Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Partlow]

Hva feiler det meg? Jeg er jo gal.

 

Samboeren min skulle hentes av en kompis. Jeg begynte å gråte fordi jeg var redd kompisen skulle komme opp til leiligheta vår. Jeg panikkryddet leiligheten for å få det til å se ok ut, og spurte samboeren min om jeg kunne gjemme meg på soverommet, eller om jeg kunne gå ut på tur, og så kunne han sende melding etter at de hadde dratt. Jeg begynte å gråte. GRÅTE. Fordi jeg var redd for kompisen. Føler meg så utrolig dum. For en ting å være redd for.

 

Du er ikke gal i hele tatt! Du er faktisk et fullstendig oppegående og flott menneske. Du har bare fått for deg noen tanker og angstfølelser som du må jobbe med. Med innsats fra deg selv og støtte fra samboeren din og andre rundt deg er fullt mulig å forbedre deg på dette område av livet ditt.

 

Steg 1 er å snakke med noen. Begynne med samboeren din. Jeg antar dere har et godt forhold og kan snakke om alt? I så fall snakk med ham om saken så han vet hva som går igjennom hodet ditt i forskjellige situasjoner. Har du en forelder eller god venninne du kan snakke med? Få ut all den dritten du går å gnager på i hodet? Snakk! Få det ut av systemet, det er første steg på veien.

 

Hva med om du og samboeren din eller noen andre du stoler fullt på kan prøve sammen å utfordre deg på områder du selv ikke er trygg på? Søk støtte i de du har nær deg og de som er glad i deg, selv om de ikke alltid forstår din situasjon hjelper det ALLTID med støtte og empati hvis du selv har tenkt å gjøre noe med problemene dine.

 

Om du føler at du trenger mer hjelp, at ikke klarer dette her selv, eller rett og slett bare trenger å snakke ut med noen som har peiling på slike problemer, så jobber det masse mennesker i Norge med å hjelpe folk som har problemer ala det du opplever. Starten kan være å ringe en telefon. Bare ring for å sondere terrenget og fortelle litt om dine problemer så løsner det som oftest. Kan f.eks kontakte:

 

Mental Helses hjelpetelefon eller Kirkens SOS

 

Det er IKKE noe flaut å ringe. Det at du klarer å søke ekstern støtte betyr at du klarer å bekjempe ditt eget ego og din egen angst, så det viser faktisk at du er sterk! Finn støtte i dem rundt deg selv for små steg som dette.

 

Du er IKKE dum selv om du føler deg sikkert både frustrert, redd, sint og ukomfortabel. Angst og depresjoner har knekt adskillige sterke mennesker før deg, så du er ikke noe mindre ressursfull og kapabel enn alle andre i verden.

Ikke tro at det er en dum ting å være redd for, selv om den utvendig virker banal, er problemer med psyken mye mer kompliserte enn fysiske lidelser.

 

Finn støtte i dem rundt deg, kontakt eventuelt en form for støtte, og husk at du er like flott som alle andre, faktisk litt bedre!

[Gjest gjestXI]

Hva feiler det meg? Jeg er jo gal.

 

Samboeren min skulle hentes av en kompis. Jeg begynte å gråte fordi jeg var redd kompisen skulle komme opp til leiligheta vår. Jeg panikkryddet leiligheten for å få det til å se ok ut, og spurte samboeren min om jeg kunne gjemme meg på soverommet, eller om jeg kunne gå ut på tur, og så kunne han sende melding etter at de hadde dratt. Jeg begynte å gråte. GRÅTE. Fordi jeg var redd for kompisen. Føler meg så utrolig dum. For en ting å være redd for.

 

Du er ikke gal i hele tatt! Du er faktisk et fullstendig oppegående og flott menneske. Du har bare fått for deg noen tanker og angstfølelser som du må jobbe med. Med innsats fra deg selv og støtte fra samboeren din og andre rundt deg er fullt mulig å forbedre deg på dette område av livet ditt.

 

Steg 1 er å snakke med noen. Begynne med samboeren din. Jeg antar dere har et godt forhold og kan snakke om alt? I så fall snakk med ham om saken så han vet hva som går igjennom hodet ditt i forskjellige situasjoner. Har du en forelder eller god venninne du kan snakke med? Få ut all den dritten du går å gnager på i hodet? Snakk! Få det ut av systemet, det er første steg på veien.

 

Hva med om du og samboeren din eller noen andre du stoler fullt på kan prøve sammen å utfordre deg på områder du selv ikke er trygg på? Søk støtte i de du har nær deg og de som er glad i deg, selv om de ikke alltid forstår din situasjon hjelper det ALLTID med støtte og empati hvis du selv har tenkt å gjøre noe med problemene dine.

 

Om du føler at du trenger mer hjelp, at ikke klarer dette her selv, eller rett og slett bare trenger å snakke ut med noen som har peiling på slike problemer, så jobber det masse mennesker i Norge med å hjelpe folk som har problemer ala det du opplever. Starten kan være å ringe en telefon. Bare ring for å sondere terrenget og fortelle litt om dine problemer så løsner det som oftest. Kan f.eks kontakte:

 

Mental Helses hjelpetelefon eller Kirkens SOS

 

Det er IKKE noe flaut å ringe. Det at du klarer å søke ekstern støtte betyr at du klarer å bekjempe ditt eget ego og din egen angst, så det viser faktisk at du er sterk! Finn støtte i dem rundt deg selv for små steg som dette.

 

Du er IKKE dum selv om du føler deg sikkert både frustrert, redd, sint og ukomfortabel. Angst og depresjoner har knekt adskillige sterke mennesker før deg, så du er ikke noe mindre ressursfull og kapabel enn alle andre i verden.

Ikke tro at det er en dum ting å være redd for, selv om den utvendig virker banal, er problemer med psyken mye mer kompliserte enn fysiske lidelser.

 

Finn støtte i dem rundt deg, kontakt eventuelt en form for støtte, og husk at du er like flott som alle andre, faktisk litt bedre!

Jeg greier som oftest ikke å svare hvis noen fremmede ringer meg, så å løfte opp røret selv og ringe et sted er umulig.

Takk for tipsene.

[isaac elric]

partlow gained karma.

 

skryt til partlow for at han er så hjelpsom som han er.

[Partlow]

Jeg greier som oftest ikke å svare hvis noen fremmede ringer meg, så å løfte opp røret selv og ringe et sted er umulig.

Takk for tipsene.

 

Vel det er ikke umulig, du er mer enn sterk nok til å kunne klare å ringe. Få noen til å hjelpe deg? Vel, hva med onlineversjonen?

 

sidetmedord.no

 

Vil fortsett å anbefale deg å snakke med noen. Du er den eneste som kan ta skrittene for å få en bedre tilværelse, men du kan få mye hjelp på veien.

 

Stå på og ta kontakt! Det første skrittet over dørstokken, den såkalte dørstokkmila er det lengste steget du noen sinne vil behøve å ta. Og det vet jeg, og fremfor alt DU, at du klarer.

 

Takker for den Isaach! Blir glad av det der.

Endret 20. mars 2009 av Partlow

[Gjest BDD]

Noen her som vet noe om eller har erfaring med en behandlingsform for BDD (Body Dysmorphic Disorder)? Helst ikke kognitiv terapi og SSRI for det har jeg prøvd uten tegn til forbedring.

 

Jeg føler meg mildt sagt håpløs nå. Det er ingen som klarer å hjelpe meg av verken psykologer eller psykiatere (det har de sagt til meg). Jeg klarer heller ikke hjelpe meg selv.

Dette helvete klarer jeg ikke lenger, men har begynt å innse at jeg må leve med det resten av livet og det vil mest sannsynlig ende i den "letteste utveien" for det er alt for uutholdeliiiiiiiiig. Kan ikke beskrives med ord.

[Jann - Ove]

Faen. Jeg savner kroppen jeg engang hadde. Jeg savner overskuddet.

 

Kjenner det er noe som mangler.

 

Blir konstant påminnet at jeg er tynn. Det vises. Alt er hult. Har ikke lenger bukser som passer.

 

Kjenner belastningen på ryggen. Den trenger trening og muskler. Nå verker den bare.

 

Smerte. Det er lenge siden sist det var så ille.

[Cortinarius rubellus]

Forstår deg utrolig godt, men du jobber med deg selv og prøver og gjøre noe med det=)

Det betyr at en dag så får du tilbake den du likte.

Men ikke rakk ned på deg selv heller, du prøver og gjøre noe med det.

Så pass på og gi deg litt skryt også.

 

Hvordan går det foresten? hvis det er greit at jeg spør.

[Jann - Ove]

Tja, det går på ett vis.

 

Vekten har stabilisert seg og matinntaket er ikke fult så lite som det var ei stund. Humøret er fremdeles varierende.

 

Har funnet ut at storbylivet ikke er helt min greie. Vurderer om jeg skal prøve å legge det opp slik at jeg studerer på deltid fremover. Kan jo liksom ikke la vær å studere heller, siden jeg faktisk er smart nok til å klare det.

 

Vet ikke helt hvordan det blir fremover. Har heldigvis ganske lang tid på å få orden på tilværelsen. Tør ikke bli med på en innleggelse, selv om jeg innser at det kan hjelpe.

 

Prøver å få i meg litt juice. Sunniva premium er faktisk ikke så ille. Spørs etterhvert om det kan bli aktuelt med næringsdrikk for å få vekten opp igjen. Må komme meg igang med trening igjen, og det klarer jeg ikke med så lite inntak som jeg har nå.

 

Får tiden til å gå på ett vis. Selv om jeg ikke er istand til å gjøre mye fornuftig får jeg gjort noe. Har bla. klart å demontere innsiden av en bildør uten å skade verken den eller meg.

[Nostalgisk]

skryt og ros er viktig. gi deg selv ros for din fremgang. få også andre meningsfulle personer i ditt liv til å rose din fremgang.

 

ros er viktig. det gir motivasjon og den følelsen av mestring man trenger.

[Gjest Slettet+5132]

.....

Endret 22. april 2009 av Slettet+5132

[Hrodebert]

Hvem er det du ikke skjønner holder ut?

 

[Gjest Slettet+5132]

...

Endret 22. april 2009 av Slettet+5132

[Hrodebert]

Noen spesiell grunn til dette? Om man føler det slik, er det ikke dermed en automatikk i at det stemmer. Ens verste fiende er alltid enn selv. Om du har bedt folk "dra til helvete", har det sikkert vært en god grunn til dette? Det viktigste er at man tenker over hvilken holdning man har, både ovenfor andre, men kanskje enda viktigere ovenfor seg selv. Når man er klar på dette, er det "lettere" å gjøre noe med det. Undertegnede har også følt seg både svak og patetisk, men etter å ha konfrontert det som plager meg har følelsene blitt bedre. Det er sågar ikke fasiten da mennesker er intrikate og vanskelige konstruksjoner. Og det er ikke sikkert det vil hjelpe deg, men kan heller ikke utelukke det.

 

Har du noen å snakke med om plagene?

 

[Gjest Slettet+5132]

*vekke*

Endret 22. april 2009 av Slettet+5132

[Hrodebert]

Positivt at du har noen du kan snakke med, dessverre er det ikke alle som innehar dette. Noen spesiell grunn til at du ikke vil eller ikke kan snakke med disse om det som sliter? Det er ofte (ikke alltid) lettere å snakke med noen som står enn nær, en fremmede mennesker, selv om å snakke med fremmede også kan være "befriende". Moralpreken fra leger er dessverre vanligere enn man skulle tro. Dessverre hjelper det lite. Som du uttaler selv trenger du noen timer med en eventuell psykolog for å bli trygg og tørre å åpne deg. Det kan være et helvete, men alltid ha i bakhodet at det vil bli bedre. Det er også viktig å ikke ha for store forhåpninger i form av at alt skal "løse seg", på en to tre, der har undertegnede gått fempå. Ting tar tid. Har dessverre ikke annet en gode råd om komme med i denne sammenheng, da jeg ikke vet hva dette gjelder spesifikt.

 

Om du føler du trenger øyeblikkelig hjelp skal du huske at du alltid kan ringe Kirkens SOS på 81533300 (det er ikke flaut å ringe).

 

Det viktigste Kirkens SOS kan tilby er et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerte som formidles. Du kan ringe anonymt, krisetelefonen har ingen nummervisning. Alle medarbeidere ved Kirkens SOS har taushetsplikt. Medarbeiderne er også anonyme. De som kontakter Kirkens SOS kan være trygge på at vi er til å stole på. Alle våre telefonvakter er frivillige medarbeidere. Deres oppgave er ikke å forkynne eller gi råd, men å lytte til det du har på hjertet.

Ikke glem at du er verdt det og at det vil bli bedre.

 

Endret 21. mars 2009 av roberteh

[Gjest Slettet+5132]

*blablabla*

Endret 22. april 2009 av Slettet+5132

[Hrodebert]

Har selv vært så langt nede at jeg har falt sammen på gulvet for å føle at jeg ikke klarer å reise meg igjen så jeg vet godt hvordan livet kan fortone seg (det er viktig at man ikke lar det gå så langt). Tross mange dyrekjøpte opplevelser sitter jeg her likevel enda med noen erfaringer rikere. Livet er ingen dans på roser, ei heller noen spøk. Å snakke med fremmede er veldig rart, men samtidig deilig. Husk at de har full taushetsplikt og snakker med veldig mange mennesker i samme situasjon. Men skjønner at det er en vegg å bryte.

 

Som uttalt tidligere i denne tråden har jeg aldri vært hos psykolog selv, da jeg aldri ville klart det. Skjønner derfor veldig godt at kjemien må stemme. Husk at det er du som er pasienten og at det er du som velger psykolog og ikke omvendt. Å føle seg dritt er lov, men det er viktig at man ikke tar med seg denne holdningen når man går ut av døren. Da blir dagen særdeles kjip.

 

Det viktigste er å få det ut. Gjør som undertegnede, begynn å trene! Dette stimulerer endorfiner i kroppen og gir deg en lykkefølelse på same tid som man får utløp for aggresjon og bedrer den psykiske helsen.

 

Det vil løse seg.

 

Endret 21. mars 2009 av roberteh

[Skugga]

Noen som blir deppa av fremtiden, hvor alle kommer til å ha fotografisk hukommelse, være utseendemessige perfekte, le av vår uinnvidde antagelser und zu weiter?

[Hrodebert]

Forhåpentligvis er vi alle borte innen den tid. Men noen av oss har jo barn.

 

[MetroN]

Å herregud, jeg hater livet mitt så inderlig akkurat nå.