Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Alastor]

Hva vil du egentlig oppnå med å skrive det du skriver nå..?

 

Jeg er ingen nikkedukke som bare lyver og kødder om at jeg vil deg vel. Jeg VIL faktisk det. Et halvt års vennskap burde vel bevise det..?Jeg bryr meg om deg!! Jeg tenker, jeg har oversikt, jeg vet faktisk mye om ting...jeg har levd igjennom en del ting.

 

Jeg vet hva jeg ser. Jeg vet hvem du er.. hvem du egentlig er. Uansett hva du forsøker å oppnå. Og jeg er latterlig glad i deg.

 

Jeg tvinger deg ikke til noe. Jeg er her...jeg snakker, prater, om store ting, små ting, om alt. Du sa noe i kveld jeg reagerte på. Noe om deg selv. Du vet hva. Du vet at du mente det du sa når du sa det..at det er det du tenker om deg selv.

 

Du fortjener ikke å ha det sånn.

[Gjest gjett]

Hva vet vel du om hva jeg fortjener?

[Gjest gjett]

Hva vet vel du om hva jeg fortjener?

 

Drit i det! Men hva fortjener du egentlig?

Han vet det. Men siden du lurer, så innebærer det noen tau, et tre, en kniv og magen min. Blant annet. Usynlighet. Smerte. Å bli byttet ut.

"Han" forstår jeg ikke!? Hvem er så du?

 

Vill gjetting så antar jeg vår gjest og Alastor kjenner hverandre, og at det de snakker om egentlig er noe de begge kjenner til men ikke sier klart ut, selv om jeg får en følese. For oss utenfor blir det litt forvirrende siden det ikke går i klartekst, men det er hva jeg tror

 

Det er vel egentlig ikke så vanskelig å skjønne en del av det som blir sagt. Hvilken følelse får du?

[Christian86]

*snipp*

 

 

Det er vel egentlig ikke så vanskelig å skjønne en del av det som blir sagt. Hvilken følelse får du?

 

Skulle jeg sagt det som kommer først til tankene mine når du spør meg (men jeg tar forbehold, siden jeg føler jeg ikke ser hele bildet) forvirring, følelsesmessig nedstemhet, sinne, frustrasjon, ønske om noe bedre enn det en har i dag, smerte, minner, tilstand som ikke en ønsker selv, men kanskje ikke vet hvordan en kan komme vekk fra, tanker som munner ut fra dette, men som en kanskje ikke selv ønsker, frustrasjon over andre, frsutrasjon over andres ord som ikke balanserer/harmoniseres med ens egne...en virkelighet som for andre kan virke ukjent og fjern, men som noen prøver å forstå, det bare er ikke så enkelt alltid. En virkelighet en selv lever i, der ord betyr det, der fortolkningen er slik av omstendighetene, en har kanskje fått det bekreftet noen ganger, og det sitter der, jeg forstår det egentlig, men noen avviker fra det, det kan virke som de prøver for hardt å gi et annet inntrykk, det harmoniserer ikke med fortolkningen av realitetene i personens virkelighet, de fortsetter, det virker mer tydelig, kanskje det er for godt til å være sant etter alt en har vært igjennom?

[Bobkat]

Gah jeg sliter med å finne likesinnede personer. Får høre av folk at jeg har sær musikksmak, men jeg er egentlig bare sykelig interessert i musikk. Og da går det vanligvis ikke i topp 20...

Skulle ønske jeg kunne finne folk på min alder som liker samme typen musikk som meg, men det er tydeligvis vanskelig å finne. Jeg har rett og slett gitt opp med å lete

[kakesjef]

Hva slags musikk liker du? vil garantert være noen her som liker det samme!

[Bobkat]

Hva slags musikk liker du? vil garantert være noen her som liker det samme!

 

Hører mye på kåre & the cavemen, bob hund, hentchmen, greenhornes, king khan & the bbq show, turbo fruits, jon spencer blues explosion, link wray og dick dale.

 

fin blanding..

[Alastor]

Som man har sagt i fra om flere ganger, er dette en tråd for snakk, forståelse og støtte. Om man ønsker å bruke tråden for sin egen del, og dette går på bekostning av andre, så har man lite her å gjøre. Om man ønsker å komme med morsomheter, har man også lite her å gjøre. Om det man forsøker å få fram, er så skjult bak setningene sine at det lett kan misforståes, burde man tenke seg om før man trykker på post innlegg. En ryddesjau er gjennomført rundt slike ting.

[Gjest Guest_Student_*]

Om ikke lenge er det masse som skjer her på universitetet, med konserter, fest og moro. Jeg derimot, jeg skal ikke være med på noe som helst. For meg blir det tre vanlige, kjedelige uker hvor jeg jevnlig tenker på hvor gøy de andre har det.

 

Livet mitt er ikke noen fest til vanlig heller, men det blir ekstra vondt å vite hva jeg går glipp av nå. Leser over programmet bare for å pine meg selv ytterligere. Jeg lurer på hvor selvdestruktiv jeg egentlig er. Ikke får jeg meg selv til å troppe opp på noe av det her heller, det hadde vært en lidelse.

 

Jeg klarer bare ikke å slappe av rundt andre, prate, tulle og fleipe. Vært venneløs i for mange år til det.

[chokke]

Gah jeg sliter med å finne likesinnede personer. Får høre av folk at jeg har sær musikksmak, men jeg er egentlig bare sykelig interessert i musikk. Og da går det vanligvis ikke i topp 20...

Skulle ønske jeg kunne finne folk på min alder som liker samme typen musikk som meg, men det er tydeligvis vanskelig å finne. Jeg har rett og slett gitt opp med å lete

Det er ikke gøy nei. Nærmeste er diverse folk fra dette forumet, og da er det ikke lett å skulle dra og presentere seg selv , selv om hilsningen er overstått.

 

Om ikke lenge er det masse som skjer her på universitetet, med konserter, fest og moro. Jeg derimot, jeg skal ikke være med på noe som helst. For meg blir det tre vanlige, kjedelige uker hvor jeg jevnlig tenker på hvor gøy de andre har det.

 

Livet mitt er ikke noen fest til vanlig heller, men det blir ekstra vondt å vite hva jeg går glipp av nå. Leser over programmet bare for å pine meg selv ytterligere. Jeg lurer på hvor selvdestruktiv jeg egentlig er. Ikke får jeg meg selv til å troppe opp på noe av det her heller, det hadde vært en lidelse.

 

Jeg klarer bare ikke å slappe av rundt andre, prate, tulle og fleipe. Vært venneløs i for mange år til det.

Kan jeg spørre om grunnen til at du ikke kommer til å delta? Hvor sitter frykten?

 

 

For meg så er det verste om dagen å finne klær, og eventuelt måtte skaffe nye. Har da ikke 20 gensere og 1000 bukser jeg føler meg komfortabel i, hell, har egentlig ganske lite jeg egentlig liker å bruke. Nå er jeg enda litt større en normalen, og det er ikke lett å bite seg i nakken og trene.

Får virkelig håpe jeg står på oppkjøring (det hadde fjernet en stor belastning føler jeg) og tre midtveiseksamener neste uke, men ellers så går det greit.

Endret 29. september 2008 av chokke

[Gjest Guest_Student_*]

Kan jeg spørre om grunnen til at du ikke kommer til å delta? Hvor sitter frykten?

 

Et stikkord er venneløs, jeg kjenner ikke en sjel på universitetet. Jeg har så vidt pratet med noen, men bare ubetydelig tomprat om skole osv.

 

Jeg har lite lyst til å stå rett opp og ned alene, og som jeg var inne på har jeg heller ikke lett for å prate med folk. Etter hvert som jeg er mer og mer alene blir det gradvis vanskeligere, og jeg tror ikke jeg har nådd bunnen ennå.

[chokke]

Et stikkord er venneløs, jeg kjenner ikke en sjel på universitetet. Jeg har så vidt pratet med noen, men bare ubetydelig tomprat om skole osv.

 

Jeg har lite lyst til å stå rett opp og ned alene, og som jeg var inne på har jeg heller ikke lett for å prate med folk. Etter hvert som jeg er mer og mer alene blir det gradvis vanskeligere, og jeg tror ikke jeg har nådd bunnen ennå.

Har du prøvd? Ikke for å være slem eller noe, men jeg kan ikke si at jeg hadde den største sosiale sirkelen før universitetet og siden starten i år så har jeg blitt kjent med, og kan snakke med det meste (av hverdagslige ting) om, et par stykker, de andre kan jeg småprate litt med, men det blir ikke noe kontakt, mest overfladisk.

 

Selv synes jeg du skal delta på ihvertfall et arrangement og let yourself go. Mye lettere sagt enn gjort, fullt klar over det, men jeg kan love deg at det ikke blir bedre om du ikke prøver.

 

Folk kan være ålreite, selv om jeg har funnet ut at mesteparten ikke er det.

[Skugga]

Hvis man ikke snakker med folk tidlig blir det pokkerivold vanskelig ettersom semesteret og årene går, folk behandler en som om man er laget av porselen og forventer at man ikke sier et kvekk. Blir bare rart å begynne å si noe etter så lang tid. Lite annet å gjøre med det enn å kaste seg ut i det dog, samme hvor skremmende det er.. Tør det ikke selv, men vil tro andre har forsøkt og lyktes før meg.

[Ottesen]

Deppetråd ja, ikke dumt.

 

Da skal jeg benytte sjansen selv, dog jeg ikke er så glad i tanken at noen kan se dette som jeg kjenner.

 

Jeg syntes jeg sliter endel nå, har gjort det i ca 2 år nå. Jeg er 24 år gammel og bor hjemme hos mor og far. Noe som egentlig jeg ikke har noe imot, kommer bra overens med foreldrene mine. Grunnen til dette er at jeg ikke har fast jobb, og ikke har noen å flytte ut med, jeg har også problemer med angst og deprisjoner. Jeg "tror" jeg har ca 1 mnd igjen der jeg jobber nå, og etter det har jeg ikke noe å gå til. Dum som jeg var så tok jeg det veldig med ro på videregående og gikk rett i arbeid. (Deltid, tilkallingsvikar og generelt bare av og på forskjellinge jobber)

 

Å smile eller å være i bra humør er noe jeg sjeldent opplever om dagen. Jeg kunne tenkt meg å bare tatt opp noen fag fra skolen og fått en bra utdannelse, fordi jeg er ganske sikker på jeg kan gjøre det bra. Men der kommer angsten og nervene inn, jeg tør ikke tror jeg. Mye fordi jeg alltid har vært knyttet sterkt til min mor, og siden hun er hjemmeværende (kronisk sky) så føler jeg litt at jeg må passe på henne. Ikke at hun ikke greier seg selv, så syk er hun ikke. Jeg vet at hun greer seg bra visst jeg ikke er til stede, men alikevel føler jeg at jeg må passe på...

 

Ting som gjør meg ennå mer deperimert er at jeg egentlig har et utrolig bra liv. Jeg har kanskje ikke mange venner, men jeg har noe få bra venner. Og dem verdsetter jeg høyt. Foreldrene mine er snille som bare det, har alltid vært bortskjemt og setter egentlig veldig pris på de små tingene i livet.

 

Hvorfor er jeg da så ofte i dårlig humør og deperimert ?

[kakesjef]

Det høres jo egentlig ut som du har det veldig bra som du sier. Veldig godt forhold til familien, Gode venner (uansett om det er få eller mange), jobb, Du vil ut i utdanning.

Det er ikke alle som er så heldig som deg, du har mye å glede deg over i livet. Jeg synes du skal ta opp disse fagene eller begynne på en utdanning. Jeg er sikker på at du klarer det og det vet du sikkert selv også. kan du ikke bare ta en utdanning der hvor du bor eller hvertfall slik at du fortsatt kan ha den gode kontakten med din mor som du har nå.

 

Hva tror du moren din helst vil, at du skal bli hjemme og ofre studielivet for henne eller at du skal komme deg ut og blomstre? Jeg tipper det siste og det gjør sikkert du og.

Ta en skikkelig prat med moren din og få orden i det så går det nok bra.

[Erasus]

Altså det kan være så mangt, dog en grunn jeg kommer på kan være det faktum er at mange av oss streber etter å "lykkes" i dagens samfunn, enten om det er skole, jobb, ja generelt karriere kan man da si. Man vil alltid ha mer og mer, oppnå mer og mer, sjeldent er man fornøyd. En grunn til hvorfor du er deprimert kan være nettopp dette, du vil kanskje mye mer med livet ditt, men det er en del komplikasjoner som hindrer deg i å avansere deg selv videre.

 

My 2 cents.

[Hansoen]

Jeg blir deprimert over at jeg sitter og er deprimert også ruller unicef reklamene på skjermen, mens jeg sitter her og har det konge i forhold til de barna, og likevel føler jeg meg tidvis på bunn. Skammer meg. Men selv om jeg tenker "jeg har det kjempeflott" så skjer det ingenting, og det skremmer meg litt.

[Notatblokk]

Dette er ikke en tråd hvor vi åpner for "huff, studde tåa i veggen"-type innlegg. Respekter dette. Tre innlegg er slettet.

 

Reaksjon på moderering tas, slik det står i retningslinjene, på pm til aktuell moderator. Ikke i tråden.

[cyclo]

Jeg minner om at kommentarer på moderering tas på PM med vedkommende eller en annen moderator. Kommentarer direkte i tråden fjernes uten varsel.

 

(Og som vanlig skal ikke denne posten kommenteres, send evt. en PM)

[Cortinarius rubellus]

Bah....jeg er ufdattelig glad i goa-musikk osv. Satte på par sanger nå og fikk et ufattelig savn etter gamle-gjengen som jeg ravet sammen med.

Brukte masse dritt og fucka opp hjernen, men alikevel savner jeg det.........

Jeg vet hva de tingene gjør med meg og selv om jeg vet det så har jeg lyst på det.

Og ha det sånn som jeg hadde det da..

Det jeg mener er at jeg gjør ikke noe mer fornuftig nå enn da jeg surret rundt, jeg sitter bare her og ser i veggen...jobber noen dager, men utenom det så kan jeg ikke kalle livet mitt et liv.

Er så mye jeg vil gjøre og hadde gjort hadde det ikke vært for visse ting...

 

Hvis dette var kjedelig å lese så gå på Last.fm og hør på Alfalfa av Amanite FX

 

http://www.last.fm/music/Amanite+FX/_/Alfalfa

Endret 30. september 2008 av Fluesopp