Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

I dagens samfunn er det jo ikke akseptert å være deprimert eller og vise negative følelser, i så fall blir man jo stemplet som EMO og alt det innebærer. En venn av meg opplevde nettopp dette, han hadde "gode" grunner for og være depressiv, men siden dette endret kroppssråket og selvbildet hannes negativt (at folk så på han at han var trist), begynte det og gå rykter om at han var EMO og skadet seg selv. Noe som ikke var sant, han var normal på alle måter (stil, klær, hår, osv), men bare det og være trist var nok til og stemple han på en negativ måte.. WTF er galt med folk?????

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
I dagens samfunn er det jo ikke akseptert å være deprimert eller og vise negative følelser, i så fall blir man jo stemplet som EMO og alt det innebærer. En venn av meg opplevde nettopp dette, han hadde "gode" grunner for og være depressiv, men siden dette endret kroppssråket og selvbildet hannes negativt (at folk så på han at han var trist), begynte det og gå rykter om at han var EMO og skadet seg selv. Noe som ikke var sant, han var normal på alle måter (stil, klær, hår, osv), men bare det og være trist var nok til og stemple han på en negativ måte.. WTF er galt med folk?????

Det er nok en av grunnene til at en del i denne tråden velger å skrive som gjest.

Lenke til kommentar

Nettopp, det blir bare latterlig. Mennesket har alltid sett etter andre mennesker som skiller seg ut på en eller annen måte, slik at de kan dømmes, slik at de som dømmer kan føle seg "superior" (bedre).

 

Skal ikke gå mer innpå dette, da det kan få en del negative responser.

Lenke til kommentar
I dagens samfunn er det jo ikke akseptert å være deprimert eller og vise negative følelser, i så fall blir man jo stemplet som EMO og alt det innebærer. En venn av meg opplevde nettopp dette, han hadde "gode" grunner for og være depressiv, men siden dette endret kroppssråket og selvbildet hannes negativt (at folk så på han at han var trist), begynte det og gå rykter om at han var EMO og skadet seg selv. Noe som ikke var sant, han var normal på alle måter (stil, klær, hår, osv), men bare det og være trist var nok til og stemple han på en negativ måte.. WTF er galt med folk?????

Det er nok en av grunnene til at en del i denne tråden velger å skrive som gjest.

 

Liker stilen selv! Men men, er de ikke "emo" selv forstår de ikke (right?)...

Lenke til kommentar
I dagens samfunn er det jo ikke akseptert å være deprimert eller og vise negative følelser, i så fall blir man jo stemplet som EMO og alt det innebærer. En venn av meg opplevde nettopp dette, han hadde "gode" grunner for og være depressiv, men siden dette endret kroppssråket og selvbildet hannes negativt (at folk så på han at han var trist), begynte det og gå rykter om at han var EMO og skadet seg selv. Noe som ikke var sant, han var normal på alle måter (stil, klær, hår, osv), men bare det og være trist var nok til og stemple han på en negativ måte.. WTF er galt med folk?????

 

Grunnen er ganske enkel, de får fokuset bort fra seg selv, på samme tid som de hever seg selv opp ved å trykke andre ned. De må tråkke andre ned for å hindre at de selv blir sett ned på.

Var no sånt det sto skrevet i en eller annen tidsskrift, og jeg har god tro på at dette stemmer bra i mange sammenhenger. Trenger jo ikke gå lengre enn til endel tråder på dette forumet for å se dette.

 

et godt eksempel er "hvilken stil liker du IKKE", man fokuserer på å trykke andre ned, i stedet for å si hva man liker, dette hindrer gjerne at du selv blir et "mål", da det gjerne er mer akseptert å misslike noe, enn å like noe. Om man hadde sagt at man liker å gå i "sosse" klær, hadde man blitt stemplet i tråden, og masse folk hadde automatisk kommet å sagt hvor stygg stilen er osv. Det er i dagens samfunn ikke tillatt å være anderledes, man skal gå i samme klær, like samme musikk og ha samme interesser.

 

Men dette er en diskusjon for samfunn delen av forumet.

 

Så til hva tråden faktisk egentlig handler om.

 

Har det faktisk helt ok om dagen, rart å skrive det, blir mer virkelig, må "innrømme" det for seg selv. Men prøver å unngå å se negativt på alt som er, så får være ærlig med meg selv (og andre) og si det som det er. Det er så klart nok av ting som jeg ønsker å forandre, ting som ikke fungerer, men alt i alt, tiden går, jeg jobber, ting fungerer. Mye mangler fortsatt før jeg vil kalle dette et liv.

 

Jeg er i live, men jeg lever ikke. For meg en stor forskjell, og et ønske om en dag føle at jeg lever, og ikke bare er i live.

Lenke til kommentar

Ok, jeg må bare nevne det og håper jeg ikke blir for innpåsliten med de greiene her. The Power of Now handler om det å leve akkurat nå. Den hjelper deg veldig godt på veien dit og det selv om det er tungt stoff så er det ting man godt kan kjenne seg igjen i.

Du sier at alt er ok, og det er det helt sikkert, men jeg leste noe om akkurat dette i går! Jeg kan sitere litt fra boka:

You have an idea in your mind that "everything is okay," but deep down you don't really believe it, and so the old mentalemotional patterns of resistance are still in place. That's what makes you feel bad.
Lenke til kommentar
Gjest Fallosfittefaen

Hvorfor i helvete skal det være så vanskelig å være glad? Ta bursdagen min f.eks. Kongedag. Masse gratulasjoner. Omtrent det tidobbelte av det jeg opplevde i fjor, burde jeg ikke tolke det som at jeg har gjort en viss framgang på den sosiale fronten? Joda. Selv bestevennen min kom på besøk! Men klarer jeg å glede meg over det? Egentlig ikke. Det første som skjer når han kommer inn i huset, er at mamma flytter fra loftet og ned til pappa. Forpulte fasadekvinnemenneske. Pappa ble overlykkelig, tolket det dithen at ting kansje kunne reddes, men hva skjer når vennen min drar? Jo, de forpult irriterende lydene av føttene hennes som tramper på rommet over mitt manifisterer seg igjen, og pappa hennsynker nok en gang til sin vanlige, apatiske depresjon. Det irriterer meg. Eldste broren min gjør alt han kan for å trekke pappa lenger ned i sølen, fyren har faen ikke respekt for han lenger, faen ikke respekt for sin egen far. Uansett hva det gjelder, så tar han mamma sitt parti. Kjære bror: Du ble nettop 34, skal du ikke bli voksen snart? Jeg ser at du og er lei deg, jeg ser depresjonen i øynene dine, men hva faen forneter du? DU BOR HJEMME. KOM DEG UT FOR FAEN. JEG VET DU KAN. Jeg og broderen prøvde å dra deg med på nyttårsaften, men ble du med? Neida. Dette var mennesker du kjente. Mennesker du kunne drikke, le og prate drit med. Men ble du med? Neida. Du skulle sitte hjemme. Med mamma pg pappa. Pappa på ene siden av bordet, mamma på den andre og du i midten. Var det koselig, kjære bror? Var det?

 

Herregud. Jeg blir så fuckings lei av tilstandene her. Foreslå at de kunne for i helvete komme seg til familierådgiving eller noe, pappa var helt der, han er jo åpent for alt, men mamma bare: "Hvorfor skal vi det? Vi har da ingen problemer?". "Ja, hvorfor sover du på loftet da?", kan man gjerne kontre med, men da svarer hun slik: "Neei. Faren din snorker, desuten er jo madrassen så hard, og..." Pappa tilbyr seg selvsagt å kjøpe en ny fuckings madrass, men neida, ikke faen, det tar jo så lang tid, og krever så mye arbeid.

 

Hva gjør skrulla når hun er alene med meg? Da klager hun. Alt er så vanskelig. Alle er imot henne. Hun prøver så godt hun kan. My ass. Hun låser seg inne på rommet med en bok, en ov, en kopp med kaffe, et glass med hjemmebryget cider og noe strikketøy. Det er hva hun gjør.

 

Bare for å få prikken over i-en på det hele, så presterte jeg å glemme igjen iPoden min idag. På dass. På skolen. HERLIG. Den var jo bare tre uker gammel. Så mye for materialistisk lykke.

Lenke til kommentar
Faen heller... Blir alltid svært optimistisk når jeg skal sove. Ligger og tenker på ting, alt ser ganske lyst ut, og jeg blir svært "pratsom". Har lyst til å ringe søstera mi og snakke med henne om ting og tang jeg burde ha snakket om med noen for lenge siden, men det er jo så sent at det går jo ikke. Og imorgen når jeg har sjangsen, så forsvinner lysten helt, og ting begynner å se mørkt ut igjen, bortsett fra de kanskje 10 minuttene hvor jeg blir tatt av en bølge av lyse tanker, så er det rett ned igjen.

 

Skremmende likt meg.. du er sikkert et nattmenneske.

Lenke til kommentar
et godt eksempel er "hvilken stil liker du IKKE", man fokuserer på å trykke andre ned, i stedet for å si hva man liker, dette hindrer gjerne at du selv blir et "mål", da det gjerne er mer akseptert å misslike noe, enn å like noe. Om man hadde sagt at man liker å gå i "sosse" klær, hadde man blitt stemplet i tråden, og masse folk hadde automatisk kommet å sagt hvor stygg stilen er osv. Det er i dagens samfunn ikke tillatt å være anderledes, man skal gå i samme klær, like samme musikk og ha samme interesser.

 

Overrasker det deg at folk skriver hva de ikke liker istedenfor hva de liker i en tråd som med navnet "hvilken stil liker du IKKE"?

 

Det er mange tråder, samt et par hovedtråder, hvor folk skriver hva de liker, kjøper, går med, og lignende. Jeg er enig i poenget ditt, men dette var et veldig dårlig eksempel.

 

Så over til et råd til deg:

 

Apropos the Power of Now, der står det også skrevet at "håper jeg en dag..."-tanker er en veldig farlig tankegang. Plutselig sitter du der og har brukt opp hele livet på å vente. Problemene må bli tatt tak i, og aktivt arbeidet med for at du skal få det bedre.

 

Jeg er ikke på den riktige siden selv, men jeg har forstått at jeg må gjøre noe.

Endret av Quicko
Lenke til kommentar

Jeg sliter md dårlig selvbilde, som gjør at jeg tror alle ser ned på meg og ikke liker meg, noe som gjør meg deprimert. Prøver å ha en god holdning og ikke la det dårlige selvbildet ta overhånd. Forteller hele tiden meg selv at jeg ser helt normal ut, og at ingen legger spesielt merke til meg.

 

Dessuten hat er jeg å skille meg ut. Jeg går i helt vanlige klær, snakker ikke høyt i forsamlinger, eller ha en egen stil. Det er fordi, som jeg har sagt, så tror jeg at alle syns jeg er rar, og hvis jeg skiller meg ut, vil andre mennesker se på meg som en tulling.

 

Jeg vet at alt dette ikke er sant, men likevel kan jeg IKKE få meg til å tro på det! Alt dette fører til at jeg snakker alt for lavt, og tror at jeg plager andre ved å være i nærheten av dem og snakke med dem. Og dette vet jeg (ganske sikkert) OGSÅ er feil.

Ville bare si det eller skrive det til noen, siden jeg egentlig har holdt det for meg selv for alltid.

Lenke til kommentar

 

Skjønte ikke helt spørsmålet ditt NC, men det er ikke alle leger som henviser til psykolog automatisk engang. Noen ganger må man presse på litt selv.

 

Hva annet kan han egentlig gjøre enn å henvise til psykolog etter å ha hørt deg snakke om problemene dine, og stilt noen spørsmål rundt dem?

 

Foreslår at du åpner deg og legger alle kortene på bordet. Legen har sannsynligvis hørt mange snakke om det før, det er mange som har depresjoner/angst. Regner med at han takler det rimelig greit, selv om man ikke føler det er så lett å snakke med dem.

Endret av Quicko
Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...