Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Mørbradbiff]

Nå orsker jeg ikke mer! Punktum!

[L4r5]

Nå orsker jeg ikke mer! Punktum!

hang in there pal... Det blir bedre selv om det kan føles som det tar en evighet først. Er det noe jeg har lært meg etter 24 år så er det at alt går over...

[Bogan]

Nå orsker jeg ikke mer! Punktum!

hang in there pal... Det blir bedre selv om det kan føles som det tar en evighet først. Er det noe jeg har lært meg etter 24 år så er det at alt går over...

Jepp det er sannt!

 

 

For å trekke en paralell som vi lærte i militæret: når du tror du ikke orker mer er du halveis av hva du orker! OG det stemmer ikke bare fysisk men også pshykisk!

[sofarot]

Jeg driter i om jeg får ban nå, men;

 

Jævla sytehuer, svake mennesker! Er patetisk hva noen av dere syter og depper over. Get real, verden er ikke laget av fløyel, kjipe ting skjer, dere burde kunne komme over det uten å trenge å syte over det til andre.

 

*riste på hodet*

 

-- Nå føler jeg meg ihvertfall bedre, å ja, jeg ser ironien i at jeg syter over at dere syter.

Noen synes kanskje det er godt og få hjelp i denne tråden, ved og snakke ut om sine problemer. Denne tråden er faktisk grunnen til att jeg fremdeles lever.....

Fakta....

 

 

La tilfeldig inn ett innlegg her....etter det hadde jeg lest 10 sider av "A guide to suicide", og var egentlig fått det for meg att jeg var mett av dage...

 

Da hadde XXX lagt meg til på MSN som stod i min profil, og etter dette forstod jeg hvor dum jeg var...

 

Takk, XXX, for att jeg lever...

[Dr. Mobius]

Jeg tror denne tråden kan være til hjelp for mange.

Hvor mange har ikke vært skikkelig skikkelig nedfor en eller annen gang? Da er det godt å kunne lufte sine innerste tanker og følelser et sted. Og dette er et slikt sted som gjør det enkelt. Kanskje det er pga at man slipper å vise ansikt her? Kanskje det er fordi mange av brukerne her har vært igjennom mye tungt selv?

Uansett er denne tråden verdt å ta vare på! Her finner du alltid noen å prate med. Og vil noen prate så finner de msn-adressa mi i profilen. Jeg er visst god til å lytte har jeg fått høre.

[Bogan]

Er hvertfall ingen grunn til å spekulere i at det er nytteløst. Er jo en grunn til at noen poster her og det er jo ikke for at det får de vil få det til å føles værre

[_mgr_]

Dette må jeg bare få ut:

 

Jeg innså nettop at jeg nesten ikke husker noe fra min barndom. Det lille jeg husker er stykkevis og oppdelt, og for det meste kjipt. Veldig mye flytting, flytte fra venner gang på gang (miste kontakten), være outsider uten venner på nye plasser, faren min døde av kreft når jeg var rundt 12, bare for å nevne noe sånn helt kort og kjapt.

 

Er nå 17, og merker at jeg har blitt påvirket av tidligere kjipe opplevelser. Klarer ikke helt å se hvordan folk klarer å finne mening med livet, for det klarer hvertfall ikke jeg. Sliter med å se hvordan jeg skal komme meg igang på veien videre her i livet, sliter med å se den store sammenhengen.

 

Har heller ikke noen jeg føler jeg kan snakke med om slike ting.

Føler verden ikke hadde merket om jeg ikke var her, men livet kan vel sies å være som en dårlig såpeserie: Lav kvalitet, men man blir hektet og vil se hvordan det går videre.

[L4r5]

Dette må jeg bare få ut:

 

Jeg innså nettop at jeg nesten ikke husker noe fra min barndom. Det lille jeg husker er stykkevis og oppdelt, og for det meste kjipt. Veldig mye flytting, flytte fra venner gang på gang (miste kontakten), være outsider uten venner på nye plasser, faren min døde av kreft når jeg var rundt 12, bare for å nevne noe sånn helt kort og kjapt.

 

Er nå 17, og merker at jeg har blitt påvirket av tidligere kjipe opplevelser. Klarer ikke helt å se hvordan folk klarer å finne mening med livet, for det klarer hvertfall ikke jeg. Sliter med å se hvordan jeg skal komme meg igang på veien videre her i livet, sliter med å se den store sammenhengen.

 

Har heller ikke noen jeg føler jeg kan snakke med om slike ting.

Føler verden ikke hadde merket om jeg ikke var her, men livet kan vel sies å være som en dårlig såpeserie: Lav kvalitet, men man blir hektet og vil se hvordan det går videre.

Kan ikke gi deg annet råd enn det jeg gav søstra mi når hu kom til meg tidligere i kveld:

Se på de små tinga du kan gjøre noe med. Det nytter ikke å prøve å tenke på målet som ligger på andre siden av horisonten. Hold øyne på det som er så nærme deg at du kan gjøre noe med det så blir veien til mens du går.

 

Blei litt klisje-aktig det her men du skjønner poenget?

 

BTW jeg sliter selv med å huske barndommen min pga. diverse "tunge" ting. Prøv å tenke på at det sikkert er en grunn til at du fortrengte det. Det dukker garantert opp etterhvert...

[vanilla ice]

Sitter og tenker på farmor, som for tiden ligger for døden. Hun har hatt lungekreft (av røyking) siden juletider, og har siden da for det meste ligget i en sykeseng og levd på intravenøst. Tror kanskje jeg skal besøke henne i morgen (blir vel i dag), men vet ikke om jeg takler det. I følge fatter'n skal hun være syltynn, og parykken har hun lagt på hylla. Men så tenker jeg samtidig på at det nok så sikkert er siste gangen jeg får sjangsen til å snakke med henne/se henne i live.

 

Det var ikke lenger enn for ett år siden at hun levde i beste (?) velgående, en livlig dame med masse humør og glede. Og nå ligger hun for døden i en sykeseng, det er ufattelig. Fikk en telefon i går om at hun bare hadde timene igjen, men hun lever da enda, og det er jo bra. Håper hun holder ut enda en stund. Men men, det eneste vi vet sikkert her i livet, er at vi skal dø, og det er det ingenting og gjøre med.

[Firesky]

Sitter og tenker på farmor, som for tiden ligger for døden. Hun har hatt lungekreft (av røyking) siden juletider, og har siden da for det meste ligget i en sykeseng og levd på intravenøst. Tror kanskje jeg skal besøke henne i morgen (blir vel i dag), men vet ikke om jeg takler det. I følge fatter'n skal hun være syltynn, og parykken har hun lagt på hylla. Men så tenker jeg samtidig på at det nok så sikkert er siste gangen jeg får sjangsen til å snakke med henne/se henne i live.

 

Det var ikke lenger enn for ett år siden at hun levde i beste (?) velgående, en livlig dame med masse humør og glede. Og nå ligger hun for døden i en sykeseng, det er ufattelig. Fikk en telefon i går om at hun bare hadde timene igjen, men hun lever da enda, og det er jo bra. Håper hun holder ut enda en stund. Men men, det eneste vi vet sikkert her i livet, er at vi skal dø, og det er det ingenting og gjøre med.

gå å besøk bestemor så snart du har muligheten!

du vil angre om du ikke gjør det...

jeg vet selv hvordan det er å ha en bestemor som ligger for døden,

netopp det samme sjedde meg for ca et halvt år siden

 

*savner bestemor*

[Ernie]

Sitter og tenker på farmor, som for tiden ligger for døden. Hun har hatt lungekreft (av røyking) siden juletider, og har siden da for det meste ligget i en sykeseng og levd på intravenøst. Tror kanskje jeg skal besøke henne i morgen (blir vel i dag), men vet ikke om jeg takler det. I følge fatter'n skal hun være syltynn, og parykken har hun lagt på hylla. Men så tenker jeg samtidig på at det nok så sikkert er siste gangen jeg får sjangsen til å snakke med henne/se henne i live.

 

Det var ikke lenger enn for ett år siden at hun levde i beste (?) velgående, en livlig dame med masse humør og glede. Og nå ligger hun for døden i en sykeseng, det er ufattelig. Fikk en telefon i går om at hun bare hadde timene igjen, men hun lever da enda, og det er jo bra. Håper hun holder ut enda en stund. Men men, det eneste vi vet sikkert her i livet, er at vi skal dø, og det er det ingenting og gjøre med.

Huff... alltid trist når kjente og kjære går fra å være oppegående og aktive mennesker til høyst pleietrengende personer. Gjør det beste ut av tiden hun har igjen, du vil angre på det i ettertid hvis du ikke gjør det, tro meg. Jeg har "god" erfaring der. Ikke bry deg om at hun er syltynn o.l. Dette er faktisk ting du høyst sannsynligivis aldri kommer til å huske eller vekt legge mentalt i ettertid.

Endret 31. mai 2005 av Ernie.

[darkness|]

Sitter og tenker på farmor, som for tiden ligger for døden. Hun har hatt lungekreft (av røyking) siden juletider, og har siden da for det meste ligget i en sykeseng og levd på intravenøst. Tror kanskje jeg skal besøke henne i morgen (blir vel i dag), men vet ikke om jeg takler det. I følge fatter'n skal hun være syltynn, og parykken har hun lagt på hylla. Men så tenker jeg samtidig på at det nok så sikkert er siste gangen jeg får sjangsen til å snakke med henne/se henne i live.

 

Det var ikke lenger enn for ett år siden at hun levde i beste (?) velgående, en livlig dame med masse humør og glede. Og nå ligger hun for døden i en sykeseng, det er ufattelig. Fikk en telefon i går om at hun bare hadde timene igjen, men hun lever da enda, og det er jo bra. Håper hun holder ut enda en stund. Men men, det eneste vi vet sikkert her i livet, er at vi skal dø, og det er det ingenting og gjøre med.

Jeg var hos bestemoren min da hun døde. Der og da føles det kanskje ekkelt, men jeg tror du kommer til å være glad etterpå for at du besøkte henne en siste gang likevel.

[MrLeftfield]

gruer meg til bestemoren min dør egentlig. Føler liksom at det ikke er så mye igjen, og jeg får ikke besøkt henne (long story). Crap ass..... så dere som kan dra for å se bestemødrene siste gang, for all del gjør det. Det er værre å ikke gjøre det

[allyse]

Klarte å sende ut 40.000 eposter når mailprogrammet på jobb klikka. Sendte politisk ukorrekt informasjon ut til politikere, byrådsledere, ansatte osv. Grusom dag. Blir et mareritt å gå på jobb imorgen og få refs for det. Selv om det egentlig ikke var min skyld

[MyBigMouth]

Bare for å toppe hele faenskapen har tanta mi fått beskjed av legene at hu ikke overlever sommerne hvis hu ikke opererer..hu har kreft.

Har vell levd med d i snart 10 år, men hu er alltid glad, ikke no surmuling fordi det er mulighet for at hu skal dø.

Men nå er d muligens punktum.

Hva har jeg igjen da??

[Ernie]

Jaja, i morgen er det vårens siste eksamen. Faget er programmering og jeg har skyhøye forventninger til meg selv. Hater det selvsagt, men slik er det. Programmering er liksom det faget jeg virkerlig klarer å prestere i og det til de grader også. En A er liksom ikke noe uoverkommelig mål. Irriterende nok krangler halsen. Ikke akkurat det jeg trenger på en eksamen hvor tiden går way to fast.

 

Føler meg i tillegg til alene for tiden. Skal ikke være så lett det her

 

Btw: Er nok fortsatt toppen på isfjellet. All the nasty is below, og det under er ikke topic of today.

 

allyse: som sagt, veit hvordan det føles

 

Rxj0n: Leit å høre, vit dog at kreft er svært uberegnelig. Hu kan i teorien leve mye, mye lenger enn det legene sier. Kjenner selv til tilfeller hvor en kvinne gikk med uhelbredelig brystkreft (spredde seg til hjerte og ribbein hvis jeg ikke husker helt feil). Hu fikk beskjed om at hu hadde x tid igjen. Hu levde over 5 år ekstra.

Det handler veldig mye om å gjøre mest mulig ut av livet, være positivt innstilt osv. Når det er sagt, punktum kommer en eller annen gang uannsett hva, og det er bare å innse det. Hva du har igjen etterpå er ikke godt å si. Forhåpenligvis venner og familie som i større eller mindre grad bryr seg om deg, men av en eller annen grunn så føler jeg på meg at du ikke synes du har det. Da er det ikke godt å si hva du har... Ser på en måte et speilbilde av meg akkurat nå, speilbilde fra 1998. Bare å bytte ut en tante med en pappa så har vi det.

Endret 1. juni 2005 av Ernie.

[MyBigMouth]

Jaja, i morgen er det vårens siste eksamen. Faget er programmering og jeg har skyhøye forventninger til meg selv. Hater det selvsagt, men slik er det. Programmering er liksom det faget jeg virkerlig klarer å prestere i og det til de grader også. En A er liksom ikke noe uoverkommelig mål. Irriterende nok krangler halsen. Ikke akkurat det jeg trenger på en eksamen hvor tiden går way to fast.

 

Føler meg i tillegg til alene for tiden. Skal ikke være så lett det her

 

Btw: Er nok fortsatt toppen på isfjellet. All the nasty is below, og det under er ikke topic of today.

 

allyse: som sagt, veit hvordan det føles

 

Rxj0n: Leit å høre, vit dog at kreft er svært uberegnelig. Hu kan i teorien leve mye, mye lenger enn det legene sier. Kjenner selv til tilfeller hvor en kvinne gikk med uhelbredelig brystkreft (spredde seg til hjerte og ribbein hvis jeg ikke husker helt feil). Hu fikk beskjed om at hu hadde x tid igjen. Hu levde over 5 år ekstra.

Det handler veldig mye om å gjøre mest mulig ut av livet, være positivt innstilt osv. Når det er sagt, punktum kommer en eller annen gang uannsett hva, og det er bare å innse det. Hva du har igjen etterpå er ikke godt å si. Forhåpenligvis venner og familie som i større eller mindre grad bryr seg om deg, men av en eller annen grunn så føler jeg på meg at du ikke synes du har det. Da er det ikke godt å si hva du har... Ser på en måte et speilbilde av meg akkurat nå, speilbilde fra 1998. Bare å bytte ut en tante med en pappa så har vi det.

Denne dama her fikk samme beskjeden for 9 år siden....

[Ernie]

Denne dama her fikk samme beskjeden for 9 år siden....

Ahh... I see. Da var det litt verre ja, men det er bare å håpe på det beste og snu det man kan til positive ting

Endret 1. juni 2005 av Ernie.

[Ernie]

Nei, her må det et deppeinnlegg til fra meg. Må få ut litt ekstra hva jeg føler nå.

 

Livet er som indikert lenger opp, ikke så alt for bra. Jeg føler meg alene og tidvis venneløs og ikke minst veldig usosial. Heldigvis er de jeg har veldig gode og settes veldig pris på Anyway, det er bare en av mange grunner. Jeg føler meg overhode ikke tipptopp lenger. Jeg merker at jeg er fysisk syk, og det merkes på kroppen. Den føler tidvis veldig for å gi opp noe som gir resultat i mengden mat jeg spiser. Det varierer utrolig. Enkelte dager kan jeg gå svært lang tid uten å tenke på mat what so ever. Jeg er tidvis ikke fysisk sulten lenger, jeg bare veit jeg må spise av og til. Personlig rekord er over 20t uten mat, ikke et gram med mat. Knapt drikke. Det er skummelt egentlig. Jeg veit godt det ikke skal være slik. Jeg skal normalt bli sulten lenge før 20t.

 

Dette er selvsagt ikke alt. "There is this girl", hu har jeg vært ganske keen på lenge nå, men introduserer jeg meg selv på noen som helst måte? Nei, ikke i det heltatt Sucks, men slik er det. Jeg er rett og slett redd for å dele for mye av meg selv og får negativ tilbakemelding om det. En hver jente med godt vett bør si at det ikke gjør noe, at jeg liker deg alikevel. Så enkelt er det vist ikke oppi hodet mitt. Jeg vil gjerne se hva jeg klarer å få til med henne, men skulle skrekkscenarioet ta plass vil jeg bli dypt såret, og som tidligere nevnt i tråden. Selvmord er noe jeg virkelig har begynt å tenke på

Flaks eller uflaks så begynner jeg å bli mindre keen på henne. Jeg veit innerst inne at dette nok ikke stemmer, de følelsene kommer frem når de føler for det. Litt hormoner av typen oxytocin og de følelsene er tilbake for fult. Godt å ikke tenke for mye på henne. Er ikke mye skole for tiden og da ser jeg heller ikke mye til henne. Dog kommer tingene tilbake av og til. Jeg vil fortsatt få til noe. Få sette seg ned med henne, virkelig bla ut om hvordan tingene har seg, hvorfor tingene ble som de ble osv. Å da få aksept tilbake hadde virkelig vært en oppgang psykologisk av de store, men så var det bare det hvis jeg ikke får det da... Faen og This sucks August kommer til å bli en hard måned, jeg føler det på meg. Bare tanken på å se henne igjen, bli fysisk tiltrukket igjen, "boost of oxytocin", nei det kommer virkelig til å bli tøft. Tror aldri jeg har vært så usikker og redd for noe som denne situasjonen. Jeg klarer liksom ikke å få det til

 

Jaja, nå legger jeg meg.

[Demonfudge]

Tror det er ganske vanlig å føle det sånn som du gjør Ernie. Jeg spiste ikke på 3-4 dager pga en jente en gang. Jeg klarte ikke å spise i det hele tatt, var rett og slett ikke sulten. Sånn ca 80% av livet suger, og bare 20% er skikkelig bra. Faktisk så bra at de 20% gjør det verdt å leve.

 

Det var også "hun spesielle" for meg en gang. Jeg dreit meg ut så mange ganger når jeg skulle snakke med henne at jeg til slutt ga opp. Bare gå bort til henne, si hva du mener. Liker hun det ikke, SO WHAT? Du finner garantert en ny jente. Du SKAL faktisk bli såret og du SKAL faktisk prøve deg fram. Det er en del av livet det.