Sidious Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Du er iallfall modig nok til å gå dit, L4r5. Håper det går bra. Selv burde jeg oppsöke psykolog, men har ikke tort det ennå. Lenke til kommentar
Notatblokk Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Syns det som virker vanskelig med psykolog/andre typer snakkemennesker er akkurat det å prate.. Gikk til en helsesøster på helsestasjon en gang og skulle snakke, men jeg klarte jo ikke å si noe. Satt bare og tenkte og tenkte. Lenke til kommentar
Snurreleif Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Det er en liten vegg å komme over ja, men gleden over å ha kunne si det du har følt lenge til en ikke-partisk person er befriende. Selv om det bare kommer til å faktisk si det du har tenkt på lenge, så føles det digg å få sagt det. Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Det er helt greit de første tre årene. Lenke til kommentar
Sidious Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Deretter blir det nedoverbakke, eller? Lenke til kommentar
Eplefe Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Man blir litt lei, man blir litt skeptisk, man blir irrtert, man begynner å skulke om man ikke orker, eller om man faktisk har det bra, fordi man VET at etter psyk-timen har du IKKE det lengre etc. Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147 Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Så var det av gårde til hodedoktoren igjen. Gleder meg som vanlig så mye at jeg nesten ikke sov i natt. hva er det som er så gledelig med det? Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Og ironi er noe som aldri funker over nett:S Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Det er helt klart verdt det. Hadde jeg hatt muligheten skulle jeg kjøpt hund selv, men jeg kommer ikke til å gjøre det før jeg veit sånn ca hva som ligger i fremtia mi. Da får jeg bare nøye meg med å dra til mamma eller pappa for å kose på vofs i mellomtia. Jeg hadde nok heller aldri klart å ligge og kose med en katt på samme måte. Ei heller hadde det gitt meg samme følelsen. En katt klarer aldri å gi meg trygghets-følelsen, noe en hund gjør. Katter er veldig fine dyr, men jeg er en hunde-person. Men hu jeg bor sammen med liekr katter, så det blir vel begge etterhvert=) Gruer meg bare til at de skal bli vant med hverandre............ Lenke til kommentar
Niqābninja Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Syns det som virker vanskelig med psykolog/andre typer snakkemennesker er akkurat det å prate.. Gikk til en helsesøster på helsestasjon en gang og skulle snakke, men jeg klarte jo ikke å si noe. Satt bare og tenkte og tenkte. Samma problemet her O.o Tror nok mitt største problem akkurat nå er at jeg ikke kan forklare meg. Det blir bare til at jeg tenker og lager egne grunner og sinnsyke samtaler i hue som gjør alle andre til bad guys som bare hater og vil meg vondt. Fluesopp: Det kan gå veldig bra da (; Jeg får også den trygghetsfølelsen med hund. Katter liker jeg rett og slett ikke. Kan ha noe med at den katta jeg vokste opp med var mannevond som få Lenke til kommentar
L4r5 Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 hva er det som er så gledelig med det? Hørt om ironi, din sopp?! Altså ikke fluesopp... Det er det en annen her inne som er. Penal var det kanskje...Hørt om ironi, ditt penal?! Vent litt... Det hørtes ikke like bra ut som "sopp". Uansett, så gikk det mye bedre enn fryktet. Og det skremmer meg på en måte. Lenke til kommentar
Notatblokk Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Ett innlegg er fjernet. Som trådens navn tilsier er dette en tråd der man kan gi uttrykk for, samt diskutere, små og store problemer. Den skal ikke brukes til å gjøre narr av eller bagatellisere hverandres problemer. Reaksjoner på moderering tas på PM. Lenke til kommentar
Nie Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Jeg hater å bli voksen. Jeg har endelig (etter mange år med drømming) revet meg økonomisk løs fra min mor og far. Fått meg jobb, flyttet for meg selv med en fantastisk samboer. Men jeg forstår ingenting. Jeg forstår at dersom jeg går på jobb, og skriver timeliste, så får jeg penger for det. Skatter og den slags forstår jeg ingenting av. Jeg må ha enda en jobb (den jeg har er 20%, selv om jeg foreløpig jobber nærmere 80% grunnet sykdom, ferier ol), og hvordan skal det da gjøres med skattekort og skatt og alt det der? Det er så alt for mye jeg plutselig må forstå. Ting jeg ikke har sett to ganger på frem til nå, må jeg plutselig forstå. Det går rett og slett rundt oppi hodet mitt. Det er så forbanna mye. Jeg er faen meg på gråten nå, bare fordi jeg føler at jeg skal forstå alt dette, men ikke forstår noe. Jeg føler meg så forbanna dum! >.< Lenke til kommentar
lain Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Ikke noe galt i å føle seg dum. Første steget i å lære noe nytt. Har du noen som har god forståelse for økonomi rundt deg, spør om hjelp, sikker på at de bare setter pris på å bli spurt. Lenke til kommentar
CombatPsycho Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Er så drittlei av jeg alltid skal være så utrolig fjern:( Føler at tiden flyr forbi meg, alt skjer så forbanna fort! Lenke til kommentar
Nie Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Ikke noe galt i å føle seg dum. Første steget i å lære noe nytt. Har du noen som har god forståelse for økonomi rundt deg, spør om hjelp, sikker på at de bare setter pris på å bli spurt.Det måtte i såfall være min mor. Og, vel. Jeg vil ikke. Jeg vil så langt det er mulig unngå det. Hun maste slik om at jeg flyttet ut for tidlig, og ikke kom til å klare det, osv, og jeg vil ikke gi henne rett. ._. Lenke til kommentar
lain Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Ikke noe galt i å føle seg dum. Første steget i å lære noe nytt. Har du noen som har god forståelse for økonomi rundt deg, spør om hjelp, sikker på at de bare setter pris på å bli spurt.Det måtte i såfall være min mor. Og, vel. Jeg vil ikke. Jeg vil så langt det er mulig unngå det. Hun maste slik om at jeg flyttet ut for tidlig, og ikke kom til å klare det, osv, og jeg vil ikke gi henne rett. ._. Har jeg forståelse for. Ingen andre som kan hjelpe? Kan lese seg til endel på nett, på skattetaten osv, men er tungt stoff, og har prøvd å få en oversikt selv, men kan gå seg bort i paragrafer og all svada informasjon de legger til for å fylle ut sidene sine. Har jo en del i forumet for økonomi tror jeg, kan jo være verdt et forsøk om du ønsker litt grovsortert informasjon og forklaringer. Lenke til kommentar
theoriginalAidskake Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Pussig. Stort sett har de siste årene gått fint. Jeg har lagt fra meg følelsene av skyld og svik, og er ikke bitter for at hun ikke sa noe. Jeg har ikke rommet det frustrerende sinnet i meg. Men idag, 4,5 år senere - har jeg aldri følt meg så forrådt. Og det er temmelig egoistisk. Skjønner ikke. Lenke til kommentar
prada8 Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Hva er det som har skjedd? Om jeg kan spørre. Lenke til kommentar
theoriginalAidskake Skrevet 8. september 2008 Del Skrevet 8. september 2008 Hun skjøt seg selv i hodet. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg