Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Shipwreck]

Ja, det kan jeg godt tenke meg. Når man bor for seg selv kan man jo lett kontrollere hvorvidt man vil stresse med julekaker og julemat, eller om man vil ta det mer med ro, og leke at det er en normal dag. Som oftest vil man kunne finne andre venner som heller ikke er så julete av seg, så da kan man jo ta feiringen sammen med dem.

 

Jeg kunne lett presset meg inn på en hytte oppe i fjellet. Frisk fjelluft ute, en god kopp te inne, og det å lese en bok foran peisen må være toppen. Gjerne en Kvikk Lunsj. Muligens en julenisse på peishyllen. Ellers ingenting. Eller jo. Adventstjerne i vinduet!

Endret 25. november 2008 av Shipwreck

[Gjest Deppemann]

hvor alvorlig bør en depresjon være før en kan begynne å vurdere antidepressiva?

tror jeg kunne hatt nytte av det spesialt med tanke på motivasjon og selvtillit, men ser det er mange som mener at det bare bør brukes dersom man er alvorlig deprimert...

noen meninger?

[Bruktbilen]

Snakk med fastlegen så kan han vurdere deg korrekt.

[vlomp]

det finnes noe som heter johannesurt som du kan ta hvis du føler deg nedfor.. man trenger ikke være kjempetungt deprimert heller for å ta det

Endret 26. november 2008 av gmo112

[Shipwreck]

Har hørt flere som sier Johannesurt funker bra. For øvrig virker Gineng visstnok bra når det kommer til energi og slikt. Men har aldri prøvd det selv, så kan dessverre ikke bevise at det virker.

[Cortinarius rubellus]

Ginseng kan også gjøre angst og nerver verre, som koffein kan gjøre.

Men ginseng kan funke bra, men da bør man få tak i sikkelig ginseng og ikke de pillene.

En sikkelig ginseng-rot er tingen:D

[Nie]

Nå er jeg hverken deppa eller full av angst atm, jeg tenkte bare jeg skulle slenge inn ett annet syn på julen enn det som har vist seg her.

 

Dere sier julen er en tid der man blir tvunget til å se familie, tørrprate og "kose seg". Hvorfor ikke heller se på det som en anledning til å faktisk kose seg? Prate med og oppdatere seg på familie man får sett alt for sjelden i løpet av året, en tid der samfunnet gir oss en liten pause fra en masse stress, og har avsatt tid der vi skal kose oss med dem vi er glad i?

 

Jada, jula er blitt rimelig materialistisk, og handelstanden utnytter denne tiden så godt de kan. Jeg for min del er rimelig fornøyd med det. De av oss som til tider sliter med å finne ut hva man skal gi sine nærmeste til jul, for å vise at man setter pris på dem får litt tips og starthjelp. Vi får tilbud, slik at vi kan kjøpe noenlunde personlige gaver uten å tømme lommeboken så mye at vi ikke har råd til mat etter juleaften. Handelstanden kjenner oss bedre enn vi tror.

 

Julen er (for meg, vel å merke) en slags pausetid for enkelte av samfunnets normer og forventninger. Vi skal ikke gå rundt og smile hele tiden, bare vi går langs gata, men det har vi lov til når det nærmer seg jul. Det er ikke barebare å stikke innom tante Helga, da tror hun vi er ute etter noe. Men i jula er det lov. Det er rett og slett lov å kose seg litt ekstra, det er lov å vise hengivenhet til de som ikke er helt i den innerste kretsen, men som vi fremdeles setter pris på. Det er rett og slett ett påskudd til å vise folk at man bryr seg. Det er på en måte spart opp tid som vi ikke har resten av året, til å tilbringe tid med dem vi er glad i, vise dem at vi bryr oss, og rett og slett kose oss, sammen.

[Bruktbilen]

Dere sier julen er en tid der man blir tvunget til å se familie, tørrprate og "kose seg". Hvorfor ikke heller se på det som en anledning til å faktisk kose seg? Prate med og oppdatere seg på familie man får sett alt for sjelden i løpet av året, en tid der samfunnet gir oss en liten pause fra en masse stress, og har avsatt tid der vi skal kose oss med dem vi er glad i?

Fordi jeg ærlig talt ikke bryr meg om hva folk som bare besøker oss en gang i året holder på med? Kan heller ikke flørte med noen siden de er i familie, så det blir som å snakke med jenter som har kjæreste, men som man ikke vil ha som venn.

[lain]

Den skjønte jeg ikke helt Nie. pausetid fra samfunnets normer og forventninger? Er ikke hele jula bygd opp rundt det at man forventer besøk, forventer gaver, forventer mye mat, osv osv?

 

Ser ikke helt poenget med gaver, spesielt ikke om det er forventet at man får dem. Jeg ville heller satt pris på at noen bad meg med på frokost på en kafe eller noe. I stedet for å få et par nye sokker eller noe annet man ikke har bruk for.

 

Men jeg vet jeg er ganske kynisk i mine meninger, så jeg klager ikke over folk som trives med julen, hva jeg missliker, er at det er forventet at jeg trives like godt med det, og følger dens normer.

[Gjest Optimist :)]

Hallais!

 

Jeg er ikke deppa, men det tenker jeg mange av dere er. Derfor tenkte jeg at jeg skulle oppmuntre dere litt. Uansett hvor jævlig dere har det så går det alltid ann å komme seg gjennom, som en vis kar sa til meg en gang:"Når livet går deg imot og været er hardt, så er det bare å løfte hodet og stå han av". Lettere sagt enn gjort naturligvis, men husk at for hver ting du opplever som jævlig så er det noen der ute som går gjennom samme dritten, bare ti ganger værre! Og det er alltid noen som kommer gjennom og som klarer seg til slutt.

 

For at ikke dette innlegget skal være helt grunnløst så tenker jeg at jeg skal fortelle dere om min livshistorie. Dette er like mye for min skyld som deres.

 

Jeg kom til hverden når min mor var 20 år gammel. Hun var da uten jobb og uten utdannelse. Min far var (er) rusmisbruker og har ikke hadd en ordentlig jobb siden før jeg var født. Følgende har vi alle levd rimelig sparsomt, for å si det sånn, helt siden jeg var født. Vi levde hos bestemoren min de første 10 årene i mitt liv. Det var mye krangling hjemme siden mamma maste mye på pappa for å få til å slutte med rusen, alle de kriminelle vennene og få seg en jobb. Dette var selvfølgelig håpløst, men hun prøvde likevel. Når jeg var 7 fikk jeg en lillesøster og min fars bror og sønnen hans flytett inn, da han var på jakt etter ny leilighet (han var sikkert bare stein han og). Jeg og søskenbarnet mitt sov da på samme rom og dette... "utviklet" seg. Jeg hadde da sex med mitt 7 år gamle søskenbarn, som er en kar, da jeg var 8. 2 år senere flyttet vi ut fra pappa og moren hans og inn i en leilighet og jeg mistet kontakten helt med søskenbarnet mitt.

 

Dette skulle da bli starten på noe nytt og noe bedre, men den gang ei. Mamma hadde nå fådd seg hjelpepleierutdannelse på VGS og prøvde å jobbe inn til husleia og mat osv. Det ble for mye for henne og det ble mange tårer fra henne over kjøkkenbordet sent en kveld. Hun ble selvfølgelig veldig stressa og det hjalp ikke at jeg aldri gikk på do (vet fortsatt ikke hvorfor jeg ikke gjorde det, men men). Hun begynte å slå meg når jeg gjorde noe galt og siden hun hadde to jobber var jeg mye alene når jeg kom hjem fra skolen. Var ofte 5 timer eller mer hjemme alene hver dag, og måtte lage middag selv. Var selvfølgelig bare posesuppe og lignende, men så var jeg jo bare 10 år da. Jeg måtte også ta meg mye av lillesøster, for mamma hadde ikke råd til dagmamma. Etter noen måneder begynte vi å få masse besøk av mange fremmende menn som ikke kom tilbake og etter at disse begynte å dukke opp fikk vi litt bedre råd. Jeg tenkte ikke så mye over det da, men skjærer meg i hjertet å tenke på i dag. Vi fikk råd til dagmamma og ting var bra en stund.

 

Så skjedde det noe ille. Jeg var heldig nokk til å gjøre i buksa på skolen, og resten av barna der fikk greie på det. Ble mye mobbing og sånnt etter det. Ble ofte banka opp av eldre barn på vei hjem og kompisene mine turte ikke å henge med meg lengre for det gikk ofte ut over dem og. Lærerne kunne ikke gjøre noe, for alle barna på skolen var imot meg. Jeg slet meg gjennom skoleåret og mamma fikk seg en ny kjæreste (med jobb denne gang) og lovet at vi skulle flytte etter sommeren.

 

Den sommeren døde jeg. Jeg og mamma dro til et offentlig basseng, hun for å sole seg, jeg for å bade. Jeg tok vannsklia og trodde det ikke var så dypt. Mamma sa det var trygt så, og mødre har jo alltid rett Det viste seg at bassenget var ca. 3 ganger så dypt som jeg var høy (jeg var ganske liten da) og jeg kunne ikke svømme. Jeg plaska litt rundt i overflaten først, men sank fort til bunnen. Jeg begynte å gå mot nærmeste stige, men det går langsomt å gå under vann. Lungene mine brannt og til slutt klarte jeg ikke å holde pusten lengre. Jeg prøvde å puste vann og fortsatte å gå mot stigen. Jeg tok tak i stigen, men så ble allt svart. En stund senere våkna jeg opp på bassengbetongen med masse livreddere som brukte sånn CPR eller hva det nå heter som du ser på film. De fortalte meg at hjertet mitt hadde stoppa i 2 minutter, og var på tur til å gi opp på meg. Nå først oppdaget mamma hva som skjedde.

 

Høsten kom da etter hvert og vi flytta. Vi flytta ikke så langt, bare noen kilometer, men for meg som var 11 kunne det likegodt vært til andre siden av kloden. Jeg mista helt kontakt med alle vennene jeg hadde og byttet skole. Her ble ting bedre, men bare for en stund. I begynnelsen var jeg veldig usikker og derfor ble jeg fortsatt mobba (spesielt av skolens sjef-bimbo), men etter en stund banka jeg alle i "henge-bryting" (der hengte vi fra ett lekestativ med hendene og prøvde å bryte motstanderen ned med føttene) og fikk litt respekt. Jeg fikk venner og ting var stort sett bra. Så en vinterkveld ble det litt uggent.

 

En kompis av meg, 2 år yngre (jeg var da 12) ble påkjørt av en buss. Han var på vei hjem fra besteforeldrene. Det var skikkelig snystorm og det kom en fyllekjører i motsatt kjørerettning. Busssjaføren var så opptatt med å ikke treffe bilen at han ikke så kompisen min. Han ble slengt ut i grøfta, med massiv intern blødning og ble liggende der. Han var desverre enda bevisstløs, men siden det var langt ute på landet så var det ingen å rope om hjelp til og ingen som kom gående forbi. Den natta frøs han i hjel, helt alene med store smerter, en 10 år gammel gutt... 200 meter unna lekte jeg og en kompis i snøen og han lurte på om vi ikke skulle besøke han som ble påkjørt og storebroren hans, men jeg gidda ikke. Hadde vi dratt så hadde ikke han gått til besteforeldrene den kvelden Begravelsen senere var ikke noe gøy.

 

Tiden leger alle sår sier dem og ting gikk bedre en stund, til jeg begynnte i 9. klassen. Da mistet jeg kompis nummer 2. Han og en annen jeg kjenner var ute å fiska uten reddningsvest. Trenger vel egentlig ikke si noe mer. Senere dette året døde bestefaren min og noen måneder senere fikk mamma slag. Hun overlevde, såvidt, men ble lam i halve ansiktet i flere måneder senere. I 3 måneder bodde jeg og lillesøsteren min alene med stefaren vår, som forsåvidt er grei, men det var rimelig ekkelt da, siden vi ikke kjente han så godt.

 

Tiende gikk bra, men så kom videregående. Da flyttet mamma inn hos typen hun møtte for noen år siden (han hadde nemlig hus et annet sted som vi brukte om sommeren som hytte) og jeg fikk ikke lov å flytte for meg selv. Jeg begynte på videregående nært der vi bodde på en linje som var helt uinteressant for meg. Flyttingen gjorde igjen at jeg mista kontakten med alle vennene mine og jeg var ikke særlig heldig med klassen min. Vi var 3 stykker under 18, mens de 10 resterende var godt over 20 hele gjengen. Var greit det når vi var på skolen, men meg som 15 var ikke så interessant som venn for dem på fritia. Jeg fikk ingen ordentlige venner og ga til slutt opp og begynte heller å spille wow på heltid. Stebroren min, som jeg gikk godt overnens med, turte ikke komme på besøk for han var livredd mamma. Han hadde sett henne slå meg nemlig, og ble livredd hver gang hun fikk raserianfall. Og det gjør hun forholdsvis ofte.

 

2. år på videregående skulle bli knall. Pappa hadde leid seg hus i gamlebyen min, nært vennene mine, så jeg flytta inn der og begynte på en mye mindre videregående skole. Nå fikk jeg kontakt med de fleste gamle vennene mine og fikk mange nye. Desverre ble ikke ting like bra på hjemmefronten. Det var nå, noen måneder etter innflytting at jeg fant ut at pappa var rusmisbruker. Jeg fikk sjokk jeg og stakk av. Andre søskenbarnet mitt plukket meg opp og fikk snakket litt vett inn i meg. Jeg tok meg sammen og dro tilbake dagen etter, men det ble litt awkward etter det.

 

Uansett, rusmisbruken takler jeg. Han holdte det unna meg så godt han kan, så han prøvde vertfall. Kompisene hans derimot taklet jeg ikke like bra. Var ikke sjeldent jeg våkna opp en morgen og gikk inn i stua for å møte en helt fremmed fyr jeg aldri hadde sedd før. Jeg lekte proffesjonell og slo av en prat med de fleste. Når jeg prata med pappa om det senere fant jeg ut at de fleste hadde brutt seg inn for å få tak i dopet hans og at jeg helst ikke skulle prate med de fleste. De 5 jeg hadde prata med var en serie-voldtektsmann, en morder, en stor-smugler, en svindler og en pedofil. Jeg ble rimelig inneslutta etter det og holdt meg bare på rommet når jeg var hjemme.

 

3. året på videregående gikk greit. Da hadde jeg justert meg til at jeg ble å komme i kontakt med mange tvilsomme typer og all festingen til pappa (ble mange våkenetter, bla natten før eksamen ><) Jeg fikk med en kompis og begynte å trene mye for å slippe å være hjemme, var direkte flaut å vise kompiser hvor jeg bodde. Værre rønne skal du lete lenge etter. Så, mot slutten av året, ca rett før russetia, døde kompis nummer 3. Han hadde fådd en sykdom i lungene og døde i sykesenga mens han ventet på donor. Var tristeste begravelsen jeg noensinne har vært vitne til. Legg merke til at jeg nå hadde vært i tre begravelser til kompiser og sedd mødrene gråte over grava til samtlige. Faen, får tårer i øynene av å tenke på det nå jeg.

 

Uansett, jeg fikk studieplass på et utenlands universitet og stakk av fra hele smørja. Har nå mista kontakten med de fleste jeg kjente i Norge (for tredje gang), men her står det bra til. Har flere gode venner her og synes framtida ser lys ut.

 

Må si jeg er litt bekymra for lillesøstra mi når hun drar på besøk til pappa. Er ikke så mye jeg kan gjøre om det skjer noe liksom, men den tid den sorg. Går sikkert bra uansett. Og gjør det ikke det blir det ingen overlevende igjen

 

Likevel, jeg stod han av og når ser ting mye bedre ut. Er ikke lenger avhengig av noen så nå gjør jeg som jeg selv vil. Ser ut som livet blir rosenrødt i forhold fra nå så

 

Det ble rimelig langt da, men er ikke så viktig om ingen leser, viktigste var å få det ut Tenker jeg skal kopiere teksten før jeg poster

 

-Evig optimist

[Nie]

Den skjønte jeg ikke helt Nie. pausetid fra samfunnets normer og forventninger? Er ikke hele jula bygd opp rundt det at man forventer besøk, forventer gaver, forventer mye mat, osv osv?

Julen er (for meg, vel å merke) en slags pausetid for enkelte av samfunnets normer og forventninger.

Og de normene vi pauser oss fra, er hovedsaklig de jeg ikke kan fordra og stort sett gir faen i. Men fint å ikke bli sett rart på bare fordi man går alene langs gaten og gliser, for en gangs skyld.

 

Den skjønte jeg ikke helt Nie. pausetid fra samfunnets normer og forventninger? Er ikke hele jula bygd opp rundt det at man forventer besøk, forventer gaver, forventer mye mat, osv osv?

 

Ser ikke helt poenget med gaver, spesielt ikke om det er forventet at man får dem. Jeg ville heller satt pris på at noen bad meg med på frokost på en kafe eller noe. I stedet for å få et par nye sokker eller noe annet man ikke har bruk for.

 

Men jeg vet jeg er ganske kynisk i mine meninger, så jeg klager ikke over folk som trives med julen, hva jeg missliker, er at det er forventet at jeg trives like godt med det, og følger dens normer.

Om du heller ville satt pris på om noen bad deg med på frokost på en kafe eller noe, så har jo ikke det noe med at du ikke vil ha gaver. Det har med hvilke gaver du vil ha. Du ville heller hatt en hyggelig stund på kafe, enn en bok du kanskje leser en gang. Men snakk med dem rundt deg, dem som forventer gave. Si at du gjør det litt annerledes i år, også tar du dem med ut på forskjellige ting, når dere har tid.

 

Og jeg tror faktisk ikke folk forventer at man liker julen, alltid. Noen forventes det jo at misliker den. Men det som er, er at folk syns så synd på folk som ikke trives med jula, og det er ikke alltid noe de kan/vil gjøre med det, så de velger heller å late som om alle liker jula. Men det er bare en teori fra min side, da.

[Gjest Guest_Han der_*]

Føler meg så jævlig ensom. Har en del venner, men de føles ikke som venner. De er overfladiske venner. Er en del sammen med folk, men det virker som om de skal prioritere alle andre en meg. Hvis jeg snakker med noen, og noen andre sier noe, snur de seg bort å snakker med dem istedet. Hvis det er en fest må jeg alltid spørre om å komme, selv hvis det er en "intern sammenkomst" blir jeg aldri innvitert. Følels som om jeg må mase meg inn på stedet. Hvis jeg plutselig hadde sluttet helt på skolen tror jeg ikke at det hadde vært mer en 3-4 stykker som hadde lurt på hvor jeg hadde blitt av. Innen en uke hadde de aller fleste glemt meg helt. Untaket er 2 ganske gode venner. Men føler samtidig at begge disse har begynt å gli vekk fra meg siden vi startet på VGS.

 

Virker som om alle bare tar meg for gitt. Jeg er alltid den snille karen. Han som hjelper de som har drukket for mye, han som låner bort penger hvis noen trenger det, han som alltid er snill mot andre. Men får jeg noe igjen for det? Nei!

 

Er så utrolig misfornøyd med utseende mitt. Føler jeg har for mange kviser, syns jeg ser feit ut, føler meg stygg og generelt misfornøyd med meg selv. Et resultat av dette er at jeg har utrolig lav selvtilit. Klarer å snakke med folk, men jeg skjønner raskt at de syns jeg er uinteresant, for de snur seg vekk. Som følge av dette synker selvtiliten min bare mer og mer.

 

Ser ingen utvei på problemene, ikke et lys i enden av tunnelen, og det er det som er det verste...

Vet at mange har det verre en meg, men jeg måtte bare få ut et par tanker.

[Shipwreck]

Jeg kjenner meg godt igjen i problemet ditt. Jeg er nesten alltid opptatt av at andre skal ha det bra, og tar innover meg alle følelsene deres. På den måten blir jeg deprimert og syk selv (i tillegg ligger depresjoner til familien.) Lite smart. Jeg er alltid villig til å hjelpe andre hvis jeg vet at det er noe jeg kan bidra med, men i mange tilfeller har jeg skjønt at det er bedre om de jeg gjerne vil hjelpe henvender seg til profesjonelle. Man kan ikke redde hele verden. Slik er det bare.

 

Jeg følte det slik som deg første året på vgs. Jeg byttet skole da jeg skulle begynne på andre året. Det angrer jeg ikke på! Nå tenker jeg bare at de folkene jeg gikk med i fjor, i første, kan ryke og reise. Smiler og er hyggelig om jeg treffer dem, men legger ikke skjul på hvor mye bedre jeg har det nå. Det har de bare godt av å høre.

 

Anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din, som kan henvise deg til BUP (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.) Her kan du få profesjonell hjelp fra psykolog uten at det koster deg et øre. Går der selv, og det er utrolig hvor mye det har hjulpet meg! BUP finner man flere steder i landet. De har forskjellige avdelinger. Du får beskjed av fastlegen om hvilken avdeling du sogner til.

Endret 28. november 2008 av Shipwreck

[Catkin]

Lenge siden jeg har vært så forbanna.

[L4r5]

Hva har skjedd?

[Gjest Slettet+9871234]

Satan.

Kvifor må dette skje no? Ho fortjenar det besta, men neida, og eg veit ikkje om det er snakk om ho ein gong.

Det er når eg får slike tankar at eg kunne tenkje meg å gi hjernen elektrosjokk slik at eg gløymte alt saman.

[Gjest Slettet+6132]

Jeg burde egentlig være glad, livet går bedre enn det har gjort på en god stund nå.

Jeg burde se lyset på den andre siden, et liv uten all nervøsiteten og stammingen. Et liv der jeg kan være meg selv, og ikke ta hensyn til all slags ting.

 

Jeg klarer det likevel ikke, jeg står på kanten av stupet og venter på det neste som skal dra meg ned, noe jeg frykter skjer snart.

 

Hvorfor kan jeg ikke bare få en dag, en eneste dag uten stamming og nervøsitet? Jeg vet det hadde hjulpet en god del.

 

En kan kanskje si at jeg burde oppsøke logoped for og få bukt på stammingen, jeg har prøvd det. Kan ikke si det hjalp så alt for mye.

 

Skulle ønske jeg bare kunne komme meg vekk, vekk fra hølet jeg bor nå. Det er uansett ikke noe igjen for meg og hente her. Jeg har nesten ikke noen venner som bor her fremdeles, så få ville ha lagt merke til at jeg forsvant uansett.

Eneste som holder meg igjen her er nærhet til jobb. Et yrke jeg ikke lenger er så sikker på om jeg egentlig bil holde på med.

 

Skulle ønske jeg kunne se det positive i tilværelsen, for slik det er nå så er jeg lei, lei det livet jeg lever nå, lei den jeg er.

Jeg vil bare vekk, vekk fra dette stedet, vekk fra denne dritten. Til et sted der ingen kjenner meg, der folk kan se forbi nervøsiteten og stammingen. Et sted der folk kan forstå at jeg har vanskelig for og ta kontakt med folk på grunn av tidligere ting (som jeg ikke føler for og gå inn på nå).

 

 

Jeg tror dette stedet bare eksisterer i drømmene mine..

[Shipwreck]

Lenge siden jeg har vært så forbanna.

 

Å? Håper det ikke hadde noe med innlegget mitt å gjøre, siden du skrev dette rett under. :S Hva har skjedd for noe?

[Gjest Slettet+5132]

Lenge siden jeg har vært så forbanna.

 

Å? Håper det ikke hadde noe med innlegget mitt å gjøre, siden du skrev dette rett under. :S Hva har skjedd for noe?

tror ikke det hadde noe med det å gjøre, tror han som gjorde henne sint fikk sin straff i går Endret 29. november 2008 av Slettet+5132

[Catkin]

Lenge siden jeg har vært så forbanna.

 

Å? Håper det ikke hadde noe med innlegget mitt å gjøre, siden du skrev dette rett under. :S Hva har skjedd for noe?

Neida, det er som Anfall sier

 

Jeg liker deg. Du er kul ^^