Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Sundance Kid]

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg kunne si at jeg var ærlig hele tia, at jeg ikke så noen annen utvei, men jeg kan ikke det. For jeg har samtaler i hodet. Om det som er, det som kan bli, det som var og det som kunne blitt. Jeg fører samtaler med deg óg, tillegger deg egenskaper jeg ikke vil si høyt. Tillegger deg meninger. Noen ganger tror jeg at jeg lever mer i eget hode enn i verden. Så jeg tripper rundt og prøver tilpasse meg, selv om jeg ikke vet hva du ønsker av meg, og håper du aldri kommer til å si det du sier i hodet mitt. For så lenge du ikke gjør det, så går det kanskje bra, også kan jeg kanskje få leve i denne verdenen en dag til. Helt til vi kolliderer og hodet mitt atter en gang får kveletak på meg. Så krangler vi, og du sier du ikke gidder mer. Hvorfor gjør jeg det mot deg? Vil jeg at du skal dra? Og for hver gang du ignorere meg, fester frosten seg tett inntil hjerterota. Ordene strekker ikke til i verden, mens hodet fortsetter med sine destruktive samtaler.

 

 

Jeg føler meg så forferdelig ensom til tider. Og det blir uutholdbart når jeg er aleine.

[chokke]

Hva er det du studerer chokke om ikke det er hemmelighet?

Tenkte å holde det anonymt, kan si det er første året.

 

En annen ting jeg har tenkt på, er hvor mye disse problemene (og luftingen) av problemene kan føre med seg. La oss si om 10 år eller noe, så kan disse postene komme opp igjen. Yikes!

[Cucumber]

Ahh å faen må bare få ut litt frustrasjon her. Jeg prøver å skaffe meg jobb ukene før jeg drar til militæret. Mest for å ha noe å gjøre på (er alltid greit å ha inntekter da men det tenker jeg ikke så mye på), trening er det eneste faste holdepunktet nå om dagen. Anyway, jeg kontakter et bemanningsselskap for en god stund siden, de ber meg skrive et par linjer om meg selv og min situasjon For tre ukers tid siden, akkurat når jeg har gitt opp håpet om å høre noe fra den kanten ringer de meg og ber meg komme på et intervju. Et lyspunkt, jeg tror kabelen er løst. Jeg møter opp, snakker med en hyggelig mann. Han stiller en del spørsmål og jeg svarer selvfølgelig at jeg er effektiv, supermotivert, stabil og så videre (noe som til en viss grad stemmer). Av en eller annen grunn gikk det helt automatisk på intervjuet, jeg kom opp med kloke svar på sekundet, noe som egentlig ikke gikk opp for meg etter en stund. Ved intervjuets ende sier han at han har et godt inntrykk av meg. Ikke bare det, jeg oppfatter en noen setninger som indirekte skryter litt av meg (liker jeg å tro). "Du svarer godt for deg" husker jeg i alle fall han sa. Og jeg går hjem med høye forventninger. Venter bare på at mobilen skal ringe. Men det går dager og uker. Jeg har igjen mistet motet, men jeg klarer å manne meg opp til å ringe tilbake. Sier at jeg ikke har hørt fra han på 2 uker og spør om det er "noe nytt på den fronten". Jeg vet at det selvfølgelig ikke er det, da ville han kontaktet meg. Han sier at han ikke har glemt meg (noe som varmet og minnet meg om intervjuet), men jeg føler det er 40% bullshit, standard vri-seg-unna-svar. Han spøker litt og jeg ler selvfølgelig med, uansett, vi blir enig om at han skal gjøre et lite framstøt til hos noen bedrifter. Nytt håp, jeg venter på at telefonen skal ringe. Dette var en tirsdag, onsdag drar jeg på trening. Jeg pønkser ut at jeg skal ha med meg mobilen, noe jeg aldri gjør ellers. Og da mener jeg aldri. Upraktisk å bære en mobil rundt på et treningsstudio, men jeg tenker at jeg vil helgardere meg. Mobilen ringer ikke, det gjør den heller ikke på torsdagen når jeg var ute på en joggetur. Fredag er det tilbake på treningsstudioet. Denne gangen derimot, tenker jeg "fuck it" og lar mobilen ligge i garderoben. Trener, drar fornøyd (så fornøyd som det er mulig å blir for tiden) hjem i 11-tida. Bruker resten av dagen på piss, internett og ingenting. Vipper opp mobilen av lomma i 6-tida. Og det slår mot meg. Tapt anrop 09:47. Ja akkurat ja faen. Heeeeeeeeeelvete er alt som går gjennom hjernen. Den -ene- jævla gangen han har ringt på en måneds tid en den ene jævla timen jeg ikke orket å ha mobilen på meg. Og jeg har faen ikke klart å oppdage det før klokka har vippa arbeidstid. Og på en fredag, regner raskt ut at det blir flere dager før jeg kan ringe tilbake. Og jeg tenker ikke på annet den helga, planlegger mandagen. Mandagen kommer, jeg må opp tidlig av diverse grunner, men bestemmer meg for å ringe litt etter 8 for å vise min interesse. Jeg ringer, snakker med sekretærdama på plassen, som vanlig. Spør etter vedkommende, og hun svarer pent at han er syk i dag. "Okay takk for hjelpen osv" sier jeg men tenker egentlig bare "faaaaaennnn". Jeg hadde ikke forventet at jeg kunne bli trøkket så jævlig langt ned i gjørma. Hvert sekund gjør meg bare mer motløs. Men i morgen skal jeg prøve igjen, ikke senere enn 08:01. Hvis han er tilgjengelig da, er vi 4 dager "på etterskudd", noe han kommer til å sette på min sløvhetskonto. Hvis han fortsatt er syk, så gudbedremeg. Motløs, motløs, motløs.

 

Og dette innlegget ble bare piss og lite forfatterisk, men jeg hadde ikke noen intersjoner om noe annet, dette måtte bare ut. Har egentlig tusen andre ting jeg kunne skrevet 100x lengre om, men det får vente til boka om mine problemer kommer ut.

[WarpX]

Ja, vikarbyrå er noe DRITT! Har meldt meg hos flere, men man hører jo aldri noe fra dem. Hadde ett der hu lovet personlig å ta kontakt, men det skjedde jo aldri.

Endret 16. september 2008 av WarpX

[Gjest NP: Intervention.]

Da var det endelig betalt. De skarve forpulte kronene. Endelig. Nå slipper jeg å få flere masende meldinger med den underlgigende: "Det er din feil at alt går til helvete", tonen. Fint. Nå skal jeg faen meg aldri snakke med deg igjen. Med glede. Herlig. Gleder meg allerede. Måtte du brenne i helvete på den fitteskolen du dro til, og det forpulte fitteavstandsforholdet du har. Måtte den heksen gi deg kjønnsvorter og få kuken din til å dette av og pungen din til å råtne, din forpulte arrogante introvert fitte.

 

Ahh. Det var godt å få ut.

[Myst]

Ingen tvil om det.

 

__________________________

 

Hodepine. Lei. Deppa. Hvorfor kan ikke alt være over nå? Pågått lenge nok. Sier noe om hvor lei man er av jobben når arbeidstida går til 40% arbeid og 60% nettet/andre ting.

[Gjest Gjest]

Jeg er så forbanna sliten. Det er så mye som må gjøres: skaffe jobb, jobbe med skoleting, vaske og rydde leilighet, begynne å trene, etc.. Men jeg er så forbanna sliten. Selv å snakke med venner fortoner seg som en to meter høy mur som det er forventet at jeg skal hoppe over. Det er slik det virker. Og når jeg sier at jeg ikke orker, så er det "det er greit. jeg forstår" i lange baner. Men hvis de forstår, hvorfor gir de meg ikke litt rom? Jeg er så sliten. Aaah. Selv å sove tapper meg for energi, føles det som. Jeg orker knapt å bry meg om ting. Jeg kontrollerer alt, som vanlig. Sjekker alt på forhånd, tenker igjennom scenarioer, planlegger ting i detalj. Det er tungt, og når folk presterer å le av meg fordi jeg betror dem at jeg ikke hadde blitt med dem ut hvis det hadde vært en fremmed eller ikke en nær venn sammen med oss, da sitter det i. Og jeg glemmer det ikke så lett.

 

Beklager, dette ble rotete. :-S

[b-real]

Jeg er så forbanna sliten. Det er så mye som må gjøres: skaffe jobb, jobbe med skoleting, vaske og rydde leilighet, begynne å trene, etc.. Men jeg er så forbanna sliten. Selv å snakke med venner fortoner seg som en to meter høy mur som det er forventet at jeg skal hoppe over. Det er slik det virker. Og når jeg sier at jeg ikke orker, så er det "det er greit. jeg forstår" i lange baner. Men hvis de forstår, hvorfor gir de meg ikke litt rom? Jeg er så sliten. Aaah. Selv å sove tapper meg for energi, føles det som. Jeg orker knapt å bry meg om ting. Jeg kontrollerer alt, som vanlig. Sjekker alt på forhånd, tenker igjennom scenarioer, planlegger ting i detalj. Det er tungt, og når folk presterer å le av meg fordi jeg betror dem at jeg ikke hadde blitt med dem ut hvis det hadde vært en fremmed eller ikke en nær venn sammen med oss, da sitter det i. Og jeg glemmer det ikke så lett.

 

Beklager, dette ble rotete. :-S

En trenger ikke å hoppe over alt på en gang. Er det som er så viktig..en trenger ikke å gjøre alt på en gang, sett av dager til forskjellige ting du skal gjøre.

 

Hvordan er søvnmønsteret ditt forresten? Får du sovet det du trenger iløpet av uka? Vet av egen erfaring at det å rote med søvn er ikke bra,det går greit en periode men til slutt så kommer det tilbake og biter deg kraftig i ræva og en blir gående helt uten energi.

[Gjest Gjest]

En trenger ikke å hoppe over alt på en gang. Er det som er så viktig..en trenger ikke å gjøre alt på en gang, sett av dager til forskjellige ting du skal gjøre.

 

Hvordan er søvnmønsteret ditt forresten? Får du sovet det du trenger iløpet av uka? Vet av egen erfaring at det å rote med søvn er ikke bra,det går greit en periode men til slutt så kommer det tilbake og biter deg kraftig i ræva og en blir gående helt uten energi.

Jeg utsetter og utsetter...

Sovingen går i perioder. Noen uker sover jeg dårlig med mareritt nesten hver natt, andre uker, som den siste uka, ca., så sover jeg alt for mye. Kan sove tolv timer en natt uten at det har noe å si. Legger meg som oftest rundt de samme tidspunktene. Og jeg er like sliten uansett om jeg har sovet lite eller mye. Men jeg er redd for å sove, enn så patetisk det høres ut.

[Cortinarius rubellus]

Som sagt så har jeg begynt å jobbe litt som maler, kom i dag på jobben og fikk beskjed hva jeg skulle jobbe med i dag. SSTÅ I 3 Å MALE...ute ikke inne.

Og ta av teip og plastikk på vinduene i 2 og 3.

Jeg har høydeskrekk så dagen i dag har bare vært et langt bevis på at jeg suger.

joda, jeg klarte å gjøre noe av det...men man går å spenner seg slik at i løpet av 4 timer så er man totalt ødelagt og de man jobber sammen med syns at jeg er hysterisk morsmom....siden jeg står å banner og kjefter for meg selv.

Og dette skal jeg gjøre hele uken.....

Noe beroligende står i høy kurs hos meg nå og det plager meg...............

Jaja, det går vel på en måte uansett.

[Erasus]

Fluesopp, det går over etter hvert, du blir vant til høyden med tiden, no biggie.

[Cortinarius rubellus]

Erasus: Jeg vet det egentlig=) Måtte bare få ut litt frustrasjon

Takk ihvertfall=)

[Stifi]

Malte selv hus i fem uker i høstferien, det finnes ikke noe kjedeligere. All respekt til de som gjør det til daglig

[Gjest Guest_ida_*]

Så var det gjort igjen. Jeg ligger her småkvalm og skjelven. De siste to ukene gikk fort. Husker ikke så mye. Men pillebrettene taler sitt tydelige spor. Sånn kan det gå når legen er lett å lure. Eller er det jeg som var lettlurt? Jeg skulle ikke på pilletur denne gangen. Sa jeg hvertfall. Vet ikke helt om jeg trodde det selv. Nå er det tomt. Nesten like tomt som inni meg. Et udefinert sug som jeg ikke klarer å forklare tærer på meg. Tiden går sakte. Minutter blir som timer og timer som uker. Må bare holde ut. Dagen i morgen blir verre. Og dagen etter der. Så kanskje i over i morgen så flater det ut før suget og svettingen sakte men sikkert svinner. Lik krusninger på et blikk stille vann som reflekterer steinen som ble kastet i går. Man ser de tydelig når de er sterke, men etterhvert som det nærmer seg normalen er de nesten umulig å se. Hva som er normalen er nesten umulig å se når dønningene har herjet. Det er som om noe mangler.

Man blir flink til å lyve når man tygger kuler. For legen, for familien, for kjæreste og ikke minst for seg selv. "Nei, jeg har sluttet med sånt. Jeg trenger det bare for nervene av og til. Jeg sliter sånn med å sove. Avhengig nei? Hva tror du om meg?"

Men man tror det aldri helt selv. Før man plutselig våkner opp. Tomme pillebrett spredd utover rommet. Som et mønster som kun blir avbrudt av og annen tom ølboks. Man leiter gjennom alle brettene. Kan hende det er en man har glemt. Lenge til legen vil skrive ut noe nytt noe nå.

Man begynner å sjekke skapene til familie og bekjente. Kanskje noen har en boks med PF'er bortgjemt? Han sliter med ryggen, men pytt sann. Han kan jo få mer av legen. Jeg trenger bare litt for å roe ned det verste.

Man begynner å rettferdiggjøre sitt eget bedrag. "Jeg er mye mer meg selv når jeg er på piller. Det har skjedd så mye i det siste. Jeg trenger dem."

Snart så kan man mer om piller en gjennomsnittlig norsk almenpraktiserende lege. Hva som kan kombineres. Hvordan få best effekt. Man begynner å bruke felleskatalogen som den reneste shoppingsliste.

"Indikasjoner". Det er det hellige ordet. Det er det man slår opp på.Det er hvilke bruksområder de har. Man lærer seg hva legene vil høre. Hvordan man skal spørre. Det gjelder å ikke virke for desperat. Da får man ikke noe. Og man lærer seg hvor ofte man kan spørre. Litt for ofte og krana skrus helt igjen. Man begynner å telle dager til neste resept. Og hver gang så sier man til seg selv at man ikke skal på tur. DENNE gangen skal bruke dem som de skal. Jada, hørt den før? Jeg har. Og jeg har sagt det så mange ganger at jeg ikke har telling.

Folk rundt meg vet ikke hvordan jeg holder på. Man skjuler det. Legger pillebrettene nederst i søpla. Tar dem i lomma og hiver dem i søplebøtta på busstasjonen. Oppbevarer det i en gammel boks med dato fra i fjor slik at folk tror det er den samme boksen.

 

En dag kommer jeg til å bli avslørt. En dag skjønner folk hvordan det ligger til. Det er garantert. Det har skjedd før. Noen ganger går de når de ser sannheten. Andre ganger jager man dem. Uansett så sitter man som regel igjen alene.

Det er derfor man blir så god til å juge. Man er nødt. Greit, man husker ikke hva man snakket med personen om dagen før, men det blir lettere og lettere å slippe unna med det. Som slike falske spåkoner klarer man å lese den andre personen. Få dem til å avsløre det man selv har glemt før man sier det som om man kom på det selv.

Kanskje det er det jeg skal bli? Spåkone. 29,90 per minutt for å få deg til å avsløre ting og fortelle deg det etterpå. Med en minimumsfaktura på 10 minutter.

Tenk hvor mange piller DET hadde blitt!

[Gjest Angry, painful & sad]

Må bare få dette ut. Alt kommer tilbake. Minner fra fortiden... Den jeg var, den jeg nå er og den jeg alltid har vært. Det er alltid noen andre de fleste folk jeg har (hatt) en forbindelse med synes å finne mer interessante enn meg. Jeg har alltid komt i annen rekke.. føler jeg i hvert fall. Venner, kjærester... Har flere enksempler som tilsynelatende har sett på meg som en person det er greit å utnytte, tråkke på, nedvurdere, ignorere, glemme ut, stille i bakgrunnen o.s.v. Jeg har alltid sett på meg selv som en rar person. En som ikke passer inn blant resten av denne utspekulerte verdens befolkning. En som ikke klarer å følge de generelle "normene og reglene" og ikke har noe videre behov for det lenger heller. Jeg er den jeg er. Jeg er noe helt for meg selv, men desverre passser jeg ikke inn her. Det er ytterst få jeg kommer overens med og de jeg klarer åpne meg for forsvinner også etter hvert ut av mitt tragiske liv. Folk jeg trodde var mer som meg. Folk jeg innbiller meg at forstår og godtar meg for den jeg er.. De klandrer meg i ettertid. Sier at jeg har skapt problemer for dem, at jeg har gjort ting vanskeligere for dem p.g.a mine psykiske plager, som ikke egentlig er så fremtredende hellr når alt kommer til alt. Jeg har beholdt min humoristiske sans, til tross for mye, mye motgang. Er ikke det beundringsverdig i seg selv? Jeg er en person som vet hvordan man støtter, trøster og stiller opp for andre, selv om jeg har det vanskelig selv. En person en kan stole på. Men når det er jeg som trenger trøst skygger de unna. Når jeg trenger å bli forstått slenger de rundt seg med løfter de ikke kan holde. Folk er egoistiske, selvsentrerte og følger først og fremst sine egne behov. Selv de som påstår de absolutt ikke gjør det. For hvert enkelt menneske dreier verden seg rundt/om en person - nemlig en selv!

[kakesjef]

Kjedelig at du skal ha det slik Du høres ut som en veldig fin person og

jeg tror de du omgåes gjør en tabbe når de skygger unna deg og setter deg i andre rekke.

Kjenner litt til det å bli satt i andre rekke, du føler du ikke er nr. 1 hos noen og det er frustrerende.

 

Håper dette vil forandre seg for deg snart!

[WarpX]

Folk er egoistiske, selvsentrerte og følger først og fremst sine egne behov. Selv de som påstår de absolutt ikke gjør det. For hvert enkelt menneske dreier verden seg rundt/om en person - nemlig en selv!

Dette er så typisk nordmenn. Ligger i folkesjela...

[HaterDiskus]

Ble slutt med dama på fredag. Depper. Kjærlighetssorg av dimensjoner.

[Cortinarius rubellus]

Mimir: Føler med deg

Og håper tiden fremover lysner til.

[HaterDiskus]

Er utrolig kjipt nå. Klarer ikke å tenke på noe annet. Beste jenta jeg noen gang har møtt. Var sammen i et år og fire måneder.