håpløst å prøve å finne en måte å kommunisere med folk som har vært kristne hele livet, de er liksom blitt hengede fast i den verdenen jeg forlot en gang i barndommen, og hopp-og-tjo-og-hei nyfrelste Jesus-propeller er det også rimelig håpløst å kunne forvente en intelligent samtale fra. Og jeg skjønner at de egentlig bare snakker med meg for å være snille eller fordi de har en eller annen fascinasjon for den langhårede, svartkledde, okkultistiske fleinsoppspiseren med mentale problemer. Egentlig liker de meg ikke i det hele tatt, de er bare for høflige til å kunne innrømme det. Og det samme gjelder andre, da blir jeg seende ut som en kristen psykopat, eller ganske enkelt som en hykler siden jeg knafser i meg benzodiazepiner og har drukket tett i perioder og samtidig kan våge meg å si at jeg faktisk føler at jeg har funnet noe godt i troen min.

 

Jeg burde bare få meg en emo-sveis og gi opp egentlig.

[isaac elric]

vet ikke om det hjelper å lese så mye schopenhauer eller sartre hvis du har det slik, bellicus. det er ikke sunt å tenke for mye... kanskje du burde flytte fokus til noe som ikke involverer grublerier og eksistensielle spørsmål, som f.eks. en eller annen hobby.

 

vet ikke hvilke tanker som har innflytelse på ditt livssyn, men jeg mener å huske at du har nevnt at din yndlingsfilosof er schopenhauer... en svært pessimistisk filosof, vil jeg tørre å påstå.

 

var jeg deg ville jeg lest litt om nietzsches syn på vår streben etter lykke og smerten vi ofte opplever i forbindelse med dette. kanskje litt epicurus i samme slengen.

 

lykke til. håper alt ordner seg

[Skugga]

Synes du er utrolig intelligent og sterk jeg, Bellicus. Du finner ut av dette skal du se.

[rolax]

hadde aldri trodd at jeg skulle få problemer, og faktisk skrive om det her, men nå sitter jeg plutselig midt oppe i det selv

 

på fredag fikk jeg for første gang oppleve "eksistensiell angst"... noe jeg aldri har opplevd før. alt ser fullstendig meningsløst ut, og jeg klarer ikke å slappe av. hodet spinner i 100 hele tiden. i det ene øyeblikket kan det være delvis ålreit, mens i det andre blir jeg plutselig dødskremt over at jeg eksisterer. det er så vanskelig å forklare, og jeg vet ikke om jeg tør å forsøke en gang i frykt for at ting skal bli enda verre. jeg er redd for at jeg har filosofert meg inn i et lite nett jeg ikke klarer å finne veien ut av det. man vel kalle det nihilisme... alt føles meningsløst ut. ikke en gang de verdier og den mening jeg skaper på egenhånd føles ekte - det føles falskt.

 

jeg ante ikke at det gikk an å føle seg så fortapt... jeg håper bare det går over.

Hva?? Er det en ting?! Har hatt det så lenge jeg kan huske, siden barndommen. Det som hjelper for meg iallefall er å ikke tenke på det. Eller i det minste prøve å unngå å tenke på det. Noen teknikker kan være å lese fakta på wikipedia, eller kanskje til og med å spille

[Right]

Ikke relatert til noen av dem før meg. Jeg må bare få det ut.

 

Hvorfor? Måtte du?

[Gjest Guest_han_*]

Fordi du betyr fantastisk mye for meg. Fordi jeg ikke alltid vet hva jeg skal si og gjøre og sånn. Fordi jeg er redd for at du skal oppleve det du selv er mer og mer redd for - å bryte sammen, miste kontrollen, kvitte deg med folk... eller enda verre kvitte deg med deg selv.

 

Og ja, jeg er en skikkelig jævel som gjorde det... jeg vet...

[MayPai]

Fikser det ikke mer! Fikser det faen ikke mer!! det går ikke! man kan ikke leve sånn. MAT....MAT....MAT.. Det er det eneste som står i tankene mine. Tenker konstant på hva jeg skal spise til neste måltid. Hvordan jeg skal spise det. Når jeg skal spise det. For jeg er jo så "feit". Hjernen bare skjønner det ikke.

 

Det startet i det små. Noen uskyldige komplimenter fra folk som sa jeg hadde blitt tynnere. Men, alle hadde jo sett på meg som en feit liten unge som spiste mye mer en gjennsomsnittet. Nå ga de meg positiv oppmerksomhet, bare fordi jeg var blitt tynnere? Ja! det er DET. Kanskje hvis jeg blir enda tynner vil jeg få enda mer oppmerksomhet! Hm...men hvordan blir man tynnere da? Kutte ut mer og mer mat, trene mer og mer, og drikke en hel masse vann? Godteri er ikke LOV! Det er ikke lov å kose seg. Bare jeg ser på sjokoladen kommer jeg til å legge på meg. Det er heller ikke lov å ta det med ro en eneste dag. Hvis jeg holder meg i ro kommer eple jeg spiste, med alle sine karbohydrater, omdanne seg til fett og legge seg som feite pølser i og rundt kroppen min. Kan ikke la det skje, for da kommer ingen til å like meg lenger.

 

Det startet jo ganske uskyldig. Kutte ut søtsaker og alt som het smør og fett, og være i litt mer aktivitet. Men det var Morsomt. Morsomt at jeg var den eneste av vennene mine som tenkte på kosthold. Den eneste som tok skikkelig vare på kroppen (trodde jeg) og mosjonerte og slanket den til ribbeine stakk ut som sylskarpe bevis på overdreven reduksjon av næringsholdig føde. Jeg ble tynner, fikk mere muskler og mistet alt som het godt humør. Jeg var konstant sur og grinete og mengden mat minket og minket. Jeg tenkte liksom ikke ove at jeg hadde utviklet en spiseforstyrrelse før jeg ikke klarte å vende tilbake til litt mer normale spisevaner. Kroppen var utsultet og sliten.

Jeg gruet meg til å spise hos venner, eller med venner. Alle var så ufyselig usunne i mine øyne. Sukker og fett. Diabetes og åreforkalkning i mine øyne. Men så sjalu jeg var. Tenk å kunne spise mat, og kose seg med sjokolade på lørdagskveldene uten å ha dårlig samvitighet etterpå som fører til at man må trene to timer dagen etter.

 

I det siste er det mye som spiller inn på denne uutholdelige sykdommen. Mye problemer hjemme med familie, kjærlighetsorg og alt bare baller på seg. Med en mor som truer med selvmord og selv å ha psykiske lidelser, er det ikke rart mat blir en trøst. Jeg har nemlig snudd helt på flisa. Fra å ikke spise en dritt, til å overspise kolosale mengder hver eneste jævla dag. Fylle tomrommer som skriker i magen. Å gjett om det skriker. Resultatet av overspising blir jo selvsakt økt vekt. Det verste som kan skje meg. Værre enn døden. Noen ganger tar fornuften overhånd og jeg klarer å spise ganske normalt kanskje to måltider om dagen. Men en time eller to senere er sulten der igjen selv om magen er på nippet til å sprekke. Jeg sier til meg selv at jeg må skjerpe meg, og det pleier å gå bra frem til lunsj, men når jeg kommer hjem, klikker jeg på alt som heter mat og hiver i meg, eller sulter helt.

 

Er nesten redd for å spise for smerten til en overmett mage og en ødelagt selvtilitt og vonde følelser som fyller hode og kroppen dag ut og dag inn, blir for mye. Å grue seg til å legge seg fordi man vet det kommer en ny dag med mer mat og mer smerte er så slitsomt og ubeskrivelig vondt. Har vert hos helsesøster hvor jeg bare fikk diagnosen jeg vet jeg har hatt i 3 år. Har nok vert innom anoreksi, ortoreksi og tvangspising som er den fasen jeg er i nå. Konstant kald på hendene og smerter i kroppen. Er bare deilig å få det ut.

 

Det går virkelig utover livskvaliteten og humøret. Jeg klikker for ingenting og ingen vet hvorfor. Jeg har også nettopp mistet en stor "trygghet" om jeg kan kalle det det i livet. Var denne personen som hjalp meg over kneika og fikk opp selvtilitten. Jeg fant fort ut at personen ikka var ute etter mer enn kroppen min og løper nå rundt med mange andre. Da føler man seg dum, patetisk og maten er en eneste trøsten...