Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Allighiero]

Føler at jeg blir torturert på en måte nå.. Ordentlig forelska i ei jente, og hu føler det samme, men jeg flytter til et annet land om en måned.. Er så vondt å være med henne og tenke på hvordan det kunne vært men så går det bare ikke..

[Prizefighter]

Å fy jeg er så håpløs på byen. Vodka, pils, likevel klarer jeg ikke å gjøre en move. Blir bare depressiv av å gå på byen. Hadde sjansen, men neida. Social anxiety strikes again.

 

...

 

Tro meg når jeg sier dette, Den rette kommer du til å få en dag......slet med samme som deg siden jeg er en som aldri gir noe hint osv.(selv om jeg prøvde som en gud, men det kom aldri ut noe...utenom forbannelse)

Gi deg selv det rommet...kanskje du ikke er en by-sjekker....er ikke alle som er det.

Angsten gjør det ikke et hakk bedre heller........men ikke mist troa på deg selv=)

Du er jo en av de som kan litt om psyken til oss mennesker....så da vet du at angsten ikke er en del av deg, men en del som til syvende og sist bare ødelegge hvis vi gir den tilatelse til å gjøre det. Og det gjør vi til slutt for vi blir slitne av å sloss imot.

Håper dette ble forståelig...blir alltid blandet med hva jeg sitter og føler mens jeg skriver.

 

Takk jeg trengte å høre det.

[Sadfez]

Fant igjen en gammel eske med bilder, brev og ting jeg fikk av x'n. Ikke mye gøy å lese igjennom det =(

Var til og med en t-skjorte oppi der med hennes lukt...

 

Er godt over 2 1/2 år siden det ble slutt, men jeg klarer ikke å få henne ut av hode. Ikke ble det noe bedre av å gå igjennom boksen. Faen altså...

[Gjest Guest_xi_*]

Heh, som for å bekrefte alt begynner bekreftelseskoden med "FE".. Ironisk.

Jeg har begynt å lure på om det feiler meg noe. Om det kan være jernmangel eller noe annet.

"Symptomer" på.... at jeg kanskje "feiler" noe.

 

- aldri uthvilt, uansett hvor mye jeg sover (aka. alltid trett og sliten)

- dårlig apetitt

- elendig selvbilde

- straffer meg selv/ønsker å bli straffet

- ønsker å være syk eller ha problemer

- "deppa" eller nede så godt som hele tiden

- (så godt som) ingen sexlyst

- stor frykt for å bli avvist (i sammenheng med jobbsøknader, venner, o.l)

- "angst": pusteproblemer og ukontrollerbar gråt ved visse situasjoner eller tanker. Gråten kan foregå over flere dager.

- ofte syk, selv om jeg "aldri" var syk før

- problemer med fremmede eller forandringer

... og sikkert ting jeg har glemt. Og ting jeg ikke orker å fortelle om. Noen tips eller ett eller annet?

[Gjest Gjest]

FORBANNEDE PENIS, BLI KÅT, FØL NOE FOR FAEN!

 

hvordan kommer man seg ut av depresjon? Går og har gått på bup en stund nå, medisiner har jeg gått regelmessig på i et helt år nå. Har selvtillit, som jeg mangla før. Har ikke de største problemene sånn ellers, og ja. ER LEI AV Å FORTSATT VÆRE DEPRIMERT, OGSÅ I TILLEGG BLIR JEG IMPOTENT!?

 

Er kanskje ikke så mye lei meg lenger egentlig, er mest lei meg om dagene pga mine problemer nedentil. Er vel det som er blitt problemet mitt nå. Ikke at jeg har dame, men.

[Gjest Heroin]

Jeg blir fortsatt plaget av fortiden. Hurra! Kan ikke noen bare slå meg så hardt i hodet at jeg blir kvitt alle minnene? Det gjør så vondt.

[b-real]

Er som plager deg?

[Timeo]

Heh, som for å bekrefte alt begynner bekreftelseskoden med "FE".. Ironisk.

Jeg har begynt å lure på om det feiler meg noe. Om det kan være jernmangel eller noe annet.

"Symptomer" på.... at jeg kanskje "feiler" noe.

 

- aldri uthvilt, uansett hvor mye jeg sover (aka. alltid trett og sliten)

- dårlig apetitt

- elendig selvbilde

- straffer meg selv/ønsker å bli straffet

- ønsker å være syk eller ha problemer

- "deppa" eller nede så godt som hele tiden

- (så godt som) ingen sexlyst

- stor frykt for å bli avvist (i sammenheng med jobbsøknader, venner, o.l)

- "angst": pusteproblemer og ukontrollerbar gråt ved visse situasjoner eller tanker. Gråten kan foregå over flere dager.

- ofte syk, selv om jeg "aldri" var syk før

- problemer med fremmede eller forandringer

... og sikkert ting jeg har glemt. Og ting jeg ikke orker å fortelle om. Noen tips eller ett eller annet?

 

Ser ut som om du er deprimert.

[Blåbær]

FORBANNEDE PENIS, BLI KÅT, FØL NOE FOR FAEN!

 

hvordan kommer man seg ut av depresjon? Går og har gått på bup en stund nå, medisiner har jeg gått regelmessig på i et helt år nå. Har selvtillit, som jeg mangla før. Har ikke de største problemene sånn ellers, og ja. ER LEI AV Å FORTSATT VÆRE DEPRIMERT, OGSÅ I TILLEGG BLIR JEG IMPOTENT!?

 

Er kanskje ikke så mye lei meg lenger egentlig, er mest lei meg om dagene pga mine problemer nedentil. Er vel det som er blitt problemet mitt nå. Ikke at jeg har dame, men.

Er vanlig bivirkning å miste sexlysten når man går på antidepressiva.

[Timeo]

FORBANNEDE PENIS, BLI KÅT, FØL NOE FOR FAEN!

 

hvordan kommer man seg ut av depresjon? Går og har gått på bup en stund nå, medisiner har jeg gått regelmessig på i et helt år nå. Har selvtillit, som jeg mangla før. Har ikke de største problemene sånn ellers, og ja. ER LEI AV Å FORTSATT VÆRE DEPRIMERT, OGSÅ I TILLEGG BLIR JEG IMPOTENT!?

 

Er kanskje ikke så mye lei meg lenger egentlig, er mest lei meg om dagene pga mine problemer nedentil. Er vel det som er blitt problemet mitt nå. Ikke at jeg har dame, men.

 

Prøv å ikke være så opptatt av det kanskje? Hvis du tror at det er normalt at du skal kunne onanere hver dag etter du har fylt 20, så har du kanskje misforstått, og kanskje du overarbeider deg selv. Ta en pause fra seksualitet, ikke vær så opptatt av det. Det er viktigere ting i livet.

 

Hvis du bruker antidepressiva, så burde du kanskje hørt med fastlegen din om å bytte type antidepressiva, eller eventuellt få noe viagra i tilegg til den medisinen du bruker nå. Har ingen erfaring her selv, men kanskje dette vil fungere.

[Alastor]

Heh, som for å bekrefte alt begynner bekreftelseskoden med "FE".. Ironisk.

Jeg har begynt å lure på om det feiler meg noe. Om det kan være jernmangel eller noe annet.

"Symptomer" på.... at jeg kanskje "feiler" noe.

 

- aldri uthvilt, uansett hvor mye jeg sover (aka. alltid trett og sliten)

- dårlig apetitt

- elendig selvbilde

- straffer meg selv/ønsker å bli straffet

- ønsker å være syk eller ha problemer

- "deppa" eller nede så godt som hele tiden

- (så godt som) ingen sexlyst

- stor frykt for å bli avvist (i sammenheng med jobbsøknader, venner, o.l)

- "angst": pusteproblemer og ukontrollerbar gråt ved visse situasjoner eller tanker. Gråten kan foregå over flere dager.

- ofte syk, selv om jeg "aldri" var syk før

- problemer med fremmede eller forandringer

... og sikkert ting jeg har glemt. Og ting jeg ikke orker å fortelle om. Noen tips eller ett eller annet?

Jernmangel eller vitaminmangel gir ikke de problemene der... vet du leter etter unnskyldninger i slike enkle ting men du vet det ikke stemmer.

 

Jeg vet ikke hvorfor du har alt sånn som det her. Jeg vet ikke..men jeg vet at du faktisk HAR det slik du skriver som nå. At det er det som er deg og den du er nå, en del av deg. At det ikke er løgn, at det ikke er noe du finner på. Jeg vet ikke om det er nødvendig å finne ut hvor det kommer fra heller..om du trenger å vite. Men du leter veldig veldig masse selv - du vil finne ut - men du aner ikke hva det er eller hvorfor..eller når eller hvor. Kanskje du må la være å finne ut det..og heller finne ut hva du skal gjøre?

 

Jeg er redd for angsten din - jeg skulle ønske du slapp den. Det er det verste av alt - noe som bare presser deg flat og klemmer deg tom for alt, sliter deg helt ut. Den må bort..den må ut..den må vekk.

 

Men..det jeg ikke skjønner er hvorfor du mener du fortjener straff og faen..du vet jeg lurer veldig på hva det kommer av, hvorfor. Du har ikke gjort noe galt. Ingenting - aldri mot noen eller noe. Du er ikke blant de som fortjener noe som helst av slikt..allikevel vil du ha det, det er litt skremmende, er det ikke?

 

Men..se på deg selv..for et halvt år siden så var du en vandrende stor fornektelse ..jeg så masse av det her da, du opplevde masse av det her. Men du var overhodet ikke syk sa du, det var ingenting galt sa du, du var helt normal sa du (never mind alle utbruddene dine og alt som skjedde)..nå har du klart å få oversikt, mye mer enn før..du har vokst mye..forstår mye mer nå - og du er tvunget til å takle disse tingene...og det gjør du, dag for dag. Du klarte å flytte, du har kommet i gang med skolen, du har kontakt med venner. Du KLARTE DET, selv om du omtrent er most flat av angst og depresjon - det er utrolig bra! Jeg var redd alt skulle gå virkelig til helvete i sommer..når du var ferdig med skole og alt. At du skulle få det så hardt at det ikke var noen vei opp. Du vet jeg var redd for det..at jeg er redd for det.. men jeg er ikke like redd nå. Og det er pga deg...den du er nå, mot den du var før.

 

Dette ble fantastisk rotete..jeg skriver egentlig bare ned tankene mine. Håper du forstår.

Endret 23. august 2008 av Alastor

[Gjest Guest_xi_*]

Alastor. Jeg er ikke syk som i syk, og jeg har ikke egentlig angst. Jeg må bare kalle det "angst" i mangel på et bedre ord. Du var redd. Fint du ikke er det nå lenger. Men selv om ting ikke er som de var, så er de på mange måter verre nå, selv om jeg kanskje ser ting litt klarere. For nå, i alle fall.

[Alastor]

Noe som er sagt veldig veldig mange ganger av mange forskjellige til meg er at det må bli værre for at det skal bli bedre. Litt etter litt. Og den første setningen din vet du er løgn...dessverre. Skulle ønske den ikke var..men realiteten er der..

[Gjest Guest_xi_*]

Blæ. "Realitet", du liksom. Du vet like godt som meg at psykisk syke sliter i dagliglivet og bla, bla, bla. (Ikke ment slemt mot noen, hvis noen føler det er slemt sagt)...

[lain]

Fornektelse er en rar ting. Tok meg selv 6 år der jeg egentlig viste ting var galt, 3 år av disse med aktiv fornektelse av problemene som hadde samlet seg opp.

Problemet med fornektelse, er ofte at de som ønsker å hjelpe og støtte ikke kommer igjennom før personen godtar sin egen situasjon til en vis grad.

 

Ikke rettet til deg direkte XI, men sittet og tenkt på det et par ganger når jeg har snakket med ei som er innom her i tråden tidvis. Er vanskelig når den du prøver å støtte og hjelpe videre nekter å innse problemene, da dette ofte er et hinder for å komme seg videre med å finne en "løsning".

[Gjest Guest_xi_*]

Hei lain. Hvordan går det med sparingen til hus.............. ?

 

Det er jo som å "innse" en løgn. Som å skulle overbevise seg selv om at ild er kaldt.

[Gjest Ensom]

Jeg har egentlig ingen ordentlige venner, jeg har nettop begynt på ny skole (VGS) problemet er vel at jeg ikke har noe nettverk, er jo ofte sånn man møter nye folk?

[Gjest Guest_gemini_*]

Har det bare helt elendig for øyeblikket.

For øyeblikket er det de små tingene som enda holder meg gående.

3 år siden jeg sluttet på videregående andre året mitt, da strøk jeg på 2 eksamener. Var meningen og ta privatist i det, men kom av en eller annen grunn aldri så langt.

Nå har jeg ikke lenger rett til skoleplass, 2 eksamener som jeg må ta opp som privatist (Husker ikke engang noe av det jeg ble lært angående fagene, som var elektronikk).

Alltid vært ensom.

Alltid prøvd og holde en smil om munnen og holde meg positiv.

Er ingen jobb og få her jeg bor, så og få penger til og flytte har jeg ikke.

Har ingen anelse hva jeg har lyst i livet.

Alltid hatt en selvtillit som ligner ræva etter rikelig med mobbing gjennom barneskolen, ungdomskolen og delvis i videregående. Jeg tror jeg utvikler paranoia og sosial fobi også.

Tenker alltid det verste om ting.

Antar alltid at folk snakker stygt om meg uansett situasjon.

Blir nervøs så fort jeg havner i store folkemengder.

Når jeg er alene og ikke klarer å holde meg underholdt slik at jeg ikke tenker for mye. Så begynner jeg og tenke hvor mye bedre ting hadde vært om jeg bare forsvant, hvor mange som hadde blitt glad. Faktisk så er de siste tankene jeg har vær kveld om å ta mitt eget liv, men jeg vet jeg ikke klarer det for øyeblikket.

Opplevde overgrep som liten.

De får jeg anser som nærmeste venner virker mer og mer som folk jeg burde anse som fiender.

 

Var bare godt og få sluppet ut dette til noen, selv om det var bare gjennom nettet. Kanskje i nærmeste framtid kan jeg fortelle noen jeg stoler på om dette. Men bekymrer alltid meg for at de vil bruke det imot meg senere. Livet er ikke lett

Uff, kjære vene. Ingen skulle hatt det slik i livet. Tårene gjør skriften uklar, så må hente papir. Du skriver godt, og bra rettskriving har du. (Ta i mot alt det positive du får her i livet, og ta godt vare på det. Ta det frem i tunge stunder). Kjenner meg igjen i en god del av det du skriver. Strøk selv i to fag på videregående. Ble mobbet i barneskolen og ungdomsskolen, men på videregående var det minimalt. Hadde en stefar som slo både mor og meg fra jeg var liten og oppover, til vi flyttet fra mishandleren. Tenkte selv på selvmord, prøvde en gang å kvele meg selv med plastpose over hodet. Men ble stoppet av at en venninnne ringte på døren. En annen gang skar jeg litt over håndleddet, blødde, men ble nok en gang avbrutt av noen som ville besøke meg. Fortet meg å hadde på tøystykke under klokkereima, så det ikke skulle synes. Da jeg ble eldre gikk jeg en kveld i sjøen, etter å ha drukket litt alkohol, tenkte på å drukne meg, men klarte ikke. Gikk hjem med vassne bukser. Var som deg utad, var blid og høflig mot andre. Men i dag, 20 år senere, er jeg som en tikkende bombe. Føler at folk er i mot meg, selv legen jeg går til. Det er sånn det ble for mitt vedkommende; bitter over all ondskap jeg har møtt her i livet, som går ut over andre. Aggressiv, men tar likevel fort til tårer. Har mistet respekten for mennesker, ser for det meste negativt på ting. Men kan le sammen med venner (noen få, snaut et par-tre) innimellom, som jeg kan stole på.

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive om meg selv, men håper det var en mening med det, og at det er til litt hjelp å vite at noen andre er i samme båt som deg. Etter å ha levd en stund (over 40 år), har jeg fått med meg at det finnes nesten ikke én familie hvor det "ikke er noe". Har lengtet hele livet etter å leve i en perfekt familie, trodde det bare var i min familie det var vold, utroskap, slåssing osv. Samt mobbing på skolen. Selv i dag på mine eldre dager har jeg opplevd at barn mobber meg, par gutter skulle skremme meg ved å sparke snø mot meg (par-tre år siden), ungdommer som lo da jeg snudde ryggen til. Hva er det med folk som driver dem til sånt? Håper de havner et visst sted der temperaturen er en god del høyere enn her.

Håper du lever lenge og får det bedre med årene. Noe som kunne hjelpe, hvis det er interessant for deg, psykolog. Kjenner ei som ble voldtatt 11 år gammel, gikk til psykolog i ti år, og hun ble ganske så forandret. Ble mer selvsikker, bestemt, lettere for å snakke med folk.

Beklager hvis dette var litt for mye om og rundt meg. Hvis ikke, håper jeg det var til hjelp, og at vi er to om nesten det samme her i livet, og dessverre mange fler som har hatt et jævlig liv. Dette varer ikke evig, så prøv å holde ut den tiden som er ment for oss, og håp at vi havner til et bedre sted etterpå. (Men da håper jeg alt det vonde her i livet går i glemmeboken). Ikke la folk presse deg til noe du ikke vil. Velg din egen vei. Prøv å finne den som er riktig for deg. Og må alt bli bedre for deg. Klem til deg fra et medmenneske.

[Gjest ---]

Blæ. "Realitet", du liksom. Du vet like godt som meg at psykisk syke sliter i dagliglivet

Slik du gjør?

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har egentlig ingen ordentlige venner, jeg har nettop begynt på ny skole (VGS) problemet er vel at jeg ikke har noe nettverk, er jo ofte sånn man møter nye folk?

Det spørs kanskje hvor "ordentlig" vennene må være før du blir tilfreds!?