Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Genuine Genes]

Min jul i år er den verste hittil. Forholdet med min mor, min far og egentlig hele mine familie generelt har aldri vært dårligere. Det var en dårlig stemning rundt både middagsbordet og juletreet.

 

Jeg fikk så godt som ingen gaver i år, i motsetning til tidligere. Faren min sa faktisk "gi den til Joakim, så får han åpnet noe han også" da vi fikk en sånn gave som var til hele familien.

 

Uff, nei. Har aldri skrevet i denne tråden tror jeg, kanskje det var noe å tenke på. Har suffered from store depresjoner siste tiden, føler at jeg står hele alene i denne verden. Føler livet er veldig, veldig meningsløst, og at jeg går rundt som et spøkelse som bruker opp verdens ressursser.

 

Jeg gruet meg, ja gruet meg, til julaften, og det er da ikke noe spesielt bra. Gleder meg til nyttårsaften da Da skal jeg være med venner.

[Bonna86]

Jeg er litt deppa pga en hendelse for litt siden. Saken dreier seg om at tanta mi snakker stygt til mamma, er direkte ufin i språkbruken og skjeller henne ut etter noter. Hun er dårlig (tante altså), lider av sterk depresjon, er schizofren, men er inne i en av de bedre periodene for øyeblikket, selv om hun nok kunne vært bedre.

 

Problemet for meg er at jeg er fryktelig glad i mamma, samtidig som jeg også er veldig glad i tante, mammas søster. Mamma har alltid stilt opp for alt og alle, var den som måtte ta til seg veldig mye ansvar da deres mor døde tidlig, og har på en måte vært familiens sterke klippe. Tante har i alle år lidd av ulike psykiske, og fysiske, lidelser. Selv om tante til tider har vært veldig syk, så har mamma alltid vært klar på at jeg ikke skulle 'skjermes' fra tante, til tross for at sykdommen har gjort henne til tider uberegnelig og ustabil. Dette er jeg veldig glad for, hun er et menneske på lik linje med andre, og har rett til å bli respektert. Tante alltid sett på meg som barnet hun aldri fikk, og vi har hatt et nært forhold.

 

De siste årene har dette dog forandret seg litt. Det er nemlig slik at jo eldre jeg har blitt, jo vanskeligere er det for meg. Jeg er selvsagt like glad i henne som før, jeg bare merker tantes 'egentlige jeg' bedre enn da jeg var yngre. Mye jeg ikke klarte å oppfatte den gang jeg var 10 år, men som jeg i dag helt klart ser.

 

Tante er nemlig ei stor kjeftesmelle, og sykdommen gjør at hun kan reagerer ekstremt og voldsomt. Aldri voldelig, men fra å være på topp går hun rett til bunns. Dermed er man nødt til å liste seg rundt henne og tenke på alt man sier, i tilfelle hun oppfatter ting feil.

 

Mamma er et gjestfritt menneske, og ikke minst omsorgsfull. Når tante ikke har hatt noen andre å gå til, har mamma alltid stilt opp og latt henne få bo hos oss i perioder. Da min tante måtte vente en uke på å komme inn på akutt-psykriatriskavdeling var det mamma som holdt henne under strengt oppsyn i tilfelle hun ville ta livet sitt (som hun har prøvd på mange ganger).

 

Det skjærer meg ekstra i hjertet når da min tante skriker til mamma og klager over hva det nå måtte være, og julaften i dag var intet unntak. Jeg ser det sliter på mamma. Mamma sier selv at hun ikke lenger orker å krangle med tante, for tante blir voldsom, og hun lovet seg selv at jeg aldri skulle få se hva det kan gjøre med min tante. Tante som hyler, griner, kaster ting vilt om seg, hysterisk osv. Konsekvensen av dette er at mamma biter i seg mye, altfor mye.

 

Noen ganger lurer jeg på hvor grensa skal gå. Jeg synes det er vanskelig, fordi mamma orker ikke det ytterlige maset som tærer på når tante blir nesten krakilsk av sinne. Tante brøt også kontakten med mamma en periode, og mamma er redd for at det skal skje igjen. Tante har prøvd å ta livet sitt flere ganger, og for å ihvertfall kunne hjelpe, så er mamma nødt til å balansere på en svært tynn line for å unngå at tante isolerer seg fullstendig.

 

I dag sprakk det dog for meg. Det er julaften, mamma hadde laget nydelig julemat, disket opp for oss alle, bydd på et nydelig julestelt hus, og der sitter min egen tante og klager som vanlig, bannet, brukte kjeft og var i det hele tatt skikkelig slem mot mamma. Jeg klarte bare ikke mer. Jeg ble så sint, jeg synes det er vondt å stå og høre på at noen kan snakke så stygt til mamma. Jeg finner meg rett og slett ikke i det lenger. Jeg vet hun er dårlig, men jeg mener det også handler om helt normal folkeskikk. Mamma tar henne i forsvar, redd for at jeg skal lage bråk, og jeg har ikke tenkt til å gjøre det. Men jeg var klar i min tale: "jeg synes ikke du burde snakke slik til mamma". Svaret jeg da fikk var: "men det var hun som begynte" (noe som faktisk var helt feil, jeg satt nemlig én meter bortenfor og fikk med meg alt som skjedde). Da klarte jeg ikke å holde meg og sa: "Jeg synes du burde ikke ta den tonen der, du er faktisk gjest i hennes hus". Hvorpå hun da sier rimelig surt til meg: "Du burde passe deg selv du, du er ikke noe bedre." Da fikk mamma nok, brøt inn, sa at hun ikke skulle blande inn meg, og gikk og la seg.

 

Jeg har en vond ettersmak i munnen. Jeg er drittlei maset og kjeklingen hennes. Tante er dårlig, jeg er veldig glad i henne, men det at man er dårlig er ingen unnskyldning for å være direkte slem og stygg i munnen. Mamma ønsker jo å hjelpe. Det gjør selvsagt både pappa og jeg, men jeg vet hvor vondt det er for mamma som tross alt står henne aller nærmest, bortsett fra bestefar.

 

Bah, jeg føler det er trist. Jeg vil ikke krangle med noen, spesielt ikke med tante. Hun har hatt det vondt, mye vondt, og jeg føler veldig sympati og empati med henne, men noen ganger så går hun over grensen. Er jeg slem? Jeg vil bare ikke at mamma skal få så vondt som hun gjør, jeg ser hvor mye hun blir såret. Dette er vanskelig å ta opp for meg, fordi jeg føler meg ganske fortvila. Det er vondt å se på at andre du er glad i har det vondt.

Endret 25. desember 2008 av yvonne2

[3nity]

Føler det samme som du føler mot tanta di mot bestemora mi.

Hun sitter bare og klager og klager , og siste gang jeg var der for 2 år siden lovet jeg meg selv var den siste.

Hun klager for hver eneste lille ting, og en ting jeg har fått høre av henne i 3 år nå er den gangen jeg klippet plenen hos henne uten å rake opp gresset etter meg , og da var hele sommeren ødelagt fordi hun visstnok dro inn så mye gress etter seg. En annen gang var når jeg fyrte opp i ovnen i huset hennes siden hun ba meg om det, men resten av kvelden satt hun og klaget fordi det var altfoooor varmt inne i huset.

Alle disse tingene sitter hun og småklager over, og hun bare MÅ nevne alle mine feil 100 ganger.

Hun sier ofte også indirekte hvor mye bedre mitt søskenbarn er enn jeg.

 

Grensen min gikk den dagen hun takket nei til å være med oss til syden , bare for å takke ja til å være med til syden med min tante.

 

Min mor hadde vært så snill å be med min bestemor til syden i julen til Gran Canaria, siden min mor visste at min bestemor hadde maset noe forferdelig om at min tante måtte ta seg fri fra jobben en uke og være med henne til syden noe som min tante alt hadde gjort en gang dette året.

Som sagt så takket min bestemor nei til dette og kom med unnskyldninger som at hun hadde hørt at maten var dårlig dere ned osv.. 2 uker etterpå får min bestemor tilbud av min tante og hennes familie om at de skulle til Mallorca, og de lurte på om hun ville være med. Dette takket hun med en gang ja til.

 

Når jeg hørte dette ble jeg ekstremt sint inni meg.

[Nie]

Familie kan være verdens mest irriterende, ekleste, teiteste dusterase, uansett hvor glad man er i dem. Det merket jeg når jeg kom hjem til jul, og får en oppdatering på Bestemor. Bestemor ligger da for døden, og det har hun gjort noen uker, og vi bare håper det er over snart. Det som er, er at hun har store smerter, og får morfin med bare noen timers mellomrom. Noe av det første hun sa når hun begynte å få sprøytene, var til en pleier "Bare ikkje gjer meg te narkoman no!". Og dette vet hele familien, at hun ikke liker disse sprøytene, men godtar dem fordi det er bedre enn å ha vondt. En hvilken som helst tilbakestående idiot må jo da forstå at man ikke nevner morfinen som narkotika. Likevel klarte en onkel av meg å si noe ala "e deke inne for å gje ho narkoen igjen, no?" til en av pleierene, mens bestemor hørte. Jeg er så irritert på ham, og hadde jeg vært der hadde han fint måttet bli med en rask tur utenfor, og jeg hadde ikke spart glosene.

 

Poenget er, at familie er de mest irriterende, hensynsløse menneskene man finner, samtidig som det ofte er de man er mest glad i. Det er liksom slikt man bare må godta, på ett vis. Man kan si ifra, og håpe de forbedrer seg (jeg syns foresten det var flott at du sa ifra til din tante, at hun er syk er ikke en unnskyldning til å oppføre seg som ett hespetre), men det er ikke alltid det virker. Desverre. Du er ikke alene om å irritere deg over familie, i alle fall.

 

Edit: Dere er ikke alene om å irritere dere over familie, tror jeg vi sier.

Endret 25. desember 2008 av Nie

[Bonna86]

3nity:

Nei, det kan ikke være lett å ha en slik bestemor.

 

For min egen del er litt av problemet at tante egentlig alltid har skånet meg, hun har aldri vært mot meg som hun er mot mamma. Hun kan være det jeg vil beskrive som masete, men fullstendig levelig. Men hun er altså så slem mot mamma, og jeg hater det. Jeg er veldig glad i mammaen min jeg (høres kanskje litt mammadalt ut, men altså, jeg har et veldig nært og godt forhold til begge mine foreldre), og det sårer ekstra, spesielt når det da også kommer fra tante i tillegg, som jeg er vokst opp med, vært på ferier med, og ja, i det hele tatt.(..)

 

Tante er dog dårlig. Det er faktum, og det er ikke til å stikke under en stol. Derfor kan vi ikke forvente det samme av henne som kanskje andre mennesker, men det kan bli for mye av det rett og slett. Mamma fortjener bedre, rett og slett, og jeg blir så enormt provosert.

[Gjest Gjest]

Familie kan være verdens mest irriterende, ekleste, teiteste dusterase, uansett hvor glad man er i dem

 

Jepp. I julegave så fikk jeg et bilde av meg og broren min. Han misbrukte meg da jeg var liten.

[3nity]

Gleder meg selv til å flytte ut hjemmefra, og planlegger det alt neste år.

Mamma og pappa er ikke så gærne akkurat, men jeg vil flytte ut så fort som mulig for å slippe maset demmers.

[Notfree]

Er mye fælt i julen ja, jeg syntes det er utroligt leit og sitte og ta i mot alle de flotte pakkene jeg får når folk har så lite som hadde trengt dem mye mer en meg som har "alt".

Men jeg tar dog i mot alt jeg får med stor glede ^^

 

 

Uansett så slo meg og min kjære opp på lillejulaften, savnet kommer nok til å bli stort. Vet ikke helt hva jeg skal si.

[L4r5]

Det kaller jeg dårlig timing, men føles det feil for henne så er det også feil å fortsette å lure deg selv om det er jul, mener jeg. Men klart det svir. Det gjør det alltid.

[chokke]

Alle disse tingene sitter hun og småklager over, og hun bare MÅ nevne alle mine feil 100 ganger.

Du kan trøste deg med at denne delen av min familie har to imperfekte barn, så de kan ikke sammenlignes.

Ser ut som jeg manglet et vitalt kommunikasjonsgen, som fører til at alt jeg sier blir oppfattet negativt og sarkastisk. Om jeg dermed holder kjeft (som virker som de egentlig vil), så er det også galt, og da er jeg "sur".

Føles som mamma og pappa alltid krangler om et eller annet tull, for eksempel at duken ikke er helt perfekt er visstnok galt, eller at pappa ikke har funnet frem (noe mamma ikke har spurt om).

Gavene føler jeg egentlig blir mer "hvordan kan du være misfornøyd, du har jo fått presanger". Artigste gaven jeg fikk i år var to tuborg og et flakslodd fra min onkel og tante. Det var så uventet og så enkelt.

Er til og med kommet til det punktet at jeg ikke orker å delta på "familietreff". Ender bare opp med at jeg sitter der og snakker med tilfeldig familie om "hvordan det går" og "hva driver du med?", mens jeg får høre om hvor perfekte fetterene mine er og alt det flotte de har fått til jul. Og der skal vi være i 12 timer? Glem det, ikke når jeg vet at mamma (eller ihvertfall pappa) kommer til å konsumere alt for mye alkohol, noe jeg finner ubehagelig å se på (og har jeg tatt opp før igjen og igjen, uten hell).

 

Pøh.

 

Jeg fikk hele en god jul-melding uten at jeg måtte sende ut til resten for å få svar (enda noen som ikke har svart).

 

God jul (frasen vi alle er pålagt av norsk lov å si til hverandre med et stort smil).

Endret 25. desember 2008 av chokke

[SpecialForce]

Uff, jeg vet ikke hva jeg skal si i år..

Noen familiemedlemmer oppførte seg svært dårligog forsurte stemningen. Bedre ble det ikke når min storesøster skulle lage perfekte amerikanske bilder fordi den vertsfamilien hun hadde sendte bilder.

Det endte med at jeg gikk i protest da hun ikke respekterte mine ønsker om å ikke bli tatt så mye bilder av.

 

Ble med litt senere, men måten som noen oppførte seg på var veldig dårlig og gjorde meg mer nedfor. Er det plutselig ikke en dag uten krangel og vonde ord mellom hverandre?

 

Vet jeg formulerer dette innlegget uklart..

[L4r5]

Er det plutselig ikke en dag uten krangel og vonde ord mellom hverandre?

Julaften? HAH! Samle en gjeng folk som har sine "issues" med hverandre og tving de til å være "hyggelige" mot hverandre en hel dag så er man nødt til å få trøbbel på et eller annet tidspunkt. Min erfaring hvertfall.

 

For min del var det et par nedturer i går, men alt i alt ganske vellykket faktisk. Nå slapp vi å være så mange da. Heldigvis. Jeg er glad når det bare er meg, lillebror og fattern. Resten av familien trenger jeg ikke (sønnen min ekskludert i dette eksemplet. Han trenger jeg alltid).

[Cortinarius rubellus]

Okey, jeg hadde ikke tenkt og skrive inn her..uansett here it comes:

Min erfaring min jul er bare vondt og mer vondt som mange andre også føler med jula.

Julen her var uansett spess, siden det var min første jul uten kontakt med familien( som har vært mitt valg, har vært uten familen for det meste av livet mitt), noe hun gjorde imot meg og Son. gjorde at jeg måtte ta valget og kutte henne ut av livet mitt.

Jeg går ikke inn på hva hun gjorde, men kan si såpass at hun satte helsen til Son. på spill.

Dette var en episode av mangemange episoder. Så begeret ble fullt.

Men uansett så får man et savn etter familien sin, ihvertfall når man higer etter og føle det alle andre gjør i jula.

Jeg skulle ønske jeg kunne føle glede i jule-tiden, Sonja hadde fortjent det. At jeg kunne føle glede fra hjertet mitt og ikke en maske for og gjøre dagen bra for hennes skyld.

Skulle ønske jeg kunne føle mer godt enn og føle på alt hatet jeg har.

Som sakte men sikkert spiser deg opp innvendig.

 

Nok dritt nå..har altfor mye og si, men altfor mye av meg vil ikke fortsette nå.

Jeg er glad for de personene jeg har blitt kjent med i år, dere vet hver dere er( håper jeg)

Takk for at dere er der=)

Håper 2009 blir et år som går fremover og ikke bakover.

[SpecialForce]

Er det plutselig ikke en dag uten krangel og vonde ord mellom hverandre?

Julaften? HAH! Samle en gjeng folk som har sine "issues" med hverandre og tving de til å være "hyggelige" mot hverandre en hel dag så er man nødt til å få trøbbel på et eller annet tidspunkt. Min erfaring hvertfall.

 

For min del var det et par nedturer i går, men alt i alt ganske vellykket faktisk. Nå slapp vi å være så mange da. Heldigvis. Jeg er glad når det bare er meg, lillebror og fattern. Resten av familien trenger jeg ikke (sønnen min ekskludert i dette eksemplet. Han trenger jeg alltid).

Din sønn ser ut som en livlig kar på det bildet ditt

Hadde jeg hatt muligheten så hadde julaften blitt med meg og pappa. 3 andre av det kvinnelige kjønn har det med å bare lage kvalme til alle tidspunkter. Det er ikke det at de må være hyggelige. Da kan de heller holde kjeft og spise julemiddagen. Noen ganger ønsker jeg meg til helt andre steder enn mitt hjem. Men sånn har vel alle det en gang i blant dessverre.

[Astralnoise]

Dette blir nok den verste jula noen sinne. Jeg hadde gledet meg sånn til å komme hjem igjen fra den kalde, ensomme hybelen, og feire jul med familie, bestevennen og ikke minst: kjæresten.

 

Så mister jeg alt jeg har gledet meg til, og det eneste jeg gjør er å gå og grue meg til jeg skal tilbake til Trondheim igjen.

 

Hvordan kan noen mennesker ha hjerte til å slå opp med kjæresten sin i jula?

og hvorfor....

Den 22. Desember hadde vi jo vært sammen i et og et halvt år

Endret 25. desember 2008 av Astralnoise

[Notfree]

Den 22. Desember hadde vi jo vært sammen i et og et halvt år

 

Jeg føler så med deg. Nesten 1 år og 3måneder og vi slo opp den 23.

 

Hardt som det er, jeg gleder meg til å komme tilbake til hverdagen og være med venner hvertfall

[Cortinarius rubellus]

De finner de mest perfekte dagene og gjøre det på

[Genuine Genes]

Ikke for å være frekk, men har jeg rett når jeg gjetter at det var jenten som slo opp i disse tilfellene?

[Cortinarius rubellus]

Ikke vet jeg, men hvorfor tipper du at det er damer som har slått opp?

Hva underlig forskning har du funnet nå?

[Darkbuster]

Ikke for å være frekk, men har jeg rett når jeg gjetter at det var jenten som slo opp i disse tilfellene?

Hadde det vært motsatt ville de nok ikke postet her, Genuine.

Men bare ta en dag av gangen. Tilbring julen med familie og venner. Spesielt venner. Det er sikkert mange av dine venner som både støtter deg og i tilegg er det både koselig og trivsomt. Skjønner såklart at det er spesielt vanskelig tid å bli dumpa på, men prøv heller å nyt ferien så godt du kan.