Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Notatblokk]

Da kan du enten trykke på "Nytt emne" som er nederst til høyre for innlegget her, eller du kan gå ut i "Helse" og velge "Nytt emne" der, da er det OVER de eksiterende trådene

[Gjest Guest_loser_*]

faen, nå er jeg så forbanna lei av å leve dette taper-livet mitt... er 19 år har et sosialt nettvert på størrelsen med en peanøtt, har aldri vert i NÆRHETEN av å ha kjæreste, ingen jobb og totalt blakk...

fikk for det meste elendige karakterer på skolen i tillegg til et par ubeståtte fag, så jobb blir nok ikke så enkelt å få..

vet egentlig ikke om jeg hadde klart å jobbe i denne tilstanden heller...

er så mange ting jeg skulle ha gjort, men jeg mangler motivasjon for å få det til...

føler meg så hjelpeløs...

føles egentlig som om livet ikke angår meg...

[Sidious]

Det er slitsomt når livet kjennes på den måten, guest_loser. Det blir nok bedre til slutt. Det gjelder å tenke positivt. Ikke dvel ved det negative. Har du ingen du kan betro deg til, kanskje til og med oppsöke psykolog - hvis du virkelig föler at ting kjennes så vanskelig?

[Gjest Slettet+9871234]

Er verden ond eller berre kald og full av menneske som berre bryr seg om seg sjølv?

Det siste, tror eg.

[chokke]

faen, nå er jeg så forbanna lei av å leve dette taper-livet mitt... er 19 år har et sosialt nettvert på størrelsen med en peanøtt, har aldri vert i NÆRHETEN av å ha kjæreste, ingen jobb og totalt blakk...

fikk for det meste elendige karakterer på skolen i tillegg til et par ubeståtte fag, så jobb blir nok ikke så enkelt å få..

vet egentlig ikke om jeg hadde klart å jobbe i denne tilstanden heller...

er så mange ting jeg skulle ha gjort, men jeg mangler motivasjon for å få det til...

føler meg så hjelpeløs...

føles egentlig som om livet ikke angår meg...

Skulle tro du var meg jo.

 

Føles som alle prøver å ikke være med meg, som en slags utslående disgusting aura som får alle til å unngå å ta kontakt. Jaja, det blir hva en gjør det til.

 

Det er ikke akkurat veldig lett å komme i kontakt med nye folk på Blindern, nei , har jo funnet noen å være med, som er hyggelige, men ingen av oss er (eller virker til å være) sånne som gjør noe aktivt med fritiden utenom interesser som kampsport og lignende.

 

Disse dumme enhjørningene igjen da..

[L4r5]

Nå er jeg sliten. Har vært hos legen. Fyllt ut det hersens søknadskjemaet til rehabilitering. Her var faktisk legen flink å hjelpe til i motsetning til de på NAV. Jeg har oppdatert til riktig addresse og jeg har vært på sosialen og søkt om videre vedtak i påvente av rehabiliteringspengene. Legen skulle skrive attest for meg og sende inn søknaden min sammen med den for meg. Desverre så må jeg vente minst 14 dager på attesten fra DPS da. Jeg er dritt lei alle skjemaer nå. Har omtrent skrivekrampe fremdeles.

Men jeg har vært produktiv i dag. I dag har ikke angsten fått stoppet meg fra å ordne ting. Fikk ordna meg nye resepter og greier. Er blakk da så får ikke henta de ut.

Og saksbehandleren på sosialkontoret hadde ferie ut uka. Men forhåpentligvis så skjer det noe til uka. Tenkte jeg skulle ringe og mase på hu til mandag.

 

edit: At det går an å bli så sliten av å gå og snakke med folk og fylle ut skjemaer er sprøtt.

Endret 11. september 2008 av L4r5

[Manfred]

edit: At det går an å bli så sliten av å gå og snakke med folk og fylle ut skjemaer er sprøtt.

Det er nok mest fordi det er ting du vet du må ordne, så det henger over deg, og gir et press. Det blir på samme måte som oss som har en kontorjobb. Det er ikke så mye å bli sliten av rent fysisk, men man kan være utslitt når man kommer hjem likevel. I tillegg føles det enda tyngre når det gjelder en selv som person, og ikke bare en jobb man kan legge fra seg når man kommer hjem.

 

edit: Bra at du fikk fikset endel "forefallende" i dag da, så kan du kanskje slappe litt mer av i helgen i alle fall

Endret 11. september 2008 av Manfred

[Gjest Guest_OL_*]

 

No, you don't want me to be there

To kiss your eyes, caress your hair or kill that pain away

As pain is my companion, solitude my guide

Your sweet affection solely offers me a threat I cannot abide

 

Yet you'll lose yourself in me in me

 

Bleed in my arms wounds within

Fall from grace as I offer you sin

Sacrifice yourself so frail

This pseudo-love is as good as betrayal

 

Mer eller mindre kjent tekst, vil jeg tro.

Jeg er veldig, veldig sliten, og presset bare bygger seg opp rundt meg.

[WarpX]

edit: At det går an å bli så sliten av å gå og snakke med folk og fylle ut skjemaer er sprøtt.

Det er nok mest fordi det er ting du vet du må ordne, så det henger over deg, og gir et press.

Også det at man må fylle ut så mye dilldall. Ofte er det bare kryptiske dårlige formulerte korte setninger som liksom skal forklare hva man skal skrive, gjerne over et felt med 7-8 linjer som om man skulle skrive en hel novelle!

[Right]

Jeg har vel aldri hatt så lyst til å forandre meg som jeg har i kveld. Få ny stil, ny personlighet, ny kropp, nye tanker. Jeg trenger bare å begynne å trene, få meg jobb og få orden på meg selv. Det må jo være enkelt. Tilsynelatende tungt, men så er det alle de som sier at det bare er å komme seg i gang. Jeg prøvde før en gang. Da gikk det ganske galt, og selv om jeg gjerne vil tilbake dit, vet jeg at det ikke går, fordi folk passer for godt på. Så hva i helvete gjør jeg?

[Gjest Gjest]

Jævla drittdag. Her går jeg rundt i ukesvis og klarer nesten å tro meg selv når jeg sier at jeg kan klare meg fint bare jeg har antidepressivene mine, og at alt er på vei til å bli mye bedre, så lar jeg meg bli dratt ned av alt sammen så fort. Er som om all dritten jeg delvis har klart å ignorere i ukesvis plutselig kommer som en uventet knyttneve trynet mitt. Og pykologen sier at det er bra at jeg undertrykker følelsene mine slik jeg gjør. Hun har faen ikke peiling.

[Yfirvaldr]

Jeg har vel aldri hatt så lyst til å forandre meg som jeg har i kveld. Få ny stil, ny personlighet, ny kropp, nye tanker. Jeg trenger bare å begynne å trene, få meg jobb og få orden på meg selv. Det må jo være enkelt. Tilsynelatende tungt, men så er det alle de som sier at det bare er å komme seg i gang. Jeg prøvde før en gang. Da gikk det ganske galt, og selv om jeg gjerne vil tilbake dit, vet jeg at det ikke går, fordi folk passer for godt på. Så hva i helvete gjør jeg?

Du retter deg opp i ryggen, kjøper pene men ikke nødvendigsvis så veldig dyre klær i början. Du må også begynne å trene, henge mer med folk, og opprette sosiale kontakter. Slik er det kanskje enklere å få seg jobb i tillegg

[Right]

Du retter deg opp i ryggen, kjøper pene men ikke nødvendigsvis så veldig dyre klær i början. Du må også begynne å trene, henge mer med folk, og opprette sosiale kontakter. Slik er det kanskje enklere å få seg jobb i tillegg

Ja, sånt går jo nesten av seg selv.

[Bobkat]

Har trolig ME, skal snart til sykehus for å ta noen tester. Orker så vidt skoledagen, har fått fritak fra fysisk gym og jeg orker ihvertfall ikke å være med venner etter skolen lenger. Når jeg kommer hjem fra skole bare sover jeg på sofaen før jeg spiser og så legger meg for dagen..

 

Dette er sykt kjedelig! Jeg savner tiden før det ble så ille. Og jeg blir bare verre og verre.. Det jeg er redd for, er at det til slutt blir så ille at jeg blir sengeliggende en lang stund.. Og om 1,5 år er jeg russ.. Det ser ikke bra ut for russefeiringen hvis jeg ikke blir friskere..

 

Noen som har en vidunder kur som kan hjelpe meg? Hadde det bare vært så lett..

[Gjest Slettet+5132]

Jævla angstfaenskap.

[Cortinarius rubellus]

Beste måten å si det på

[scumbag]

Jeg er sjokkert over hvor egoistiske mange folk er. Til og med noen man kjenner.

 

Til nå har jeg alltid tatt vare på vennene mine, tatt de inn i varmen når de har trengt det osv.

 

Jeg datet ei i begynnelsen av året. Ganske søt jente. Ble raskt godt kjent med venninnene hennes og vi hadde det ganske bra sammen. En dag tok jeg med hun til en kompis av meg, og introduserte de til hverandre. Vi ble enige om å ta pause etterhvert for å tenke litt. Det endte med at hun ble sammen med "kompisen" min rett etter. Han klarte tilogmed å få vennenne hennes mot meg. Så jeg ble stengt ute fra hele gruppa. Det jeg fikk høre var at jeg ikke skulle holdt på med andre mens jeg datet hun her, men jeg kunne virkelig ikke skjønne hva greia var. Han brukte alle midler for å bli sammen med henne.

 

Et annet eksempel. Jeg ble kjent med en fyr på barneskolen. Han var ny i klassen, og hadde selvfølgelig ingen venner fra før av i byen, så jeg tok han inn i varmen og vi har vel vært kompiser siden. Har det vært fest, har jeg dratt han med, har jeg hatt besøk av damer, har jeg bedt han over. Men etter de to siste årene uten å ha blitt bedt på noe selv, gadd jeg ikke ta kontakt på 2 måneder, for å se hva som skjedde. Han dro selv på fester, sammenkomster uten å be noen andre av kompisene sine eller meg i det hele tatt. Vel, etter de 2 månedene fikk jeg melding om at jeg var en dårlig kamerat og at han var lei av å ikke bli bedt på noen ting lenger. Snakk om å komme fra rett kjeft! Han flyttet sørover i landet med den nye dama si og kuttet all kontakt. Jeg får meldinger innimellom da han spør om det er noe som skjer...

 

Har masse flere eksempler på ting som har skjedd. Jeg blir rett og slett sjokkert noen ganger! Folk som liksom står en nær, forlanger så mye. Jeg mener at er man venner/venninner så må man både ta og gi, akkurat som i et forhold. Men gidder ikke bry meg så veldig mye om det. Har nok av venner fra før, men er bare synd å måtte sile ut så mange pga slike ting. Blir litt frustrert noen ganger.

Å få virkelig gode venner som man kan stole 100% her i livet vil jeg si skjer sjelden eller aldri. De eneste man i grunn kan stole på er familie. Klart, man er vel ikke "kompis" med f.eks. mutter`n, men når det gjelder familie så vet man alltid hvor man har de hen. Venner derimot blir annerledes, de kan helt uten videre snu seg mot deg og svike deg.

 

Selv har jeg ingen venner jeg kan stole 100% på nå. Det eneste jeg har er en bror, men det blir annerledes, det blir familie.

 

Faktisk så er nesten alle jeg kjenner på min alder noen skikkelig svin. Før så var jeg veldig åpen, søkende og hyggelig, men ikke nå lenger. Folk flest har sin egen svært så egoistiske agenda og de bryr seg svært lite om andre personer, og da blir man bare utnyttet. Gang på gang, så nok får være nok.

 

Og om jeg treffer på noen gamle "kompiser" nå pleier jeg stort sett å ignorere dem.

Endret 13. september 2008 av scumbag

[Cortinarius rubellus]

Nei, familie teller ikke for alle. Ingen har rævpult meg så mye som familien min.

Så familien kan være like ego og noen forbanna svin som alle andre.

Men familien skal egentlig være der ja, men det gjelder ikke for alle.

Så når det gjelder meg....så stoler jeg ikke på noen.

[scumbag]

Nei, familie teller ikke for alle. Ingen har rævpult meg så mye som familien min.

Så familien kan være like ego og noen forbanna svin som alle andre.

Men familien skal egentlig være der ja, men det gjelder ikke for alle.

Så når det gjelder meg....så stoler jeg ikke på noen.

Virkelig? Hmm, det er vel et unntak for hver regel da.

[kakesjef]

Kjedelig at noen ikke har så godt forhold til famlien. Ikke noe nytt og uvanlig, men alikvel kjedelig for dem det gjelder.