Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

nja, æresdrap er ikke noe for min familie.

[Cortinarius rubellus]

Forstår godt du blir både iritert og forbanna:(

Ingen god start på noe jul ihvertfall.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Synd på onkel Ole it is.

[lain]

Her er det jo snakk om ren utpressing, og fjotten burde vært anmeldt. Synd du ikke var 1. vitne til samtalen, kunne du anmeldt idioten selv.

[CombatPsycho]

Okei, skjønte den spøken ble litt for drøy. Jeg beklager, og trekker den tilbake, Daniel

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Takk takk, ble nesten lei meg nå altså.

Holder med forferdelige nevøer, men å kaste sånt oppå lasset kan bli for meget for meg..

[CombatPsycho]

Ville egentlig bare vise hva jeg følte for hele den situasjonen. Kan ikke forstå at noen faktisk greier å gjøre noe sånt, uten å få noe dårlig samvittighet for det( Noe jeg antar disse folka neppe får)

Forstår godt at du blir rimelig forbanna for dette, kjenner jeg ble det selv, noe på grunn av noen slektninger som var i en lignende situasjon, samme gjelder min far også for den del. Du vil så gjerne få gjort noe med det, selv om du vet at du ikke skal blande deg inn :/

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Lite jeg kan gjøre egentlig. Blir ikke mer familekos om jeg banker opp kidd'n heller.

Så vidt jeg kan se er det bare en ting jeg kan gjøre, og der er å kjøpe en fin julegave til Onkel Ole. Som jeg tenker å gjøre imorgen.

[Gjest Statisk]

I det siste har livet virkelig vist seg fra en bedre side for meg. Jeg klarer å slappe mer av nå, gå til ro i kaoset. Jeg er ganske sikker på at det er takket være dette at jeg endelig har fått med en super kjæreste, mindre konflikter i hjemmet og mange venner som nærmest stiller seg i kø for å spørre meg om hjelp.

 

Vanligvis poster jeg i denne forumseksjonen med min konto, med navn, adresse, telefonnummer og e-mail. Vanligvis strekker jeg ut en hjelpende hånd. Men nå er jeg ute etter å rense tankene litt, gi mitt alterego en fluktplan.

 

Jeg har ikke vært mye til et samfunnsplaget barn, så jeg ønsker ikke å peke på omstendighetene og si at det er de som utgjør meg. At jeg er så.. ..annerledes på grunn av alle andre. Men jeg er annerledes. Det er kanskje ikke mye, for de som ser på masken syns det ikke engang. Men jeg merker det, jeg tenker på det, og det pirrer meg. For jeg må vite hva jeg er, hvordan jeg vil reagere, lese meg selv slik jeg leser andre.

 

Jeg føler nesten ingen sorg, eller glede. Før trodde jeg det bare var smerte jeg var litt kort på, men jeg tok feil. Jeg gråter ikke i begravelser, og jeg smiler ikke ved gratulasjoner. Det gjør jeg ikke uten masken i alle fall. Men jeg føler behov. Et behov for suksess kanskje, eller muligens et gudskompleks. Dette behovet er enda noe vagt. Jeg kan forstå at det innebærer å vite, forstå omstendigheter og lese systemer. På denne måten blir jeg ikke overrasket, jeg vet hva som foregår til enhver tid. Mattematikk foregår på denne måten, jeg blir aldri overrasket. Jeg vet svaret før noen forteller. Andre systemer er også lette å lese, mange mennesker også. Kanskje jeg liker å være det trinnet foran, forstå futurum før andre opplever den som presens.

 

En maskeløs meg pleide å reagere veldig dårlig på en feilantagelse. Dersom noe skulle foregå annerledes enn jeg forventet, ble jeg gjerne sint. Jeg avstresset dette med å prøve å få større forståelse for det jeg tok feil i. Gjerne sitte ukesvis alene for å forsikre meg at jeg forsto en detalj i det store puslespillet. Jeg har vært ganske mye vekke fra de 'normale' omgangskretsene siden alderen 9 på denne måten. De sosiale sporene finnes det ikke så mange av, men monkey see, monkey do. Jeg har laget meg mange masker, og de lages det stadig fler av.

 

Maskene løser stort sett de problemene jeg måtte ha. Personer godtar meg, ja, tilogmed liker meg. Oppmersomheten rundt meg har virkelig blitt større i det siste, verden er blitt mer dynamisk. For et rovdyr som meg, et statisk vesen dypt nede, betyr dette dårlige nyheter. Personer graver etter min personlighet, mitt virkelige 'jeg'. Jeg kan ikke fortelle dem at det som stiger så vagt fra det store dypet, bare er luft. Jeg løste dette problemet med enda en maske. Kaoset rundt meg, forstyrrer ikke lenger min ro. Det er ro i kaoset. Inni hodet slår det kanskje tsunamier og tornadoer mot veggene, men hodet rikker seg ikke. Min siste maske gjør at ingenting virkelig virker på meg. Slik det alltid har vært, men nå er masken mer lik skjelettet. Men jeg er redd for at jeg har følelser nå. Selvfølgelig har jeg alltid hatt følelser, men følelser jeg ikke klarer å ta styring over..

 

På grunn av mine masker har jeg et tilnærmet perfekt liv, og jeg er ikke engang i en voksen alder enda. Men på grunn av mine masker aner jeg ikke hvem eller hva jeg er, og på grunn av mine masker er jeg låst i denne uvitheten. Jeg kan forutsi og løse de fleste problemer, andres problemer. Men jeg kjenner ikke meg selv, og vet ikke hva jeg synes om det ene eller det andre. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere. Mine to stemmer i hodet er helt uenige med hverandre, og forstår seg like lite på hverandre. Gående bortover gaten kan jeg gjerne hilse, smile og være glad for det beste livet universets omstendigheter har å tilby meg, men samtidig faller jeg sammen i tankene. Det er helt mørkt, og den eneste lampen lyser bare bakover på hvor jeg har vært. Det er ingen livskrise, tenåringskrise eller en annen form for krise. Jeg vet at jeg er statisk, jeg vet at jeg klarer å holde masken. Jeg vet at dersom jeg fortsetter på denne måten oppnår jeg 'suksess'. Jeg vet at jeg overlever, og jeg vet at personer kommer fortsatt til å stole på meg, ønske meg og at livet er best slik det er. Men jeg vet ikke hva jeg er, om jeg vil ha det. Jeg vil løpe fra alt, og begynne helt på nytt, gå bakover der det er mer lys. Men med maskene jeg bærer den dag i dag, så ser det ut til at jeg kommer til å fortsette å være et slikt verktøy som jeg er. En problemløser som har skjult sine egne problemer for godt til at noen skulle komme til å finne de.

[Gjest Guest_gjest_*]

Gi han onkel ole en fin julegave, muligens en klem/handshake,virker som en ok fyr.

De andre,unger,ex fru ,huff

Misstenker ole er glad i dem uansett hvor ufortjent det kan virke fra utsiden,trur ikke det er så mye å få gjort annet enn å vise støtte til ole.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Seff er han det. Glad i dem alle han, dum som han er.

Gave kjøpes imorgen btw.

 

Det positivet med brannen er at han må på antibiotika,og da har ikke lov og drikke, som er bra.

Endret 22. desember 2008 av Slettet-D7I5Gr2

[Jefe]

Føler med deg Daniel og onkelen din.

[Shipwreck]

Rapport fra sykesengen: Jeg har nå ligget på ungd.psykiatrisk avdeling i åtte dager, hvis man teller med i dag. Spør meg om jeg er lei. Jeg vil hjem! Jeg har tross alt overlevd med bipolar lidelse siden ungdomsskolen, så hvorfor kan jeg ikke bare få lov til å reise herifra? Helv... Den eneste grunnen til at jeg ble innlagt var fordi jeg hadde en manisk episode, og fordi de måtte finne de riktige medisinene til meg (jeg har ikke fått diagnosen bipolar før nå, som 17-åring, men har hatt klassiske symptomer siden 10. kl.) Uff. Hvis jeg er heldig får jeg permisjon fra sykehuset i dag, men må tilbake 1. eller 2. juledag. Dritt!

[Cortinarius rubellus]

Vet det er noe dritt, jeg må kanskje inn igjen etter jul til en jævla utredning til.

Prøv og tenk positivt, ikke at det er lett når man er der.

Men du får jo kanskje en medisin som vil hjelpe da, og det hadde vel vært bra eller?

Jeg håper og krysser fingrene for at du får noen bra dager ihvertfall Ship=)

Ønsker deg lykke til ihvertfall.

[23042390n420]

Hvorfor er alle her så jævli depprimerte... kan jeg se på det som en skadd fot? Bare at det er i hjernen?

[Cortinarius rubellus]

Når man blir slått, banket opp, psykisk mishandling og mye mer i flere år så får man som oftest noen "skader" ja.

Sammenligne det med en brekt fot..... jeg hadde brekt begge beina og begge armene for og bli kvitt dette( har knekt litt av hvert i kroppen så kjenner til smertene ja ).

Depresjon er bare en ting av flere ting, posttraumatisk stress-syndrom, angst-anfall, manisk er mine greier.

Men andre behøver ikke og ha noen "grunn" til og bli deprimerte.

Endret 22. desember 2008 av Fluesopp

[L4r5]

Fyllenerver er gøy. Husker ikke at jeg la meg i går. Blei litt mye jose cuervo. Hva er det første man tenker når man våkner da? Jo: "Faen... Hvordan dreit jeg meg ut i går?"

[Cortinarius rubellus]

Det er det jeg savner minst med og drikke, man får jo fyllenerver så det holder:(

Går det greit med deg i dag, L4r5?

[L4r5]

Joda. Litt uggen bare. Satser på at jeg ikke fronærmet noen eller gjorde noen veldig forlegen. Det pleier are være nervene. Ser jeg var aktiv på forumet frem til halv tolv ca. Og det husker jeg. Men etter det er det svart. At ikke jeg lærer. Verste er at jeg ikke drakk for å li full. Det smakte rett og slett are så forbanna godt.

[Gjest guest11]

Jeg kommer hjem til jul. De første dagene er fine. Foreldrene mine er glade for å se meg, og viser det. Snakker med meg, osv. Så kommer storebror hjem. Og der ble visst lillesøster usynlig, gitt. Fatter ikke at jeg gledet meg til dette. Får bare håpe det roer seg og fordeles litt mer jevnt, eller at jeg blir vant med det igjen, slik jeg var før. Merket det ikke så godt da. Gad.