Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest guest XI]

Jeg blir GAL av å ikke ha noe å si! Jeg aner ikke hva jeg kan si! Jeg kan ikke fortelle hvordan jeg føler meg, for det vet jeg ikke, og jeg kan ikke snakke generelt om været eller andre ting, for det orker jeg ikke, fordi det er "noe" med meg.... som jeg ikke vet hva er. :wall:

 

Det "noe"... er det da alle andre som mener det er der..eller er det du som føler det er "noe" med deg..

You lost me.

Jeg snakker om at det er noe (apati, tretthet, idioti, eller whatever) som gjør at jeg ikke greier å si eller gjøre eller forklare hvorfor jeg ikke greier å si eller gjøre eller forklare noe.

[Gjest Guest XI]

Jeg vil ut og gå i regnet. Ikke ta med mobil eller nøkler, og bare gå for alltid. Bli borte og glemt.

[Jann - Ove]

...

Endret 8. mars 2009 av Jann - Ove

[Gjest Chilli shots]

Sov godt mamma... du dro fra oss på en tidlig søndags morgen.. 1. mars 2009 , helt uten forvarsel , helt uten at vi viste noe ... Jeg snakket med deg sist klokken 1. i går natt , og da var du helt frisk. vi kommer til å savne deg. Bare 46 år gammel vart du. Vi vet du hadde dine plager , legene mente du hadde mange gode år forran deg siden du nettopp hadde startet på nye medisiner , men på denne søndags morgenen hadde kroppen din fått nok.. Mamma , du var kjernen i denne familen , limet som holdt den sammen , og hva skal nå sje når du er borte ? Du forlot en ektemann som du til tider var veldig oppgitt på men som du viste at innerst inne elsket deg veldig høyt , du forlot og 2 sønner .. meg på 16 år og broren min på 19... Men du skal vite at ditt ønske om at jeg å broren min skulle slutte å være uvenner endelig har skjedd.. vi har i dag vært i samme rom hele dagen og tilogmed gjitt hverandre en skulder å gråte på ... Jeg vil bare at du skal vite at vi er alle veldig glad i deg og at vi gleder oss til å se deg i himmelen.

 

sov godt mamma...

[Gjest Slettet+6132]

Jeg kondolerer

[Leonie]

Kondolerer

 

 

Jeg er trist fordi året mitt her (jeg er på utvekslings i USA) begynner å nærme seg slutten. Og det kommer med vissheten om at jeg sansynligvis aldri kommer til å se igjen mange av ungdommene som kom hit sammen med meg, siden vi er spred over hele verden. I det hele tatt vissheten om at jeg ikke vet om jeg kommer tilbake hit. Det er ikke det at jeg ikke vil hjem, men tanken på å kanskje aldri skulle se igjen noen som du har vært skikkelig gode venner med i et helt år er tungt.

[McMuffin]

Kondolerer på det sterkeste Chilli. For en forferdelig følelse

[Cortinarius rubellus]

Jeg blir GAL av å ikke ha noe å si! Jeg aner ikke hva jeg kan si! Jeg kan ikke fortelle hvordan jeg føler meg, for det vet jeg ikke, og jeg kan ikke snakke generelt om været eller andre ting, for det orker jeg ikke, fordi det er "noe" med meg.... som jeg ikke vet hva er. :wall:

 

Det "noe"... er det da alle andre som mener det er der..eller er det du som føler det er "noe" med deg..

You lost me.

Jeg snakker om at det er noe (apati, tretthet, idioti, eller whatever) som gjør at jeg ikke greier å si eller gjøre eller forklare hvorfor jeg ikke greier å si eller gjøre eller forklare noe.

 

Er det en følelse du ikke greier og sette fingern på?

 

Chilli: Kondolerer, det du skrev var veldig fint ihvertfall.

Endret 2. mars 2009 av Fluesopp

[b-real]

Sov godt mamma... du dro fra oss på en tidlig søndags morgen.. 1. mars 2009 , helt uten forvarsel , helt uten at vi viste noe ... Jeg snakket med deg sist klokken 1. i går natt , og da var du helt frisk. vi kommer til å savne deg. Bare 46 år gammel vart du. Vi vet du hadde dine plager , legene mente du hadde mange gode år forran deg siden du nettopp hadde startet på nye medisiner , men på denne søndags morgenen hadde kroppen din fått nok.. Mamma , du var kjernen i denne familen , limet som holdt den sammen , og hva skal nå sje når du er borte ? Du forlot en ektemann som du til tider var veldig oppgitt på men som du viste at innerst inne elsket deg veldig høyt , du forlot og 2 sønner .. meg på 16 år og broren min på 19... Men du skal vite at ditt ønske om at jeg å broren min skulle slutte å være uvenner endelig har skjedd.. vi har i dag vært i samme rom hele dagen og tilogmed gjitt hverandre en skulder å gråte på ... Jeg vil bare at du skal vite at vi er alle veldig glad i deg og at vi gleder oss til å se deg i himmelen.

 

sov godt mamma...

Kondolerer så meget. Er helt ufattelig når slikt skjer og det er så opprivende at en vet ikke hvor en skal gjøre av seg til tider.

Du skriver at hun var limet i familien, vel...da er det viktig at en passer på over tid at en faktisk klarer å holde seg samlet selv om hun er borte. Det er ingen lett oppgave men det gir utrolig gevinst litt fram i tid.

[Gjest Guest XI]

Trist lesing, Chili. Kondolerer.

 

Er det en følelse du ikke greier og sette fingern på?

Det er en følelse eller en tilstand. Det kan minne om apati, men jeg orker ikke å kalle det det.

[Astralnoise]

Chili, jeg føler med deg. Jeg vet akkurat hvordan det er..

Endret 2. mars 2009 av Astralnoise

[Northern_Comfort]

Hadde særemneframføringen i stad. Grua meg i et halvt år, men whohoo! Personlig seier osv.

 

Redselen som kommer i forveien, og som bare bygger seg opp hele tiden er absurd. Jeg vet det ikke er noe å være redd for, men det er ikke mulig å få ro før man faktisk har gjennomført det. Føler meg litt sikkrere til neste framføring nå, og jeg aner kanskje et mønster her. Man får kun trygghet gjennom erfaringer!

Det kan være fryktelig vanskelig å få tak i denne positive erfaringen til tider, men man burde gripe enhver sjanse man føler man kan takle.

 

Litt morsom historie som skjedde på vei hjem fra skolen og.. Stakk innom Kiwi for å kjøpe en cola, og på vei ut blir jeg stoppet av en Røde Kors-arbeider som spør hvor gammel jeg er. Jeg svarer 18, og skjønner med en gang at jeg har dummet meg ut.. Jeg er alt for hensynsfull og klarer ikke å bare gå forbi han, så jeg stopper opp for å høre hva han har å si. Han forteller at hvis jeg gir 225 kr i måneden vil jeg gi 3 barn i Gaza skoleplass i et år. Herfra er det selvfølgelig ingen utvei, og jeg ender opp med å skrive under.. Jeg har altså ingen jobb, så en 200lapp i måneden er dårlig nok litt penger for meg.. men men, jeg gjorde i det minste en god handling, dog med litt feil motiv..

[vitaminbjørnen]

Som undertegnede har uttalt før er det lett å gi opp når man ikke mottar de tilbakemeldinger "man trenger". En dag som starter bra kan fort ende dårlig i så måte. Hva konkret er det du ønsker "å få tilbake"?

 

Et smil og et lite god dag er vel veldig lite forlangt av medmennesker som personen et par hakk over bruker mye tid på. Man skal ikke alltid lete etter feil hos seg selv, men observere de man omgir seg med.

 

Det kan godt være det bare er det som skal til for å gjøre alt bedre. Skal jeg være med på noe må jeg finne ut av det først for så å innvitere meg selv med. Nå de siste årene har det vært veldig typisk at det ikke passer for folk de gangene jeg tar initiativ. Og så litt senere så får jeg hørt om alt det gøye alle vennene mine har gjort som jeg aldri blir innvitert med på.

 

Om dere kansje hadde møtt meg så hadde jeg virket som en ganske glad person, men veldig ofte er det bare skuespill. Jeg er ikke så spesielt fornøyd med tilværelsen, men det er noe jeg alltid har skjult for andre. Det er ingen som vet hvordan jeg egentlig har det. Og da mener jeg ingen. Ikke en gang bestevennene mine vet det. Men så vet jeg forøvrig ikke om jeg kan kalle de bestevenner lenger. Snakker jo aldri med de. Det er kun en jeg kjenner som noen ganger tar initiativet til spørre om jeg blir med på noe. Det er ikke ofte men det hender. Men nå er han i militæret så jeg ser ikke noe særlig til han på et år.

[Hrodebert]

Stresser mye med dette ang. byen, damer, og det å faktisk bli kvitt jomfrudommen. Grunnen er at jeg er livredd for å ta det med ro, da jeg ikke har altfor mange år igjen av ungdomstiden, og vil ende opp som en 25 år gammel jomfru, og dermed er slaget tapt. Ingen måte å skru tiden tilbake, og prøve en gang til. Har allerede mistet all ungdomstiden fra da jeg var 15 år pga. mobbing -> psykiske problemer, og dermed tilbaketrekning.

Skjønner deg veldig godt. Mobbing kan ødelegge en hver. Om du ikke skulle ha mistet jomfrudommen innen du er 25, er slaget lang ifra tapt.

 

Du har god tid

 

Hvorfor stresse med dette? Dette kan ta tid, men når det skjer så skjer det. Da skal det ikke være noe man skal bruke fem minutter på "for man har dårlig tid og er snart 25"? Vil igjen påpeke at jo mer du fokuserer på dette jo vanskeligere blir det (tro meg på dette punktet). Om du sliter med dårlig psyke pga. mobbing og mulig vanskelig oppvekst(?) er det særdeles viktig å snakke med noen om dette. Drar du det med deg videre i livet, vil det slå deg i bakken når du minst aner det. Til tross for at dette kan være et helvete å dra frem for å snakke om, vil de som oftest bli bedre av å gjøre det.

 

Det jeg mente med at jeg alltid blir slått tilbake når jeg prøver, er at jeg mislykkes på de områdene jeg prøver å forbedre meg selv i. Blir dyttet vekk fra jenter på dansegulvet. Får ikke til å konversere med jenter ute. Min sosiale verdi ender opp langt nede, og slikt legger jenter merke til på utestedet, jeg blir dermed avvist resten av kvelden. Og sjalusien av å se gutter rundt meg danse tett opptil jenter, og en god del av dem rote sammen.. Ender opp med at situasjonen blir verre, i stedet for bedre, som psykologen min mente det ville bli om jeg bare prøvde.

Velger du da kanskje feil sted, eller feil type jenter? Har du prøvd noe så banalt som å variere dine utesteder? Om du ikke føler deg hjemme med menneskene hvorfor ikke prøve noe nytt?

 

Jenter som utelukkende fokuserer på status og utsende blir man svært for lei. De har som oftest lite å fare med eller så er de ekstremt overfladiske (i fare for å få våre kvinnelige forumbrukere på nakken). Disse kan såre deg mer enn du aner og du skal kanskje være glad for at du ikke har kommet lenger. Vil de ikke danse med deg av disse grunner, fortjener de det heller ikke! Vet det er vanskelig, men du må heve deg over dette i stedet for å dvele ved det og automatisk tro det er noen "feil" med deg selv, det er nemlig tvilsomt.

 

Når du allerede innehar psykolog er det viktig at vedkommende forstår deg, som uttalt tidligere er det viktig at du er klar på hvordan du har det ovenfor vedkommende. Prøv heller ikke å sammenligne deg med "de andre guttene" når du er ute. Om de er noen skikkelig "playere" vil mulig de passe godt sammen med jentene du referer til. Si til deg selv at, du er bedre enn som så.

 

Kan ikke få sakt dette ofte nok; ens verste fiende ofte en selv.

 

"Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker." -Aristoteles

Endret 2. mars 2009 av roberteh

[Firesky]

Merhhh... Livet går sakte for tiden, alt jeg gjør er å gå på jobb, ta turen hjem, sove og av og til besøke noe venner, slik har det vært snart i 2 år, siden jeg begynte å jobbe.

De siste dagene har jeg tenkt en del på dette som Gjest prater om, damer, byen og skaffe en kjærest. jeg er så enormt lei av å sitte her å sture for meg selv nå, men likevel har jeg ikke baller til å gå ut å gjøre noe med det.

Jeg vet ingenting om dette her, gå ut på byen for å finne seg dame virker veldig unaturlig for meg, jeg ser for meg at jeg heller blir kjent med ei via venner eller lignende, men det skjer aldri.

Hele verden flyr forbi meg, ene etter den andre finner seg til rette med en kjæreste, noen har alleredet fått barn, og her sitter jeg og har fremdeles aldri hatt en kjærest... kjenner en liten skam inni meg når jeg skriver det.

Ensomheten tar snart knekken på meg

[Hrodebert]

Du er 21 år Firesky, hvorfor stresse? Om du leste innleggene til "Gjest", leste du da også innleggene til undertegnede?

 

[Snublefot]

Hvordan lærer man å leve i nuet? Om jeg ikke sitter å tenker på alle feil jeg har gjort tidligere, så sitter jeg å tenker på alle feil jeg kan gjøre i framtiden.

[Alastor]

Du må finne årsaken til hvorfor du går rundt og bebreider deg selv...Jeg kan være fryktelig lik deg i svake stunder, selv om jeg ikke har opplevd å starte å være redd for fremtidige feil.

 

Men feil jeg har gjort, de kan surre lenge i hodet..selv om de skjedde for 15 år siden. Smått og stort.

 

Det eneste jeg kan si er at du må finne ut hvorfor du bebreider deg, hva det er som trigger det.. for det er ting som "ligger i nuet"..tror jeg.

[Hrodebert]

Hvordan lærer man å leve i nuet?

Ved å ta en dag av gangen og ikke konstant dvele ved hva som har skjedd?

 

 

Kanskje heller glede seg over hva som kan (og vil) skje?

[Snublefot]

Jeg fyller snart 20. Om jeg ikke kan leve i nuet nå hvordan skal jeg klare det seinere? Er på en måte disse årene hvor man skal ha det kjekt og være fri fra barn, lån osv. Vet jeg kommer til å sitte ti år nedi gaten og hate meg selv for å ha brukt så mye tid og energi på å være ulykkelig.