Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[L4r5]

Var på DPS tidligere i dag. Jeg er så heldig at jeg ENDELIG har funnet en psykolog jeg klarer å snakke med. Vet ikke hvor mange jeg har vært innom tidligere uten at det har fungert. Men hu her klarer jeg faktisk å prate med. Det er litt deilig.

Forresten så viser det seg at jeg er en vandrende klisje. Vi kom inn på mora mi når vi prata om et eller annet. Så begynte hu å spørre om hvordan det var når jeg var liten. Sånn i familien og sånn. Det er visst fullstendig vanlig å typisk med de problemene jeg har når jeg vokste opp med slik situasjon. Tenk dere; JEG er normal! Hadde jeg aldri trodd.

Hvis noen spør hvorfor jeg har problemer så kan jeg bare si at det er mora mi sin skyld. Helvete så klisje.

 

For første gang i livet mitt så opplever jeg nå at systemet jobber FOR meg i stedet for MOT meg. Har alltid opplevd NAV og psyk og sånt som å kjempe mot en vindmølle. Nå opplever jeg at det faktisk virker som de er interresert i å hjelpe meg. Det er utrolig uvant. Kjempefornøyd med psykologen min. I stedet for bare å kaste meg ut i noe så skal hun innkalle til et møte med meg, NAV og henne slik at de kan skreddersy et opplegg ut i fra mine behov. Ja, jeg vet det egentlig er slik det alltid burde være, men det er første gang jeg har opplevd at det fungerer slik. Det har alltid bare vært sånn "Gjør dette, eller så gidder vi ikke hjelpe deg."

Føler meg faktisk optimistisk nå.

 

Ting tar tid da... Men slik er jo det offentlige. Må passe både for kuratoren min på nav og psykologen, og ingen av de jobber fullstilling, men nå vet jeg at ballen er i gang.

[Nord-Skandinav]

Argh, har absolutt ingen motivasjon til å gjøre eller gjennomføre noe som helst for tiden. Kommer for sent på jobb og skriver egenmelding når jeg ikke orker jobb. Ellers så sitter jeg for det meste inne, og må tvinge meg selv til å finne på noe sosialt. Vil egentlig bare forsvinne fra alt og finne meg en fin liten ferieøy, og slappe av i et par måneder.

[Sidious]

Var på DPS tidligere i dag. Jeg er så heldig at jeg ENDELIG har funnet en psykolog jeg klarer å snakke med. Vet ikke hvor mange jeg har vært innom tidligere uten at det har fungert. Men hu her klarer jeg faktisk å prate med. Det er litt deilig.

Forresten så viser det seg at jeg er en vandrende klisje. Vi kom inn på mora mi når vi prata om et eller annet. Så begynte hu å spørre om hvordan det var når jeg var liten. Sånn i familien og sånn. Det er visst fullstendig vanlig å typisk med de problemene jeg har når jeg vokste opp med slik situasjon. Tenk dere; JEG er normal! Hadde jeg aldri trodd.

Hvis noen spør hvorfor jeg har problemer så kan jeg bare si at det er mora mi sin skyld. Helvete så klisje.

 

For første gang i livet mitt så opplever jeg nå at systemet jobber FOR meg i stedet for MOT meg. Har alltid opplevd NAV og psyk og sånt som å kjempe mot en vindmølle. Nå opplever jeg at det faktisk virker som de er interresert i å hjelpe meg. Det er utrolig uvant. Kjempefornøyd med psykologen min. I stedet for bare å kaste meg ut i noe så skal hun innkalle til et møte med meg, NAV og henne slik at de kan skreddersy et opplegg ut i fra mine behov. Ja, jeg vet det egentlig er slik det alltid burde være, men det er første gang jeg har opplevd at det fungerer slik. Det har alltid bare vært sånn "Gjør dette, eller så gidder vi ikke hjelpe deg."

Føler meg faktisk optimistisk nå.

 

Ting tar tid da... Men slik er jo det offentlige. Må passe både for kuratoren min på nav og psykologen, og ingen av de jobber fullstilling, men nå vet jeg at ballen er i gang.

 

Godt å höre. Nyt den fölelsen du sitter med i dag. Håper det ordner seg for deg. Du har iallfall lyst til at ting skal bli bedre, og da blir det nok det til slutt også.

[kanonkent]

Manndommen min er ikke som den skal være Og jeg er LIVREDD for å gå til legen for å gjøre noe med det...

[Sidious]

Manndommen min er ikke som den skal være Og jeg er LIVREDD for å gå til legen for å gjøre noe med det...

 

Hva er det som plager deg?

[kanonkent]

Jeg røk strengen for et par uker siden. Gjorde ganske vondt, og blødde som en gris. Fant etterhvert ut etter å ha lest opp og ned på nettet at dette var noe som grodde igjen av seg selv. Noe jeg etterhvert fant ut at det gjorde. Men, når jeg og kjæresten skulle prøve a ha sex igjen i går, så kjente jeg at det var ganske vondt når huden ble trukket et godt stykke tilbake, og at strengen mest sannsynlig ville ryke igjen hvis vi fortsatte.

 

Så, for å kunne ha sex skikkelig igjen, vanker det nok en tur til doktor'n Og jeg som i tillegg har 0 tillit til leger fra før...

[Demantios]

Bruk gummi imens og kom deg til legen. Kommer ikke til å ordne seg av segselv dessverre

[Cortinarius rubellus]

Det som kan ha skjedd er at når den har grodd så har den festet seg litt lengre oppe og derfor får du vondt. Det løses med at de snitter opp strengen igjen og passer på at den fester seg lengre ned.

[kanonkent]

Når sant skal sies ser det egnetlig ut som om den har festet seg lenger nede. Men har lest enkelte steder at det blir noe slags "arrvev" der hvor strengen røk, som er svakere enn hva den ville vært før den røk. Hvis jeg forstod det riktig da. Så det som skjer når huden kommer for langt ned er kanskje at da "trekker" det litt akkurat der hvor den røk, og da er det fare for at den ryker igjen ?

 

Men takk for tips om gummi PepsiCo, jeg har lurt på det selv. Tenker vi gir det et forsøk først. Så får jeg ta å bestille en legetime...

[Christian86]

Sukk, jeg blir matt av det hele her hjemme...

 

Vi hadde avtale på at jeg skulle betale "matpenger" nå som jeg har jobb. Slik JEG forstod avtalen, og som hittil virket som en union forståelse, mellom meg og faren min var at denne skulle starte fra 1. november

 

altså 1. november - 1. desember osv

 

For rundt en uke siden begynte han å spørre når pengene skulle komme og jeg kunne ikke forstå bæret, men svarte at de kommer 1. nov som avtalt. Det likte han dårlig, men lot ligge, så gjentok og jeg svarte.

Jeg er for sliten etter jobb til noe stor diskusjon så svarer kort bare.

 

Nå igjen rett etter middag begynte han på den igjen, og moren min som ikke var der når vi snakket sammen en gang begynte å anta og så kjefte på meg for å prøve å snike meg unna.

 

Jeg stod på mitt, altså min forståelse av avtalen, men han nektet for at vi hadde avtalt 1. nov som start, og argumenerte i hytt og pine for diverse ting.

Jeg hadde forståelsen at dette skulle begynne 1. nov og hadde satt av penger og alt, men nå må jeg plutselig betale 2000 ekstra for en måned jeg trodde vi hadde avtale om.

 

Beløpet i seg selv er ikke problemet, men problemet er å igjen føle seg sveket og holdt for narr.

Mor kjefter = han beskytter henne, selv om han vet hun er på villspor, og han VET! hvilken effekt det kan ha (diagnose etc som utløses av slikt stress blant annet)

 

Begge fikk vite om diagnosen, men ingen av dem har brydd seg særlig om det, heller andre ting som reflekterer dårlig på dem....var vel de som ba meg ungå å nevne under felles middag om noe var galt, spesielt den diagnosen, for slikt trengte en ikke snakke om.

 

og listen fortsetter....ja; jeg kan virke som en sutreunge nå, men poenget er ikke beløpet, får jeg fred så greit, skal gi dem de to 2000 ekstra, selv om jeg føler vi hadde en annen avtale, men det blir samme "voldtekten" av tillitsforholdet og følelsesforholdet mellom dem og meg en gang til etter alle gangene det allerede har skjedd.

 

Interessant nok er det jo automatisk jeg som har skylden om noe skjer hjemme eller får kjeft for ikke å gjøre noe, mens når de gjør samme ting så avvises alt ansvar....

[Alastor]

Er det ikke på tide å flytte ut fra alt dette her Christian? En ny start? Det gjorde jeg når jeg var 19, noe av det lureste jeg noensinne har gjort.

[Christian86]

Er det ikke på tide å flytte ut fra alt dette her Christian? En ny start? Det gjorde jeg når jeg var 19, noe av det lureste jeg noensinne har gjort.

 

Skulle ønske, men jeg er så skit redd for å miste jobben, så vil vente til jeg har passert prøveperioden i januar....leker med tanken på å drite i master og heller flytte til sommeren...skippe ferie til bergen, og en ta en uke å flytte istendfor.

Blir utslitt av dem, og i år valgte jeg å feire jul alene for å slippe maset dem og stresset med dem, egentlig for å slippe dem bare...selvfølgelig forventer de nok at jeg skal betale egen mat de to ukene de er på ferie, i tillegg til matpengene for samme måned...

[Alastor]

Du skal ikke studere. Du skal seriøst ikke hoppe inn i noe som helst som ikke betyr trygge rolige fine penger for deg akkurat nå.

 

Du burde gjøre som du sier - jobbe nå, droppe master, jobbe mer framover, et år eller to. Så studerer du.

[Christian86]

Kanskje like greit, tar nok en vurdering til sommeren, da sitter jeg med nok penger til å ha det fint. Men føler meg litt sveket av dem nå, men det er jo ikke noe nytt....

[WarpX]

Dette er jo egentlig filleting som foreldre ikke burde ta så hardt på, skulle jo ikke tro at de faktisk var foreldrene dine.

[Gjest guest11]

For de som fulgte med, så hadde jeg i alt fire netter på rad med mareritt. Natten til i dag fulgte bare opp med en ubehagelig drøm (som jeg selvsagt ikke husker nå), noe som har ført til en utrolig slapphet og null energi til skolearbeide o.l. Men jeg har faktisk skrevet en jobbsøknad i dag, og skal sende den i morgen, selv om jeg vet at jeg ikke får jobben. Fin innstilling, men... kan jo alltid sende søknaden uansett, så kanskje foreldrene mine holder kjeft en liten stund.

 

For noen år siden mistet jeg min beste venn til WoW. Han regnet seg nok ikke selv som min beste venn, og vi hadde bare kontakt over internett. Han var fra et annet land. Men vi gikk veldig godt sammen, bortsett fra på det ene punktet. Jeg mislikte sterkt at han spilte WoW. Han kom inn på noen studier han ønsket noe enormt, men ble så plutselig mindre og mindre på msn. Vi mistet kontakten ganske så mye. En dag kom han på msn. Sa han ville slutte på studiet. Han følte ikke han orket det. Han ville være hjemme... spille WoW. Etter det så jeg ham aldri på msn igjen. Jeg vil tro han sluttet. Begynte med WoW på heltid. Jeg mistet ham. Den ene personen jeg følte kunne akseptere meg for hvem jeg var ble bare borte, uten å bry seg det minste om at jeg mistet min beste venn. Han ignorerte alle mine ønsker, tanker og følelser rundt WoW, og fortsatte bare å spille. Jeg kunne ikke kreve noe, gjorde heller ikke det. Å bare ta temaet WoW opp var som å hoppe ut i et minefelt. Han forsvarte det som sitt eget barn. Og det tok ham fra meg.

Jeg kom meg over det, fikk andre ting, verre ting, å tenke på. Ting som knuser meg enda. Ting jeg ikke kan glemme. Og jeg fikk meg en ny venn. En helt ny venn. Som jeg kanskje har kjent i et år eller et halvt år... jeg vet ikke hvor lenge. En stund. Han er min beste venn. Og han sier jeg også er en god venn. Vi har møttes. Vi går veldig godt over ens. Og i dag får jeg vite at han spiller WoW et par ganger i uka, ca. At han aldri hadde spilt mye (et par timer i uka), og at han sluttet rundt jul i fjor. For 2-3 måneder siden begynte han visst å spille igjen. For 2-3 måneder siden. Uten å si noe. Han sa aldri det da han ble borte fra msn. Jeg tror ikke han løy om hva han skulle gjøre. Men han sa det aldri. Nevnte det ikke. Før i dag. Og den følelsen jeg fikk, er ikke noe god å sitte med. Å vite at min andre bestevenn, en som betyr ekstremt mye i livet mitt, kanskje bare blir borte, som den første. At han kanskje egentlig ikke bryr seg. At jeg er tidsfordriv. At han blir borte. Og jeg står nesten alene igjen. Ingen å spørre om ting jeg brukte å spørre ham om, eller snakke om ting jeg ikke kan snakke med andre om. Og dette kan skje i en periode der jeg ikke tror jeg takler et nederlag. Å bare få avslag på jobbsøknader svir noe inn i helvete. Hva skjer hvis min beste venn blir borte?

[Gjest guest11]

Oi, det ble langt. Det var ikke meningen. Det står ikke noe spennende der, så det er liten vits i å lese, egentlig.. Men.. takk til de som gjør det. Eller noe..

[lain]

Kan alltids spørre meg om ting, ikke sikkert du får de svarene du ønsker, men jeg lover å svare om jeg er i nærheten.

[Snublefot]

Jeg er utrolig redd for at om et år så sitter jeg igjen med bare meg og angsten min. Litt etter litt har jeg gitt slipp på ting som har vært viktig for meg og jeg ser at nå sitter jeg igjen med bare det aller viktigeste, og selv det begynner å bli vanskelig.

 

Er det egentlig noen som klarer å bli helt angstfri med behandling?

[Christian86]

Dette er jo egentlig filleting som foreldre ikke burde ta så hardt på, skulle jo ikke tro at de faktisk var foreldrene dine.

 

Etter å ha regnet litt så kom jeg frem til at det heldigvis ikke sved så hardt i lommeboken likevel. Siden 1. nov - 1 des - 1. januar ansett bare betyr to betalinger i 2008, så ville jo den i januar være budsjettert, men gah, penger kan gjøre mye med familier....