Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

Goophy

Av Goophy
i Helse

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
Cortinarius rubellus

Cortinarius rubellus

Skrevet
Skrevet (endret)

Ah, enkelte dager er så tunge og føler meg så alene, ingen rundt meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.

 

Hmm, er ikke lett den delen der når man har sosial angst.

Sliter med det selv og sitter for det meste inne.

Når du begynner hos psykolog så kommer du til og begynne og gå mer og mer ut, er ihvertfall meningen at du skal komme ditt etterhvert som du får mer kontroll på angsten osv.

Har du noen og prate med, selv om det bare er på msn?

 

 

jzono 1: Det er jo kjempebra:D

Endret av Fluesopp
Lenke til kommentar
Gjest Guest_katt_*

Gjest Guest_katt_*

Skrevet
Skrevet

Virker som livet til sjefen våres er helt ute av kontroll. har vært her tidligere og uttrykkt bekymring for han. alt er helt mongo. På kontoret ligger det strødd klær og søppel og tomme brus-/vin-/rusbrusflasker overalt, og både på kontoret og i gangene ligger det også strødd tomme pillebrett av blant anna valium, alopam, sobril, oxycontin og masse anna dritt. Tror der er masse dameproblemer og shit inne i bildet. Han er jo konstant stein og slår i stykker PC'er og andre tomg- Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre forno.

Lenke til kommentar
Nostalgisk

Nostalgisk

Skrevet
Skrevet
Jeg klarte å gråte tilslutt..

Det er så godt, for jeg liksom, ja..Slipper ut følelsene mine på en måte, det er bedre å gråte enn å skade seg selv når man er deprimert sier jeg..

hender at det blir en tåre iblant for alle. ingen er beinharde jævler. kan være godt å lette på trykket en gang iblant i vrange tider.

Lenke til kommentar
Luddezor

Luddezor

Skrevet
Skrevet

Å gråte er så mye, mye bedre enn og sitte inne med ting. Synes nå jeg.

Ikke det at jeg gråter støtt og stadig, men det blir jo noe inne i mellom.

Da kjenner du iallefall at du lever, istedenfor f.eks. å bli liggende i en seng og vri seg rundt i sine egne tanker og lure på hva fanken en skal gjøre.

Men det er meg.

Lenke til kommentar
SpecialForce

SpecialForce

Skrevet
Skrevet
Jeg klarte å gråte tilslutt..

Det er så godt, for jeg liksom, ja..Slipper ut følelsene mine på en måte, det er bedre å gråte enn å skade seg selv når man er deprimert sier jeg..

Hei, jeg har nøyaktig samme problem som deg! Du kan stole på at jeg føler akkurat det samme.

Jeg føler meg litt merkelig i f.eks begravelser der det er veldig normalt å slippe en tåre.

Vit at du ikke er den eneste.

 

Å gråte er så mye, mye bedre enn og sitte inne med ting. Synes nå jeg.

Ikke det at jeg gråter støtt og stadig, men det blir jo noe inne i mellom.

Da kjenner du iallefall at du lever, istedenfor f.eks. å bli liggende i en seng og vri seg rundt i sine egne tanker og lure på hva fanken en skal gjøre.

Men det er meg.

Helt riktig, det er deg. Problemet for oss som sliter med det er ikke at vi ikke føler noe sorg, vi klarer rett og slett ikke å uttrykke oss på den måten. Det er ingen god måte å forklare dette på. Hadde du visst hvordan det var så villle du vært i akkurat samme båt som de med dette "problemet".

Lenke til kommentar
Luddezor

Luddezor

Skrevet
Skrevet
Helt riktig, det er deg. Problemet for oss som sliter med det er ikke at vi ikke føler noe sorg, vi klarer rett og slett ikke å uttrykke oss på den måten. Det er ingen god måte å forklare dette på. Hadde du visst hvordan det var så villle du vært i akkurat samme båt som de med dette "problemet".

Hm, ja ...

Nei, du har vel kanskje rett i det. Jeg skal ikke uttale meg noe særlig om akkurat det, siden jeg som sagt ikke har det problemet. Men jeg ser du viser til begravelser osv. Nei, jeg feller ikke en tåre i slike situasjoner jeg heller.

I hele mitt liv er det eneste jeg har grått over fysiske skader som liten og kjærligheten (Og da ikke sorg over brudd), men lengsel og savn. Skapt av avstand.

Lenke til kommentar
Evil-Duck

Evil-Duck

Skrevet
Skrevet

Fikk innkalelses brev fra sykehuset i dag , skal oppererest for noe jeg aller helst ikke vil nevne... denne opprasjonen hadde jeg et lite håp om å få tatt i sommerferien , men nå skal jeg vist leggest inn på sykehuset mandag 9. februar... Denne opprasjonen fører til at jeg kan bli hjemmeliggende i 6-10 uker. Jeg holder på med bil lappen og var 100% gira på å få den i boks til mars når jeg har bursdag noe som neppe skjer . Dette er og i russetiden , og en god del planer jeg hadde for ting kommer til å gå til helvette , og det at jeg rissikerer å være opp til 10 uker borte fra skole er heller ikke noe jeg kan se positivt på. Greit nok , jeg kan komme meg unna med svært lite fravær , men hvordan tverfaglig eksamen skal gå med 10 uker borte fra skolen vet jeg rett og slett ikke ....

 

Og det at dette er en ganske lang opprasjon , og jeg må ta ryggmargsbedøvelse side jeg må ligge på mage under heler oprasjonen , og kan derav ikke ta narkose.

Lenke til kommentar
Northern_Comfort

Northern_Comfort

Skrevet
Skrevet

I går og i dag har jeg opplevd noe ganske interesant, om ikke skremmende.. Det blir mye tekst, men det er deilig å kunne skrive om det.

 

Det var russeball i går. En ganske stor greie for de fleste på skolen, og det er vel en av de store begivenhetene som definerer hvem som er "med" eller ikke. Ingen fra den nære vennegjengen min dro, men jeg bestemte meg for å dra allikevel, mest på pur faen mot meg selv. Jeg visste det kunne bli_veldig ubehagelig, og det er vel noen av de mest drastiske sosiale situasjonene som kan oppstå der. Men jeg ville ikke være utenfor. Jeg vil så gjerne være sosial..

 

I ukene i forveien var det mye press på hvem som hadde ordnet date eller ikke. Det førte til litt stress og ubehag hver gang jeg måtte si jeg ikke hadde noen å dra med. Men 4-5 fem dager før ballet ble jeg faktisk spurt av en jente i engelskklassen. Vi gikk i samme klasse på ungdomskolen, og jeg må si ho er en utrolig lugn jente.. To,tre hakk over min sosiale skala, men allikevel snakker hun altså til meg. Jeg ble ganske glad over det å ha en date, men det viste seg at bordplasseringen allerede var gjort og vi kunne ikke sitte sammen allikevel. (Jeg hadde mange gode anledninger til å be henne med tidligere, hvor hun nesten foreslo det selv, men jeg turte aldri.) Det skal sies at det ikke er noen kjærlighetssorg inne i bildet, men jenter er alltid en fin måte å oppnå litt ekstra dopaminer på.

Skoledagen (fredag) var en ganske normal dag. Jeg dro på skolen, gjorde det jeg skulle, og dro hjem. Men når jeg først har kommet meg hjem og fått lagt med ned begynner en liten depresjon å bygge seg opp innvendig. Jeg tenker på ballet, og hva som kan skje, hva som blir forventet av meg der, og generelt alt av annet piss.

For hver time blir alt bare jævligere og jævligere, og til slutt sitter jeg og skjelver og svetter. Jeg sitter med tårer i øya og vil bare gi opp. Dette var litt absurd for meg, da jeg ikke har gråtet på så lenge jeg kan huske.

Jeg fikk bekreftet alle mine tanker om hvorvidt en psykolog vil bli nødvendig eller ikke.

Etter mange timer i senga klarer jeg å komme meg opp, og jeg må dusje og kaste på meg dressen på drøye halvtimen. Mens jeg står på badet, fult pyntet i dress og slips er jeg bare helt utrolig deprimert. Jeg hater meg selv og jeg føler at det hele bare er meningsløst. Dette er tanker jeg har hatt siden ungdomskolen, men sjeldent i så intens grad. Moren min var helt fortvilet og prøvde hele tiden å muntre meg opp (hun har først nå nylig blitt klar over depresjonen min), men jeg visste at uansett hva hun sa, så var det ingenting som kunne gjøre meg glad. ikke der og da.

 

Jeg hadde avtalt å komme til en fyr jeg kjenner så vi kunne lempe nedpå med litt alkohol før ballet, og bilturen dit var veldig spesiell. Moren min kjørte mens jeg satt og var i et lite personlig helvete. Jeg skalv, gråt og spurte om hun hadde råd til å betale psykolog for meg. dette kunne vi ordne gjennom fastlegen sa hun, mens hun stadig prøvde å fortelle om positive sider ved meg. Nytteløst uansett..

Jeg skulle møte han på en kiwi, og jeg satt i bilen og ventet på at han skulle komme. tårene fortsatte å renne, og det var definitivt en av de jæveligste stundene i mitt liv. Plutselig parkerer det en bil rett ved vinduet, og jeg ser det er den bilen jeg skal inn i. her skjer det en underlig forandring. på under ti sekunder går jeg fra å være dypt depprimert, til å gå inn i en fremmed bil for å smile og si hei til min kamerat og hans mor.

Til tross for at stemmen fortsatt var litt shaky, så tror jeg ikke de merket noe spesiellt med meg.

Gjennom årene har jeg blitt en jævel på å sette opp sosiale skjold. Jeg kan smile, le og si noe morsomt i sosiale sammenhenger, mot at jeg skrur av hjernen og all tankegang. dette fører selvfølgelig til at jeg er alle andre enn meg selv når det er mulige "farlige" situasjoner rundt meg. Det er dette skjoldet alene som gjør at jeg kan gjennomføre skolen og andre situasjoner. Og dette var også mitt eneste håp når det kom til dette ballet.

 

Etter tre pils og et par shots med finsk brennevin var det tid for å dra.

Jeg vet ikke om det er så relevant å fortelle om hva som skjedde der. Jeg kom meg gjennom ihvertfall. Jeg sa svært lite under middagen, og jenta jeg satt ved siden av (som lett er den peneste jenta på årskullet vårt) må ha vært litt brydd av meg. jeg satt og slo meg ihjel verbalt med tankene, men jeg kom ikke på noe interesant å snakke om. Utover kvelden ble selve "ball-faktoren" roet ned, og det gikk over til fest med dansing og drikking.

Det å danse for meg, er som å sloss mot en dinosaur for mange andre, ganske kjipt. Jeg helte nedpå med litt drinker, men jeg følte meg overaskende klar i toppen hele tiden. Jeg fikk også danset en del mot slutten av kvelden, noen ganger med jenta jeg ville dra dit med, og litt alene.

Jeg gjorde med andre ord hva som var forventet av meg, og for mange vil jeg bare virke som en normal gutt som kanskje er litt sjenert. ingen har noen mulighet til å se hvor stor påkjenning det faktisk var for meg, rett og slett fordi jeg har blitt flink til å skjule det.

 

Til tross for at jeg klarte meg gjennom ballet, så føltes det hele tiden som om jeg måtte "presse noe ned". Hvis jeg stoppet opp litt og faktisk tenkte klart, så ville ting komme tilbake, så jeg lot bare være å tenke for mye.

 

I dag har jeg også hatt ca den samme følelsen. Jeg burde være ganske lykkelig for at jeg klarte meg såpass fint i går (skriver over 00:00 nå, men regner det som i går fordet.), men jeg har ikke fått så mye ut av det. Jeg "holder" depresjonen fortsatt nede. Den har begynt å spre seg nå den siste timen, og jeg gruer meg til å stå opp i morgen.. jeg er sikker på at hele dagen vil suge. En periode med lykke fører alltid til en enda lengere periode med depping.

 

Det er utrolig hvor befriende det er å skrive her. Om noen faktisk har lest hele teksten vil jeg gjerne få si takk.. : )

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste
×
×
  • Opprett ny...