Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

du er mann og kan ikke bli gravid

kan gjøre andre gravid da, men..........

Jeg også har tatt det valget angående barn, men det er ikke jeg som skal bære det frem, føde oppkastmaskinen osv.=)

Endret 27. desember 2008 av Fluesopp

[Christian86]

du er mann og kan ikke bli gravid

kan gjøre andre gravid da, men..........

Jeg også har tatt det valget angående barn, men det er ikke jeg som skal bære det frem, føde oppkastmaskinen osv.=)

 

*slå*

Hysj nå, jeg kan likevel velge hvor jeg sender posten For et syn du har uansett *sjokkert*

Nei huff, jeg kjeder meg virkelig på jobben nå

[Cortinarius rubellus]

Hvilket syn?

Jeg har dyp respekt for damer som er gravid, jeg var i nesten 2 måneder lukket inne sammen med 3 gravide jenter\damer og fikk se og oppleve litt av hvert.

så med deg...."klaske rundt på"

Såklart vi bestemmer hvor ridderne våres skal, men i mine øyne så er det tøffere for ei dame og ta det valget enn for min sin del.

Endret 27. desember 2008 av Fluesopp

[Christian86]

Hvilket syn?

Jeg har dyp respekt for damer som er gravid, jeg var i nesten 2 måneder lukket inne sammen med 3 gravide jenter\damer og fikk se og oppleve litt av hvert.

så med deg...."klaske rundt på"

 

 

Jada

Blid og fornøyd uansett jeg, merkelig når en ser i retrospektiv på hva jeg har skrevet før her hvordan ting virkelig satte seg på plass når en bare fikk noe håndfast å forhold seg til. Uansett, det andre gav flere år på å greie har jeg likevel greid på 6 måneder og det går fortsatt like bra *shoppingspree i bogstadveien senere*

[Cortinarius rubellus]

Shopper du mye?

[Christian86]

Shopper du mye?

 

nei, men romjulssalget begynner i dag Og jeg trenger ny genser etter at 2 stykker ble revnet opp i vask...og nei; jeg shopper ikke for å dempe en underliggende følelse av noe...om du tenkte på det

 

eneste som plager meg nå er det jeg nevnte til deg på msn, men hun får jeg ikke gjort noe med...så jeg får gi det noen dager til før jeg bestemmer meg om det er adjø eller bli...blæh

Endret 27. desember 2008 av Christian86

[Gjest Maks uflaks]

Min deppehistorie:

 

Jeg er blitt voksen nå, men slet med alvorlig magevondt fra jeg var bitteliten og frem til for noen få år siden (syk pga. noe så enkelt som allergi viste det seg). Veide 30 kilo under gjennomsnittet for min høyde pga. kvalme, magesmerter og diaré. Lå stort sett bare på sofaen og var syk i i mange år.

 

Etter mange undersøkelser, ble jeg i vel voksen alder ganske så plutselig frisk etter at jeg fjernet en masse matvarer fra kostholdet. Trodde ikke det var sant og mentalt så kløp jeg meg i armen hver dag fordi jeg nesten ikke kunne tro det var sant at jeg var frisk. Jeg visste ikke hva det ville si å føle meg i form. Torde nesten ikke å planlegge livet fremover (slik som opptagelse av akademiske studier, kjærlighet etc.) Men jeg hoppet i det likevel, og opplevde alle slike ting man forbinder med et godt liv, glede og en evig vårlig forelskelse (ja, flørtingen varte uten stopp gjennom hele året hos meg.) Og jeg gledet meg over studiene jeg bestemte meg for, slik at jeg kunne hjelpe andre mennesker. Men det nye livet mitt varte bare et drøyt år, for da grep skjebnen inn igjen: Jeg ble påkjørt av en bil. Og nei, jeg gikk ikke midt på veien - langt der i fra. Jeg var helt årvåken (altså ikke påvirket av alkohol etc.), men det var uunngåelig å komme seg vekk fra bilen.

 

Resultatet var at jeg våknet opp delvis lam.

 

Så gikk det drøyt et år til. Jeg vandret da langs et fortau i min svært svekkede motoriske tilstand (=dårlig gangevne), og jeg tror en del av dere som leser dette vil ha problemer med å tro dette: En bil kom i voldsom fart, kjørte opp på fortauet der jeg gikk, og smalt i meg. Det gikk så fort. Den svarte BMWen spant av gårde mot meg. Jeg så ansiktet til sjåføren, og den dag i dag blir jeg ikke kvitt bildet av at sjåføren så ut til å være sint i ansiktet og siktet på meg.

 

Resultatet var en enda mer alvorlig lammelse, hvor jeg ikke kan bevege meg selv fra livet og ned.

 

Det følger med i historien at begge gangene stakk sjåførene av, og selv om vitner var til stede den siste gangen, og jeg hadde en fysisk del av bilen (den svarte mykere delen som omgir støtfangeren) liggende ved siden av meg, brydde ikke politiet om å rykke ut for å sjekke svarte BMWer i nærområdet.

 

Så er jeg skikkelig deprimert? Det kan jeg faktisk ikke med sikkerhet svare på. Jeg vet at jeg på en måte har programmert om hodet mitt til ikke å føle så mye. Jeg dytter så godt jeg kan vonde tanker når tunge følelser kommer snikende og vil trigge en nedadgående følelses- og tankespiral. Verre er det å bli kvitt denne opplevelsen av å ha levd i en emosjonell boble siden ulykkene.

 

Jeg måtte flytte ut fra leiligheten hvor jeg bodde (siden det ikke var heis) og inn i en mer mistrivelig leilighet. Jeg lærte fort at det offentlige hjelpemiddelapparatet bryr seg faktisk svært lite. De første månedene hadde jeg kommunal vaskehjelp - to ganger i måneden (kun vasking av gulvet, siden det er hva som spesielt virker ut som en fysisk umulighet når man er lam). Men med forskjellige rengjøringsassistenter hver gang - hvor det viste seg at det gjerne var slett moral blant mange av disse - ble jeg frastjålet en del av mine personlige ting. Det materielle tapet var ikke så ille som den vonde følelsen av at noen ville stjele fra folk i min situasjon. Så etter cirka et drøyt halvt år orket jeg ikke mer og sa fra meg denne kommunal hjelpen. Så det blir til at jeg bruker cirka en time på å vaske et lite gulv på egen hånd (får verk i armene og spesielt ryggen, siden musklene er delvis lammet i områdene rundt overkroppen, men jeg lærte at det faktisk ikke er en umulighet å vaske gulv selv når man er lammet). Bortsett fra husarbeid og rene rutiner, gjør jeg ikke mye annet enn å sitte og tenkte. Nærmest stirrer i veggen. Grubler litt på den årelange terroren jeg ble utsatt for som barn, med vold og noen få (ja, 'bare' noen få) seksuelle overgrep som barn. Og jeg har dårlig samvittighet ovenfor mine foreldre og søsken, siden jeg skjønner at det må ha vært veldig vanskelig for dem å se mitt livsløp. Jeg tror det er derfor de stikker hodet i sanden og ikke besøker meg mer enn kanskje tre ganger i året. (De er ikke dårlig mennesker - det er nok bare deres måte å takle situasjonen på.) Jeg klarer ikke en gang å se på TVen eller å lese, siden jeg utviklet en svimmelhet og lysømfintlighet som del av skaden. Gidder ikke å dra ut døren, annet enn sent på kvelden for å kjøpe meg mat - cirka hver annen uke. Spiser minimalt for å slippe å dra ut oftere på supermarkedet i nærheten. Fire år siden har gått siden bilulykken(e) direkte og indirekte førte meg inn i min nåværende tilstand.

 

Er 'gode' eller 'dårlige' liv bestemt av karma eller er det bare tilfeldigheter og til dels selvbestemt gjennom dumme handlinger? Personlig er jeg faktisk overbevist om at det er mer mellom himmel og jord, men tross mitt eget livsløp tror jeg faktisk ikke på 'dårlig karma'. Jeg har nok - som en del av dere som leser dette sikkert kan skjønne - ikke særlig tro på en vanvittig snill og personlig gud. Men noe tror jeg på. Kanskje 'jæveln' sjæl? *ler litt for meg selv*.

 

Ja, det var forfriskende deilig bare å syte sånn helt anonymt her på denne tilfeldige nettsiden jeg fant for litt over en time siden. (Syte, syte, syte.. ja ja, dette er jo et syteforum ikke sant?) Ja, denne sytingen føles godt til en forandring fordi både fastlegen min, og de få menneskene jeg sjeldent har kontakt med, tror jeg takler livet så veldig bra. Hvorfor skulle jeg la dem få høre sannheten om den følelsesmessige nummenheten og den forstummede fortvilelsen jeg kjenner inni meg døgnet rundt? Hva vil vel det hjelpe meg? Ingenting. Og natten kan dessverre føre meg inn i en angsttilstand. Drømmene reflekterer den samme tilstanden, så soving er ingen tilfredsstillende flukt fra min private virkelighet. Jeg er ikke i stand til å vise sorgen utad. Jeg har aldri klart å felle en tåre siden ulykkene.

 

Men er jeg mer deprimert enn f.eks en person som depper over krisen over det å ha fått en kvise på en lørdags kveld før en fest? Jeg vet faktisk ikke.

 

Har jeg det bedre eller verre enn enn heroinmisbruker eller alkoholiker - eller enn en stakkar som fikk en mislykket farging av håret hos frisøren? Kan 'elendighet' egentlig måles?

 

Til slutt: Livet kan faktisk bli bedre tross alle odds. Om de ytre omstendighetene kan være svært vanskelige (slik som dårlig helse, mangel på kjærlighet, yrkesproblemer, dårlig økonomi etc etc.), så kan man med selvdisiplin og med viljestyrke likevel muligens klare å komme seg gjennom kriser og bli sterk. Jeg prøver kontinuerlig å finne denne indre styrken for så å finne et ståsted hvor jeg kan føle at livet er ok; men denne nummenheten ser enda ikke ut til å ville forlate meg. (Men jeg skal fortsette å prøve en god stund til).

 

Det er første gang jeg har uttrykt essensen av min livs historie historie på en slik sytete og deppa vinkling. Takk til dere som lyttet.

[Stoop kid]

Jeg skulle ikke ha lest den posten. Jeg ble selv overkjørt (over brystet) for 10 år sida, og "slapp unna" med kun arr spredt over kroppen og PTSD som permanente spor. Både de fysiske og psykiske ettervirkningene har blitt mindre aggressive med årene. Jeg er likevel livredd for at det skal skje igjen.

 

I morgen skal jeg ut på en 3 timer lang taxitur, etterfulgt av en flytur og en togtur. I alle tilfellene legger jeg livet i hendene til tilfeldighetene, og alt som kreves er ett øyeblikk uten konsentrasjon fra enten min sjåfør eller noen andre på veien.

 

Karma tror jeg ikke finnes, og elendighet tror jeg er relativt i forhold til individets situasjon. Jeg tror absolutt at en rik vestkantfrue som har "alt" kan lide like mye som barna som sulter i Afrika, om dette hadde blitt "målt".

 

Håper du klarer å finne lykken i livet Maks-Uflaks. Jeg tror ikke den indre styrken er noe du leter etter, men heller noe som faller ned i fanget ditt når du klarer å slippe taket.

Endret 27. desember 2008 av Quicko

[Cortinarius rubellus]

Man kan sikkert måle hvor vondt man har det, men det igjen blir vansklig tror jeg.

Rett og slett for at mennesker er forskjellige, og en ting som er sikkelig vondt og trist for en behøver ikke of være vondt for en annen.

Hører ofte hvorfor jeg har klart meg som jeg har gjort til tross for det jeg har opplevd( de som vet bakgrunnen min ), og svaret er jeg vet ikke.

Eneste jeg holder fast i er håpet at en dag blir ting bedre, og det har jeg holdt fast i 17år nå.

Man må fortsette fremover, man må ikke....men både du og flere her inne fortjener et bra liv.

 

 

Quicko: Håper turen din går så bra som det er mulig at det går=)

 

Er noe dritt og bli påkjørt:(

Endret 27. desember 2008 av Fluesopp

[Notfree]

Påkjørt 2 ganger..

 

Den tankene men må ha når man har vært syk hele livet så endelig bli frisk igjen på en enkel måte som burde vært oppklart tideligere, også blir alt tatt fra deg igjen, kan jeg ikke tenke meg engang..

[theoriginalAidskake]

Det jeg spør om er om det å ikke få barn, enten det er selvvalgt eller skyldes omstendigheter man ikke råder over, kvalifiserer for betegnelsen "defekt menneske". Om du hevder at du er defekt fordi du ikke kan få barn, vil det da være nærliggende å anta at du anser meg som mentalt/følelsesmessig defekt som ikke ønsker barn. Det er jo åpenbart at du knytter mye av normaliteten hos mennesker opp til det å få barn.

Ehm, nei. Jeg snakker bare for meg selv. Jeg bryr meg ikke om andre vil ha barn eller ikke. Det som gjør meg opprørt, er at jeg er rimelig sikker på at jeg en dag ønsker å kunne få barn, men den gleden ble jeg tatt i fra. Bare fordi en idiot ikke kunne jobben sin.

Defekt fordi kroppen min ikke funker på den måten.

[Niqābninja]

Bare å si ifra, søta, så skal jeg gjøre mitt ytterste for å skaffe deg en unge (:

 

 

edit: Går det an å donere bort eggstokker?

Endret 28. desember 2008 av basskuk

[Alastor]

Første eggstokktransplantasjonen er nylig gjennomført, så om noen år tipper jeg at dette vil gå uten problemer . Det er alltid lys i enden av tunellen, heldigvis...

[Cortinarius rubellus]

Det er jo gode nyheter, ihvertfall på denne kanten

[Shipwreck]

Absolutt ikke følelseløs pga. et sånt valg, det er din kropp og ditt liv=)

Syns det er tøft gjort av deg Ship og ta det valget.

 

Takk for det

Jeg kommer vel mest sannsynlig til å adoptere, tipper jeg, men det finner jeg vel ut av senere. Er litt for ung ennå til at dette er den tanken jeg står først opp med om morgenen.

[Gjest guest11]

Jeg er så jævla sint, uten noen som helst grunn!!!!!! FOlk her på forumet provoserer ved idiotiske uttalelser og reaksjoner, men det har ikke noe med meg å gjøre, og jeg får bare lyst til å skalle dem ned. Idioter!!!!! Jada, jeg vet det er jeg sm er en idiot.

og selvsagt må alt halte og gå. bokstavelig talt. Faen ta alt sammen! JEg er så jævla lei!!!

[Gjest guest11]

Må bare presisere at det ikke var nboen her i tråden det der var myntet åp. Vet hvor lett det er å tolke alt som kritikk mot seg selv noen ganger.

[doedskvad]

Blir man irritabel og lettere depressiv av å ha snudd døgnet (helt)?

Endret 29. desember 2008 av Alastor

[Jann - Ove]

...

Endret 9. mars 2009 av Jann - Ove

[doedskvad]

Men det er jo uansett ikke mye sollys nå for tiden. Blir jo mørkt veldig tidlig.