Alastor Skrevet 2. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 2. mars 2009 (endret) Når jeg var 20 var jeg på jobb rimelig mye, lata som jeg studerte, opparbeida meg en hel del i studielån, orka stort sett lite utenom og var rimelig borte. Du er bare snart 20, du har ingen grunn til å stresse med å måtte leve. Ikke stress. Endret 2. mars 2009 av Alastor Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Du er 21 år Firesky, hvorfor stresse? Om du leste innleggene til "Gjest", leste du da også innleggene til undertegnede? Jeg gjorde det, og jeg stresser ikke med det, men det er perioder innimellom der jeg virkelig skulle ønske jeg hadde noe selskap her. Ensomheten kommer krypende av og til... Lenke til kommentar
Hrodebert Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Snakker du med noen om dette da, ensomheten altså? Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Vel, når jeg først har noen å prate med så er ikke det det første jeg tenker på Men nei, jeg er ikke så glad i å prate om slike ting, så jeg har helst holdt det for meg selv. Lenke til kommentar
Hrodebert Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Sant nok. Er man i lystig lag er det kanskje ikke den beste replikken. Likevel viktig at du kan henvende deg til noen om dette om det er såpass alvorlig at det sliter og tærer på deg i hverdagen. Kan være den første til å skrive under på at slikt ikke er lett å snakke om, men om det hadde hjulpet ville jeg likevel bitt i det sure eplet. Husk du kan alltid ringe Kirkens SOS om de negative tankene tar overhånd. Du kan ringe de på 81533300 (det er ikke flaut å ringe). Det viktigste Kirkens SOS kan tilby er et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerte som formidles. Du kan ringe anonymt, krisetelefonen har ingen nummervisning. Alle medarbeidere ved Kirkens SOS har taushetsplikt. Medarbeiderne er også anonyme. De som kontakter Kirkens SOS kan være trygge på at vi er til å stole på. Alle våre telefonvakter er frivillige medarbeidere. Deres oppgave er ikke å forkynne eller gi råd, men å lytte til det du har på hjertet. Lenke til kommentar
Kloever Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Du er 21 år Firesky, hvorfor stresse? Om du leste innleggene til "Gjest", leste du da også innleggene til undertegnede? Jeg gjorde det, og jeg stresser ikke med det, men det er perioder innimellom der jeg virkelig skulle ønske jeg hadde noe selskap her. Ensomheten kommer krypende av og til... Jeg vet det ikke blir helt det samme, men tror du det kunne hjulpet deg noe med selskap av et dyr? Med en hund f.eks. er du også nødt til å komme deg ut, og som en bonus er det ofte at mennesker tar kontakt med hund og eier. Kommer jo helt an på om du er et dyre/hunde-menneske da. Hadde ikke vært noen plan å skaffe seg hund for å tiltrekke seg mennesker. Lenke til kommentar
Hrodebert Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Ikke dumt. Dyr har hjulpet meg gjennom mye oppigjennom. Riktignok viktig at man ta vare på dyret. Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 (endret) Vel, det er ikke så gale, jeg klarer meg som regel godt i eget selskap, men det er perioder innimellom der det er tygre enn vanlig, slik som nå. Jeg føler ikke det er noe jeg trenger hjelp med, men det letter litt på det å "få det ned på papiret" her i denne tråden. En hund ville nok blitt vanskelig, siden jeg er på jobb hele dagen. Katt, tja... vet ikke helt jeg, aldri egentlig tenkt så mye på å skaffe meg dyr Endret 3. mars 2009 av Firesky Lenke til kommentar
Hrodebert Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 (endret) Tror alle føler det slik til tider, det er bare ikke så fett å snakke om, derfor tier mange i steilhet om sine plager. Meningsløsheten ved å eksistere er til tider total. Flott at tråden og kommentarer kan være til hjelp. Endret 3. mars 2009 av roberteh Lenke til kommentar
D1zzy Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 jeg har slitt med deprisjon snart i et år og har selvskadet ofte de siste månedene... gått til lege, psykolog, lærere... har til og med ringt til kirkens nødhjelp(eller hva faen det heter) ingen kan hjelpe meg! det første de spør er hvorfor er du deprimert, eller hvordan startet det jeg veit ikke! kan ikke svare på et jævlig spørsmål! en dag traff det meg... alt jeg kunne tenke på var å drepe meg selv, hvor jævlig livet var, at ingen likte meg... min beste venn snakker ikke med meg, fordi at han har fått nye venner... de nye "vennene" jeg har fått er ikke noe man kan kalle gode venner... faen ta! selvmord ser ut til å være en av de få løsningene som finnes! og den enkleste! jeg blir 17 i slutten av mars, og jeg veit ikke om jeg orker å fortsette... Lenke til kommentar
Hrodebert Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Hva med familie da D1zzy? Har du henvendt deg til de? Lenke til kommentar
Jann - Ove Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 (endret) ... Endret 8. mars 2009 av Jann - Ove Lenke til kommentar
D1zzy Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 ja, men faren min bryr seg ikke, eller det eneste han gjør er å jobbe(han jobber 120 % en 100 % stilling + en 20% stilling, itillegg så studerer han til master i økonomi) så han sender meg til legen... moren min bryr seg, men det er ikke ofte hun har tid... lillebroren min har ADHD så de bruker det lille de har av energi etter jobb til å passe på han. pågrunn av mye stress er faren min sur en god del... Lenke til kommentar
Jann - Ove Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 (endret) ... Endret 8. mars 2009 av Jann - Ove Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 min beste venn snakker ikke med meg, fordi at han har fått nye venner... Forsøker du likevell å holde kontakten? i dette tilfellet er venner er veldig viktig, hvis ikke foreldrene dine har så mye tid. Venner er veldig viktig uansett situasjon, egentlig. Gode venner vokser ikke på trær, ta en telefon og hør om de er med på noe, det får tankene dine over på noe annet, og du holder kontakten. Ofte hvis man er helt på bunnen tror man at venner ikke vil ha noe med enn å gjøre, jeg trodde hvertfall det for noen år siden da jeg var langt nede, jeg tok feil. Du har sikkert hørt det mange ganger før, men det går over, alle har en vanskelig tid i livet. Lenke til kommentar
Gjest Guest_Anonym_* Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 jeg har slitt med deprisjon snart i et årog har selvskadet ofte de siste månedene... gått til lege, psykolog, lærere... har til og med ringt til kirkens nødhjelp(eller hva faen det heter) ingen kan hjelpe meg! det første de spør er hvorfor er du deprimert, eller hvordan startet det jeg veit ikke! kan ikke svare på et jævlig spørsmål! en dag traff det meg... alt jeg kunne tenke på var å drepe meg selv, hvor jævlig livet var, at ingen likte meg... min beste venn snakker ikke med meg, fordi at han har fått nye venner... de nye "vennene" jeg har fått er ikke noe man kan kalle gode venner... faen ta! selvmord ser ut til å være en av de få løsningene som finnes! og den enkleste! jeg blir 17 i slutten av mars, og jeg veit ikke om jeg orker å fortsette... Var selv i en liknendes situasjon for et par år tilbake, det var to tanker som holdt meg oppe: Jeg føler at dette ikke kan bli værre, derfor kan det jo nesten bare bli bedre, eller på stedet hvil. Den andre er: Det er kun de feige som velger å ta selvmord, og det rammer kun de som virkelig bryr seg om deg. Da jeg var 16 og gikk ut 10. klasse hadde jeg kun en jeg så på som venn, han var en idiot, men han var den eneste som var med meg. Tre år senere får jeg klager av de vennene jeg har truffet senere. Jeg har absolutt ingen kontakt med "barndomsvennene" jeg hadde, og klarer meg mye bedre uten dem. Lenke til kommentar
WarpX Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 (endret) Desverre er ikke selvmord en løsning. ??? Så klart det er. Å hevde noe annet er logikkbrist. Men man holder jo igjen, for det ligger jo i menneskets natur. Og tiden vil gå, situasjoner vil endre seg. Selv om livet egentlig ikke har noe verdi i seg selv (illusjon), så vil man nok få mest ut av å ikke velge den letteste løsningen, som selvmord er. Virkeligheten er en treningsmodul, og man er her for å skaffe seg mest mulig kunnskap i både vonde og gode perioder. Endret 3. mars 2009 av WarpX Lenke til kommentar
H3N Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 (endret) Har allerede mistet all ungdomstiden fra da jeg var 15 år pga. mobbing -> psykiske problemer, og dermed tilbaketrekning. Høres kanskje rart ut det jeg sier nå, men jeg vil tro at å ha vært gjennom dette, eller andre problemer kan i mange tilfeller gjøre folk bli "bedre" personer enn mange andre som nesten bare har "glidd" problemløst gjennom livet (om noen har det)...? "what doesn't kill you makes you stronger" ? Endret 3. mars 2009 av H3N Lenke til kommentar
Underpants Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 Jau, med og me faller berre for å lære oss å reise oss om att. Du får liksom ein bonus i livserfaringa. Lenke til kommentar
SpecialForce Skrevet 3. mars 2009 Rapporter Del Skrevet 3. mars 2009 ja, men faren min bryr seg ikke, eller det eneste han gjør er å jobbe(han jobber 120 % en 100 % stilling + en 20% stilling, itillegg så studerer han til master i økonomi) så han sender meg til legen... moren min bryr seg, men det er ikke ofte hun har tid... lillebroren min har ADHD så de bruker det lille de har av energi etter jobb til å passe på han. pågrunn av mye stress er faren min sur en god del... Da sier det seg selv at han jobber for mye når muligheten til å ta vare på familien er så redusert. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg