Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Modeswitch]

Faen. Jeg har knapt spist idag, og snart skal jeg kjøre nedover. På hybelen venter oppvasken på meg. Orker jeg spise? Tja. Orker jeg ta oppvasken og så ordne meg noe å spise? Nei :/

 

Hjelp!

 

Hva skal til for å få deg til å spise? Du vet jo selv at det du driver med nå er litt dumt, og du blir slapp.

[Cortinarius rubellus]

du må TVINGE i deg mat, bare en halv brødskive.

Om så du kaster opp så må du gjøre det, for det kan få konsekvenser jeg lover deg at du ikke vil ha:(

[ArmenMinAU]

Fy faen nå tror jeg zoloften virkelig har kicka inn her. Trøtt som faen.

[Cortinarius rubellus]

Eneste jeg ble av de var kald faen uten empati og totalt ugyldig:(

Men åssen er de på humøret ditt? Fungerer de som de skal?

Zoloft skal ikke være beroligende , jeg gikk på 4x det som er maksdosen i felleskatalogen.

Og hadde ingen fysiske virkninger.

[Niqābninja]

Eneste jeg ble av de var kald faen uten empati og totalt ugyldig:(.

Samme her. Hjalp sånn ca ikke i det hele tatt. Uten de brøy jeg meg i hvert fall litt om diverse. Når man er depressiv, hjelper det virkelig ikke å bli likegyldig til egen framtid.

[ArmenMinAU]

På humøret mitt er de bra. Jeg er likegyldig, noe som jeg føler er bra. Slipper det elendige tankekjøret og selvkritikken, men føler at jeg må ta det en stund til før dette er helt vekke. Det er ikke beroligende, det er bare det at jeg klarer å slappe mer av og dermed blir jeg latere enn det jeg var kanskje. Likegyldig til egen framtid er jeg ikke.

 

Men blæh, synes fortsatt at det kunne fungert bedre. Kanskje cipralex er tingen?

[Gjest guest11]

Jeg er så jævla kvalm og ekkel!!!!! Fatter ikke at han orker. herregud. Jeg hater dette. At jeg i det hele tatt noen ganger greier å "glemme" hvordan jeg er er helt utrolig. Det er et jævla mirakel.

[Gjest Simple and clean]

Jeg blir nesten litt trist når jeg tenker på hvor dårlig jeg behandler meg selv...

[doedskvad]

Det er jeg klar over, men inntrykket jeg får er at alle andre har noen å gå til eller noen å søke trøst hos. Og det virker som de har det veldig bra.

 

Sånn tror jeg mange tenker, dessverre.

[Korka]

Tre timer siden jeg sto hos kjæresten og ga han en siste klem og et kyss før han dro 50 jævla mil for å være i militæret. Sukk..

 

Føler det samme hver gang jeg må dra hjem igjen etter å ha vært hos kjæresten min. Avstandsforhold ftw

[Kristiiin]

.

Endret 14. januar 2009 av Kristiiin

[Jann - Ove]

...

Endret 9. mars 2009 av Jann - Ove

[Modeswitch]

Glupt, nå glemte jeg maten i bilen. Orker jeg å gå ut i den kalde, bløte glatte verden bare for å hente mat? Nei.

 

Faens parkeringsplass som er langt unna opp en glatt bakke.

 

Begynner å grense til spam dette nå. Har du vurdert å høre med fastlegen din om h*n kan henvise deg til psykolog/psykiater?

 

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du skal skrive inn at du nekter å spise. Du hører heller ikke på noen.

[Gjest noe utestengt]

Ok. Jeg har prøvd å ignorere det lenge, men nå føler jeg at jeg bare må få det ut..

Jeg går da på en skole hvor jeg ikke har noen venner..

Ikke det at jeg ikke kan snakke med de, eller er en utrolig drittsekk mot alle, jeg bare passer ikke

helt inn sammen med de andre.

Det er så sinnsykt kjipt, å ikke passe inn noensted, og bare bli gående rundt og drifte i

storefri uten noen å være sammen med, føle seg akseptert med!

Det er ikke et stort problem i timene, da jeg kan bruke mesteparten av tiden foran pc'en..

Dette resulterer også til min irritasjon at lærerene ubevisst gir meg dårligere karakterer

fordi jeg ikke er en del av "gjengen" i klassen..

Jeg har fått vite på midterminsmeldingen min at jeg prater for lite i klassen, men har mange

gode poeng og meninger når jeg først snakker.

Dette til tross for at jeg har prøvd å ta ordet ved å rekke opp hånden, men de ignorerer det

eller går videre i undervisningen.

Jeg har mange gode venner utenfor skolen, og trives godt sosialt etter skoletid og i helger,

men på skolen er det så jeg ikke spiser maten min i kantina fordi jeg blir sittende alene.

Jeg har prøvd å gjøre noe med det i et halvt år uten å lykkes til noen stor grad..

Skriver ikke mer for ikke å bli gjenkjent, men ville være veldig takknemlig for svar:)

[Jann - Ove]

...

Endret 9. mars 2009 av Jann - Ove

[Modeswitch]

Fastlegen min er en idiot, han vil jeg ikke ha noe med å gjøre. I tilleg er han 20 mil unna, og jeg klarer uansett ikke å kontakte slik hjelp frivillig.

 

Er du en moderator? Hvis ikke, så bruker du rapporteringsfunksjonen om du mener jeg spammer.

 

Eneste grunnen til at jeg ikke bare gjør slutt på alt er at jeg faktisk har opplevd å få den telefonen, opplevd å vente i ukesvis før det var sikkert at han overlevde.

 

Uten mat og søvn, hva er igjen? Hvordan skal man fungere normalt uten det? Hvordan skal man kunne tenke positivt når man vet at man aldri blir normal om man fortsetter slik? Er det rart jeg er frustrert?

 

Du kan bytte fastlege, og det er normalt sett ikke nødvendig å reise 20 mil for å komme til legen. Hvorfor klarer du ikke å kontakte lege frivillig? Kan foreldrene dine hjelpe?

 

Søvn er det vanskelig å få gjort noe med i en håndvending, mens mat derimot er det ofte ikke verre enn å tvinge seg selv til det.

 

Prøver du å sørge for å ha en fornuftig døgnrytme? Legger du deg midt på natta og sover på dagen osv? Et bedre kosthold og litt trening vil nok hjelpe deg.

 

Hvordan ser hverdagen din ut? Jobber du, går du på skole, sitter du hjemme? Prøv i hvert fall å trene hvis du ikke gjør det allerede (det krever også at du spiser).

[eismalsott]

Jeg kunne skrevet uendelig og sytet mye nå, men jeg skal gjøre det kort og få det ut uten at det skal bli for mye tekst..

 

Jeg har gjennom hele livet mitt etter barneskolen slitt med veldig dårlig selvtillit og sosial angst på grunn av psykisk og fysisk mobbing som foregikk nesten hver eneste dag. Etter ungdomsskolen, som forøvrig var den lykkeligste tiden i mitt liv med gode venner som jeg fortsatt er gode venner med, kom jeg inn i en dyp depresjon som jeg enda ikke er blitt kvitt.. Jeg har kun hatt èn god periode frem til nå (er 18 nå), og det var da jeg fikk kjæreste. Men det varte selvfølgelig ikke lenge, og jeg falt tilbake til depresjonen og slet med selvmordstanker som aldri før. Ganske kort tid etter at det ble slutt med eksen, tok også foreldra mine ut seperasjon. Jeg var egentlig ganske godt forberedt på at det ville skje, men det å se at mamma har det så jævlig som ho har det, uten at jeg er i stand til å gjøre noe med det, er ekstremt tungt.

 

Ganske kort tid etter at det ble slutt med eksen begynte jeg å røyke en del hasj med vennegjengen. Det har vært utrolig positivt når det gjelder depresjonene, angsten og søvnproblemene. Men, jeg merker at jeg har blitt avhengig av rusen, ettersom jeg blir veldig irritabel og fiendtlig ovenfor folk hvis det går over en dag uten at jeg røyker. I tillegg har jeg ikke sjanse til å få sove dersom jeg ikke røyker om kvelden.

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre lenger, og jeg vet heller ikke hvorfor jeg er deprimert når jeg tenker over det. Jeg har det jo utrolig bra når jeg først er sammen med venner, men når jeg først blir alene foran pc'n om kvelden (de dagene jeg ikke er høy, vel og merke) kommer depresjonen og selvmordstankene krypende. Ikke hjelper det at jeg ikke får sove heller...

 

Nå har det snart gått 2,5 år siden jeg først kom inn i denne depresjonen, og siden har det aldri gitt seg, med unntak av den gangen jeg nevnte ovenfor. Og for å slippe unna dette, misbruker jeg marihuana. Skolegangen min går også til helvete nå, og jeg skjønner at jeg må slutte å røyke hasj så ofte som jeg gjør det for å kunne rette opp karakterene og fraværet mitt, men jeg har vanskeligheter med å se en lysere fremtid, selv om jeg skulle slutte med hasj.

 

Hvis jeg fortsetter å røyke så ofte som jeg gjør, vil skolegangen min gå til helvete, men jeg kommer generelt sett til å ha det bra.

Skulle jeg slutte, vil karakterene mine bli forbedret drastisk og jeg vil sikkert bli det jeg vil bli når jeg blir eldre, men samtidig kommer jeg til å bli konstant deprimert med selvmordstanker.

 

 

Jeg er så jævlig patetisk...

Endret 12. januar 2009 av eismalsott

[L4r5]

Dagens første gjøremål er gjort. Advokat er ringt og så var det bare møte igjen. Det er ikke før 1330 men bør lese litt i papirene før jeg skal dit og gjøre meg klar og sånn.

 

Er ikke sikkert jeg får dekket adcokatutgiftene og da må jeg betale 1100 per time + moms selv, men seriøst(!) det er ingen upris for å slippe å føle seg totalt overkjørt på det møtet.

[Cortinarius rubellus]

Fastlegen min er en idiot, han vil jeg ikke ha noe med å gjøre. I tilleg er han 20 mil unna, og jeg klarer uansett ikke å kontakte slik hjelp frivillig.

 

Er du en moderator? Hvis ikke, så bruker du rapporteringsfunksjonen om du mener jeg spammer.

 

Eneste grunnen til at jeg ikke bare gjør slutt på alt er at jeg faktisk har opplevd å få den telefonen, opplevd å vente i ukesvis før det var sikkert at han overlevde.

 

Uten mat og søvn, hva er igjen? Hvordan skal man fungere normalt uten det? Hvordan skal man kunne tenke positivt når man vet at man aldri blir normal om man fortsetter slik? Er det rart jeg er frustrert?

 

Så du vil ende opp med spiseforstyrrelser selv?

Jeg har hatt det og det beste du kan gjøre er og prøve og være der for vennen din.

Ja, jeg vet det er sykt jævlig og sitte og vite at vennen din kan dø...men han kan også overleve. Og for og si det jeg vet hvordan det er og få den telefonen at bestekompisen din dør. Og jeg vet at vennen din ikke vil du også skal ha det vondt.

Så hele livet ditt skal kolapse pga. vennen din?

Vi kan skrive hva faen vi vil, til syvende og sist er det du som bestemmer over livet ditt.

Skulle bare ønske du kunne se noe lyst i livet ditt.

[Jann - Ove]

...

Endret 9. mars 2009 av Jann - Ove