Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[CypheroN]

Hun er halveis livsglad, men ho kan ha skikkelig deppe-perioder også..

 

edit: og det var til Darkbuster.

Endret 26. desember 2008 av CypheroN

[Darkbuster]

Hun er halveis livsglad, men ho kan ha skikkelig deppe-perioder også..

 

edit: og det var til Darkbuster.

Det sammer gjelder vell min bestemor i ned og annen. Spesielt deppe-periodene. Uff, det er trist. Ikke vite hvor lenge det er til sin egen bestemor dør. Jeg håper på en jul til med henne. Men man kan aldri vite.

[CypheroN]

Hun er halveis livsglad, men ho kan ha skikkelig deppe-perioder også..

 

edit: og det var til Darkbuster.

Det sammer gjelder vell min bestemor i ned og annen. Spesielt deppe-periodene. Uff, det er trist. Ikke vite hvor lenge det er til sin egen bestemor dør. Jeg håper på en jul til med henne. Men man kan aldri vite.

Nei.. Skal oppdatere her når hun kaster inn håndkleet; det er ikke så altfor lenge til..

[Bonna86]

Never Can Tell:

Believe me, det har blitt tatt opp haugevis av ganger.(..) Det er en del av sykdommen hennes. Når hun så kommer i en god periode, så blir hun klar over hva hun har gjort, og får VELDIG dårlig samvittighet. Sånn fortsetter det, gode og dårlige perioder. Uansett når man tar det opp, så er det et dårlig tidspunkt fordi hun uansett vil reagere negativt. Hvis hun er i en god periode blir hun utrolig lei seg, og beklager seg veldig, og går rett inn i en ny deperesjon, om hun er i en dårlig periode blir hun bare enda verre, kjempesint og lei, og faller enda mer til bunns.

 

Forstår du hva som er problemet? Jeg må se min egen mor lide, samtidig som jeg ser min egen tante ha det så vondt. Føler meg mellom barken og veden.

[Never Can Tell]

Klart jeg ser problemet, og det er en veldig vanskelig problemstilling. Men i bunn og grunn mener jeg at man ikke skal ha dårlig samvittighet for å si fra når andre tråkker over egne grenser. Selv om hun er syk. Det har med å ivareta seg selv og sin egen integritet, og hvis ikke man gjør det vil man jo til slutt bli helt tappet for tålmodighet og empati, og da er man jo iallefall ikke til så mye hjelp og nytte.

 

Er utrolig vanskelig å være pårørende til psykisk syke, men jeg tror du har funnet en viss balansegang selv om du kanksje ikke føler det sånn nå. Men jeg leser det sånn ut ifra hvordan du beskriver hele situasjonen.

[Bonna86]

Vel, ja, jeg prøver jo så godt jeg kan. Mamma også, men alt er bare vondt nå. Spesielt i forhold til mamma, hun har blitt så såret opp gjennom årene, og jeg blir så sint på hennes vegne. Så kan man si: det er ikke mitt ansvar. Vel, mamma er sliten hun og, det plager henne, og jeg må sitte og se på det.

 

Nå har det heldigvis roet seg nå, men var veldig fortvila i går.

[Catkin]

Nie: Kondolerer =/

 

Har selv bare mistet en bestefar, og jeg husker ikke så mye om ham, selv om det faktisk ikke er så lenge siden han døde.

[Gjest Slettet+5132]

Da var Bestemor endelig død. Hun har ligget på dødsleiet i snart en måned nå. Jeg føler meg sint, lettet, lei meg og svært forvirret. Jeg er sint, fordi en del av familien min har vært direkte hensynsløse. Jeg er lettet fordi nå er det endelig over for henne, smertene, ventingen, alt. Og jeg er forvirret, for jeg forstår at hun er død, samtidig som om det ikke har gått helt opp for meg. Gawd. Skal ikke være lett.

Kondolerer. *sende god klem til*

[Kea]

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er da. Men hovedregelen er vel at bor man for seg selv så skal man også betale for seg selv. Utrolig kjipt av dem å skryte over alt de har kjøpt seg når de vet du er i den situasjonen. Viser bare total mangel på sosiale antenner. Men være sint på dem for at du/dere stiller dårlig økonomisk er vel neppe moren og stefaren din sin feil.

 

Du misforstår. Jeg er ikke sint på dem fordi vi har dårlig økonomi, jeg er sint på dem for at de lyver til meg.

 

Eneste man kan gjøre da er å jobbe ekstra, sette opp budsjett og komme seg over det. Tjener mer på det i lengden enn å være avhengig av et lån av andre hver måned. Mye bedre for sjelen også.

 

Det har ikke noe med å være avhengig, jeg er i en pikant situasjon. Jeg er ikke I Norge engang. Det jeg vil, er at de kan hjelpe meg å komme hjem til Norge igjen.

[Ascubal]

Bah, dumpa igjen...

 

Et halvt år varte det, hodestups forelsket, bodde sammen en stund også.. Og så gikk det til helvette fordi jeg reagerte på at hun jugde meg rett oppi trynet. Jævla fin jul må jeg si...

Endret 26. desember 2008 av Ascubal

[Cortinarius rubellus]

Nie: Kondolerer så mye

 

Tweety: Det er noen foreldre som bare tenker på seg selv, på alle områder. Jeg håper det ordner seg på en eller annen måte for deg.

Jeg personlig syns sånt er vondt og høre.

Endret 26. desember 2008 av Fluesopp

[Cortinarius rubellus]

Never Can Tell:

Believe me, det har blitt tatt opp haugevis av ganger.(..) Det er en del av sykdommen hennes. Når hun så kommer i en god periode, så blir hun klar over hva hun har gjort, og får VELDIG dårlig samvittighet. Sånn fortsetter det, gode og dårlige perioder. Uansett når man tar det opp, så er det et dårlig tidspunkt fordi hun uansett vil reagere negativt. Hvis hun er i en god periode blir hun utrolig lei seg, og beklager seg veldig, og går rett inn i en ny deperesjon, om hun er i en dårlig periode blir hun bare enda verre, kjempesint og lei, og faller enda mer til bunns.

 

Forstår du hva som er problemet? Jeg må se min egen mor lide, samtidig som jeg ser min egen tante ha det så vondt. Føler meg mellom barken og veden.

 

Men hvem tar vare på deg i de settingene da?

 

Beklager at det ble 2 innlegg, de skulle slå seg sammen

Endret 26. desember 2008 av Fluesopp

[L4r5]

Det var TREDJE natta på rad jeg våkna av mareritt

[Cortinarius rubellus]

Det er slitsomt:( klarer du og få sove etterpå? eller blir du sittende våken og tenke?

[Shipwreck]

Jeg begynte nesten å grine når jeg så flåklypa. Den munnspillsangen ble for mye, når jeg samtidig tenkte på alt...

 

Ja, menn feller tårer de og.

 

Jeg er kvinne, men jeg ser pappa får litt problemer når munnspillet kommer, så du er ikke den eneste mannen i verden som har det slik.

 

Da var Bestemor endelig død. Hun har ligget på dødsleiet i snart en måned nå. Jeg føler meg sint, lettet, lei meg og svært forvirret. Jeg er sint, fordi en del av familien min har vært direkte hensynsløse. Jeg er lettet fordi nå er det endelig over for henne, smertene, ventingen, alt. Og jeg er forvirret, for jeg forstår at hun er død, samtidig som om det ikke har gått helt opp for meg. Gawd. Skal ikke være lett.

 

Uff. Jeg føler med deg. Mistet bestefaren min i fjor. Han hadde en hjernesvulst som var umulig å få bort. Ta godt vare på deg selv nå. Jeg kondolerer.

[L4r5]

Det er slitsomt:( klarer du og få sove etterpå? eller blir du sittende våken og tenke?

Ja og nei. Det hender jeg sovner igjen. Det spørs på marerittet. I natt klarte jeg det, men ellers er det ofte jeg ikke får sove igjem før langt ut på dagen.

 

Ksla bare legge inn litt mere syting så jeg får samla sytinga i en post: AU! Verker i ledda i dag.

[Cortinarius rubellus]

Mareritt er noe dritt, det går i bølgedaler med meg på den fronten, spørs hvor mye hjernen vil presse på meg. Og de påminner deg om ting som man helst ikke vil bli påmint:(

 

Ship: Hvordan går det med deg for tiden?

[Shipwreck]

Angående mareritt: En psykiater fortalte meg at hvis man har vært deprimert, og har mye mareritt, betyr det at depresjonen er på vei bort fra kroppen din, selv om den allerede er borte fra sinnet, hvis dere skjønner. Altså, følelsen av depresjon henger igjen i kroppen, og utbasuneres i form av mareritt, før marerittene til slutt forsvinner helt. Med andre ord trenger ikke mareritt være et symbol på fare. Det er bare kroppen som jobber seg gjennom problemene dine, selv om det kan virke voldsomt og ekkelt.

 

Fluesopp: Joda det går som det går. Men jeg er lei av sykehus. Jeg er kvinne, og er dermed en følsom person. Jeg innrømmer derfor gjerne at gråten ikke er langt unna når jeg er på sykehuset, men snart er det hele over, og jeg får reise hjem for godt. Nå er jeg hjemme på perm, og det funker fint. Koser meg med musikk, trening og skriving.

Endret 26. desember 2008 av Shipwreck

[L4r5]

Angående mareritt: En psykiater fortalte meg at hvis man har vært deprimert, og har mye mareritt, betyr det at depresjonen er på vei bort fra kroppen din, selv om den allerede er borte fra sinnet, hvis dere skjønner. Altså, følelsen av depresjon henger igjen i kroppen, og utbasuneres i form av mareritt, før marerittene til slutt forsvinner helt. Med andre ord trenger ikke mareritt være et symbol på fare. Det er bare kroppen som jobber seg gjennom problemene dine, selv om det kan virke voldsomt og ekkelt.

Det hørtes både logisk og betryggende ut

[Cortinarius rubellus]

Ship: Når det gjelder tårer så er ikke de uvenner av meg for og si det sånn:P

Syns du er tøff, skal ikke komme med den hold ut-talen. Men du kan jo se frem til den dagen du får dra hjem=)

 

 

 

Angående mareritt så er ikke det pga. deprisjon, men traumer som desverres må jobbes med:(