Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[The~Raven]

Takk for all støtten jeg har fått i denne tråden. Pappaen min sovnet inn relativt stille på Ahus i dag klokka 2. Det er det verste jeg noensinne har opplevd. Jeg er helt knust, men også letta over at det endelig er over og at han slipper mer smerter.

Jeg vet hvordan det føles, faren min døde også av kreft for 3år siden den 16november. da var jeg 11år. jeg var på sykehuset etter at jeg ble vekket og kjørt dit kl 05 om natten. så sov jeg litt der til kl vat 13, faren min slet med å puste og jeg orket ikke å være på sykehuset det var altfor fært Så ga jeg han en kos og sa hvor mye jeg var glad i han<3 Jeg ble kjørt hjem og 1time senere ringte mamma min og så at han hadde sovnet inn

 

han er nok på et bedre sted nå og unna all smerte. -like før jeg gråter når jeg skriver det- Husker det så noe i H******

godt den dagen

 

Jeg kondolere......

Endret 6. desember 2008 av Masterdragn0

[Sniper_Elite]

Kondolerer så mye til både Masterdragn0 og Snikpellik

[Ernie]

Takk for all støtten jeg har fått i denne tråden. Pappaen min sovnet inn relativt stille på Ahus i dag klokka 2. Det er det verste jeg noensinne har opplevd. Jeg er helt knust, men også letta over at det endelig er over og at han slipper mer smerter.

Kondolerer. Det er trist, så enkelt er det Veit så alt for godt hvordan akkurat det er å miste en pappa til kreft. Min døde av hjernekreft når jeg var 12 år. Jeg veit ikke om han hadde smerter, han nevnte iallfall ikke noe om det, men motorikken var sterkt nedsatt og det var ikke spesielt hyggelig for noen av oss rundt. Gikk fra å være en aktiv mann til sengeliggende i løpet av uker

[Kristiiin]

Et knust hjerte lengter etter å bli helt

Et helt hjerte lengter etter noe å romme

Et halvfullt hjerte lengter etter å bli fullt

Et fullt hjerte lengter etter mening

 

Men meningen finner du aldri.

 

-Hvilket stadie er du på? Uansett vil du aldri være 100% fulfilled. Paradoksalt nok, når du forstår det, har du noe som likner nøkkelen på lykke.

 

En vis, subjektiv mening fra Kristin

[lilko]

Kondolerer til dere.

[SunnivaKL]

Kondolerer

[Gjest Slettet+9871234]

Eg veit at det ikkje hjelp på humøret mitt å posta denne tråden, for eg vil alltid vere eit resultat av tankane mine, og eg veit at det er min eigen feil.

[Snikpellik]

Høres forferdelig ut, kondolerer på det sterkeste Masterdragn0 og Ernie. Må takke stort for alle kondolanser her.

 

Det er ikke annet enn forferdelig, det er ikke noe som skal skje når man er så ung. Men det skjer, det skjer mange og det er sånn det er. Det er veldig mange mennesker som har og har hatt det verre enn meg. Det er nå to dager siden pappaen min forsvant fra meg. Jeg ble vekt sju på morgenen, og det hadde blitt mer alvorlig, så vi måtte skynde oss så fort vi kunne inn på sykehuset. Jeg visste jo hva som kom til å skje, bilturen som tar en halvtime føltes som fem minutter. Jeg løp gjennom sykehuset og møtte tanta mi i gangen utenfor rommet der han lå.

 

Så gikk vi inn. Da jeg så han, så jeg klart hva som skjedde og at dette var helt på slutten. Vi var der alle de nærmeste rundt ham i noen timer, og jeg satt og holdt i han hele tiden. Han gapet mer og mer etter luft, og det ble lenger og lenger mellom hver gang han pusta. Han ble klammere og klammere, og grepet i hånda hans ble svakere og svakere. Så forsvant han gradvis, helt til han døde. Legen skrudde av oksygenet hans fort, som bråkte litt. Da kom stillheten, og jeg bare datt sammen helt mentalt og fysisk. Jeg følte ikke kroppen min, jeg kjente ikke hvor jeg var og det var som alt bare var et stort tomt hull.

 

Dette til tross for at jeg visste hva som skjedde, og visste at denne dagen ville komme en god stund i forveien. Man kan ikke forberede seg på noe sånt. Jeg er 18 år gammel og å miste faren min, kanskje den personen jeg var og er mest glad i av alle forsvant i armene mine. Etter å ha vært der inne en siste stund med han gikk jeg ut og gikk meg en tur. Så kom tårene og alt, det var en følelse av å bryte helt sammen.

 

De siste dagene han levde kunne han ikke få snakket noe, men i tiden før det har jeg fått snakket ordentlig ut med han og til og med sagt hadet for godt. I går bestemte jeg meg for å være med å bære kista hans inn i kirka. Jeg vet at det kommer til å bli det tyngste jeg har opplevd og noe av det tyngste jeg kommer til å oppleve. Men jeg skal gjøre alt for å klare det. Skal hente ut alle krefter som overhodet mulig, for å gi han den siste æren av å bære han den siste veien.

[kakesjef]

Kondolorer så mye, utrolig trist. Ingen, absolutt ingen fortjener å oppleve noe likt.

 

Jeg håper du finner styrke til å bære kista, det vil du nok takke deg selv for siden.

 

Lykke til videre!

[SpecialForce]

Depper litt fordi jeg er så elendig strukturert at jeg har 21 sider med ting å skrive til i morra.

Ser ut til at jeg må be norsklæreren min om nåde på begge kne og sørge for å gjøre samfunnsfagen at least.

 

I natt sover jeg ikke

[Gjest Guest_Jon_*]

Heisann, noen luringer her med noen tips til en rimelig sosialt isolert 16åring om hvordan å gjøre seg selv LITT mer interesant? Opplever selv at jeg har store problemer med og snakke med å få igang en samtale med folk jeg ikke kjenner. Sliter til og med å snakke med og få igang en interesant samtale med de få vennene jeg har nå. Jeg føler meg så jævlig grå og kjedelig, det virker ikke som folk vil ha kontakt med meg engang. Så hverdagen går for det meste i å tråkke rundt hjemme eller spille pc.

Det samme hver jævla uke, måned ..

 

Puh, endelig ute

[Darkbuster]

Jeg kondolerer, Snikpellik. Det må være noe av det verste man kan oppleve. Det går aldri ann å forberede seg på noe sånt. Jeg håper det vil gå bedre med deg utover året. Du har min fulle støtte.

 

EDIT: Skrivefeil.

Endret 7. desember 2008 av Darkbuster

[chokke]

Depper litt fordi jeg er så elendig strukturert at jeg har 21 sider med ting å skrive til i morra.

Ser ut til at jeg må be norsklæreren min om nåde på begge kne og sørge for å gjøre samfunnsfagen at least.

 

I natt sover jeg ikke

Visse ting lærer en aldri, skulle ha jobbet med matematikk til eksamen, men gjorde det ikke. Utsettelser, utsettelser.

Men se på det fra den positive siden, det verste som kan skje er at du mister et år med utdannelse, og et år er ingenting iforhold til hvor lenge du skal jobbe med det samme i .

 

Det samme hver jævla uke, måned ..

 

Puh, endelig ute

Gjør det fargerik . Ganske enkelt, kjøp deg nye klær (IKKE KJEDELIGE OG ANONYME!), få deg en litt "kul" hårklipp. Og ganske enkelt, det er du som må gjøre noe. Jeg har vært der (og henger helt sikkert litt igjen enda, eller mer om det snart).

Tenk litt på hvordan signaler du sender ut, gir du uttrykk for at denne samtalen er bare latterlig og jeg vil helst ikke snakke med personen, eller gir du uttrykk for at denne personen kan du dele tanker/meninger (ikke nødvendigvis om meningen med livet og følelser) med?

En annen ting, som mange finner interessant er faktisk kunnskap, selv så elsker jeg å høre folk fortelle om noe de har peiling på selv om temaet nødvendigvis ikke interesserer meg, kan høre to timer om økonomisk analyse av 1920-30 årene i verden så lenge foreleseren gir uttrykk for at han/hun virkelig vil fortelle om dette, ikke bare lese et manus som blir kjedelig 100. gangen han/hun gjør det.

Poenget er, prøv og lær deg noe unikt, noe du har interesse av, enten det er hvordan et grafikkort fungerer og behandler data, hvordan gummitesting av bildekk fungerer, bare du gjør noe du liker. Sier ikke at du skal ofre alt for dette, men gjøre det når du har lyst, lese deg opp.

 

-----

 

Så hvor befinner jeg meg idag? Vel, ting går bra, men det er ting som ikke fungerer helt. Det sosiale er skitvanskelig, og innimellom (oftere i det siste) så føler jeg at jeg ikke vil ha med folk å gjøre, det leder bare til skuffelser (og sikkert noen oppturer og, "men er det verdt det?").

Jeg har da ikke noe behov for å være med 400000 folk hver eneste dag, men innimellom så savner jeg nye impulser. Ikke at de jeg har nå er kjedelige eller noe sånt, men savner noe nytt selv om det gir en viss sjanse for at det ikke fungerer og dermed trekker ned humørkvota.

Trening er også vanskelig, føler at jeg er for dårlig til å begynne på treningsstudio, og at det vil alltid være en gruppe med mennesker som har en slags mening med livet å gjøre det forferdelig for alle andre, og føler at disse kommer jeg så garantert til å møte og dermed skape konflikt fordi jeg har store problemer med å være hyggelig mot personer.

Sarkastisk, useriøs, mindre følelsesrik er tre faktorer (kan ikke si ord, for det ville vært diskusjon om det var tre eller fire) som jeg føler passer.

 

Humøret skifter fort ihvertfall.

 

Men jeg har funnet ut at jeg ikke er avskylig ihvertfall .

Fikk to positive overaskelser fra det motsatte skjønn på fredag . Fikk dansa med en en stund, så ble hun borte (ikke at jeg gjorde så mye for det, forventninger er fæle greier). Og på slutten så var det masse sitteplasser overalt, så kom det en å satte seg ved siden av meg og så på meg, sendte noen meldinger, så bort på meg osv osv. Tolket det ikke negativt ihvertfall .

Endret 7. desember 2008 av chokke

[SpecialForce]

Tyder på at folk ser hvem Chokke er Det er kjempebra og tyder på at du har gjort noe riktig

 

Gratulerer og lykke til

[Shipwreck]

Ja, sier det samme: Kjempefin løsning!

 

Jeg for min del har nå funnet ut at for å holde meg unna angst og depresjon sprinter jeg intervaller annehver dag, kutter ut sukker og ren melk (som jeg bare får vondt i magen av) og meieriprodukter som ost og slikt. Jeg spiser heller margarin på skiven, og spiser havregrøt til frokost med blanding av små havregryn, ulike typer frøkjerner, og ristede solsikkefrø oppå. Ingen sukker, bare litt salt i mens jeg koker grøten. Dette funker veldig greit. Jeg drikker mye te (tre-fire kopper for dagen, men prøver å ikke drikke for mye) og kokt vann også. Ja, jeg går jo ned i vekt, men pyttsann. Jeg merket dette hjelper mot angsten. Jeg tar også omega-3 hver dag, og VitaPlex.

[SpecialForce]

Selv så sliter jeg litt med vonde tanker mtp sosialt samvær, det går ut over skole og humøret mitt merker jeg. Prøver å ta mer kontakt igjen, men det hjelper ikke. Ser ikke ut til at noen bryr seg noe særlig.

 

 

Men om noen hadde vært så snill å kommentere her så hadde jeg blitt glad. https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1045013&hl=

[Eplefe]

Kondolerer så mye, Snikpellik. Det er, som du sier, ingen attenåringer som fortjener å miste pappaen sin. Jeg håper du finner styrken til å bære kisten, for det er på en måte et siste fysisk farvel i motsetning til det at du faktisk sa hadet til ham. Selv mistet jeg farfaren min etter et slag (enda de trodde han kom til å bli frisk og sendte ham på rehabilitering, han klarte nesten å gå på egenhånd igjen da han døde), og jeg klarte ikke si skikkelig hadet da vi var på sykehuset for å ha likskue, og jeg angrer fremdeles.

[Shipwreck]

Kondolerer. Jeg har ikke opplevd å miste en forelder, men jeg søsteren min tok livet sitt da hun var 17 år, så jeg vet i alle fall hvordan det er å miste et familiemedlem som står deg nær. Du må ta vare på deg selv nå. Gjør det du har lyst til. Ikke føl deg tvunget til å gå ut med venner hvis du ikke har lyst. Føl deg heller ikke ubekvem om du ler og har det gøy. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal sørge.

 

Å minnes de gode timene og dagene med faren din hjelper deg. Og han vil altid sitte på en sky og passe på deg. Jeg er sikker på at han er stolt av deg, og at du orker å bære kisten er imponerende. Du er sterk.

Endret 8. desember 2008 av Shipwreck

[Gjest Slettet+5132]

Høres forferdelig ut, kondolerer på det sterkeste Masterdragn0 og Ernie. Må takke stort for alle kondolanser her.

 

Det er ikke annet enn forferdelig, det er ikke noe som skal skje når man er så ung. Men det skjer, det skjer mange og det er sånn det er. Det er veldig mange mennesker som har og har hatt det verre enn meg. Det er nå to dager siden pappaen min forsvant fra meg. Jeg ble vekt sju på morgenen, og det hadde blitt mer alvorlig, så vi måtte skynde oss så fort vi kunne inn på sykehuset. Jeg visste jo hva som kom til å skje, bilturen som tar en halvtime føltes som fem minutter. Jeg løp gjennom sykehuset og møtte tanta mi i gangen utenfor rommet der han lå.

 

Så gikk vi inn. Da jeg så han, så jeg klart hva som skjedde og at dette var helt på slutten. Vi var der alle de nærmeste rundt ham i noen timer, og jeg satt og holdt i han hele tiden. Han gapet mer og mer etter luft, og det ble lenger og lenger mellom hver gang han pusta. Han ble klammere og klammere, og grepet i hånda hans ble svakere og svakere. Så forsvant han gradvis, helt til han døde. Legen skrudde av oksygenet hans fort, som bråkte litt. Da kom stillheten, og jeg bare datt sammen helt mentalt og fysisk. Jeg følte ikke kroppen min, jeg kjente ikke hvor jeg var og det var som alt bare var et stort tomt hull.

 

Dette til tross for at jeg visste hva som skjedde, og visste at denne dagen ville komme en god stund i forveien. Man kan ikke forberede seg på noe sånt. Jeg er 18 år gammel og å miste faren min, kanskje den personen jeg var og er mest glad i av alle forsvant i armene mine. Etter å ha vært der inne en siste stund med han gikk jeg ut og gikk meg en tur. Så kom tårene og alt, det var en følelse av å bryte helt sammen.

 

De siste dagene han levde kunne han ikke få snakket noe, men i tiden før det har jeg fått snakket ordentlig ut med han og til og med sagt hadet for godt. I går bestemte jeg meg for å være med å bære kista hans inn i kirka. Jeg vet at det kommer til å bli det tyngste jeg har opplevd og noe av det tyngste jeg kommer til å oppleve. Men jeg skal gjøre alt for å klare det. Skal hente ut alle krefter som overhodet mulig, for å gi han den siste æren av å bære han den siste veien.

Kondolerer. Fikk tårer i øynene av innlegget ditt. Holdt selv på å miste faren min pga kreft for noen få år siden, han fikk kreft i 2004, men jeg husker nesten ingenting fra det (aner ikke hvorfor). Var fælt å se hvor dårlig han ble, men heldigvis klarte han seg og kom seg faktisk i jobb igjen, som ingen trodde han ville klare.

Må være mildt sagt forjævlig å mista pappaen sin, vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg mistet min i alle fall, han har vært til stor hjelp for meg, mye i det siste etter forelderene mine skiltes i alle fall.

Endret 8. desember 2008 av Slettet+5132

[SpecialForce]

Heisann, noen luringer her med noen tips til en rimelig sosialt isolert 16åring om hvordan å gjøre seg selv LITT mer interesant? Opplever selv at jeg har store problemer med og snakke med å få igang en samtale med folk jeg ikke kjenner. Sliter til og med å snakke med og få igang en interesant samtale med de få vennene jeg har nå. Jeg føler meg så jævlig grå og kjedelig, det virker ikke som folk vil ha kontakt med meg engang. Så hverdagen går for det meste i å tråkke rundt hjemme eller spille pc.

Det samme hver jævla uke, måned ..

 

Puh, endelig ute

Snakket selv litt med faren min om det samme problemet og spurte om han kunne dedikere litt mer tid til meg, det er jo en ting som kanskje kan funke for deg å?`

 

SF