Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Kloever]

Jeg tror ikke jeg ville fått noe særlig utbytte av å snakke med noen om det. Det ville ikke forandret på noe, selv om det kanskje hadde vært deilig rett etterpå.

 

Lurer på om jeg bare ignorerer problemene og lever på autopilot, før jeg går på en smell om noen år.

[Hanzi.]

Det skader vell ikke å prøve å ta problemet opp med noen profesjonelle. Vet aldri om det kan hjelpe eller ikke, uansett om du tror det ikke kommer til å gjøre det.

[Hrodebert]

Lurer på om jeg bare ignorerer problemene og lever på autopilot, før jeg går på en smell om noen år.

Og hvis den kommer, kan den bli kraftigere en du tror.

 

[Kloever]

Det skader vell ikke å prøve å ta problemet opp med noen profesjonelle. Vet aldri om det kan hjelpe eller ikke, uansett om du tror det ikke kommer til å gjøre det.

 

Merkelig nok har jeg alltid ansett meg selv som en sterk person som ikke trenger den slags hjelp, det ville vært et stort nederlag.

 

Men det livet jeg lever nå er heller ikke noe å samle på, så noe må jeg jo gjøre med det.

[Bear^]

Er det et nederlag å gå til legen om man brekker en fot?

 

Hvorfor skal det da være et nederlag å gå til "lege" når man knekker noe i toppetasjen? Ingen er tjent med noen som humper rundt på en knekt fot, få skadene vurdert og reparert.

 

Å gå til psykolog er som å gå til en lege, og det er ingen ting flaut med det.

[Hrodebert]

Gjør som gode gamle Rick Astley, ta en dans. Vi trenger litt oppmuntring i hverdagen Rick Astley - Never Gonna Give You Up

 

Se filmen hos Youtube

 

Endret 14. mars 2009 av roberteh

[Snublefot]

Det å gå til psykolog og tabuet rundt det går man fort av seg. Etter en stund føles det som å gå til tannlegen.

[Partlow]

Jeg tror ikke jeg ville fått noe særlig utbytte av å snakke med noen om det. Det ville ikke forandret på noe, selv om det kanskje hadde vært deilig rett etterpå.

 

Lurer på om jeg bare ignorerer problemene og lever på autopilot, før jeg går på en smell om noen år.

 

Det er nettopp det at du får ut negativt ladet materiale som er så viktig ved å snakke! Det å forbedre seg er noe du selv må klare, det kan ingen gjøre for deg, men det å snakke med noen om problemer og bekymringer letter en for negativitet og gir deg muligheten til å sette i gang forbedringsprosessen selv!

 

I en situasjon hvor man er fanget i negative tanker og depresjoner er det uhyre vanskelig å ta seg i nakkeskinnet for så å begynne et nytt og bedre liv. Ved å snakke kommer man i gang, og man føler seg dessuten bedre.

 

Å leve på autopilot må du prøve å endre på. Prøv å bruk dagene til din fordel, til det du vil du skal bruke dem på. Om noen dager går til helvete må du bare legge dem bak deg og si at fortid er nettopp det, fortid, og ikke relevant for din nåværende væren! Det du gjorde i går skal ikke bety noe for det du vil gjøre i dag! Om du ikke før har prøvd å prate med noen, kan det jo ikke skade å prøve nå?

 

Om du virkelig vil ha forandring, så må du gå i deg selv hvor det finnes masse initiativ og ståpåvilje, det er bare å finne den, og det kan du klare! Du er et like ressursfullt vesen som alle andre her i verden. Bare si til deg selv at DU er fantastisk og kan klare alt! Jeg tror, rettelse: vet! du kan klare det.

[Kloever]

Er det et nederlag å gå til legen om man brekker en fot?

 

Hvorfor skal det da være et nederlag å gå til "lege" når man knekker noe i toppetasjen? Ingen er tjent med noen som humper rundt på en knekt fot, få skadene vurdert og reparert.

 

Å gå til psykolog er som å gå til en lege, og det er ingen ting flaut med det.

 

Jeg tror ikke jeg har behov for det, jeg tror jeg bare må jobbe mer med meg selv. Har ikke akkurat gitt noen målbare resultater i form av venner/kontakt, men jeg blir stadig flinkere til å ikke bry meg om hva andre tenker om meg.

 

Føler at jeg er på et slags bunnivå hvor jeg ikke lenger har noe å tape, men det er likevel vanskelig å tørre å ta kontakt med noen helt ut av det blå.

 

Prøver å si til meg selv at det er bedre å være være "rar" pga noe jeg sier eller gjør, enn å være rar fordi jeg er han stille fyren.

 

Ikke at rar nødvendigvis må være noe negativt.

[Bear^]

Å få tømt seg mentalt sett er noen ganger mer oppkvikkende enn man først trodde, man føler seg så mye bedre og livet ser plutselig ut som en lek og alt virker så mye "lettere" enn det var før.

 

Den følelsen man sitter inne med etter en slik tømming er bare ubeskrivelig, man har ingen bekymringer lengere, alt er "lagt på bordet".

 

Om man har om så bare 1% tvil, gå til en psykolog og få en liten "utblåsing". Ufattelig herlige saker

[sandydandy]

Er det et nederlag å gå til legen om man brekker en fot?

 

Hvorfor skal det da være et nederlag å gå til "lege" når man knekker noe i toppetasjen? Ingen er tjent med noen som humper rundt på en knekt fot, få skadene vurdert og reparert.

 

Å gå til psykolog er som å gå til en lege, og det er ingen ting flaut med det.

 

Jeg tror ikke jeg har behov for det, jeg tror jeg bare må jobbe mer med meg selv. Har ikke akkurat gitt noen målbare resultater i form av venner/kontakt, men jeg blir stadig flinkere til å ikke bry meg om hva andre tenker om meg.

 

Føler at jeg er på et slags bunnivå hvor jeg ikke lenger har noe å tape, men det er likevel vanskelig å tørre å ta kontakt med noen helt ut av det blå.

 

Prøver å si til meg selv at det er bedre å være være "rar" pga noe jeg sier eller gjør, enn å være rar fordi jeg er han stille fyren.

 

Ikke at rar nødvendigvis må være noe negativt.

 

Psykologen lærer deg å bli flinkere til å jobbe med deg selv. For min del hjelper det. Det er utrolig mye man ikke innser før noen forteller en det, og man så får mulighet til å oppdage at det psykologen sier faktisk stemmer.

 

Gjennom kognitiv terapi lærer man å bli sin egen terapeut. Det er ikke noen mirakelkur, men det er definitivt enklere enn å slite med alt alene.

[Kloever]

Jeg tror ikke jeg ville fått noe særlig utbytte av å snakke med noen om det. Det ville ikke forandret på noe, selv om det kanskje hadde vært deilig rett etterpå.

 

Lurer på om jeg bare ignorerer problemene og lever på autopilot, før jeg går på en smell om noen år.

 

Det er nettopp det at du får ut negativt ladet materiale som er så viktig ved å snakke! Det å forbedre seg er noe du selv må klare, det kan ingen gjøre for deg, men det å snakke med noen om problemer og bekymringer letter en for negativitet og gir deg muligheten til å sette i gang forbedringsprosessen selv!

 

I en situasjon hvor man er fanget i negative tanker og depresjoner er det uhyre vanskelig å ta seg i nakkeskinnet for så å begynne et nytt og bedre liv. Ved å snakke kommer man i gang, og man føler seg dessuten bedre.

 

Å leve på autopilot må du prøve å endre på. Prøv å bruk dagene til din fordel, til det du vil du skal bruke dem på. Om noen dager går til helvete må du bare legge dem bak deg og si at fortid er nettopp det, fortid, og ikke relevant for din nåværende væren! Det du gjorde i går skal ikke bety noe for det du vil gjøre i dag! Om du ikke før har prøvd å prate med noen, kan det jo ikke skade å prøve nå?

 

Om du virkelig vil ha forandring, så må du gå i deg selv hvor det finnes masse initiativ og ståpåvilje, det er bare å finne den, og det kan du klare! Du er et like ressursfullt vesen som alle andre her i verden. Bare si til deg selv at DU er fantastisk og kan klare alt! Jeg tror, rettelse: vet! du kan klare det.

 

Jeg ble faktisk i bedre humør av å lese det, takk skal du ha. Nå skal jeg gå ut en tur og tenke litt

[Gjest guest11]

Jeg bare hater når hodet mitt er så fullt og humøret mitt så elendig at det går ut over alle andre, uten at jeg egentlig føler jeg kan snakke med noen og få tømt meg. Det er en helt jævlig følelse, og jeg har absolutt ikke savnet den. Føler mest for å dunke hodet i veggen til det kommer hull i det og alt det dumme renner ut. Vet det er ett litt barnslig ønske, men seriøst, jeg hadde gjort det om det hadde gått.

Kjenner til den, ja. Svært godt. Ender opp med å slå istedenfor, jippi.

 

Helt ødelagt i kveld.

 

Og, folk, greit at dere synes psykologer er det beste som noen gang har skjedd i verden, men dere får lov til å respektere at ikke alle vil til dem.

[Dolt]

Jeg bare hater når hodet mitt er så fullt og humøret mitt så elendig at det går ut over alle andre, uten at jeg egentlig føler jeg kan snakke med noen og få tømt meg. Det er en helt jævlig følelse, og jeg har absolutt ikke savnet den. Føler mest for å dunke hodet i veggen til det kommer hull i det og alt det dumme renner ut. Vet det er ett litt barnslig ønske, men seriøst, jeg hadde gjort det om det hadde gått.

Kjenner til den, ja. Svært godt. Ender opp med å slå istedenfor, jippi.

 

Helt ødelagt i kveld.

 

Og, folk, greit at dere synes psykologer er det beste som noen gang har skjedd i verden, men dere får lov til å respektere at ikke alle vil til dem.

 

 

Så får dere fortsette å synes synd på dere selv og klage her.

[sandydandy]

Kjenner til den, ja. Svært godt. Ender opp med å slå istedenfor, jippi.

 

Helt ødelagt i kveld.

 

Og, folk, greit at dere synes psykologer er det beste som noen gang har skjedd i verden, men dere får lov til å respektere at ikke alle vil til dem.

 

Jeg har full forståelse for at det ikke er alle som har tro på det, eller synes det fungerer. Men om man ikke har prøvd, så er det som regel verdt et forsøk.

 

Det er en grunn til at jeg brukte omtrent 13 år fra første gang jeg ble mobbet, 11 år fra jeg begynte med selvskading, og 4 år fra jeg forsøkte å ta selvmord, før jeg greidde å komme meg til legen og be om henvisning til psykolog.

 

Men foreløpig har det hjulpet.

 

Jeg synes faktisk at det er dumt og trangsynt å nekte å forsøke psykologhjelp hvis man sliter. Som andre her har påpekt; man humper ikke rundt med et knukket bein fordi man ikke tror på at leger kan fikse det.

[Gjest guest11]

Så får dere fortsette å synes synd på dere selv og klage her.

Nemmen? Følte du deg truffet?

Poenget var bare at hvis noen ettertrykkelig sier nei til psykolog, så har de sine grunner. Man kommer seg uansett ikke dit før man er klar selv.

 

Det er de aller færreste her som klager, faktisk. Tråden brukes til å lufte tanker, få ut frustrasjon, og å få råd og innspill. Er innspillet at man kanskje burde vurdere psykolog, så er det helt greit, så lenge man ikke "tvinger" folk. Og det er det ingen her som har gjort heller.... enda. Synes du folk her inne klager og syter og synes synd på seg selv, så kan du i alle fall holde det for deg selv, for er det noe man ofte IKKE trenger å høre, så er det at man bare snakker tull.

 

Ha en fin kveld, alle sammen.

[Gjest guest11]

Jeg har full forståelse for at det ikke er alle som har tro på det, eller synes det fungerer. Men om man ikke har prøvd, så er det som regel verdt et forsøk.

 

Det er en grunn til at jeg brukte omtrent 13 år fra første gang jeg ble mobbet, 11 år fra jeg begynte med selvskading, og 4 år fra jeg forsøkte å ta selvmord, før jeg greidde å komme meg til legen og be om henvisning til psykolog.

 

Men foreløpig har det hjulpet.

 

Jeg synes faktisk at det er dumt og trangsynt å nekte å forsøke psykologhjelp hvis man sliter. Som andre her har påpekt; man humper ikke rundt med et knukket bein fordi man ikke tror på at leger kan fikse det.

Man kan ikke sammenligne mentale problemer med en brukket fot. Som du sier selv: Psykolog er noe man må bli klar for. Man løper ikke dit med en gang man har en litt dårlig dag, gjør man vel? Man må innse ting selv, og bruke den tiden man må for å komme dit. Og da er det helt fint å høre om andres erfaringer osv., så lenge de ikke prøver å "tvinge" folk til psykolog.

 

Men uansett: Det var ikke meningen å spore av diskusjonen her inne. Jeg følte bare for å minne folk på at selv om man har erfart og innsett ting selv, så er det ikke alle andre som har det, og som kanskje trenger litt lengre tid.

[Jann - Ove]

Hm. Det er så ille at jeg faktisk syntes det var godt å dra bort i ett par timer på en lørdagskveld for å fikse ett dataproblem.

 

Forøvrig er jeg godt igang med dagens frokost nå. En skål potetgull. Fin mat, ikkesant?

[Right]

Hm. Det er så ille at jeg faktisk syntes det var godt å dra bort i ett par timer på en lørdagskveld for å fikse ett dataproblem.

 

Forøvrig er jeg godt igang med dagens frokost nå. En skål potetgull. Fin mat, ikkesant?

Bedre enn ingenting. Få i deg noe næringsrik drikke også.

Endret 14. mars 2009 av Right

[Gjest Slettet+6132]

Jeg tror ikke jeg ville fått noe særlig utbytte av å snakke med noen om det. Det ville ikke forandret på noe, selv om det kanskje hadde vært deilig rett etterpå.

 

Lurer på om jeg bare ignorerer problemene og lever på autopilot, før jeg går på en smell om noen år.

 

Det du skriver i denne tråden er skremmende likt hvordan jeg har det.

 

Jeg sitter også på fælelsen av at jeg går på en slags "autopilot", og før eller siden kommer til å gå på en smell.

Jeg prøver å unngå at den dagen noensinne kommer, har åpnet meg for to gode venner. Og det hjelper mye.

Det å gå så langt som å åpne seg for noen tok meg et par år.

 

Likevel sitter en på en måte med den følelsen av at jeg før eller siden møter veggen.

Før eller siden går på en smell, har hatt nok av små smeller oppigjennom årene, og jeg takler de like dårlig hver gang.

Hva en skikkelig stor smell kommer til å gjøre med meg har jeg ikke lyst til å tenke på.

Slik det er nå tror jeg en slik smell kommer om et par år, så noe må gjøres før det.

Det er bare så vanskelig å lomme seg i gang med å faktisk gjøre noe med det.

Noe er gjort, men det er enda langt igjen.

Jeg håper bare jeg kommer gjennom dette før den dagen med smellen kommer.

 

Jeg er lei maskene