Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Erik den Raude]

Man kan ikke gjette hvor mange ganger du mener når du skriver ukentlig, som i følge ordboka er én gang i uka. Likevel, bruk tiden du får til overs mens Blizzard gjenoppretter tilgang til noe fornuftig.

[Stifi]

WoW-kontoen min er hacka, jeg får ikke spilt. Ikke så ille syns vel mange av dere, men jeg har ikke noe annet å fylle dagene mine med.

Jeg er så evig lei av CS og de andre spilla mine. Er bare WoW jeg orker å spille for tiden, og når jeg ikke kan spille det, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Orker ikke sitte på PCen om jeg ikke kan spille. Har ingen forelesninger å gå til med det første og alle venna jeg hadde førsteåret ... Vel, jeg har liksom ikke så god kontakt med de gjenværende nå på andreåret.

Den eneste jeg har god kontakt med, er sjuk på andre eller tredje uka nå. Kjedelig nok.

De jeg bor med sitter enten foran TVen og glor på et eller annet crap, eller sitter benka foran skjermen og gamer et eller annet.

Vil ikke dra hjem heller. Det er bare mas og pes.

 

Gah :|

Jeg føler angsten krype opp nå, klar for å ta meg ...

 

Om 100år, så er det glemt.

 

[Datasmurf]

Man kan ikke gjette hvor mange ganger du mener når du skriver ukentlig, som i følge ordboka er én gang i uka. Likevel, bruk tiden du får til overs mens Blizzard gjenoppretter tilgang til noe fornuftig.

Jeg har ikke noe fornuftig å gjøre.

Jeg har sosial angst, telefonskrekk og ingen andre fungerende spill.

Lest alle bøkene mine så jeg kan de utenat, sett alle filmene mine så mye at jeg er lei.

WoW var det eneste som gav mening i dagen min ... Uten det er jeg redd jeg ender opp med å drikke igjen, slik som før ...

[Erik den Raude]

Det fornuftige ville være å trosse angsten, samme hvor vanskelig dette er. Vil du være slik du er nå ti år fra i dag? Uten det første skrittet kommer man ingensteds.

[L4r5]

Prøv å skaff deg en hobby. Hva med modellbåter?

[Stifi]

Datasmurf: Så ille som du beskiver det skal være. Foreslår at du tar en prat med en profesjonell, for sånt her går det ikke ann å leve.

[Jann - Ove]

...

Endret 27. januar 2009 av jzono1

[Cortinarius rubellus]

"samme faen"

Endret 17. januar 2009 av Fluesopp

[Modeswitch]

Sykehus er forresten skumle, men jeg klarte jo faktisk å gå inn døren. Uvel og litt skjelven, ja - men jeg overlevde.

 

Du innser selv at du har problemer som du åpenbart ikke klarer å bekjempe på egen hånd?

 

Hvordan ligger du an med legebesøk?

Endret 17. januar 2009 av Modeswitch

[Jann - Ove]

...

Endret 27. januar 2009 av jzono1

[Cortinarius rubellus]

Alt som er en "trussel" imot problemene du har blir vansklig, sånn fungerer forsvaret vårt.

Men hvordan vi håndterer det er vidt forskjellige.

Så lenge du går inn osv. selv om du syns det er skummelt så er du på rette veien og det skal du si til deg selv=)

[Jann - Ove]

...

Endret 27. januar 2009 av jzono1

[chokke]

Fins det noe bedre enn øl? Jeg glemmer problemene, slapper av, ja jeg er tilogmed sosial

Mer øl?

Men jo, helt enig. Tydelig at det er selvitilliten som det er noe feil med fra min side.

[Jann - Ove]

...

Endret 27. januar 2009 av jzono1

[Datasmurf]

Det fornuftige ville være å trosse angsten, samme hvor vanskelig dette er. Vil du være slik du er nå ti år fra i dag? Uten det første skrittet kommer man ingensteds.

Og jeg har prøvd. Så jævlig mange ganger. Og jeg klarer det, så lenge jeg ikke er edru, men jeg kan ikke gå rundt og være kronisk berusa heller. Vel, jeg kan, men det er ikke så populært blant folk virker det som.

 

Prøv å skaff deg en hobby. Hva med modellbåter?

Jeg er så langt fra praktisk anlagt som du kan få det.

Jeg har haugevis med modeller som aldri blir ferdig fordi ørtogførti (små) deler ligger knust eller brukket rundt ruinene av modellen.

Jeg var nemlig veldig giret på modellfly da jeg var mindre, men klarte aldri å fullføre noen, selv ikke med hjelp fra pappa.

Og jeg har begrenset med plass nå, så jeg har ingen steder å sette ting lenger. Får ikke engang lov til å henge opp vegghyller her ... Men en hobby hadde vært noe.

En ny en, jeg har jo alt spille yatzy med meg selv, spille brettspill med meg selv (folk gidder ikke spille ting som ikke krever en skjerm lenger virker det som), legger jævlig mye kabal (kortspill er visst også ut), puslespill blir lagt, bøker lest og kryssord løst i hopetall. Kryssord er vel noe av det mer gøye jeg vet av, men nå for tiden sliter jeg også med konsentrasjonsvansker. Klarer ikke lese noe særlig, verken skjønnlitteratur eller pensum, og jeg klarer ikke å løse enkle kryssord engang. Jævlig deprimerende. Det var sånn før jul, og det er sånn igjen =/

 

Datasmurf: Så ille som du beskiver det skal være. Foreslår at du tar en prat med en profesjonell, for sånt her går det ikke ann å leve.

Jeg har prøvd, men klarer ikke møte opp til timene. Sender melding om å utsette de i stedet, "noe har kommet opp" ... Jeg er jævlig lei ...

[Erik den Raude]

Hvis vi antar at det er en sjans for suksess, og at "anything with a probability greater than 0 will happen, no exceptions" er riktig, vil du til slutt klare det. Stå på, du kommer i alle fall ingen vei ved å skrible tilkortkommenheter ned på et internettforum.

[Cortinarius rubellus]

Smurfen: Da prøver du igjen og igjen..helt til du klarer det.

Ikke legg inn årene og gi opp.

[Gjest Gjest Mother'uckers.]

Kjære apati. Av og til hater jeg deg, men så sier jeg bare mantraet mitt innvendig: "Hva føler jeg nå? Egentlig?", og så forsvinner følelsene, bare, poff. Det er egentlig ganske praktisk. Som idag når jeg våkna på sofaen til bestevennen min av at ei kjerring jeg overhode ikke klarer å komme over, hentet seg et glass med vann og gikk inn på rommet hans. Jeg vet de ikke bollet. Hadde de gjort det, hadde jeg unnet ham det. Han har elsket henne i 5år nå. Han fortjener den praten de fikk inatt, selv om det faktisk irriter meg. At de lå i samme seng og pratet, pratet, pratet, noe de ikke har gjort på to år nå og som jeg har prøvd å fikse opp i så godt jeg kan. Det har ikke alltid vært like lett. Jeg har lært leken. Ikke hjelp folk bak ryggen deres. Men alikevel. Jeg skulle ønske det var meg som var der. Men så. "Hva føler jeg nå, egentlig?", sier jeg til meg selv, og så, poff.

 

Det samme gjorde jeg når jeg følte at folk rotet seg mot meg. Det samme gjorde jeg når den forpulte SU kjerringa avviste meg. Det samme gjorde jeg hver jævla time i juleferien fordi alle bare kranglet sammen. Det samme gjorde jeg under middagen 2. juledag når mamma fornærmet kjerringa til broderen på det værste, såret henne forran foreldrene hennes, søsteren hennes, mannen hennes. Det samme gjorde jeg når jeg gjorde det slutt med dama. Det samme gjorde jeg hver gang jeg savnet henne. Det samme gjorde jeg idag tidlig når jeg tok meg en lang røyk mens jeg hørte latteren deres fra soverommet hans. Det samme gjorde jeg når jeg gikk tilbake for å sove, men ikke fikk det til fordi jeg kunne sverge, sverge på at jeg hørte ord som: "Det var godt", "ahh", og: "faen, er det litt mye sperm her?". Banalt? Ja. Men det samme gjorde jeg for noen timer siden når jeg kom over ett bilde av eksen. Det samme skal jeg gjør etter at jeg har postet denne teksten (om jeg gjør det.) Det samme skal jeg gjøre mens jeg prøver å sove i natt, som et febrilsk siste forsvar mot minnene fra barneskolen, følelsen av ikke bare ensomhet, men svik og det å være alene. Alene mot verden.

 

Det er bare meg. Hva gjør det meg? Tja. Jeg er ikke sikker, for om jeg skal kjenne etter, så kjenner jeg ikke noe. For når jeg skal kjenne etter, sier jeg bare: "Hva føler jeg nå, egentlig?".

[Programvare]

Noen som vet om det går an å ringe til ungdomspsykolog elns og få avtalt et møte? Vil virkelig snakke med noen om alt som er helt jævlig nå.

[Fashionjunkiie]

Programvare: Jeg ringte via fastlegen min for at han skulle fikse et møte med en ifra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Så ringte han meg tilbake og sa at han hadde fått til et møte med en ifra BUP den neste dagen.

 

 

Er det forresten noen her som har erfaring med å komme seg ut av BDD?