Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Gjest]

Skulle ønske jeg ikke hadde familie, så kunne jeg bare skutt meg selv her og nå.

 

Jeg prøver og prøver så hardt å delta i "livet" som da er byen, damer, dansing, sosialisering osv. Om jeg velger å ikke delta, sitter jeg igjen med anger, og kommer helller ingen vei. Hvis jeg deltar, så slår det meg tilbake, og jeg er tilbake der jeg startet. Er blitt 20 år nå. Jomfru, aldri hatt dame. Ser bra ut utseendemessig, men hva hjelper vel det? Uansett hvilken vei jeg velger, så fører det til bare dritt.

 

Ingenting er verdt det. Eneste grunnen til at jeg tvinger meg selv til å ekstistere er pga. familie og venner. Det gjør meg bare enda mer redd, desperat, å ikke ha noe alternativ. Sitter her med pillene, men jeg kan ikke. Hva skal jeg gjøre? Sove er en fin ting. Da kan jeg rømme fra alt en liten stund. Når jeg våkner.....? Vet ikke.

[Jambimaster]

Faen! Jeg trodde ikke hun ville komme på festen, så jeg tok noen øl for å glemme det. Men det var lite lurt siden hun kom likevel og jeg var dritings. Nå føler jeg at jeg har ødelagt alt, for i følge kamerater gikk jeg bare og whina om hvordan jeg skulle snakke med henne osv.

For jeg aner seriøst ikke hva jeg skal si til henne nå. Har så lyst til å be henne ut, men vet ikke hvordan jeg skal spørre. Er også drit redd for å fucke det til med å være for mye/for lite frampå eller at hun rett og slett blir lei meg. Takler ikke å miste henne. Hun er så utrolig bra.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Det der har vi alle gjort en gang.

[pOOf]

Skulle ønske jeg ikke hadde familie, så kunne jeg bare skutt meg selv her og nå.

 

Jeg prøver og prøver så hardt å delta i "livet" som da er byen, damer, dansing, sosialisering osv. Om jeg velger å ikke delta, sitter jeg igjen med anger, og kommer helller ingen vei. Hvis jeg deltar, så slår det meg tilbake, og jeg er tilbake der jeg startet. Er blitt 20 år nå. Jomfru, aldri hatt dame. Ser bra ut utseendemessig, men hva hjelper vel det? Uansett hvilken vei jeg velger, så fører det til bare dritt.

 

Ingenting er verdt det. Eneste grunnen til at jeg tvinger meg selv til å ekstistere er pga. familie og venner. Det gjør meg bare enda mer redd, desperat, å ikke ha noe alternativ. Sitter her med pillene, men jeg kan ikke. Hva skal jeg gjøre? Sove er en fin ting. Da kan jeg rømme fra alt en liten stund. Når jeg våkner.....? Vet ikke.

 

Prøv og ikke tenk så hardt på at du må finne deg en dame, at du må ha sex, eller hvordan vennene dine ser på deg. Tenk på hvordan du selv vil ha det. Bli med på det du selv vil, og prøv og sette deg små mål langs veien.

[Gjest eliten]

Jeg føler meg så såret. Hun har bare lekt med meg hele tiden. Ikke klarer jeg å tenke på annet enn at hun har hatt sex med han "kjekke". Jeg tror jeg må kaste opp.

 

Ikke snakke mer med henne. Ikke snakke.

[Hrodebert]

Skulle ønske jeg ikke hadde familie, så kunne jeg bare skutt meg selv her og nå.

Nedstemt!

 

Jeg prøver og prøver så hardt å delta i "livet" som da er byen, damer, dansing, sosialisering osv. Om jeg velger å ikke delta, sitter jeg igjen med anger, og kommer heller ingen vei. Hvis jeg deltar, så slår det meg tilbake, og jeg er tilbake der jeg startet. Er blitt 20 år nå. Jomfru, aldri hatt dame. Ser bra ut utseendemessig, men hva hjelper vel det? Uansett hvilken vei jeg velger, så fører det til bare dritt.

At du "deltar i livet" ned damer, dansing, sosialisering er bra i den forstand at du ikke sitter hjemme, alene og sliter med tankene. Hva konkret slår tilbake? Om du selv mener du ser bra ut, er dette kjempe positivt. Dette viser jo at du faktisk innehar selvtillit. Så er spørsmålet hvordan du bruker denne? Vet om mange som er både 20 og 25 som heller aldri har hatt noen "dame", om man konstant fokuserer på dette vil man heller ikke lykkes på området. Det skjer når man minst aner det (tro meg). Livet blir ikke en dans på roser "om man bare får seg dame". Har man psykiske problemer eller om man sliter med seg selv, forsterkes ofte disse problemer da man i tillegg skal forholde seg til en kjæreste, til tross for at det også har sine fordeler da man har noen å snakke med for å lufte sine plager.

 

Ingenting er verdt det. Eneste grunnen til at jeg tvinger meg selv til å eksistere er pga. familie og venner. Det gjør meg bare enda mer redd, desperat, å ikke ha noe alternativ. Sitter her med pillene, men jeg kan ikke. Hva skal jeg gjøre? Sove er en fin ting. Da kan jeg rømme fra alt en liten stund. Når jeg våkner.....? Vet ikke.

Du er verdt det! Det at du ikke har tatt skrittet viser at du bryr deg og at du tror det forsatt finnes håp. Det gjør det også! Synes du skal ta de sovepillene og sette de bort (om du da ikke trenger de for å sove). Jeg er sikker på at du har venner og familie som hadde blir særdeles lei seg om du hadde tatt en overdose av disse. Snakk med de om problemene dine, del de. Om det er gode venner vil de hjelpe deg.

 

Som uttalt tidligere, er ens verste fiende ofte en selv.

 

Husk du kan alltid ringe Kirkens SOS på 81533300 (det er ikke flaut å ringe).

 

Det viktigste Kirkens SOS kan tilby er et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerte som formidles. Du kan ringe anonymt, krisetelefonen har ingen nummervisning. Alle medarbeidere ved Kirkens SOS har taushetsplikt. Medarbeiderne er også anonyme. De som kontakter Kirkens SOS kan være trygge på at vi er til å stole på. Alle våre telefonvakter er frivillige medarbeidere. Deres oppgave er ikke å forkynne eller gi råd, men å lytte til det du har på hjertet.

Lykke til (og gi gjerne tilbakemelding).

 

Endret 1. mars 2009 av roberteh

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Jeg føler meg så såret. Hun har bare lekt med meg hele tiden. Ikke klarer jeg å tenke på annet enn at hun har hatt sex med han "kjekke". Jeg tror jeg må kaste opp.

 

Ikke snakke mer med henne. Ikke snakke.

Jenter er sånn. Desverre...

 

Noen gutter også.

[Sidious]

Hvor mange av dere har slitt med lav selvtillit, og hatt problemer med å finne deres egen identitet? Jeg har vært igjennom det, og føler at jeg ikke sliter på langt nær så mye som jeg gjorde før, men jeg føler fortsatt at jeg er usikker på meg selv iblant. Dessuten kunne selvtilliten vært bedre i visse situasjoner. Er ofte for snill da jeg ikke vil/våger si folk imot. De av dere som har slitt med dette - ble det bedre med tida?

 

Jeg utsetter meg ofte for ubehagelige situasjoner, men opplever ikke alltid at selvtilliten blir bedre eller usikkerheta forsvinner, selv om mange hevder at den skal bli bedre om man bare utsetter seg for det som kjennes ubehagelig. Kanskje jeg rett og slett ikke er like sosial som alle andre?

[SpecialForce]

Sleng inn en god dose spontanitet så vil jeg påstå at det hjelper.

[Hrodebert]

Hvor mange av dere har slitt med lav selvtillit, og hatt problemer med å finne deres egen identitet?

Tror veldig mange sliter med dette, har dessverre ingen statistikk på området for hånden.

 

Endret 1. mars 2009 av roberteh

[vitaminbjørnen]

Jævla drittliv.

Amen, touche, vel talt osv osv.

 

jeg vet ikke hva det er. Men det mangler noe stort. Fraværelse av lykke og kontakt føler jeg.

Hmm, bussturen hjem idag var ikke akkurat festlig, masse par og så meg. Hørte for det meste på musikk, alene, og stirra ut vinduet.

Skremmende..

 

Slik er det for meg også. Bare at slike par ser jeg hele tiden. Men de ser ikke på meg fordi ingen bryr seg om meg. Det føles mer som de bare ser vekk fra meg for å slippe å se på meg. Flere og flere av vennene mine går også inn i et godt forhold mens jeg blir sittende igjen alene. Uansett hvor jeg ser så ser jeg lykkelige par.

 

Det slik med venner også. jeg kjenner veldig mange og mange som jeg ville sagt er en venn hvis noen spurte meg om forholdet mitt til den personen, men jeg vet ikke om det egentlig stemmer med mange av de. Det er aldri noen som tar kontakt med meg hvis ikke det er noe spesielt. Jeg mistet to av bestevennene mine pga kjærlighet. En kjærlighet jeg fortsatt sliter med etter at jeg ble fullstendig knust for et halvt år siden. Som også har blitt enda verre i det siste ettersom de to har begynt å bli litt klengete. Jeg er jo fortsatt forelsket i denne jenten, som var bestevennen min frem til jeg fortalte hva jeg følte for hun. Hun sier jeg er en av hennes tre beste venner og hun var min absolutt bestevenn men nå snakker vi nesten ikke sammen lenger.

 

Og han andre bestevennen min kunne gjerne ringe bare for å preike drit og vi fant på ting ofte. Så sluttet han å snakke med meg når han fant ut at jeg likte bestevennen min som han også likte.

Føler liksom at ingen bryr seg noe særlig om meg. Aldri noen som vil finne på noe. Det er alltid jeg som må ta initiativet til ting. Noe som jeg alltid gjør i begynnelsen når jeg får nye venner men som jeg gir opp straks jeg merker at de ikke tar like mye initiativet tilbake.

 

Jeg føler meg liksom ganske verdiløs. Har alltid gjort det. Tenker aldri på selvmord, men ser ikke poenget til å fortsette heller.

 

Bob Kelso i tv-serien Scrubs sa en gang at: life is hard, get used to it. Jeg sier heller at: life is shit, get used to it.

[Erik den Raude]

Livet er tydeligvis det du gjør ut av det med de ressurser du har tilgjengelig.

[vitaminbjørnen]

Jeg har alltid prøvd å gjøre det beste ut av alt, men føler aldri jeg får noe igjen for det. Og da mener jeg aldri. Jeg bruker mye tid på vennene mine, men de bruker ikke mye tid på meg. Jeg bruker litt ekstra tid etter jobben for å holde orden på ting. Dagen etter er det første som skjer at jeg gjerne får litt kjeft. Helt uten grunn.

 

Slik er det med alt.

[Hrodebert]

Som undertegnede har uttalt før er det lett å gi opp når man ikke mottar de tilbakemeldinger "man trenger". En dag som starter bra kan fort ende dårlig i så måte. Hva konkret er det du ønsker "å få tilbake"?

 

[Jann - Ove]

...

Endret 8. mars 2009 av Jann - Ove

[Hrodebert]

Det går iallefall over igjen.

 

[SpecialForce]

Som undertegnede har uttalt før er det lett å gi opp når man ikke mottar de tilbakemeldinger "man trenger". En dag som starter bra kan fort ende dårlig i så måte. Hva konkret er det du ønsker "å få tilbake"?

 

Et smil og et lite god dag er vel veldig lite forlangt av medmennesker som personen et par hakk over bruker mye tid på. Man skal ikke alltid lete etter feil hos seg selv, men observere de man omgir seg med.

[Gjest guest XI]

Jeg blir GAL av å ikke ha noe å si! Jeg aner ikke hva jeg kan si! Jeg kan ikke fortelle hvordan jeg føler meg, for det vet jeg ikke, og jeg kan ikke snakke generelt om været eller andre ting, for det orker jeg ikke, fordi det er "noe" med meg.... som jeg ikke vet hva er. :wall:

[Gjest Gjest]

Jeg prøver og prøver så hardt å delta i "livet" som da er byen, damer, dansing, sosialisering osv. Om jeg velger å ikke delta, sitter jeg igjen med anger, og kommer heller ingen vei. Hvis jeg deltar, så slår det meg tilbake, og jeg er tilbake der jeg startet. Er blitt 20 år nå. Jomfru, aldri hatt dame. Ser bra ut utseendemessig, men hva hjelper vel det? Uansett hvilken vei jeg velger, så fører det til bare dritt. (...)

At du "deltar i livet" ned damer, dansing, sosialisering er bra i den forstand at du ikke sitter hjemme, alene og sliter med tankene. Hva konkret slår tilbake? Om du selv mener du ser bra ut, er dette kjempe positivt. Dette viser jo at du faktisk innehar selvtillit. Så er spørsmålet hvordan du bruker denne? Vet om mange som er både 20 og 25 som heller aldri har hatt noen "dame", om man konstant fokuserer på dette vil man heller ikke lykkes på området. Det skjer når man minst aner det (tro meg). Livet blir ikke en dans på roser "om man bare får seg dame". Har man psykiske problemer eller om man sliter med seg selv, forsterkes ofte disse problemer da man i tillegg skal forholde seg til en kjæreste, til tross for at det også har sine fordeler da man har noen å snakke med for å lufte sine plager.

 

(..)

 

Lykke til (og gi gjerne tilbakemelding).

 

 

Takk for respons!

 

Stresser mye med dette ang. byen, damer, og det å faktisk bli kvitt jomfrudommen. Grunnen er at jeg er livredd for å ta det med ro, da jeg ikke har altfor mange år igjen av ungdomstiden, og vil ende opp som en 25 år gammel jomfru, og dermed er slaget tapt. Ingen måte å skru tiden tilbake, og prøve en gang til. Har allerede mistet all ungdomstiden fra da jeg var 15 år pga. mobbing -> psykiske problemer, og dermed tilbaketrekning.

 

Det jeg mente med at jeg alltid blir slått tilbake når jeg prøver, er at jeg mislykkes på de områdene jeg prøver å forbedre meg selv i. Blir dyttet vekk fra jenter på dansegulvet. Får ikke til å konversere med jenter ute. Min sosiale verdi ender opp langt nede, og slikt legger jenter merke til på utestedet, jeg blir dermed avvist resten av kvelden. Og sjalusien av å se gutter rundt meg danse tett opptil jenter, og en god del av dem rote sammen.. Ender opp med at situasjonen blir verre, i stedet for bedre, som psykologen min mente det ville bli om jeg bare prøvde.

 

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre..

[Alastor]

Jeg blir GAL av å ikke ha noe å si! Jeg aner ikke hva jeg kan si! Jeg kan ikke fortelle hvordan jeg føler meg, for det vet jeg ikke, og jeg kan ikke snakke generelt om været eller andre ting, for det orker jeg ikke, fordi det er "noe" med meg.... som jeg ikke vet hva er. :wall:

 

Det "noe"... er det da alle andre som mener det er der..eller er det du som føler det er "noe" med deg..

Endret 1. mars 2009 av Alastor