Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest guest11]

Kan alltids spørre meg om ting, ikke sikkert du får de svarene du ønsker, men jeg lover å svare om jeg er i nærheten.

Jeg vet det, og takk for det. Men det er ikke alt jeg kan snakke med deg eller spørre deg om. Ting som vanlige folk snakker om sammen med venninner, f.eks. Det hørtes teit ut, jeg vet det, men... Ja ja.

[Niqābninja]

Jeg fatter ikke hvorfor alle behandlerene på nav ikke kan være enig. Det hadde gjort ting så forbanna mye enklere. Faen heller. Nå blir det enda en forbanna drittmåned. Helvete. Kan ikke noen bare ansette meg, så jeg slipper detta forbanna drittstyret?

[Demantios]

Jeg fatter ikke hvorfor alle behandlerene på nav ikke kan være enig. Det hadde gjort ting så forbanna mye enklere. Faen heller. Nå blir det enda en forbanna drittmåned. Helvete. Kan ikke noen bare ansette meg, så jeg slipper detta forbanna drittstyret?

Prøvd et bemanningsselskap? F.eks adecco, manpower, etc?

[Mephistopheles]

Grisefint innlegg om ting som ser ut til å ordna seg.

 

Eg var heldig, eg fekk den hjelpa du beskriv, nærast umiddelbart etter at eg kom inn i systemet. Psykologen var fantastisk, sosionom vart sett på saka, nært samarbeid med NAV osv.

 

Det mest fantastiske var at eg vart i stand til å ordne det meste sjølv. Berre det å vete at eg ikkje var aleine i kampen, gjorde underverk. Mestringskjensla i etterkant er fantastisk.

 

Lykke til!

[Eplefe]

Veldedighetsfest på skolen i morgen. Gamleskolen min, hvor jeg brukte de første ni årene på å passe inn i en gjeng som aldri godtok helt hvem jeg var før jeg endelig skilte meg ut. Å møte gamle lærere og få spørsmål om hvorfor jeg "gjør det med meg selv" om de ser ett arr eller en piercing eller hårfarge eller frisyre eller hva nå enn det er de velger å kommentere.

 

Jeg har så lyst til å være stolt over mennesket jeg er, jeg har så lyst til å si at jeg trives med det. Jeg har så lyst å si at jeg har valgt det. Jeg bare vet at det hadde vært bullshit uansett. Jeg gir dem tekstbok-svar i stedet. Fra brosjyrer psykologen har gitt meg, ting jeg har fått høre fra andre. Jeg blir defensiv, og går med et skjold oppe. Tar ikke et eneste kompliment seriøst, smiler så falskt at jeg ikke tror gamlelærerne tar det seriøst en gang. Og den eneste sikkerheten jeg har i morgen er mamma, for pappa skal dømme håndball hele dagen og rekker ikke være med. Første året uten ham og, forøvrig.

 

Jeg VIL ikke være defensiv, jeg har lyst til å innrømme at jeg BLIR såret og skjelven og full i angst når jeg blir stoppet og blir fortalt at stilen min er stygg. Jeg får lyst til å fortelle folk at jeg har egentlig ikke valgt dette, jeg bare passer ikke inn noen annen plass. Jeg har jo PRØVD. Jeg har bare aldri klart å like musikken, like klærne, like mennesker. Stort sett. Noen mennesker finner veien bak skjoldet mitt. Og akkurat nå for tiden vet jeg ikke helt om jeg setter pris på dem en gang.

[Gjest Slettet+6132]

Folk flest vil alltid være rævhøl for og si det på en stygg måte. Selv har jeg mistet alt håp i det en så fint kaller menneskeheten. Folk er dømt til og alltid behandle deg som en freak/unormal person bare på grunn av at en ikke passer inn i hva de oppfatter at normalen er. Og er en ikke helt A4 så er man en taper.

heldigvis finnes det folk som klarer og forstå en, og godta deg som den man er. Og det er slike folk som holder meg oppe.

 

Selv så kan jeg ikke fordra særlig sosial kontakt med folk jeg ikke kjenner og stoler fullt ut på. Jeg vegrer meg rett og slett med og ta kontakt med slike folk. Kall det gjerne sosial angst.

Jeg sa i går nei til en kamerat som foreslo at vi skulle ut på byen, rett og slett fordi jeg ikke orker fremmede folk.

Endte med at jeg heller dro til en annen kamerat og så på film. Om jeg angrer litt? ja absolutt. Men så vet jeg samtidig inderlig godt at jeg ikke passer inn i en slik setting.

 

I bunn og grunn er det kun deg selv og de som står en nærmest en egentlig kan stole på.

 

(Nei eplefe, dette innlegget var ikke ment direkte mot deg, men for alle som er litt lei folk flest)

Endret 24. oktober 2008 av Slettet+6132

[chokke]

Hei og hå!

 

Vel, her er jeg igjen. Stordepper'n eller whatever.

Vel, nå har jeg funnet ut for sure. Jeg vil ikke ha noe med andre mennesker enn de jeg kjenner å gjøre. Jeg har enda tilgode å oppleve en god opplevelse med de fra for eksempel videregående, eller en annen opplevelse med de "nye" (det vil si de jeg ikke "henger" med på universitetet). Jeg har bare opplevd negative ting med folk i forbindelse med alkohol, ihvertfall de tilfellene (det tilfellet) hvor jeg har drukket meg helt sørpe.

Vel. Jeg klarer bare ikke opprette kontakt. Det er dønn umulig, selv om jeg har snakket (under påvirkelse av alkohol) om følelser hos både kvinner og menn og følelser rundt folk. Selv om jeg vet at "hun" ikke er den mest populære, den peneste (objektivt), den lekreste, men jeg føler hun er perfekt for meg. Men jeg tør ikke ta kontakt. Iløpet av siden starten (11. August) har vi snakket sammen en gang! Det er flaut å tenke på, hvor patetisk det hele er. Jeg vil tørre å hilse på i sanntid, ikke tenke på hva jeg kunne ha gjort!

 

Blabblalba wall of text, men jeg bryr meg ikke særlig nå.

Endret 25. oktober 2008 av chokke

[Gjest guest11]

Hvordan greier jeg å la ting gå så inn på meg? Ting jeg leser på internett, svake antydninger eller åpne anklager, knuser meg totalt. Får meg til å gråte. Men gråting er ikke nok lengre. Det hjelper ikke, det gir meg bare hodepine. Men hvorfor må jeg la alt gå inn på meg? Ansiktsuttrykk på folk på skolen hvis jeg sier noe i klassen. Ansiktsuttrykk som tydelig forteller hva de tenker og mener. De prøver ikke å skjule det en gang. Det samme gjelder med manglende respons. Hvis noen sier noe jeg føler er fullstendig elementært og nesten sier seg selv, så er alle med og støtter opp eller vil diskutere o.l. Med meg, så sitter alle som stumme østerser og småfniser til nabomannen/damen bak halvveis løftede hender. Men hvorfor må jeg la det gå så inn på meg? Jeg vet jeg søker bekreftelse på de negative tankene jeg allerede har, men jeg ber jo ikke om at folk skal knuse meg. At de skal utnytte meg og godte seg på min bekostning. At de skal gjøre meg til latter og ydmyke meg totalt. Få meg til å miste ansikt. Ødelegge meg enda mer. For jeg er allerede ødelagt. Mer eller mindre. Ingen ting jeg gjør, sier, tenker osv. er bra nok lengre. Kanskje var det aldri bra nok, men at det ikke er bra nok nå, det er sikkert. Er det så mye å forlange at man blir akseptert for den man er? Eller at folk i det minste prøver å bli kjent med deg før de avviser deg som en freak og begynner å baksnakke? Jeg er kanskje ikke det mennesket i verden som innbyr mest til samtale eller sosiale ting, men jeg er et menneske, for faen. I alle fall prøver jeg å holde fast ved den troen, for snart begynner jeg å lure. Men hvorfor kan jeg ikke bare ignorere idioter, selv om de sier ting som treffer? Hvorfor kan jeg ikke være som andre, som bare ler det bort?? Som ordner opp! Som gjenvinner respekt og ikke minst selvrespekt. Nei... Faen i h......

[Cortinarius rubellus]

Hei og hå!

 

Vel, her er jeg igjen. Stordepper'n eller whatever.

Vel, nå har jeg funnet ut for sure. Jeg vil ikke ha noe med andre mennesker enn de jeg kjenner å gjøre. Jeg har enda tilgode å oppleve en god opplevelse med de fra for eksempel videregående, eller en annen opplevelse med de "nye" (det vil si de jeg ikke "henger" med på universitetet). Jeg har bare opplevd negative ting med folk i forbindelse med alkohol, ihvertfall de tilfellene (det tilfellet) hvor jeg har drukket meg helt sørpe.

Vel. Jeg klarer bare ikke opprette kontakt. Det er dønn umulig, selv om jeg har snakket (under påvirkelse av alkohol) om følelser hos både kvinner og menn og følelser rundt folk. Selv om jeg vet at "hun" ikke er den mest populære, den peneste (objektivt), den lekreste, men jeg føler hun er perfekt for meg. Men jeg tør ikke ta kontakt. Iløpet av siden starten (11. August) har vi snakket sammen en gang! Det er flaut å tenke på, hvor patetisk det hele er. Jeg vil tørre å hilse på i sanntid, ikke tenke på hva jeg kunne ha gjort!

 

Blabblalba wall of text, men jeg bryr meg ikke særlig nå.

 

Det er ikke patetisk, hun jeg har vært samboer med i 5 år nå var jeg forelsket i et år i uten å tørre å ta kontakt..hadde ikke hun "hoppet" på meg hadde det aldri blitt noe.

Noen av oss gutter er sånn, ingen grunn til å kjefte på deg selv.

Det verste som kan skje er et nei..hvis du spør henne om hun vil finne på noe...det neiet kan være vondt, men tenk om hun sier ja da:)

Dette ble kanskje litt teit, men poenget mitt er at du er IKKE patetisk.

[Mountain]

Var en labrador, hun ble syk for et par år siden. Fikk sukkersyke, så synet var ganske dårlig og hun fikk insulinsprøyter daglig, kolestrol nivået var vel over 20 og skal normalt ligge mellom 3-6. Hun fikk også noe tabletter for surstoffmangel i tillegg hadde hun problemer med livmoren som vi tilslutt opererte bort. Ved hjelp av tablettene og medesinen holdt hun seg i fin form en stund men virket som blodsukkeret steg igjen nå. Hun fikk ihvertfall akkurat de samme symptomene som hun hadde før, usedvanlig slapp, drikker mye, derav tisser inne osv. Som sagt var synet ganske dårlig så hun begynte å bli litt "klønete", sklei i trapper og ja. Det er også mulig hun hadde kreft, hun hadde ganske mange svulster, tidligere har vi opperert henne for dette og da var det bare godarta, men nå dukket det bare opp flere og flere. =\

 

 

Ble tatt rett før vi dro til dyrlegen...

Og et par gamle bilder

 

Uff. :(

 

Kondolerer så masse!

[chokke]

Det er ikke patetisk, hun jeg har vært samboer med i 5 år nå var jeg forelsket i et år i uten å tørre å ta kontakt..hadde ikke hun "hoppet" på meg hadde det aldri blitt noe.

Noen av oss gutter er sånn, ingen grunn til å kjefte på deg selv.

Det verste som kan skje er et nei..hvis du spør henne om hun vil finne på noe...det neiet kan være vondt, men tenk om hun sier ja da:)

Dette ble kanskje litt teit, men poenget mitt er at du er IKKE patetisk.

Ehe, vel. Innlegget ble skrevet halvveis i sinne og halvveis påvirket av tiden.

 

Og jeg har faktisk hatt positive opplevelser, men det blir alltid krangling av et slag uansett og glemt dagen etter .

 

Jeg vet at jeg ikke er patetisk, langt ifra , jeg er usikker. Det er usikkerheten som dominerer væremåten min, men jeg føler at akkurat i dette tilfellet så er det bare stakkarslig, fra begge sider om det gjensidig.

Om hun sier nei så føler jeg at det blir sånn laber stemning og det vil ikke føre til noe særlig positivt. Jeg er også redd (finner ikke noe mer passende ord) for at "gjengen" hennes da blir hånlig (eller spydig) mot meg, noe jeg ikke vil.

 

Jaja, huff og huff .

[Cortinarius rubellus]

Forstår hva du mener=)

Er ikke lett de greiene der:(

[Gjest Guest_Faith_*]

Jeg tror jeg endelig er på bedringens vei. Nei, jeg vet det. Livet mitt har tatt en helt ny vending. Jeg har begynt å trene igjen, jeg spiser sunt og driver med morsomme fysiske aktiviteter hjemme. Sola skinner virkelig i dag. Det er faktisk håp. Jeg trenger ikke være ødelagt.

[Gjest Gutt15]

Langt innlegg:

 

 

 

Gikk på en smell i dag... Har sikkert noe med at jeg er trøtt, men likevel.. På fredag hadde jeg en utrolig bra dag, og jeg følte meg skikkelig bra. Nå er jeg utrolig sliten og bare lei av å tenke.

 

Et par av vennene mine, to av de personene jeg har hengt mest med det siste året, og som jeg regner som noen av mine beste venner, oppfører meg ekstremt spydig ovenfor meg. Når de to er sammen, så må jeg regne med at begge to skal prøve å tøffe seg. Det går såklart utover meg. At de slår meg, og slenger helt ekstreme mengder drit til meg er standard. Jeg tar meg vanligvis ikke nær av dritkasting, for jeg skjønner egentlig at de bare tuller. Men når jeg får høre fra dem begge at "du er så stygg" og annen lignende drittkasting, nærmest hver helg i et helt år.. Da blir jeg lei! Når jeg er med bare en av dem om gangen, så er de begge utrolig grei. Men sammen, så blir de bare helt annerledes. Det er spesielt en av dem som følger litt etter den andre. I tillegg så tar de det som en selvfølge at jeg er på knærne for å være med dem konstant, mens de bare driter i meg hvis de skal på fest eller noe. Ikke én eneste gang har de invitert meg på fest, og det sårer meg virkelig. Skal vi bare se en film, så spør de om jeg vil komme. Men nå har jeg sett på film i 3 forskjellige stuer i et år og jeg er forbanna lei. De er jo såklart grei og, men det jeg har ramset opp nå, får meg til å tvile på om det har noe for seg at jeg bruker tiden min på å være med de...

 

En annen ting som jeg tenker mye på, er problemene som kommer når vennegjengen skiller seg. I begynnelsen av 9. klasse(går i 10. nå) så begynte jeg og de jeg var mest med, å henge med folk som var 1 år eldre enn oss. Da begynte plutselig noen av vennene mine å melde seg helt ut. Istedenfor å være sosial irl, valgte de å sosialisere via gaming. Nå er jeg nesten ikke med de i helgene lenger, og det er utrolig trist, for de er så utrolig greie. Jeg har prøvd å få de med ut et par ganger, men er de med noen de ikke har kjent lenge, så blir de veldig stille og sjenerte. Da mister det liksom litt av vitsen. Og en av disse vennene var bestevennen min før. Nå har vi vokst ekstremt langt fra hverandre. Og i vinter skal jeg ha noen venner på hytten. Nå har jeg ikke planlagt å invitere han, og jeg er utrolig redd for at han skal bli såret. Men han er så umoden, og i tilleg er han frekk med de fleste han føler seg trygg på(som egentlig bare er den siste resten av vennene hans) at det bare går ikke å invitere han. Jeg hater dilemmaene jeg blir stilt ovenfor for tiden.

 

En siste ting, er ang. en veldig god venninne. Vi har gått på tur sammen flere ganger, og på de turene snakker vi om veldig personlige ting. Jeg har vært helt ærlig med henne, og gått ut i fra at hun har vært helt ærlig med meg og. Men så får jeg høre at denne venninnen har drukket seg dritings, og i fylla sagt mye dumme ting. Mange av disse dumme tingene er ting hun har fortalt meg at hun tar avstand fra, og når jeg får høre at hun har løyet meg rett opp i trynet, når jeg har delt så mye med henne.. Det gjør meg bare trist...

 

Jeg føler liksom ikke at jeg kan snakke direkte til noen av disse vennene om hva jeg føler. Jeg har utrolig lyst, men er veldig redd for at de skal oppfatte det feil, og bare drite i meg.

 

 

Jeg har heldigvis flere venner, men ingen som jeg omgås så mye med.

 

Nå gleder jeg meg noe helt sinnsykt til å få slutte på u.skolen, og begynne på vgs for å forhåpentligvis finne meg noen ordentlige venner.

 

Sorry for et veldig langt innlegg, men jeg har virkelig ingen jeg kan snakke med om dette, og jeg er nødt til å få alt sammen ut på en eller annen måte.

 

Takk!

 

[Prizefighter]

Føler meg som regel malplassert i fleste sosiale sammenhenger, alkohol eller ikke. Har en introvert-personlighet så jeg er ikke veldig utadvendt. I tillegg til en sosial angst og depresjon som går som en sinuskurve så er dette ganske slitsomt. Har kommet et godt stykke med angsten, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

[Niqābninja]

Err. Jeg jeg har mista helt oversikten. Og jeg har klart å avtale et jobbintervju på samme dag jeg har første jobbkursting. Jeg har vært for opptatt med å grue meg til jobbintervjuet og bekymre meg for andre ting til å i det hele tatt ense at 27. faktisk er i morra. Jeg visste det jo, jeg klarte visst bare ikke tenke over det. Det var bare forferdelig bra jeg kom på det i natt, at det klarte snike seg inn mellom all gruinga. Andre tanken min var at det kanskje var hell i uhell, da jeg ikke har like god tid til å grue meg og prøve å tenke på alle mulige ting som kan gå feil, men jeg tok feil. Det blir bare dobbelt så mye å tenke over på veldig mye mindre tid.

 

Jeg finner meg sjøl bare dypere og dypere i en forferdelig ukjent situasjon og jeg hater virkelig meg sjøl for det. Hvorfor kan jeg ikke bare tenke over ting litt grundigere!? Hadde jeg bare tenkt litt gjennom det for noen måneder siden, hadde jeg ikke måttet tenke så forferdelig nøye nå. Aldri glømme noe, sjekke nettet hver dag, skrive fine søknader og presentere meg selv bra(og så bli kvalm over at jeg faktisk tenkte positive tanker om meg sjøl). Ha alle papirer tilgjengelig til enhver tid. En veit aldri hva de spør om, oppdage hva jeg mangler og skamme meg. Hvorfor klarer jeg ikke fikse detta? Jeg pleier da for faen klare fikse ting!

 

Innimellom klarer jeg ikke bry meg lenger og setter meg ned med en gammel, men jævlig dårlig, venn. Sørge for å skamme meg ytterligere. "Jeg er jo ikke verdt noe uansett!"

 

Stort sett så er det bekymringene som hersker. Det har kommet til det punktet at de styrer søvnen min, og velger gi meg vrangforestillinger i steden. Det er små bekymringer som vokser og blir til monstre under senga.

[Kimelimm]

Hvorfor kan ikke folk forstå kjærlighet?! Jeg blir så irritert på at alle skal tenke "Omg hu var pen /stygg" HELE TIDA! DET HAR IKKE NOE OGSI FFS! INNSIDEN TELLER! Jeg er STYGG, det VET JEG, og jeg trenger ikke og høre det fra andre jenter som bare tenker på utseende! DERE BURDE TORTURERES! "Oj han var kjekk ass!" MEN HAN KAN VÆRE EN VOLDTEKTSMANN FOR ALT DU VET!!!!!!!!!!!11111111one Kan ikke folk bare forstå at det ikke er utsiden som teller?! Er det rart at jeg som nesten 16 åring aldri har hatt noe med en jente og gjøre i det hele tatt?! Jada, jeg er ung og det er fortsatt en grunn, MEN når de ikke vil snakke med deg ansikt til ansikt og istedet ler, så burde det være noe feil!

 

Huff Beklager hvis dette var veldig hissig

[Gjest Guest_Freak_*]

Jeg har flere ganger vurdert selvmord fordi jeg hater alt ved meg selv. Blant annet utseende mitt. Jeg tør snart ikke treffe folk, jeg kvier meg for å stå i f.eks kø med andre mennesker. Jeg sitter her og gråter som en jævla idiot. Et mislykket menneske. En deformert freak.

[Hansoen]

Huff, jeg føler meg helt utmattet, både fysisk og psysisk. Har ingenting å komme med, er lei av alt, orker snart ikke tenke mer, vil egentlig bare legge meg ned å sove hele dagen Hadde det ikke vært for vennene mine hadde jeg ikke vært her fortsatt tror jeg, de gjør det ufattelig mye lettere, selv om det fortsatt føles tungt.

[Sidious]

Klem til dere.

 

Ikke gi opp. Verden er visstnok en jævlig plass iblant, men det finnes lysepunkter da. Uansett hvor langt nede dere befinner dere nå og da, finnes det nok folk som bryr seg om dere og er glad i dere.