Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Shipwreck]

Å ja. Ha ha. Typisk meg å lage nummer ut av ingenting. Blir nervøs med en gang, jeg. Hva skjedde i går, egentlig? Hva gjorde du for å straffe ham? Nå er jeg spent.

 

EDIT: Du er kul, du også. Du skriver gode innlegg og alt og det. Dessuten har du samme musikksmak som meg.

Endret 29. november 2008 av Shipwreck

[Gjest member-101642]

Jeg trodde at denne angsten begynte å avta, i hvert fall håpte. Dog sitter jeg her med en ekkel følelse i hele meg. I kveld er det julebord med jobben til kjæresten. En typisk sosial begivenhet, hvilken jeg hater. Mange ukjente folk, kombinert med alkohol. Selv skal jeg ikke drikke, har jeg bestemt meg for. Jeg misliker alkohol, og at kjæresten er så gla i det. Fulle folk gjør at jeg føler meg utilpass. Helst ser jeg at hun ikke drikker, men da får jeg dårlig samvittighet. Det siste jeg ønsker er å hindre henne i å ha det gøy. Da ville jeg bare følt meg kjip.

 

Hjertet dunker; helvetes angst.

[lain]

Det kan jo være at det er noen ifra jobben som ikke drikker også, er du heldig, er det en oppegående person du kan diskutere med.

Jeg slapp lett unna når jeg var i frankrike med jobben, jeg er heller lite begeistret for fulle folk selv.

Min redning var at jeg ikke var alene, så vi ble et par stykker som kunne føre en normal samtale og le av de andre når de kom bakfulle til frokost.

[WarpX]

Fulle folk gjør at jeg føler meg utilpass.

Klart det, hvem gjør ikke det i edru tilstand...

[Gjest Slettet+9871234]

Jeg liker deg. Du er kul ^^

Srs. Oh teh irony.

 

On topic:

 

Eg skadar meg.

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Kvifor vil du skada deg?

[L4r5]

Slutt med det for i kveld hvertfall. Du har drukket i kveld. Selvskading og alkohol hører ikke sammen. Det er lettere å feilberegne ting og tang når man har drukket.

Forøvrig så vil jeg insistere på at du bruker reint utstyr og er flink med å rense. Ikke noen vits i å ta unødige risker.

[Niqābninja]

Jeg begynner å få problemer med samtaler igjen. Jeg faller ut av verden hel tia. I tillegg begynner maten å fucke seg og jeg føler meg håpløs. Det er nesten så jeg har lyst til å få meg selv lagt inn så andre slipper meg.

 

Oh, teh fun.

 

Edit: "Alle syns at jeg er feit. All snakk om mat er et hint til meg om at jeg er feit. Alle hater meg. Alle vil at jeg skal dø så fort som mulig."

Ohjes. Hurray.

Endret 30. november 2008 av basskuk

[Datasmurf]

Jeg begynner å få problemer generelt med å gå ut døra igjen.

Det har vært ille ganske lenge egentlig. Klarer ikke gå ut på kjøkkenet når de jeg bor med er der, klarer ikke gå på do, lage meg mat, vaske eller noe sånt, så jeg venter til de enten har sovna eller gått på skolen.

Nå har jeg begynt å få angst bare for å være ute blant folk.

Når jeg går rundt utendørs, bare for en liten tur til butikken 200 meter bortenfor der jeg bor eller en tur ut for å spise når jeg en sjelden gang har penger til å spise ute, får jeg helt noia og prøver å gjemme meg i store klær og hette over huet, stort headset som fyrer musikk for full g inn i øra på meg og helt i min egen verden.

Har vært flere dager jeg bare har måtte dra hjem fra skolen fordi jeg får helt angst og noia bare jeg er i studio med 3-4 andre og styrer med noen mikrofoner eller setter opp kamera eller noe sånt.

 

Ender opp med å bare gå hjem, sette meg på rommet, er det noen folk på fellesrommet, går jeg raskt forbi uten å svare de, stenger døra, setter meg foran PCen og rett på forum eller WoW eller noe i den duren.

Når de andre spiser og kommer og banker på og spør om jeg vil ha noe mat, så takker jeg pent nei, uansett hvor sulten jeg er, hovedsaklig fordi jeg ikke klarer å gå ut og sette meg ned og spise med de, eller generelt være sammen med de noe lenger enn noen minutter. I alle fall ikke i edru tilstand. Men jeg har klart å roe ned alkoholforbruket kraftig den siste tiden og vil ikke tilbake til alkis-tendensene.

 

Jeg trodde jeg skulle klare å bo i fellesskap, sammen med folk, en av de jeg bor med er min beste kompis gjennom gudene veit hvor mange år, snart tjue vil jeg gjette.

Det gikk greit i starten, men nå har det bare blitt verre og verre.

 

Jeg hater det. Jeg vil bare gi opp, slutte skolen, flytte bort herifra, søke tilflukt hjemme i Stavanger hos farmor, men jeg vet at det ikke er noen løsning det heller.

[cuadro]

Det vanskelige blir vel å gjøre det lett, Datasmurf. Å gjøre det lett, blir å ligge alt ut på bordet, for alle. Unnskyldninger og bortforklaringer til det du egentlig ønsker å gjøre, men bare ikke makter, mister all effekt.

 

Det er dette man er redd for, er det ikke? At dersom en igjen vil trenge sine unnskyldninger og bortforklaringer, så vil andre bare ta det som "den gamle regla". Du vil få et stempel på deg som ustabil og utilgjengelig. Dette vil komme på bane hver eneste gang du ikke makter å bli med på noe, samme hva den egentlige årsaken er. Alle blir så kjekk i masken, later til å vite hva som foregår. Kommanderer deg til å roe deg, og peker på at "jo, vi forstår". Det gjør de ikke. Ikke sjans i havet, det er ingen mulighet for de å forstå hvordan det er å isolisere seg av frykt, frykt for redsel. Ingen kan vite hva dette er for deg. Du blir gjerne sint, låser venner og andre kjente enda lenger vekk fra deg selv. Du blir redd for å åpne deg igjen.

 

Du generaliserer selv, du stempler deg selv med hva du makter og hva du ikke makter. Det begynner kanskje med at du ikke kan gå på gjenforeninger, eller bursdagsselskaper. Senere blir det vanskeligere og vanskeligere for å møte andre personer i det hele tatt. Finne kjente på kjøpesenteret vil umiddelbart hale hjertet i halsen, og skulle det bli et problem med minibank-kortet, ville det vært jordens undergang, eller skal vi si dagens? Hver dag finner man nye bunnivåer i livet og dets sosiale aspekt.

 

Det begynte med at man ikke mestret èn spesiell ting, og man så på denne tingen som en generell ting. Man overførte mestringsproblemet til alle lignende situasjoner, og ble redd for å imøtekomme de med et helt åpent syn på nytt igjen.

 

Hele tiden fokuserer man på at nå skal man klare det, nå er det på tide. "Dette er jo enkelt, er det ikke?" Man streber etter å bygge opp selvtillit for å gjøre noe man må overbevise en selv om at er enkelt.

 

Dette er vanskelig. Men det er ikke det vanskelige. Å skille forskjellige valg, og forskjellige handlinger, det er vanskelig. Men det er heller ikke det vanskelige. Det å ha den ideen av at "jeg skal bare", og så gjøre noe, det er dèt som er det vanskelige. For hvordan skal en kunne bare gå ut å gjøre noe en har lært erfaringsmessig at ikke gikk så bra? Det vanskelige blir å gjøre det enkelt. Man tenker å være sta, bestemme en for at "dette skal jeg". Det enkle ville være å bare gjøre det, med et åpent sinn, som ved første gang. Dette er veldig vanskelig.

 

Om ikke mitt innlegg passer til din problemstilling, Datasmurf, så beklager jeg.

Endret 30. november 2008 av cuadRo

[Gjest Slettet+9871234]

Kvifor vil du skada deg?

Godt spørsmål. Eg veit faktisk ikkje. Det berre skjer.

 

Slutt med det for i kveld hvertfall. Du har drukket i kveld. Selvskading og alkohol hører ikke sammen. Det er lettere å feilberegne ting og tang når man har drukket.

Forøvrig så vil jeg insistere på at du bruker reint utstyr og er flink med å rense. Ikke noen vits i å ta unødige risker.

Ja, eg drakk, og nei, eg kan vel ikkje sei at eg brukte særleg sterilt utstyr. Eg dynka armen i klorhexidin før eg bandasjerte det verste kuttet, då.

[Cortinarius rubellus]

For din sin egen del Milan, prøv og ikke gjør det mye.

Du får så mye arr av det...prøv ihvertfall.

Jeg vet godt hvorfor man gjør det, har vært der selv.....man vil glemme den psykiske smerten. OG hvordan gjør man det....med fysisk smerte.

[L4r5]

Ja, eg drakk, og nei, eg kan vel ikkje sei at eg brukte særleg sterilt utstyr. Eg dynka armen i klorhexidin før eg bandasjerte det verste kuttet, då.

Flott at du renset. Det er bra.

Prøv å huske reint utstyr neste gang da. Du får f.eks. kjøpt sterile engangskalpeller på apoteket.

 

Er ikke noen vits i å begynne å moralisere mot selvskading, men infeksjonsfaren kan du jo gjøre noe med ganske enkelt.

[Gjest Slettet+9871234]

Trur eg skal ta meg ein tur på legevakta, eg.

 

Blir nok ikkje det, nei.

Endret 30. november 2008 av Slettet+9871234

[cuadro]

Hvorfor skal du til legen, og hvorfor skal du ikke til legen?

[Gjest Donnie_Darko]

Ville bare si et par ting:

 

Det hjelper meg å lese at det finnes andre med lignende problemer som meg.

 

Det hjelper meg å lese at jeg absolutt ikke er alene om å tenke mørke tanker. Jeg går på en skole/linje der det burde være vidt rom for å snakke om slike ting, men realiteten avspeiler noe annet. Jeg syns det er veldig vanskelig å fortelle at jeg har det jævlig til tider, og jevnt over ganske vanskelig.

 

Jeg oppfatter at mange som meg er ensomme. Kan vi gjøre noe for hverandre utover denne tråden?

[PyrionZ]

Må nesten deppe litt jeg og: (

 

Er dame innblandet vettu! Nå har det seg slik at jeg driver på med så og si drømmedama!: D

Hu er perfekt, oppførsel, utseende osv! Men, i de siste dagene har jeg følt at det har sklidd ut, og jeg vil for all del ikke miste hu! Er så jævlig glad i a! Går og tenker på det der hele tia, og jeg blir deprimert som faen av det: (

 

Skal møte henne i kveld og snakke om det med henne, og håper at det ikke blir noe negativt, for da kommer jeg til å slite med tentamen og slikt hele denna uka: /

[cuadro]

Ville bare si et par ting:

 

Det hjelper meg å lese at det finnes andre med lignende problemer som meg.

 

Det hjelper meg å lese at jeg absolutt ikke er alene om å tenke mørke tanker. Jeg går på en skole/linje der det burde være vidt rom for å snakke om slike ting, men realiteten avspeiler noe annet. Jeg syns det er veldig vanskelig å fortelle at jeg har det jævlig til tider, og jevnt over ganske vanskelig.

 

Jeg oppfatter at mange som meg er ensomme. Kan vi gjøre noe for hverandre utover denne tråden?

 

Taboo-følelsen er dessverre ganske sterkt stående i de fleste samfunn når det gjelder det å være depressiv, eller slite over lengre perioder. Dette til både fordeler og ulemper. Slike temaer er kanskje lettere å ta opp med enkeltindivider, enn en hel klasse. Det er ofte litt mer vanskelig å være åpen om noe slikt framfor fem til tyve likesinnede, enn èn.

 

Ulempen med å få hjelp, eller noen å snakke med, på et slikt forum, er jo selvsagt at man aldri kan vite hva som er bra for en. Det er kanskje noen her med god kompetanse for akkurat slik snakk, noe jeg ikke har, men det blir vanskelig å anvende seg til akkurat disse på et åpent forum. Jeg kan alltids snakke med deg, og andre, om det er ønskelig. Baksiden med det er desverre at jeg har ingen fagkompetanse til akkurat slik snakk. Fordelen er gjerne at jeg i større grad kan være likesinnet, noe jeg tror kan gjenspeile seg utover stort sett restende brukerene her inne.

Endret 30. november 2008 av cuadRo

[Gjest redd_for_forsamlinger]

Er det noen andre her som sliter med fremføringer på skolen? Jeg skal ha en mandag om en uke, og jeg er veldig nervøs. Tenkte ikke så mye på det for noen dager siden, men nå nærmer jo dagen seg med stormskritt og jeg blir mer og mer nervøs. Mest av alt har jeg lyst til å ikke dukke opp på skolen den dagen, men det er jo obligatorisk. For meg har det til og med vært så jævlig at jeg har vurdert å hoppe av studiene. Slitsomt. Veldig slitsomt. Jeg anser meg for å være en ganske flink student, men fremføringer og slikt hater jeg. Blir rett og slett lammet. Har pratet om dette med både psykolog og lærer, men har ikke fått så stor forståelse for det. Hvordan takler dere andre det? Øvelse gjør mester sies det jo, men det har ikke funka for meg.

[Gjest Slettet+9871234]

Hvorfor skal du til legen, og hvorfor skal du ikke til legen?

Eg skadar meg.

 

 

 

 

Derfor, og fordi dei sa at det ikkje var nødvendig når det var gått så lang tid sidan eg gjorde det.

Blødinga ville stoppe om eg pressa på såret med f.eks. ein klut.