Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[ATWindsor]

Litt fjas er fjernet fra tråden.

 

AtW

[cuadro]

Må nesten deppe litt jeg og: (

 

Er dame innblandet vettu! Nå har det seg slik at jeg driver på med så og si drømmedama!: D

Hu er perfekt, oppførsel, utseende osv! Men, i de siste dagene har jeg følt at det har sklidd ut, og jeg vil for all del ikke miste hu! Er så jævlig glad i a! Går og tenker på det der hele tia, og jeg blir deprimert som faen av det: (

 

Skal møte henne i kveld og snakke om det med henne, og håper at det ikke blir noe negativt, for da kommer jeg til å slite med tentamen og slikt hele denna uka: /

 

Kan det tenkes at grunnen til at det har sklidd litt ut, nettopp er at du har mye press og arbeid over deg? Isåfall synes jeg at du skal fortelle henne dèt, og at det er lite grunn for bekymring, av nevnte årsaker du gir:

 

- Hun er drømmedamen.

- Perfekt oppførsel, og til og med utseende.

- Du vil så absolutt ikke miste henne.

 

Dersom du tror at slikt press kommer til å vedvare, at følelsen av å skli ut forblir med deg, da du stadig får mer og mer arbeid hengende over deg, kan det gjøres lurt i å fortelle henne dette. Spør gjerne henne om hva hun synes, om det kanskje er akkurat samme følelsen hun har. At begge føler at det er lite tid til hverandre, betyr på ingen måte at dere går fra hverandre! Forhold i skoletiden, og arbeidstiden(ja, resten av livet), kommer nemlig til å være slik. Men etterhvert som dere bruker mer tid i lag, uten å stresse dere frem til det, så er jeg temmelig sikker på at dere henger som gode magneter

[deer]

Er det noen andre her som sliter med fremføringer på skolen? Jeg skal ha en mandag om en uke, og jeg er veldig nervøs. Tenkte ikke så mye på det for noen dager siden, men nå nærmer jo dagen seg med stormskritt og jeg blir mer og mer nervøs. Mest av alt har jeg lyst til å ikke dukke opp på skolen den dagen, men det er jo obligatorisk. For meg har det til og med vært så jævlig at jeg har vurdert å hoppe av studiene. Slitsomt. Veldig slitsomt. Jeg anser meg for å være en ganske flink student, men fremføringer og slikt hater jeg. Blir rett og slett lammet. Har pratet om dette med både psykolog og lærer, men har ikke fått så stor forståelse for det. Hvordan takler dere andre det? Øvelse gjør mester sies det jo, men det har ikke funka for meg.

Jeg skjønner at du er redd; har slitt med det samme tidligere (og gjør det, dog i mindre grad, nå også). Det som hjalp meg var forberedelse til det jeg skulle gjøre, sikkerhet om det jeg skulle snakke om. Kan du planlegge hva du skal gjøre nøyaktig, og øve på det? Da tar du kontroll over situasjonen, og hva lytterne gjør spiller ikke så stor rolle - du gjør som planlagt uansett.

 

Hvordan ser du på å øve, å holde foredrag for én person, for eksempel en forelder eller annen bekjent? Det kan også hjelpe.

[cuadro]

Hvorfor skal du til legen, og hvorfor skal du ikke til legen?

Eg skadar meg.

 

 

 

 

Derfor, og fordi dei sa at det ikkje var nødvendig når det var gått så lang tid sidan eg gjorde det.

Blødinga ville stoppe om eg pressa på såret med f.eks. ein klut.

 

Om jeg ikke blir for personlig her, så lurer jeg litt på hva alderen din er? Kjenner f.eks. foreldrene dine til problemet du har? Før du svarer på det; kanskje jeg burde vite om det er noe problem. Tør jeg gjette at grunnen(e) til at du skader deg, er det egentlige problemet?

 

Det er kanskje lurt å være klar over hvorfor en gjør noe selvdestruerende, samme hva det måtte være, og arbeide mot det. dette er selvfølgelig ikke den eneste framgangsmåten, og det er selvfølgelig ikke sikkert at det er en framgangsmåte som en gang passer for deg.

 

Selvskading kan være veldig farlig, og i fare for å virke for pro-selvskading, så ønsker jeg å minne på at blundt og lavt alltid er sikrere enn skarpt og høyt. Selv pleide jeg f.eks. å slå eller sparke på et bestemt tre de gangene jeg ikke maktet å tenke over hva jeg skulle gjøre lenger. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at min måte å håndtre problemene på var bedre, eller i det hele tatt gode, men jeg håper det du gjør er trygt for både deg og eventuelt alle det angår.

[Gjest redd_for_forsamlinger]

Er det noen andre her som sliter med fremføringer på skolen? Jeg skal ha en mandag om en uke, og jeg er veldig nervøs. Tenkte ikke så mye på det for noen dager siden, men nå nærmer jo dagen seg med stormskritt og jeg blir mer og mer nervøs. Mest av alt har jeg lyst til å ikke dukke opp på skolen den dagen, men det er jo obligatorisk. For meg har det til og med vært så jævlig at jeg har vurdert å hoppe av studiene. Slitsomt. Veldig slitsomt. Jeg anser meg for å være en ganske flink student, men fremføringer og slikt hater jeg. Blir rett og slett lammet. Har pratet om dette med både psykolog og lærer, men har ikke fått så stor forståelse for det. Hvordan takler dere andre det? Øvelse gjør mester sies det jo, men det har ikke funka for meg.

Jeg skjønner at du er redd; har slitt med det samme tidligere (og gjør det, dog i mindre grad, nå også). Det som hjalp meg var forberedelse til det jeg skulle gjøre, sikkerhet om det jeg skulle snakke om. Kan du planlegge hva du skal gjøre nøyaktig, og øve på det? Da tar du kontroll over situasjonen, og hva lytterne gjør spiller ikke så stor rolle - du gjør som planlagt uansett.

 

Hvordan ser du på å øve, å holde foredrag for én person, for eksempel en forelder eller annen bekjent? Det kan også hjelpe.

 

Kan for så vidt øve og forberede meg, eller iallfall prøve på det, men det kan hende jeg glemmer det når jeg står foran forsamlinga. Det skjedde i fjor. Plutselig glemte jeg helt hva jeg skulle si, og det endte opp med at jeg sto foran klassen i nærmere et minutt uten å si et kvekk. Det var et av de flaueste minuttene i livet mitt. Det er jo den panikken, nervøsiteten, som ødelegger alt. Det hjelper jo heller ikke at jeg må ha fremføringa på svensk. Ja, jeg studerer i utlandet ved et svensk universitet. Får se hvordan det går. Synes bare det er så dumt at man tvinges til slike ting.

 

Å holde et foredrag foran en bekjent, tja, det kjennes rart det også. Unaturlig. Dessuten blir det ikke helt det samme som å stå foran medelevene mine. Jaja. Får vel bare prøve å øve på dette så godt jeg kan...

 

Takk for svar, iallfall.

[deer]

Kan for så vidt øve og forberede meg, eller iallfall prøve på det, men det kan hende jeg glemmer det når jeg står foran forsamlinga. Det skjedde i fjor. Plutselig glemte jeg helt hva jeg skulle si, og det endte opp med at jeg sto foran klassen i nærmere et minutt uten å si et kvekk. Det var et av de flaueste minuttene i livet mitt. Det er jo den panikken, nervøsiteten, som ødelegger alt. Det hjelper jo heller ikke at jeg må ha fremføringa på svensk. Ja, jeg studerer i utlandet ved et svensk universitet. Får se hvordan det går. Synes bare det er så dumt at man tvinges til slike ting.

 

Å holde et foredrag foran en bekjent, tja, det kjennes rart det også. Unaturlig. Dessuten blir det ikke helt det samme som å stå foran medelevene mine. Jaja. Får vel bare prøve å øve på dette så godt jeg kan...

 

Takk for svar, iallfall.

Det høres ut som en trasig opplevelse ja. Kunne det den gang hjulpet deg om du hadde et klart og konsist manus foran deg? Hvor lenge er det forventet at du skal snakke forresten?

 

Skjønner at det virker rart å bruke en bekjent, og det er klart det blir annerledes på mange måter foran medelevene. Samtidig blir du klar over noen ting som kan skje når "the real thing" kommer, og du kan også be om tilbakemelding fra personen. Hvis du velger å gjøre dette.

 

Angående språk og sånn - du snakker vel svorsk? dvs snakke norsk, og bruke svenske ord bare på noen få steder du VET de ikke forstår det norske? Svensk blir du jo aldri likevel, og det kan hende de syns det er forfriskende annerledes med noen som snakker norsk Det syns hvertfall jeg med de få svenskene vi har i klassen her i Norge.

[Gjest redd_for_forsamlinger]

Kan for så vidt øve og forberede meg, eller iallfall prøve på det, men det kan hende jeg glemmer det når jeg står foran forsamlinga. Det skjedde i fjor. Plutselig glemte jeg helt hva jeg skulle si, og det endte opp med at jeg sto foran klassen i nærmere et minutt uten å si et kvekk. Det var et av de flaueste minuttene i livet mitt. Det er jo den panikken, nervøsiteten, som ødelegger alt. Det hjelper jo heller ikke at jeg må ha fremføringa på svensk. Ja, jeg studerer i utlandet ved et svensk universitet. Får se hvordan det går. Synes bare det er så dumt at man tvinges til slike ting.

 

Å holde et foredrag foran en bekjent, tja, det kjennes rart det også. Unaturlig. Dessuten blir det ikke helt det samme som å stå foran medelevene mine. Jaja. Får vel bare prøve å øve på dette så godt jeg kan...

 

Takk for svar, iallfall.

Det høres ut som en trasig opplevelse ja. Kunne det den gang hjulpet deg om du hadde et klart og konsist manus foran deg? Hvor lenge er det forventet at du skal snakke forresten?

 

Skjønner at det virker rart å bruke en bekjent, og det er klart det blir annerledes på mange måter foran medelevene. Samtidig blir du klar over noen ting som kan skje når "the real thing" kommer, og du kan også be om tilbakemelding fra personen. Hvis du velger å gjøre dette.

 

Angående språk og sånn - du snakker vel svorsk? dvs snakke norsk, og bruke svenske ord bare på noen få steder du VET de ikke forstår det norske? Svensk blir du jo aldri likevel, og det kan hende de syns det er forfriskende annerledes med noen som snakker norsk Det syns hvertfall jeg med de få svenskene vi har i klassen her i Norge.

 

Takk for svar igjen. Jo, det hadde nok hjulpet med et manus den gangen. Jeg hadde vel også et eller annet papir med meg, men det skjærte seg allikevel. Jaja. Det er fortid nå. Er bare så himla redd for at det skal skje igjen. Jeg er vel ikke det mest optimistiske mennesket her på jorda.

 

Skal ikke snakke så fryktelig lenge - 10-15 minutter. Har skrevet en tekst om ADHD, og det er da den som skal presenteres. Selvsagt behøver jeg ikke nevne alt jeg har skrevet (det tar nok for lang tid), men hovedpunktene eller det jeg anser for å være viktig skal presenteres. Det er jo kjekt, men hjelper ikke SÅ mye på denne frykten for å stå foran en forsamling. Liker heller ikke å prate så mye i timene. Det kommer dog an på. Varierer veldig.

 

Svorsk kan jeg, og det bruker jeg også av og til. Kjennes bare så rart iblant. Du har nok rett i det du sier ang. språket da. Sikkert bare jeg som tror det er så viktig å snakke 100 % flytende svensk. Resten bryr seg nok ikke så mye, og synes kanskje det er litt eksotisk og morsomt med norsk - akkurat som du sier. Du har altså svensker på skolen din? Er det sånn at de prater en blanding av svensk og norsk da? Det som er høvelig for oss nordmenn er jo at vi forstår svensk ganske godt. Har jobbet på sykehjem i Norge der det har vært svenskspråklige, og da tolereres det jo at de prater svensk. Vi forstår jo hva de sier uansett. Det er vel dog verre for svenskene å forstå norsk.

[deer]

Takk for svar igjen. Jo, det hadde nok hjulpet med et manus den gangen. Jeg hadde vel også et eller annet papir med meg, men det skjærte seg allikevel. Jaja. Det er fortid nå. Er bare så himla redd for at det skal skje igjen. Jeg er vel ikke det mest optimistiske mennesket her på jorda.

 

Skal ikke snakke så fryktelig lenge - 10-15 minutter. Har skrevet en tekst om ADHD, og det er da den som skal presenteres. Selvsagt behøver jeg ikke nevne alt jeg har skrevet (det tar nok for lang tid), men hovedpunktene eller det jeg anser for å være viktig skal presenteres. Det er jo kjekt, men hjelper ikke SÅ mye på denne frykten for å stå foran en forsamling. Liker heller ikke å prate så mye i timene. Det kommer dog an på. Varierer veldig.

 

Svorsk kan jeg, og det bruker jeg også av og til. Kjennes bare så rart iblant. Du har nok rett i det du sier ang. språket da. Sikkert bare jeg som tror det er så viktig å snakke 100 % flytende svensk. Resten bryr seg nok ikke så mye, og synes kanskje det er litt eksotisk og morsomt med norsk - akkurat som du sier. Du har altså svensker på skolen din? Er det sånn at de prater en blanding av svensk og norsk da? Det som er høvelig for oss nordmenn er jo at vi forstår svensk ganske godt. Har jobbet på sykehjem i Norge der det har vært svenskspråklige, og da tolereres det jo at de prater svensk. Vi forstår jo hva de sier uansett. Det er vel dog verre for svenskene å forstå norsk.

Forstår godt at du er redd for at det skal skje igjen. Jeg tror ikke det kommer til å skje, blant annet fordi du og lytterne er eldre enn den gang.

 

Husk at de aller fleste i salen også blir nervøse når de skal snakke foran en forsamling, i større eller mindre grad - det finnes antagelig de blant dem som er enda reddere enn deg, og ikke orker å tenke på det en gang. Jeg tror man må være nokså selvsentrert for å ikke ha en viss grad av denne frykten; man har jo noen forventninger på seg fra publikum.

Men med mindre man er i veldig spesielle situasjoner går IKKE disse foreventningene på å unngå stotring, skjelving, pauser osv. - de går på, som du sier, stoffet som presenteres. Det høres ut som du har god kontroll på dette - hvis du sørger for å få sagt noe om hovedpunktene du nevner, er du gjennom det! Hvis du viser at du er nervøs viser du bare at du er menneske.

 

Slik jeg opplever det snakker svenskene på skolen svensk, og retter noen ganger på seg selv ved å bytte ut svenske ord med norske. 3 av 4 ganger opplever jeg dette som unødvendig, ettersom vi som du sier forstår hva de sier uansett.

[Toast Is Pimp!]

Tror tankene om å sette seg ned på huk og drite i klasserommet kommer tilbake.

Usikker på skolegangen min.

 

Engelsk Eksamen i morgen, orker ikke tanken og lese litt.

Håper jeg får lov og bruke PC'n min, hvis ikke er jeg bra screwd.

Aner ikke om søknaden jeg leverte inn på Tirsdagen om og få bruke PC blir godkjent. Aldri søkt om slikt på høyskole.

 

Får gå ned til postkassen og kikke litt i den for og få bort tankene.

Endret 30. november 2008 av Lord Grÿllwotth

[Bonna86]

Jeg burde vel være takknmelig for så mye i livet, og ikke syte, men jeg klarer ikke å la være: jeg savner bare kjæresten min så fælt.

 

Jeg hater at vi bor såpass langt unna hverandre. Vi har hatt flotte dager sammen i helgen, og det er tross alt veldig mye bedre enn ingenting, men det tar på, dette med avskjed. Det er bare så trist. Sist var det en måned til jeg så ham igjen, nå er det to uker. Vel, det går nok fort, antar jeg, pga studier og jobb, men akkurat nå føler jeg at savnet er veldig sterkt.

[Shipwreck]

I dag har jeg det ikke så bra. Fikk diagnosen depresjon for snart ett år siden, og går til psykolog en gang i uken. Tar Zoloft. Men i dag var det helt j***. Våknet halv ti. Greit nok, det. Men så var det dette med å komme seg ut av sengen. Det gikk bare ikke. Jeg hadde så forbasket mye angst at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Klarte ikke å gå ut på gulvet, lukke igjen øynene og sove, ligge i ro, eller noenting. Hadde ikke matlyst, og det kjentes ut som om hjertet skulle sprenge enda jeg tok pulsen og oppdaget at det ikke slo fort. Til slutt slengte jeg hodet utfor kanten på sengen slik at jeg så alt opp-ned. Det roet nervene litt. Lå og glodde en stund, før jeg etter en lang stund pinte meg selv til å gå ut av sengen. Åt en liten skive for å kunne si at jeg hadde spist noe. Uff, hater slike dager. Greit å vite at det er flere som har det samme problemet.

Endret 30. november 2008 av Shipwreck

[Toast Is Pimp!]

Åh ja! Synes det er ekkelt og våkne opp om morgenen.

Orker ikke tanken og møte folk. Folk jeg kjenner og nye folk. Enten må jeg kjenne de svært godt eller veldig lite.

Svært godt er bare 2 venner ca, og familie.

Har ikke møtt så mange nye folk så er usikker på tanken om det.

 

Verst hvis jeg er alene, som jeg har vært en del år nå. Skolegang.

 

Er vell ikke samme greia. Angst her.

Endret 30. november 2008 av Lord Grÿllwotth

[Shipwreck]

Det er vel på en måte angst her også, men uvisst av hvilken grunn. Kommer innimellom, ofte mens jeg er i en deppet periode. Din kan vel gjerne kategoriseres som sosial angst, men det kan godt være du er deprimert også (folk som har mye angst er ofte deprimerte i tillegg. Ikke uvanlig at de to tingene henger sammen, sa psykologen til meg) Huff. Utrolig irriterende. Veldig slitsomt. Ekkelt og grusomt og fåglarna vet hva. Føler med deg.

Endret 30. november 2008 av Shipwreck

[Sidious]

Jeg burde vel være takknmelig for så mye i livet, og ikke syte, men jeg klarer ikke å la være: jeg savner bare kjæresten min så fælt.

 

Jeg hater at vi bor såpass langt unna hverandre. Vi har hatt flotte dager sammen i helgen, og det er tross alt veldig mye bedre enn ingenting, men det tar på, dette med avskjed. Det er bare så trist. Sist var det en måned til jeg så ham igjen, nå er det to uker. Vel, det går nok fort, antar jeg, pga studier og jobb, men akkurat nå føler jeg at savnet er veldig sterkt.

 

Skjønner at det er vanskelig. Jeg er og har vært i samme situasjon i tre år nå. Det var meget slitsomt i begynnelsen, og selvsagt savner man personen veldig nå og da, men man blir vant til det. Det ble iallfall jeg. Det er jo kanskje veldig individuelt da. Prøv å få tankene på noe annet: heng med venner, les bøker, se filmer. Skal dere tilbringa jula i lag? Det ordner seg nok. Det er jo herlig å treffe personen igjen etter å ha vært borte fra han/henne i lang tid.

[Toast Is Pimp!]

Det verste er den ene "bestevennen" min. Han er så falsk.

Vi har 2 kompisser på skolen, og han oppfører seg falsk.

Oppfører seg som jeg ikke er der og slikt.

Det hjelper jo SKIKKELIG mot min sosiale angst.

Må jo manne meg opp hvis jeg skal gjøre noe.

 

Han igronerer meg nesten/stortsett når vi er på skolen. Hater det.

Vi er en gjeng ja, men jeg blir igronert.

 

Faen for en fyr.

 

Savner min egentlige bestevenn.

Jeg ER så forvirra.-

Endret 30. november 2008 av Lord Grÿllwotth

[Bonna86]

Skjønner at det er vanskelig. Jeg er og har vært i samme situasjon i tre år nå. Det var meget slitsomt i begynnelsen, og selvsagt savner man personen veldig nå og da, men man blir vant til det. Det ble iallfall jeg. Det er jo kanskje veldig individuelt da. Prøv å få tankene på noe annet: heng med venner, les bøker, se filmer. Skal dere tilbringa jula i lag? Det ordner seg nok. Det er jo herlig å treffe personen igjen etter å ha vært borte fra han/henne i lang tid.

 

Ja, det er helt sant. På en måte begynner jeg å bli vant til det nå, men det går i perioder, slik som i dag, hvor man blir bare veldig trist. Det går gjerne over, selv om savnet alltid vil være der. Men antar at det går lettere siden vi snakker masse sammen hver eneste dag.

 

Vi skal heldigvis være mye sammen i jula. Det blir tur på oss til Göteborg igjen, hvor vi skal i teater og sove på hotell. Det blir fint. Ellers skal ha være hjemme fram til nyttårsaften eller så før han reiser tilbake til der han studerer, noe som betyr at vi får mange dager sammen. Det blir fint, gleder meg veldig til det!

[Shipwreck]

Han ignorerer meg nesten/stort sett når vi er på skolen. Hater det.

Vi er en gjeng ja, men jeg blir ignorert.

 

Faen for en fyr.

 

Savner min egentlige bestevenn.

Jeg ER så forvirra.

 

Det kan jeg godt skjønne. Så han er med deg på fritiden, men ikke på skolen? Synes han ikke det er kult nok å henge med deg? Er han så forbanna redd for ikke å bli godtatt av de andre, at han bare kan henge med de mest populære? Og hva er gale med å være med deg? Du virker som en veldig koselig type som det er lett å bli venn med. Han burde jobbe litt med seg selv. Kjenner jeg blir sint på dine vegne her. Det er sinnsykt irriterende med sånne folk.

 

Til yvonne2: Jeg skjønner at du savner ham. Det er slitsomt med kjærester som er langt borte. Men du kan trøste deg med at han (mest sannsynlig) har det bra, og sikkert savner deg like mye som du savner ham. Han lever i beste velgående. Det er i alle fall fint å tenke på når de tunge dagene kommer. Og så må du ha en riktig god jul! Dere vil sikkert få det koselig sammen når han kommer.

Endret 30. november 2008 av Shipwreck

[Datasmurf]

Det vanskelige blir vel å gjøre det lett, Datasmurf. Å gjøre det lett, blir å ligge alt ut på bordet, for alle. Unnskyldninger og bortforklaringer til det du egentlig ønsker å gjøre, men bare ikke makter, mister all effekt.

 

Det er dette man er redd for, er det ikke? At dersom en igjen vil trenge sine unnskyldninger og bortforklaringer, så vil andre bare ta det som "den gamle regla". Du vil få et stempel på deg som ustabil og utilgjengelig. Dette vil komme på bane hver eneste gang du ikke makter å bli med på noe, samme hva den egentlige årsaken er. Alle blir så kjekk i masken, later til å vite hva som foregår. Kommanderer deg til å roe deg, og peker på at "jo, vi forstår". Det gjør de ikke. Ikke sjans i havet, det er ingen mulighet for de å forstå hvordan det er å isolisere seg av frykt, frykt for redsel. Ingen kan vite hva dette er for deg. Du blir gjerne sint, låser venner og andre kjente enda lenger vekk fra deg selv. Du blir redd for å åpne deg igjen.

 

Du generaliserer selv, du stempler deg selv med hva du makter og hva du ikke makter. Det begynner kanskje med at du ikke kan gå på gjenforeninger, eller bursdagsselskaper. Senere blir det vanskeligere og vanskeligere for å møte andre personer i det hele tatt. Finne kjente på kjøpesenteret vil umiddelbart hale hjertet i halsen, og skulle det bli et problem med minibank-kortet, ville det vært jordens undergang, eller skal vi si dagens? Hver dag finner man nye bunnivåer i livet og dets sosiale aspekt.

 

Det begynte med at man ikke mestret èn spesiell ting, og man så på denne tingen som en generell ting. Man overførte mestringsproblemet til alle lignende situasjoner, og ble redd for å imøtekomme de med et helt åpent syn på nytt igjen.

 

Hele tiden fokuserer man på at nå skal man klare det, nå er det på tide. "Dette er jo enkelt, er det ikke?" Man streber etter å bygge opp selvtillit for å gjøre noe man må overbevise en selv om at er enkelt.

 

Dette er vanskelig. Men det er ikke det vanskelige. Å skille forskjellige valg, og forskjellige handlinger, det er vanskelig. Men det er heller ikke det vanskelige. Det å ha den ideen av at "jeg skal bare", og så gjøre noe, det er dèt som er det vanskelige. For hvordan skal en kunne bare gå ut å gjøre noe en har lært erfaringsmessig at ikke gikk så bra? Det vanskelige blir å gjøre det enkelt. Man tenker å være sta, bestemme en for at "dette skal jeg". Det enkle ville være å bare gjøre det, med et åpent sinn, som ved første gang. Dette er veldig vanskelig.

 

Om ikke mitt innlegg passer til din problemstilling, Datasmurf, så beklager jeg.

Du har selvfølgelig truffet spikeren på hodet.

Det stemmer ganske så mye.

[vlomp]

det med kjærlighet er vondt ass :'( er blitt forelska i ei som bor ganske langt unna :/ og i tilegg så føler jeg at hun begynner å ignorere meg og prøver hele tida å unngå meg <_< jeg vet at jeg burde være sur på henne liksom men jeg klarer det ikke da blir det også veldig vanskelig å konsentrere meg om lekser og skole..

[Catkin]

Huff, det blir litt for mye for tiden. Og når det blir for mye, så klarer jeg ikke gjøre noe som helst. Det er som å sjonglere med for mange baller. Eller som å sitte i en karusell som bare går fortere og fortere. Man vet ikke hvordan man skal komme seg av.

 

Ender med at jeg ikke har gjort noenting i det hele tatt.

Endret 30. november 2008 av Lillium