Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Programvare]

Takk for tipset camillaen.

 

 

Livet mitt er håpløst

[Gjest Slettet+6132]

Noe du har lyst til og snakke om?

 

Jeg kjenner den følelsen av håpløshet så alt for godt.

[Programvare]

Det siste halvåret har stefaren min blitt til en jævla dritt. Han er ikke slem eller noe, han bare er der, sier ikke en dritt, sover på sofaen, og alt han gjør bare plager han. Han hater familielivet (meg, mor, lillebror og han). Jeg blir påvirka av han, men på en annen måte. Jeg låser meg nede på rommet mitt i kjellern, gråter meg til sengs og sitter bare her som en dust. Mamma sier nå at vi skal flytte til en jævla sokkeleilighet igjen pga at vi ikke har råd til å bo i huset lenger, fordi stefar og hun har felles økonomi. Vi har et flott hus og jeg har eget rom og alt ting. Mamma har masa og kjefta så lenge at hu bare er drita lei alt. Så nå har jeg sitti siste halvåret med en for helvetes demotiverende drittlærer og få gode venner. Jeg har ikke fått snakka ut med noen i hele første halvår av vgs, og har gjort det elendig på skolen. Jeg lå på 4,9 på ungdomsskolen, nå får jeg 3,5. Jeg har gitt litt faen noen ganger fordi jeg har vært så oppgitt, og blir bare sur på lærere og alt ting. Jeg har gått ned 5-6 kilo elns, og jeg var ganske så tynn fra før av. Ble skremt da jeg så meg selv i speilet i stad. Så er mamma drita sur pga karakterene mine. Alle i familien min er skuffa over meg fordi jeg var så flink på skolen og alltid bra karakterer, og plutselig går alt til helvete. Mor tar fra meg alt av pc og greier hele tiden, fordi hun tror jeg kommer til å skjerpe meg da. Nå har hun satt opp masse regler og dritt. Mamma sier at jeg har ødelagt hele framtida mi. Jeg drømmer om en slags datarealtert jobb og skal søke NTNU om noen år, og slikt. Hun sier at jeg ikke har sjangs og at jeg ikke har noe der og gjøre hvis jeg kommer med sånne karakterer. Det er jo sant, men jeg kan jo virkelig skjerpe meg. Bare at det er så helvetes jævla demotiverende! Jeg får ikke dra på TG, som jeg har gleda meg kjempemasse til i flere måneder. Hun driver å sammenligner meg med stebroren min hele tiden. Han har dame, jobb, masse fritidsaktiviteter, flotte venner og gjør det bra på skolen. Jeg er liksom bare en lat dritt som ikke klarer å få meg jobb eller driver med noe som helst på fritida. Attpåtil blir jeg oppringt av faren min som bor i utlandet om at bestemora mi i utlandet er dø, og vi fikk ikke dratt på begravelsen. Fortsatt dritt alt sammen. Begynt å få tilbakefall til depresjoner igjen. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

 

Jeg glemte å nevne at i det siste har jeg blitt kjempeflink til å gå ut og være med venner i helgene og på hverdagene noen ganger. Jeg har trivdes med dette, men nå kommer mamma og sier at jeg ikke får lov til det lenger, fordi jeg skal sitte inne å gjøre lekser hele tiden i stedet. Før satt jeg inne foran en skjerm hele helga og det likte hun hvert fall ikke.

Jeg takler ikke å snakke med hun heller, for jeg begynner bare å grine og skrike til hu. Og hu skriker tilbake.

Endret 19. januar 2009 av Programvare

[Stoop kid]

For noen foreldre dere har. Når jeg gjør det dårlig kommer det haglende fra begge kanter om at livet er mer enn studering, og at de skal støtte meg uansett hva jeg finner ut av i livet.

 

Samtidig er det dritt å høre sånt i månedene før eksamenstida. Indirekte blir mas om det analysert av meg som at de ikke har troa på at jeg skal greie det.

 

Uansett hva man gjør som forelder, så gjør man det feil. Er ikke lett.

[Datasmurf]

Smurfen: Da prøver du igjen og igjen..helt til du klarer det.

Ikke legg inn årene og gi opp.

Men det er så mye enklere ...

Men, men.

Nå får jeg forhåpentligvis igjen gear og våpen og greier og greier, så da kan jeg forsvinne inn i WoW igjen <3

[Erik den Raude]

Have fun in Azeroth. Gidder ikke du engang å overveie å forandre deg, gidder ikke jeg å forfatte pep talks over webben - alt du gjør er å synes synd på deg selv uansett.

[Gjest Slettet+5132]

Smurfen: Da prøver du igjen og igjen..helt til du klarer det.

Ikke legg inn årene og gi opp.

Men det er så mye enklere ...

Men, men.

Nå får jeg forhåpentligvis igjen gear og våpen og greier og greier, så da kan jeg forsvinne inn i WoW igjen <3

Savner å forsvinne slik inn i et spill eller lignende, eneste gangene jeg klarer det er vel om jeg leser en bok en skjelden gang, eller filmer osv. Men på en annen side er det kanskje ikke så "sundt" å forsvinne fra virkeligheten hele tiden heller, selv om det er det man vil.

[Cortinarius rubellus]

Smurfen: Da prøver du igjen og igjen..helt til du klarer det.

Ikke legg inn årene og gi opp.

Men det er så mye enklere ...

Men, men.

Nå får jeg forhåpentligvis igjen gear og våpen og greier og greier, så da kan jeg forsvinne inn i WoW igjen <3

 

Såklart er det lettere, har drevet på og slåss imot visse ting inni meg i flere år.

Jeg har et så ekstremt sinne og hat imot visse mennesker i livet mitt og i tilegg så kommer

det masse dritt oppå det igjen.

Og for og være helt ærlig med deg Smurfen så vet ikke jeg selv hvor lenge jeg gidder dette såkalte rette livet. Jeg må bare ta en dag om gangen og siden jeg gjør det kan jeg like godt prøve igjen.

 

Anfall: BINGO!

Endret 19. januar 2009 av Fluesopp

[Kea]

Det siste halvåret har stefaren min blitt til en jævla dritt. Han er ikke slem eller noe, han bare er der, sier ikke en dritt, sover på sofaen, og alt han gjør bare plager han. Han hater familielivet (meg, mor, lillebror og han). Jeg blir påvirka av han, men på en annen måte. Jeg låser meg nede på rommet mitt i kjellern, gråter meg til sengs og sitter bare her som en dust. Mamma sier nå at vi skal flytte til en jævla sokkeleilighet igjen pga at vi ikke har råd til å bo i huset lenger, fordi stefar og hun har felles økonomi. Vi har et flott hus og jeg har eget rom og alt ting. Mamma har masa og kjefta så lenge at hu bare er drita lei alt. Så nå har jeg sitti siste halvåret med en for helvetes demotiverende drittlærer og få gode venner. Jeg har ikke fått snakka ut med noen i hele første halvår av vgs, og har gjort det elendig på skolen. Jeg lå på 4,9 på ungdomsskolen, nå får jeg 3,5. Jeg har gitt litt faen noen ganger fordi jeg har vært så oppgitt, og blir bare sur på lærere og alt ting. Jeg har gått ned 5-6 kilo elns, og jeg var ganske så tynn fra før av. Ble skremt da jeg så meg selv i speilet i stad. Så er mamma drita sur pga karakterene mine. Alle i familien min er skuffa over meg fordi jeg var så flink på skolen og alltid bra karakterer, og plutselig går alt til helvete. Mor tar fra meg alt av pc og greier hele tiden, fordi hun tror jeg kommer til å skjerpe meg da. Nå har hun satt opp masse regler og dritt. Mamma sier at jeg har ødelagt hele framtida mi. Jeg drømmer om en slags datarealtert jobb og skal søke NTNU om noen år, og slikt. Hun sier at jeg ikke har sjangs og at jeg ikke har noe der og gjøre hvis jeg kommer med sånne karakterer. Det er jo sant, men jeg kan jo virkelig skjerpe meg. Bare at det er så helvetes jævla demotiverende! Jeg får ikke dra på TG, som jeg har gleda meg kjempemasse til i flere måneder. Hun driver å sammenligner meg med stebroren min hele tiden. Han har dame, jobb, masse fritidsaktiviteter, flotte venner og gjør det bra på skolen. Jeg er liksom bare en lat dritt som ikke klarer å få meg jobb eller driver med noe som helst på fritida. Attpåtil blir jeg oppringt av faren min som bor i utlandet om at bestemora mi i utlandet er dø, og vi fikk ikke dratt på begravelsen. Fortsatt dritt alt sammen. Begynt å få tilbakefall til depresjoner igjen. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

 

Jeg glemte å nevne at i det siste har jeg blitt kjempeflink til å gå ut og være med venner i helgene og på hverdagene noen ganger. Jeg har trivdes med dette, men nå kommer mamma og sier at jeg ikke får lov til det lenger, fordi jeg skal sitte inne å gjøre lekser hele tiden i stedet. Før satt jeg inne foran en skjerm hele helga og det likte hun hvert fall ikke.

Jeg takler ikke å snakke med hun heller, for jeg begynner bare å grine og skrike til hu. Og hu skriker tilbake.

 

Alt det som er uthevet er det som vi har til felles. Jeg vet akkurat hvordan du føler deg. Jeg hadde det på samme måte da jeg var hjemme. Dessverre rømte jeg fra problemene istedenfor å prøve å løse de, og nå er alt bare blitt en stor vond knute. Det er alltid rom for frobedrelse. Jeg trodde jeg hadde slike store problemer, og at livet mitt var bare dritt... til jeg rømte, og nå er alt virkelig bare dritt, og jeg innser nå at alle mine tidligere problemer kunne fikses. Nå er det dog for sent for meg. Jeg har rota meg inn i et skikkelig smørje nå. Hele fremtiden min står på spill.

 

Mitt råd til deg:

hvis du har tenkt å prøve å rømme fra problemene dine, don't! Det kan fikses. Du kan få livet ditt tilbake igjen slik det var. Bare stå på for å forandre deg, skjerpe deg. Ikke gjør samme feilen jeg gjorde. Det leder ingensteds.

Endret 19. januar 2009 av Tweety-bird

[Stoop kid]

Det er lettere å sette seg inn i andres situasjon enn sin egen. Med mindre du er 80 år gammel og ligger på dødsleie er det bare å følge ditt eget råd Tweety.

 

I hvertfall sier jeg det samme til deg. Eller, ikke nødvendigvis få livet tilbake slik det var, for livet forandrer seg jo selvfølgelig opp gjennom årene, men problemer kan fikses, både innvendige og utvendige.

Endret 19. januar 2009 av Quicko

[Nedward]

Hei dere!.

 

Jeg har slitt med depresjon en stund nå, og har for 5 uker siden fått resept på cipralex (som jeg forøvrig bruker hver dag), og jeg har det bra med meg selv nå, men en ting; Er det normalt man får intense drømmer når man bruker cipralex?

Altså, jeg har drømmer om alternative versjoner av dagen som gikk, og ting jeg har tenkt på iløpet av dagen.

Når jeg våkner har jeg av og til vansker med å tro at det var en drøm, disse drømmene er ikke som noe annet. De mangler alt som heter logiske brister. Av og til har jeg faktisk dørmt at jeg har dørmt osv.

I starten var drømmene bare veldig klare, men de var full av brister selv om de omhandlet ting som jeg hadde gjort før jeg la meg. Men i det siste har de bare blitt mer og mer troverdige og logisk.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Er vel en grei side effect å ha, heller det en alternativet at du blir depresiv igjen?

[Nedward]

Er vel en grei side effect å ha, heller det en alternativet at du blir depresiv igjen?

Grei og grei.

 

Problemet er det at jeg er redd for hvordan dette vil gå. Som jeg skrev så begynner det å bli så ille at jeg har vansker med å skille drøm fra virkelighet. Slik det er nå så må bruke en stor del av morgene på å tenke igjennom hva jeg har drømt, og hva jeg gjorde dagen før slik at jeg ikke blander det sammen.

Er jo litt dumt å komme på jobben å begynne å snakke om ting som aldri har hent f.eks.

Det eneste positive med det hele er jo at jeg faktisk har løst noen problemstillinger i drømmene mine, men det klarer jeg ærligtalt når jeg er våken også.

 

Men som du sier, det er kanskje bedre enn å bli depresiv igjen. Jeg har snakket med legen om det, men det var før det ble så intenst. Får vel prøve å ta det opp igjen, å se hva han sier om saken. Men som jeg spurte om, er det flere som har hatt denne virkningen? Eller kan det bare være at det er noe helt annet?.

[Luddezor]

 

Bivirkninger: Bivirkninger er vanligst i 1. eller 2. behandlingsuke og avtar vanligvis i intensitet og frekvens ved fortsatt behandling. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diare, forstoppelse, oppkast, munntørrhet. Hud: Økt svette. Kjønnsorganer/bryst: Menn: ejakulasjonsforstyrrelser, impotens. Luftveier: Sinusitt, gjesping. Muskel-skjelettsystemet: Leddsmerter, muskelsmerter. Nevrologiske: Insomnia, søvnighet, svimmelhet, parestesier, tremor. Psykiske: Angst, rastløshet, unormale drømmer. Kvinner og menn: Nedsatt libido. Kvinner: Anorgasme. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt, økt appetitt. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Tretthet, feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Gastrointestinale blødninger (inkl. rektale blødninger). Hjerte/kar: Takykardi. Hud: Urticaria, håravfall, utslett, kløe. Kjønnsorganer/bryst: Kvinner: Menstruasjonsforstyrrelser (metroragi/menoragi). Luftveier: Neseblødning. Nevrologiske: Smaksforandringer, søvnforstyrrelser, synkope. Psykiske: Bruksisme (skjære tenner), agitasjon, nervøsitet, panikkanfall, forvirring. Undersøkelser: Redusert vekt. Øre: Tinnitus. Øye: Mydriasis, synsforstyrrelser. Øvrige: Ødem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Bradykardi. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Nevrologiske: Serotoninergt syndrom. Psykiske: Aggresjon, depersonalisering, hallusinasjoner. Ukjent: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Endokrine: Upassende ADH sekresjon. Hjerte/kar: Ortostatisk hypotensjon. Hud: Bloduttredelse, angioødem. Kjønnsorganer/bryst: Galaktore. Menn: priapisme. Lever/galle: Hepatitt. Nevrologiske: Dyskinesi, bevegelsesforstyrrelser, kramper. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Psykiske: Mani, selvmordstanker, selvmordsrelatert atferd. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi. Undersøkelser: Unormale leverfunksjonstester. Tilfeller av selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd har vært rapportert i forbindelse med Cipralex-behandling eller like etter behandlingsstopp. Psykomotorisk uro/akatisi og anoreksi er sett. Tilfeller av QT-forlengelse er rapportert etter markedsføring. Kausal årsakssammenheng er ikke sett. Seponeringssymptomer, særlig ved brå avslutning av behandlingen. Svimmelhet, sanseforstyrrelser (inkl. parestesier og følelse av elektrisk støt), søvnforstyrrelser (inkl. søvnløshet og livlige drømmer), agitasjon eller angst, kvalme og/eller oppkast, tremor, forvirring, svetting, hodepine, diaré, hjertebank, svingende sinnsstemning, irritabilitet og synsforstyrrelser er de mest vanlig rapporterte reaksjonene. Symptomene er vanligvis milde til moderate og forsvinner av seg selv, men kan hos noen være alvorlige og vare lenger. Det anbefales å redusere dosen gradvis når behandling med escitalopram ikke lenger er påkrevd.

 

 

Det er bivirkningene ifølge felleskatalogen. Men for all del, kan jo være noe annet i hverdagen din som påvirker deg såpass at drømmene dine begynner å ta litt av. Men mest sannsynlig er det vel en bivirkning, ja.

Endret 19. januar 2009 av Luddezor

[ArmenMinAU]

Har begynt overgangen fra zoloft til cipralex for en uke siden og må bare si hvor mye bedre det faktisk er. Angst er mye mindre og jeg opplever hvertfall de seksuelle bieffektene som mye svakere, men vi får se med tiden. Zoloft er bare en likegyldighetspille.

[Gjest Gjest]

Hei.

 

Jeg trenger hjelp. Desverre vet jeg at for å få hjelp så må de stikke nåler i meg. Jeg takler overhodet ikke dette. Hva faen skal jeg gjøre?

 

Selv om selvmord ikke er en mulighet, er det det første jeg tenker på når jeg vet jeg ikke kan lure meg unna noe som involverer sprøyter. Jeg blir skjelven og svimmel bare av tanken. Jeg blir direkte voldelig når det skal skje. Takler det ganske enkelt ikke.

[Alastor]

Du kan starte med å fortelle legen og de som skal hjelpe deg at sprøyter gir deg angst.

 

Det vil faktisk hjelpe veldig på

[Gjest Gjest]

Samme gjest som ovenfor.

 

Blir skremt. Leste nettopp wikipedia sin artikkel om diabetes. Jeg har samtlige symptomer. Jeg er i risikogruppen siden type 1 er arvbart og pappa har den typen diabetes.

 

Faen. Kan det være noe så jævelig?

[Gormers]

At jeg ikke trener... Føler at jeg bør begynne i et treningsstudio som 90% av resten av skolen, men... Flaut å komme og være svak mot folk du kjenner osv.

Dog er jeg i forholdsvis god form for en som sjeldent trener eller er i aktivitet

 

Litt irriterende å være så sinnssyk treg med å gjøre lekser hjemme også. Vet ikke hva det er, men pang så har jeg trykket "mine innlegg".

Endret 19. januar 2009 av Gormers

[Gjest deppa]

Tok dette som gjest da enkelte her inne kjenner meg.

 

Sliter også med og spise nok for tida, omtrent som jzono1.

Ikke noe som virker fristende lengre.. Mistet lysten på det meste egentlig, er veldig lite som virker fristende.. Har ikke noe meningsfylt og fylle fritida med, blir bare sittende og sture oppe på rommet mitt forran dataen og høre på musikk og snakke med enkelte venner over msn..

Grunnen til at det blir over msn er pga at jeg har svært få venner her, da de fleste flyttet bort fra dette stedet her, noe som egentlig er veldig fristende. Men det kan jeg ikke, fordi jeg ikke har penger, er arbeidsløs etter at jeg ble ferdig som lærling.

Nærmeste "store" jobbmarked ligger 4-5 mil unna. Her hjemme er det en fabrikk som jeg har søkt jobb på, men jeg søker kun der for og få tak i penger, så jeg kan leve og betale regninger.. Har en stor gjeld, 70 000 kr for bil som jeg trengte i min siste jobb, og 30 000 kr i privat gjeld til moren min, dette pga bil og IF sin forbanna grisedyre bilforsikring. Makan til idiotisk og dyrt forsikringsselskap, men nok om det. Jobbet som vikar en liten stund etter lærlingejobben var ferdig også, men det ble ikke mye penger ut av det heller.

 

Og nå sitter jeg på rommet mitt, et trangt, overfylt rom.. Det er ikke pga at jeg er så rotete, men det er for mye her inne, det går ikke ann og få plass til alt.. Jeg må faktisk se meg godt om hvor jeg går, hvis ikke river jeg ned noe.. Og her på dette rommet råtner jeg totalt, sitter bare her, ingen venner i nærheten, kan ikke kjøre heller, fordi det har jeg jo ikke penger eller bensin til. Offentlig kommunikasjon er noe som nesten ikke finnes her, og er kjempedyrt.

 

Har i barndommen hatt det veldig vanskelig også, fra første klasse på barneskolen til VK1 på vidregående var jeg et mobbeoffer. Halvbroren min tok selvmord, fattern jugde om det og muttern og fattern har aldri vært "venner" etter dem skilte lag.

 

Så her sitter jeg nedlessa i gjeld, søker på en jobb som jeg ikke vil ha bare fordi jeg kan få skaffa noe penger ut av det, ingen venner nærheten og råtner på rommet mitt.. Er ikke andre steder og være.. Gidder ikke sitte nede i stua heller, bare dårlig røyklukt og en ellers laber stemning.

 

Jeg gleder meg ikke over noe lengre.. Jeg har to resterende store ønsker her i livet og det første er og reise til syden engang til, og virkelig kunne slappe av. Det andre er og få min egen familie, være en god far, ha med seg ungene på noe gøy, komme hjem til kona og slappe av.. Typisk familieliv, men dette virker ikke til å bli en realitet..

 

Lyspunktene er jo at muttern og fattern fremdeles er glad i meg, selv om fattern er blitt mye mer glad i sin andre familie.. Og så har jeg noen gode venner spredd rundt omkring i landet, samt endel venner ca 5 mil unna her, hvor også kjæresten min bor. Uten mine venner der og kjæresten min, så hadde jeg vel sittet dypere i det tenker jeg..

 

Kanskje jeg bare tenker for mye...? Men er jo ikke noe særlig annet og gjøre her..