Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Jann - Ove]

Joda, men tør jeg det?

[L4r5]

Det vet du ikke før du prøver. Er ingen som går til et slikt skritt uten second thoughts.

[Jann - Ove]

Vel, det er temaet for mandagens psykologtime. Men jeg er usikker. Det virker liksom så skummelt, og jeg vet jo ingenting om hvordan det er å være innlagt slik.

 

I tilleg vet jeg det betyr flere uker bort fra både katten og hunden.

[Gjest Slettet+5132]

Har ikke vært innlagt selv, men kjenner ei som har vært innlagt på "skjerma" avdeling. Det hørtes ikke særlig fristende ut.

[Erik den Raude]

Klarer man ikke å ordne opp selv må det nesten til.

[Niqābninja]

Det spørs vel litt. Da jeg var lengst nede ønska jeg det nesten.

[Alastor]

Jeg kjenner noen som har vært langt inn på "sperret/lukket". For de var det frihet, slippe å måtte passe på seg selg for seg selv, om dere skjønner hva jeg mener. Å ligge i remmer, så man slapp å kunne skade seg selv, få roet ned tankene.

[Herpeederpee]

.

Endret 20. mars 2009 av Thriven

[Partlow]

I tillegg har den sosiale angsten min ikke blitt noe særlig bedre.. Bare det å gå utenfor skolen gjør meg nå usikker og fremkaller angst. Jeg føler at jeg blir beglodd og latterliggjort for den jeg er. (Har fått bekreftet dette tidligere da en kamerat fortalte meg at de i klassen hans, hvor av de aller fleste jeg forøvrig aldri har snakket med, ser på meg som en rar og merkelig person. Hyggelig.) Det å gå gjennom folkemengder, som f.eks. i skolegangen eller på et kjøpesenter gir meg nesten en panikk-følelse der for eksempel synet mitt svartner, eller blir "smalere" (litt vanskelig å forklare..).

 

Tror det er manga andre i norske skoler (og andre steder i verden) som føler det akkurat slik som deg. Det eneste rådet man kan gi, er vel å adoptere en "gi-faen-holdning". Liker ikke helt uttrykket, men det å ignorere hva andre tror om deg vil hjelpe. Dette er såklart ikke enkelt å få til, men ett sted må man begynne. Bare prøv å gi blaffen i hva andre tenker om deg når du går forbi, sier eller gjør noe. Sannheten er at selv om andre kanskje synes at du er annerledes enn dem, bryr folk seg minimalt om det. Mennesker har som oftest mest med seg selv og sitt å gjøre, så selv om man i posisjoner føler seg utsatt og beglodd, bryr folk seg generelt lite.

 

Det er ingen andre enn DEG SELV som skal bedømme deg for hvem du er og hva du vil være. Det er din oppgave å gjøre det. Du er den eneste dommeren i ditt liv, og du skal ikke bry deg om hva dumme tilskuere sier da disse ikke har lest reglementet. Det er det kun du som sitter på og kan. DU er din egen dommer, og bestemmer hva du skal gjøre og si, no matter hva andre mener om det.

 

Også skolearbeidet, som jeg engang var veldig fornøyd med og mestret, har nå stupt nedover det siste skoleåret. Jeg har ikke engang energi eller motivasjon til å gjøre skolearbeid som kun vil ta meg 5 minutter lenger. Jeg er redd jeg er i ferd med å ødelegge fremtiden min.

 

Skole er VIKTIG! Om du faller utenfor nå, vil dette gjøre fremtiden mye vanskeligere. Det er vanskelig når man er fysisk og psykisk sliten å kunne motivere seg for lekser, men det blir ikke mindre viktig å gjøre dem av den grunn. Prøv å finn en spire av inspirasjon om hva du vil bruke fremtiden din på. Du har tusen muligheter som vil dukke opp i livet ditt fremover, så ikke begrens disse ved å falle av lasset nå.

 

Jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg burde ha skaffet hjelp for mange, mange år siden... Men jeg føler og at det er vanskelig å be om hjelp. Jeg vil ikke bekymre mamma med at jeg sliter slik som jeg gjør, nå som hun har det sånn.. Det er også vanskelig å prate med venner om dette, så det er foreløpig ikke et alternativ... Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå.

 

Å snakke hjelper, selv om det er ubeskrivelig vanskelig for mange, og ett steg mange aldri tror de vil klare å ta. Det første steget kan f.eks å ringe en telefon der man stiller spørsmål om slike ting. Begynne forsiktig å ta små steg som blir lengre etterhvert. Kirkens SOS er ett eksempel, behøver ikke være viktig for å ringe dit, bare for å sondere terrenget og å få høre hva en behandling, eller hjelp innebærer. Det er IKKE flaut å ringe.

 

Skjønner at du bekymrer deg for moren din sin situasjon, men du må huske på at du også skal leve å ha et fungerende liv. Du behøver ikke skyve mer bekymringer over på henne enn det du gjør det til selv. I starten kan du holde det for seg selv, og eventuelt lufte problemene dine forsiktig i passende situasjoner.

 

Du er den viktigste personen i ditt liv. Hvis ikke du fungerer klarer du heller ikke støtte de rundt deg.

[SpecialForce]

Hei, jeg ser du anbefaler en "gi faen holdning".

Tidligere ville jeg nok også anbefalt noe lignende, men etter selv å ha brukt denne metoden har jeg oppdaget at når man "gir faen" og begynner og bry seg om hva andre sier igjen så kan det fort grave en dypere skyttergrav for å bruke et billedlig uttrykk

Det kan også i realiteten forværre den sosiale situasjonen ved at man ikke lenger klarer å forholde seg til flere ukjente i forskjellige sammenhenger og gi "einstøing"-tendenser.

[Partlow]

Hei, jeg ser du anbefaler en "gi faen holdning".

Tidligere ville jeg nok også anbefalt noe lignende, men etter selv å ha brukt denne metoden har jeg oppdaget at når man "gir faen" og begynner og bry seg om hva andre sier igjen så kan det fort grave en dypere skyttergrav for å bruke et billedlig uttrykk

Det kan også i realiteten forværre den sosiale situasjonen ved at man ikke lenger klarer å forholde seg til flere ukjente i forskjellige sammenhenger og gi "einstøing"-tendenser.

 

Ser den. Liker ikke uttrykket selv, og burde nok ha brukt noe annet, da dette kanskje betyr noe litt annet enn det jeg prøver å få frem. Jeg prøvde å si at man kan ikke la seg diktere av hvordan andre ser på deg. Ikke bry deg om hva andre synes om deg. Dette skal vel gjøres med varsomhet, da man kan havne enda mer utenfor om man totalt ignorerer samfunnets og skolens normer. Man skal selvfølgelig også her i livet ta inn ekstern innflytelse og bearbeide det for å kunne forbedre seg selv, men det er en selv som skal bestemme hva man skal forbedre/forandre seg på. Man må gi blaffen i andres syn på deg, men med en dose skjønn. Av det jeg leste av Thriven, virket han som en smart kar med en god dose innsikt, så antar at han i alle fall hadde klart å bruke dette skjønnet.

 

Men for all del, ser akkurat hva du mener og du har rett i det.

[SpecialForce]

Takk for at noen forstår meg i dag

Jeg har selv brukt denne holdningen og følt at det har vært greit nok, men som du sier så må man ta inn ekstern innflytelse. Dette har jeg hatt en viss suksess med, men jeg føler meg ukomfortabel med medelever fordi jeg føler at ingen har noe særlig til overs for meg. Det mener jeg at jeg klart fikk bekreftet under et arrangement skolen holdt på et lokalt hotell i området jeg bor. Det fører til at samtaler med de rundt meg begrenser seg til "har du en penn" og "har du gjort norsk innleveringen?"

Jeg har rett og slett blitt trengt opp i et hjørne der jeg ikke har noen andre enn meg selv å gå til. Det er lite gøy å gå det siste året på skolen min med verv i elevrådet og sosiale antenne på nanometerstadiet. Jeg har rett og slett tvunget til å bli mer selvstendig og vise at jeg ikke er som alle andre. Dette vil ikke si at jeg farger håret svart og slenger med kjeften til lærerne, men heller følger med i timene og deltar minst mulig på tull og fjas som å klenge på jenter (som de sier de får nok av, men ikke viser) og andre bølleting.

Derfor vil jeg være forsiktig i bruk av "gi faen metoden". Navngivingen er jeg derimot helt enig i.

Konklusjonen er at denne metoden må brukes svært forsiktig.

[Gjest Gjest_lljk]

Alt jeg eier minner meg om henne. Alle steder jeg drar minner meg om henne. Alt jeg spiser minner meg om henne. All musikken jeg lytter til minner meg om henne. At jeg kan være så jævla dum og korttenkt. Det har jo alltid vært henne jeg vil ha. Likevel klarte jeg å rote det til. Helvete. Hun reddet meg. Jeg har omtrent ikke vært aktiv i denne tråden siden jeg møtte henne, men nå... Nå går alt to år tilbake. Det er ikke slutt enda, men jeg tror ikke hun holder ut særlig lengre. Det var jo bare noen uskyldige ord, trodde jeg. Kvelden før skrev hun til og med "elsker deg" på ryggen min mens hun masserte meg. Likevel måtte jeg rote meg bort i noen andre. Vi som hadde det så fint, vi passet BEST sammen. Alle minnene og planene. Alt som kunne ha blitt, men sannsynligvis aldri kommer til å bli. Jeg vil bare at hun skal være min for evig og alltid, det har jeg villet siden før vi ble sammen. Paradoksalt nok klarte jeg å såre henne noe så jævlig. Hun gråter seg i søvn, det samme gjør jeg. Det var jo oss, og er, i hvert fall til hun tar mot til seg og gjør det slutt.

 

FAAAAEEN I HELVETE!

[Underpants]

Kva gjorde du?

[WarpX]

Han skriver jo at han rotet med andre...

[Underpants]

«Å rote seg borti nokon andre» var ikkje spesifikt nok for meg, men viss det var det han meinte, så OK.

[Gjest Guest_IDIOTEN_*]

Skal vi se.

 

Venner? Så godt som ingen.

Sosialt nettverk? Nei.

Jobb? Nei, og ingen ser ut til å ville ha meg.

Skole? Nei.

Fortid? Nei, tilsynelatende ikke.

 

Jeg er redd for å begynne å studere, fordi jeg vet jeg ikke kan takle det sosiale. Jeg greier ikke å få jobb. Jeg må låne penger av foreldrene mine til mat og husleie. Jeg har ingen talenter. Jeg er redd for å gå på butikken alene. Jeg kan begynne å gråte fordi middagen ikke ble så god som jeg trodde. Jeg gråter faktisk nesten hver dag i perioder. Jeg har ofte mareritt. Jeg slår meg selv. Jeg har tilsynelatende ingen fremtid. Når kan jeg få lov til å møte veggen? Snart, vær så snill?

[Gjest Gjest]

Hei. Høres ut som du har det utrolig tungt og vanskelig. Vet ikke hva jeg skal si, samfunnet ser ned på en dersom en ikke har jobb og alt det der. Er i alle fall det inntrykket jeg har. Går for tiden på vgs, og ikke styggt ment, men er redd for å havne i din situasjon. jeg er så redd jeg kommer til å feile totalt og ikke bli utdannet til det jeg vil. har en del fravær pga derpresjon og angst og dritt. Dette høres kanskje tungt ut, men prøv å ta kontakt med andre som kanskje er i lignende situasjon. Vet det sikkert høres vanskelig ut, men det er kanskje verdt et forsøk. I fjor gikk jeg rundt med angst på skolen og hadde ingen venner, i år har jeg faktisk prøvd å skjerpe meg og fått 2-3 stykker i klassen fordi jeg presset meg selv litt selv om jeg var redd og prøvde å være meg selv og gi litt faen. Hvis du er på bunnen nå, så kan det vel bare gå oppover? Har du ingen venner eller noen i familien som kan hjelpe/støtte deg litt? Håper uansett ting går bedre for deg. Lykke til.

 

Skriver som gjest for vil ikke at noen skal kjenne meg igjen.

[Hanzi.]

Slo opp med dama idag, eller var problem fra begge sider så vi vart enige om det. Trist men er vell like greit når vi begge har følt at det ikke går lenger, og vert veldig i tvil den siste tiden. Vet ikke hva mer jeg kan skrive:o

[Partlow]

Skal vi se.

 

Venner? Så godt som ingen.

Sosialt nettverk? Nei.

Jobb? Nei, og ingen ser ut til å ville ha meg.

Skole? Nei.

Fortid? Nei, tilsynelatende ikke.

 

Jeg er redd for å begynne å studere, fordi jeg vet jeg ikke kan takle det sosiale. Jeg greier ikke å få jobb. Jeg må låne penger av foreldrene mine til mat og husleie. Jeg har ingen talenter. Jeg er redd for å gå på butikken alene. Jeg kan begynne å gråte fordi middagen ikke ble så god som jeg trodde. Jeg gråter faktisk nesten hver dag i perioder. Jeg har ofte mareritt. Jeg slår meg selv. Jeg har tilsynelatende ingen fremtid. Når kan jeg få lov til å møte veggen? Snart, vær så snill?

 

Du har mange talenter! Du er unik på en positiv måte! Det er kun din foreløpige tankegang som presser ned det positive i deg, da den negative indre kraft er på mange måter sterkere enn det positive. Fremtiden din er ennå ikke kommet, så IKKE bekymre deg for den. Den vil inneholde tusenvis av muligheter du ikke kan drømme om nå, så du har en fremtid som kan romme enormt mye.

 

Har du noen du kan prate med om saken? En bestefar, søsken, kamerat, lærer eller noen andre du stoler på? Vil anbefale deg å prate med noen, da det høres ut som du går rundt å bærer på mye sorg og bekymring. Dette er energi som tærer deg opp innenfra. Du kan avbelaste deg selv ved å prate, ring en hjelpetelefon, f.eks Kirkens SOS. De er der for sitasjoner akkurat som denne. IKKE flaut å ringe en slik telefon.

 

Du er nødt til å ta det første steget mot et bedre liv, selv om det er vanskelig. Du kan gjøre hva du vil med livet ditt, og INGEN andre kan ta fra deg den retten! Du må bare krysse noen sperrer og tørre. Jeg er overbevist om at situasjonen din vil forbedre seg om du bare prøver. Vri tanken din inn på en mer positiv vei. Stå på og ALDRI gi opp!