Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

Personlig drikker jeg ikke alkohol, men kunne sikker vært moro likevel. Til tross for at undertegnede garantert hadde vært den ansvarsfulle og i så måte den store festbremsen

 

 

Flott og se andre ikke drikker også

Det fører aldri med seg noe bra uansett.

Endret 22. mars 2009 av Fluesopp

[Hrodebert]

Sett nok av tragiske menneskeskjebner som har gått dukken pga. alkohol. Trenger ikke å lete lenge etter disse eksemplene. Er ingen fanatiker, det vil si om andre tar seg en øl på en trivelig sammenkomst plager ikke dette meg så lenge det også finnes lettøl på sammenkomsten. Det er den overstadige berusede bermen jeg ikke liker. Selv er jeg ikke redd for å si at jeg ikke drikker.

 

[Cortinarius rubellus]

Har en sykdom som gjør at jeg måtte ta det valget, eller jeg måtte ikke. Men større risiko for at jeg blir dårligere da.

Den overstadige berusede bermen hater jeg rett og slett:S

[Alastor]

Litt rydding er gjennomført, les i førsteposten for regler rundt hva som skal postes her og ikke.

[Gjest Gjest]

Takler ikke late som om alt er bra lengre. Klarer ikke være rundt folk jeg er glad i, da jeg bare føler meg som en tung stein de må dra på, og det igjen blir en belastning å kjenne på følelsen av å være en belastning. (vet det var dårlig forklart.)

Uansett så vil jeg innlegges pga dette, få tenkt lit gjennom ting og være for meg selv, men jeg gruer meg til å fortelle det til legen min og foreldrene mine, da jeg er redd for hvordan de ser på meg og ikke tar meg alvorlig. Jeg har virkelig tenkt gjennom dette, aner bare ikke hvordan jeg skal få sagt det

[Alastor]

Du må starte med å fortelle det til legen, evt en psykolog, eller..hvordan skal jeg si det..den kontakten du har innenfor helsevesenet som du stoler mest på. De skal ha trening i slike situasjoner, og vil absolutt ta deg alvorlig!

 

Når det gjelder foreldrene dine, så kjenner jeg jo ikke de - de fleste vil forstå..men noen vil forsøke å bortforklare, fornekte og alt mulig. Jeg forstår at støtte fra de er noe du aller helst vil ha, men du må, om de ikke vil støtte, ta å gå igjennom det her på egenhånd. Det viktigste er at du faktisk får sagt det til de - kanskje de ikke skjønner med en gang, men de vil nå få vite det....

 

Om det ikke går å snakke med de, kan du jo sende et brev, da får du skrevet ned alle tankene dine uten at de kan avbryte.

 

Det er bra at du har tenkt igjennom ting, at du har funnet ut at du vil gjøre noe med slik du har det viser stor styrke mer enn svakhet. Ikke gå rundt og tro du er svak på grunn av det her...!

 

Om du har bruker her inne, er det lov å sende en PM om du vil lufte mer av tankene dine..høres ut som du er dypt nede i mye..

[Partlow]

Takler ikke late som om alt er bra lengre. Klarer ikke være rundt folk jeg er glad i, da jeg bare føler meg som en tung stein de må dra på, og det igjen blir en belastning å kjenne på følelsen av å være en belastning. (vet det var dårlig forklart.)

Uansett så vil jeg innlegges pga dette, få tenkt lit gjennom ting og være for meg selv, men jeg gruer meg til å fortelle det til legen min og foreldrene mine, da jeg er redd for hvordan de ser på meg og ikke tar meg alvorlig. Jeg har virkelig tenkt gjennom dette, aner bare ikke hvordan jeg skal få sagt det

 

Du har selv erkjent at du vil ha hjelp og støtte, og er klar for dette. Det er alene et kjempesteg! Du har på mange måter beseiret deg selv som ikke er ikke en lett jobb, men du har klart det. Det du må få inn i hodet er nå at du er INGEN belastning. Du er ikke på noen måte en byrde for dem rundt deg. Det bare føles sånn fra ditt ståsted. Det er sikkert vanskelig å skjønne fra ditt hold, men det er faktisk 100% sant.

 

Om foreldrene dine synes det er rart, eller på noen måte tar situasjonen din på en måte som du finner ubehagelig, skal du si til deg selv at dette er ditt liv. Du er hovedpersonen, du skal ta vare og pleie deg selv slik at du kan fungere og ha et flott liv, og slik også støtte og hjelpe de rundt deg. Om ikke du har det bra med deg selv, klarer du heller ikke å få de rundt deg til å ha det bra. Derfor, for ditt vedkomne skal det ikke bety noen verdens ting at andre reagerer, selv ikke din egen far og mor, på det faktum at du selv vil ha profesjonell hjelp. Du er den viktigste personen i ditt liv om du vil det eller ikke.

 

Når det kommer til legen din betyr det i alle fall null og niks hva han tenker om saken. En lege opplever så mye forskjellig, at din situasjon er sikkert noe h*n har opplevd flere ganger tidligere. Du kan nok være sikker på at din situasjon blir tatt alvorlig. Jeg kan heller ikke se for meg noen situasjon der dine foreldre ikke ville ta sine barns følelser alvorlig. De vil sikkert bli sjokkert, i alle fall hvis dette er noe de ikke har noen peiling på fra før av, men så godt som alle foreldre bryr seg om sine barns ve og vel og da vil du motta støtte og empati.

 

Snakk ut om dette. Sett deg ned å få fortalt om alt den dritten som sikkert roterer inn i hodet ditt. Å tenke mye og hardt kan være det verste en person kan gjøre mot seg selv. Ved å snakke får du lettet på alt surret og fortvilelsen. Så snakk ut med noen du stoler på!

 

Når det gjelder innleggelse, ville jeg først ha hørt hva din lege sa. Er dette en ordentlig og forståandes person vil han vel vise deg til psykolog. Å snakke med psykolog vil jeg absolutt anbefale deg, da disse har som yrke å hjelpe personer som har problemer med psyken. Derfra kan dere eventuelt ta steget for å snakke om en behandling, da og eventuell innleggelse. Det siste tviler jeg på at du trenger, at det bare er din nåværende situasjon som er fortvilet og du føler virkelig at du trenger forandring på noe. Men in any case så tar du det med en psykolog.

 

Snakk rett ut med din mor og far at du i din nåværende situasjon trenger hjelp og støtte. Problemer med psyken vises sjeldent på utsiden, så de kan ikke vite noe dersom du ikke forteller dem noe. Du er absolutt ikke en tung stein, du er faktisk ett fantastisk og ressursfullt menneske! Du innehar så mange kunnskaper og verdier, du ser dem bare ikke selv. Du er unik i positiv forstand og har all verdens rett til å fortell om dine problemer.

 

Stå på og husk at om du skal kunne hjelpe dem rundt deg, må du også fungere, derfor er det viktigst at du som det flotte mennesket du er blir hjulpet først!

 

EDIT: Les hva Alastor skrev og ta det det til etteretning!

Endret 22. mars 2009 av Partlow

[Gjest Gjest]

Har fortalt det til min mor nå på telefon, det var ikke så veldig vanskelig. Og hun syntes det var litt rart, men forstod etterhvert da jeg forklarte litt. Men det blir værre med pappa, for det er han jeg er redd for å skuffe. Jeg skrev et brev til han om hvordan jeg har det nå, bare tror ikke jeg nevnte innlegelse der om jeg husker rett. Var lettere å si det til mamma, for hun bor langt borte og vi har egentlig ikke så bra forhold, så jeg er ikke så redd for å skuffe henne. Er pappa jeg er redd for å skuffe, selv om han har sagt at jeg ikke gjør det. Han tror at vi skal gå til legen og at vi kan gå til legen og at jeg sikkert får en sykemelding og så ordner alt seg og vi kan "kose oss" og tilbringe litt tid sammen i en uke, før det er "fullt kjør" med skole og dritt igjen. Jeg klarer ikke sitte her sammen med han nå som jeg ikke orker å måtte ta hensyn til noen, som jeg allerede har prøvd å forklare her. Derfor blir det vanskelig å forklare det til han. Må få sagt det før vi skal til legen (jeg sa han kunne være med) eller når jeg er hos legen. Bare er redd legen ikke tar alvorlig. Hun har vært grei med meg så langt, men sist jeg ringte (måtte ringe da det er egentlig litt stor avstand mellom der jeg bor og legen) møtte jeg ikke noe forståelse. Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg ikke blir tatt på alvor..

[Partlow]

Har fortalt det til min mor nå på telefon(...)

 

Kjempebra at du har fått snakket med moren din. Når det gjelder faren din skjønner jeg at du er veldig glad i ham og derfor ikke vil se at han blir skuffet over deg.

 

Han blir ikke skuffet. Har dere et godt forhold, som det høres ut som dere har, blir han abslutt ikke skuffet. Han kan trolig ta situasjonen tungt, eller på en annen måte som du ikke er komfortabel med, men når det kommer til stykket er han faren, din veldig glad i deg og vil gjøre alt for at du skal ha det bra med deg selv.

 

Sett deg ned sammen med faren din ansikt til ansikt, vil heller anbefale det enn annen type kommunikasjon. Om du ikke tror du klarer det kan du selvfølgelig ringe eller skrive, men jeg vet at du klarer å snakke med ham.

Legg alle kortene på bordet. Han vil forstå, selv om han vil komme til å trenge tid til å bearbeide det på.

 

Synes det var en god idé at dere drar til legen sammen, men dette forutsetter at faren din er klar over din situasjon før møtet. Slik kan også din far støtte deg dersom du føler at legen ikke tar deg seriøst nok.

 

Slik jeg ser det må du rett og slett konfrontere pappaen din med dine problemer, og ta det derfra. Det er et vanskelig steg, men du kan klare det!

 

Stå på og vit at moren og faren din er veldig heldige som har akkurat deg som barn!

[Northern_Comfort]

Jeg har nettopp skrevet ned alt som suger i livet mitt, etter oppfordring fra fastlegen.. så skal vi se på den sammen den 27. mars.

Var i dårlig humør fra før av, men dette hjalp ikke akkurat, hehe.

 

Fikk foresten 34 poeng på en test hos psykologen sist gang. På 40 poeng anbefaler de innleggelse, så jeg er ikke overrasket over at samfunnet føles litt "alien".

 

Det eneste jeg har er en tanke om å komme meg inn på folkehøgskole til høsten, og bare starte helt med blanke ark. Alle som er der sier det er kjempegøy, og at man får venner for livet osv.. Men ærlig talt har jeg ikke noen tro på at jeg vil få det til der heller. Får dødsangst ovenfor ukjente personer, og særlig jenter.. Hvordan skal jeg da klare å imponere alle elevene som jeg må bo tett sammen med i et helt år..? Tenkte å lese the power of now et par ganger, samt fortsette å gå til psykolog.. og ellers prøve å utvikle meg. Sånn jeg ser det har jeg fram til høsten på å lære meg å fungere med mennesker. Har prøvd i 18 år nå, men jeg må jo bare prøve..

[Alastor]

Det er vel få steder det finnes flere "alternative" enn på folkehøyskole. Der passer alle inn, og ofte er andelen med tanker og angst og lignende høyere enn på slike steder .

 

Ikke tenk på at du må imponere og alt mulig, det er faktisk ikke noe å tenke på.

[Northern_Comfort]

Takk..

 

Skal gå filmlinja, og det må vel være et par jeg klarer å sosialisere meg med der. Det gjennstår å se..

[Hrodebert]

Da kan man stifte nye bekjentskap og utvide sin omgangskrets. Dermed glemmer man kanskje det negative for en stakket stund. Det er befriende, både som tanke og handling. Film høres i så måte veldig spennende ut. Kanskje det er en kommende Tarantino her?

 

[Jann - Ove]

Faen. Alt er svart.

 

Ny psykologtime om ca. 10 timer. Sist satte vi opp ett par enkle mål. Ingen av de har jeg klart.

 

Klarer ikke prøve på å sove. Humøret er ekstremt ustabilt. Har lyst til å hamre løs på en vegg. Orker knapt å gå. Ryggen verker.

 

Og sånn går dagene.

[Gjest Gjest]

Hva gjør man hvis man er stygg? Løper inn i en kniv? Finnes det mulighet for å eksistere i en verden som er lagt opp for genetiske vinnere? Jeg har nok BDD, men mye er nok begrunnet. Hva faen gjør man?

[SpecialForce]

Faen. Alt er svart.

 

Ny psykologtime om ca. 10 timer. Sist satte vi opp ett par enkle mål. Ingen av de har jeg klart.

 

Klarer ikke prøve på å sove. Humøret er ekstremt ustabilt. Har lyst til å hamre løs på en vegg. Orker knapt å gå. Ryggen verker.

 

Og sånn går dagene.

Hei, Jann-Ove. Hvordan gikk timen?

[Gjest Gjest sur og sulten]

jeg er arb. ledig og har det heller ikke serlig greit i huet om dagen.

 

men hvorfor i helvete skal jeg bare få 2800 kroner av NAV som skal gå til mat og alt mulig bortsett fra leie og strøm? det er jo faen ikke nok det. nå sitter jeg her og ha ikke spist på 24 timer fordi kjøleskapet er helt forbanna tomt, jeg skal ned på NAV og kaste bort tid igjen men har ikke penger til buss. har 5kr på kontoen. har brukt 2800 kr på 2 uker, jeg bor for meg selv, det er vel ikke sløsing?

 

må man være narkoman, kriminell, asylfaenssøker, meget psykisk syk for å få penger av de? virker som NAV kaster penger etter de nevnte gruppene, mens jeg som er "normal" og på vei ned, blir bare dritt på. satan, skulle ønske noen brant ned hele kontoret. merker hatfølelsen godt ja.

[Hrodebert]

NAV har fått mye kjeft for tiden.

 

Reglene til NAV er firkantet. Satser blir vurdert utifra en rekke områder. Blant annet hva du har tjent i tidligere arbeid, hvor mye du kan tjene, utdanning og hvor gammel du der. Om du allerede får dekket husleie og strøm, høres det mer ut som et livsopphold. 2800,- kr på en måned(?) er ikke mye i så måte og det kan godt være du har krav på mer om u er syk. Snakk med saksbehandler og forlang svar. Tom lommebok og tomt kjøleskap er ikke veldig motiverende. Man skal i så måte ikke trenge å være; "narkoman, kriminell, asylfaenssøker, meget psykisk syk for å få penger av de", til tross for at det kan føles slik.

 

Det er viktig at du snakker med de om dette.

 

edit: Jeg kjenner ikke din psykiske og fysiske tilstand, men om du er syk, anbefaler jeg deg å skaffe legeerklæringer fra fastlege eller annet helsevesen. Dette vil bedre din sak.

Endret 23. mars 2009 av roberteh

[Gjest Gjest sur og sulten]

takk for svar.

 

ja det er 2800 i måneden, men de er borte nå... syns ikke jeg har sløst heller. har kjøpt mat på butikken 3x500kr, så har det kostet med skyss, har hatt noen hundre i gjeld osv. jeg røyker og var ute forrige lørdag men venner så jeg ikke skal miste kontakten helt.

 

så de vurderer satsen etter hva du har tjent i tidligere arbeid, hvor mye du kan tjene, utdanning og hvor gammel du er altså. javel, jeg har ingen komplett utdannelse enda, jeg har aldri hatt en ordentlig jobb i lenger enn 4 mnd, lenge siden. eneste jeg har gjort er millitæret. men ja planer er å ned imorgen og se hva de vil da. får jeg vite at jeg ikke får mer enn 2800 kr i mnd når jeg er på dette, så blir jeg sjokkert. det ender bare med at jeg blir skikkelig syk og gal i verste fall, og så sitter jeg med fet uføretrygd eller noe.

[Alastor]

Personlig synes jeg 2800 på to uker er sløsing, mat for 1 person på 1 måned klarer man glatt å holde seg rundt 1500,- på eller maks 2000,-. Avhengig av hvordan man faktisk handler inn. Har man dyre vaner blir det værre...

 

Og da snakker jeg ikke om nudler osv som middag, skikkelig grei mat med budsjett på 50,- om dagen...

 

Men, som roberteh sier, du burde faktisk snakke, det er viktig.