Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Datasmurf]

Når man går ut med en gjeng venner for å drikke, drikker, men er den eneste som ikke blir det minste full, begynner hjernen å kverne og man faller bare lenger og lenger ned i dype, mørke hull man ikke kommer seg opp igjen fra med det første.

Faen!

[probin]

Føler med dere alle som har problemer og vansker!!

 

får faktisk tårer i øya ..

 

lykke til folkens. ikke gi opp håpet! din dag kommer snart

[Pellick]

Dagens nedtur må være at Lånekassen nekter meg mer støtte, slik at jeg (som nettopp har kommet inn på studiet jeg har siktet mot i årevis) må slutte på skolen. Har ikke sjans til å tjene inn til oppholdet kun på deltidsjobb. Jeg må fortsette i møkkjedelig, dårlig betalt, ufaglært arbeide på ubestemt tid. Yay!

[Snublefot]

Så utrolig kjipt da. Hva var grunnen til avslaget?

[Pellick]

Så utrolig kjipt da. Hva var grunnen til avslaget?

 

For mye forsinkelse i utdanningen, altså at jeg har hoppet av tidligere studier en gang for mye. Min egen feil, når jeg ikke har satt meg inn i reglene. Har gått på elendige privatskoler hvor jeg ikke har holdt ut til eksamen Kjedelig at det kommer og biter meg i baken når jeg endelig har begynt på noe jeg er motivert for.

 

Tar jeg et semester uten støtte, kan jeg får lån igjen.

Endret 21. august 2008 av Pellick

[mushi]

Jobb som faen og spar penger mens du bor hos foreldrene dine. Så har du råd til nesteår

[Carlgutt]

Ja får vel poste her da håper ikke noen kompiser ser dette, hehe. Det er bare så mye dritt for tiden har begynt på videregående skole og det er så sykt stress lange dager og veldig slitsomt uansett det er ikke hoved problemet...det er bare slitsomt liksom. Ok det første problemet er at Søstera min har flyttet ut og jeg synes det er ganske trist selv om vi kranglet mye og aldri var venner. Nå får jeg liksom en bekreftelese på at barndommen er over. Satt å tenkte på det her i går når jeg spilte litt skyte spill på datan med lyd på. søstera min pleide alltid å banke på veggen og rope at jeg måtte ta det lavere , jeg ble alltid dritt sur å klagde på at ho vekka meg om morningen med sin høye musikk. Nå ligger jeg på hennes rom siden ho har dobbelt senge og alt sånn så er koselig jeg donket litt i veggen bare får å føle hvordan det var fra hennes side og det var trist var så mange minner som kom tilbake. Det er så mange små ting som jeg angrer noe så jævlig på at jeg ikke satte pris på det gikk bare "knips" så var ho ute i løpet av en uke jeg fikk det nesten ikke med meg at ho flyttet og ikke kommer tilbake, Savner så sykt at ho kjefter på meg når jeg går foran tven når ho ser på home and away, savner så sykt å bli vekt kl 4 på morningen når ho kommer hjem, savner at ho hyler til meg og jeg savner å hjelpe ho med lettere data problemer sånn at det faktisk føler at jeg er god i noe. Savner henne rett og slett men kan ikke ringe henne for å si det siden forholdet vårt er ikke sånn.

 

For dere som ikke gidder å lese alt begynner under her _v_

 

 

Ok her er problem nr.2 som er litt stort. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det og føler det blir litt "attention whore" når jeg nevner det men nå har jeg jo postet her så.. Uansett faren min tok selvmord for 2-3 år siden (husker ikke helt) han tok aldri helt vare på oss ble litt syk og sånt av forsterke tabletter, mamma har også en ekskjæreste i tromsø som jeg er veldig glad i (halt stepappa) men orker ikke å skrive om det nå siden jeg har skrivd så mye. Hoved problemet er i vært fal pappa han hoppet fra 6 etasje i en bygning rett ned på bakken fra sjette etasje! jeg tenker ofte på hvordan han må ha falt ned mot bakken og blitt most ned i fortauet bare hele kroppen slått nedi fortauet med ett donk hvordan blodet sakte siler ut fra munnen hans mens han ligger der med hode inntil fortauet med lokene øyer herregud..

 

Han var ikke så veldig mye til stede under oppveksten så jeg føler også at jeg noen ganger kanskje ikke er så lei meg som jeg burde ha vært men det er ille likevel, men tingen er at selv om jeg kanskje bare traff han noen få ganger på flere år så viste jeg vært fal at han vær der ute, at jeg kunne møte han vis jeg kjente en stor trang til at jeg kanskje kunne ta opp med han når jeg ble voksen hvorfor han ikke var med oss oftere, men nå kan jeg ikke det tror det var 4 år siden sist jeg hadde sett han når han tok selvmord. Kan også nevne at kvelden før han tok selvmord så skjelte søstra min han noe så jævlig ut på telefonen og jeg vet at må være sykt ille for ho men jeg kan ikke hjelpe for å være litt .."sur" på henne.

 

Mamma har flere ganger prøvd å få meg til å snakke med noen men jeg har ikke gudde likesom, nei jeg har ikke hatt noen spesielle isolasjon problemer eller noe lignende jeg har rett og slett ikke godde har heller ville sitte på datan eller gå ut med venner orket rett og slett ikke. Men nå er jeg klar og siste gang mamma spurte om jeg ville til psykolog alene så sa jeg ja ok men jeg brukte lang tid å svare så ho trodde at jeg sa nei og avbestilte timen. Har sakt til ho i ettertid at jeg sa jo ja så ho har sakt at ho skal prøve å få time igjen men det har liksom ikke blitt noe etter det orker ikke å stress og mase med ho om det fordi jeg vil helst ikke snakke om det. VI har 2 helse søstre på den nye skolen vår som man kan snakke om alt mulig med men jeg har egentlig mer lyst til å gå til en psykolog en de fordi jeg hadde vært med sikker på en psykolog, med de helse søstrene er jeg redd for at de skal bli helt overrasket over at jeg vil snakke om det og at de ikke vet hva de skal si osv.

 

Ok det var det har lenge tenkt på å poste forskjellige ting har kanskje vært inn å ute av den tråden i måneder og vurdert å poste forskjellige ting men har ikke turt onkelig. Hadde satt pris på om noen gidder å svare på tråden min men det er ikke sånn skikkelig nødvendig vis du ikke gidder.

[mushi]

Høres ut som du trenger noen å snakke med! Hvis du går på vgs har de fleste skoler skolepsykolog. Hør med helsesøster om dere har det tilbudet. Hvis ikke det finnes bør du be mammaen din om å bestille en time til deg igjen.

Det med at du savner søstra di er lett å løse. Hva med å ta deg en tur på besøk til henne?

[Gjest gjestehest]

Hvorfor skal livet være så jævlig kjipt, hvorfor skal jeg gå rundt å være deprimert HELE tiden, hvorfor skal jeg tenke på deg hele tiden. Alt er jo min feil, det veit jeg, hadde min sjangse på lykke, og man kan si det sånn at den kastet jeg bort. Går ikke en dag uten at jeg angrer eller tenker på det, og det er vondt og vanskelig. Iallefall når man veit man aldri kan få noe sånt igjen, aldri noe så fint, eller så "perfekt". Livet må vel gå videre, skulle bare ønske det ikke var så sykt tungt og ta de skrittene som trengs. Ja, jeg savner deg.

[Gjest Gjest]

Jeg vil gråte

 

Jeg vil bli tent

 

Jeg vil være glad

 

Blitt lenge siden noen av delene nå

[theoriginalAidskake]

Jeg har selv mistet en kjær i selvmord, og jeg vet det gjør noe satans vondt. Du trenger å snakke om det. Igjen og igjen og igjen.

[Eplefe]

Jeg har selv mistet en kjær i selvmord, og jeg vet det gjør noe satans vondt. Du trenger å snakke om det. Igjen og igjen og igjen.

Helt til minnene gir deg et smil fra tid til annen og ikke bare tårer. Det er jævlig smertefullt å snakke om det de første gangene, men det hjelper. Du trenger ikke snakke med profesjonelle en gang. Aidskake jobber med en organisasjon som heter LEVE, du kan snakke med dem. Eller med folk over internett. Eller venner. Bare snakk om det.

[Gjest Guest_hm_*]

Veldig treigt svar, men må bare få ordnet opp i dette:

Og da har man visst PTSD.

Bestem dere, folkens. >_<

 

Hm?

Hvis den var henvist til meg, og ut i fra det jeg skrev, så har du strengt tatt lite grunnlag å uttale deg på. Men enn så lenge en psykolog har gitt meg den diagnosen, samme med en lege og to andre psykologer, så har jeg det.

Det var ikke til deg. Jeg fikk høre av en venn at jeg har mange symptomer på den lidelsen. Posten var rettet til den vennen.

 

Og da har man visst PTSD.

Bestem dere, folkens. >_<

 

Er ikke så vansklig å få det, har den dritten selv etter å bli banket opp dag etter dag.

Her er folk her inne som sliter betraktlig, jeg er en av de.

Og slike komenterer hører vi nok til vanelig om vi ikke skal høre det i tråden man prøver å stole på.

Sikkert overreaksjon dette...men føler like komentarer er unødvendig og ihvertfall når personen gjør det i gjestefunksjon.

Og viste ikke at posttraumatisk stress heter PTSD:P

Lærtej eg noe i dag

Det var ikke en kommentar til noen eller noe slikt. Les svaret ovenfor.

[Cortinarius rubellus]

Beklager så mye, jeg havner ufattelig fort på forsvars-siden på dette området.

Så jeg beklager så mye for innlegget mitt

Og i mitt hode så fortjener ingen det...sikkert noen som fortjener det, men jeg mener de fleste fortjener ikke noe sånt.

Endret 22. august 2008 av Fluesopp

[L4r5]

Skrev en liten greie tidligere i dag. Om noen sliter med søvnen fra tid til annen så kan det hende dere kjenner dere igjen.

 

 

Frakoblet.

 

Har dere lagt merke til hvor uvirkelig verden blir når man er søvnløs? Fargene blir fordreid. Lyder blir forsterket. Man føler seg som en tilskuer i egen realitet.

Jeg ser hva jeg gjør. Jeg vet det er jeg som ber hodet mitt om å løfte handa og trykke på tastaturet, bevege beinet og gå, snu hodet, drikke juicen. Jeg kjenner smaken. Kald eplejuice. Det ER meg. Men likevel ikke. Man blir på en måte frakoblet. Det er som man er vitne til en simulert virkelighet. Lars v2.0. Det er meg. Jeg lever i en verden der alt er som det pleier, men likevel så totalt anderledes. Nøyaktig hva forskjellen er kan jeg ikke forklare. Du vet hva jeg snakker om hvis du har opplevd søvnløshet over en periode.

 

Virkeligheten og surrealismen ser ut til å gå over i hverandre. Man begynner å drømme i våken tilstand. Søvndeprevert, halusinerende ligger man der. Tiden får et eget liv. Man kikker på klokka.

04.36. Vrir og vender. Det går en evighet. Tusen tanker om ingenting farer gjennom hodet som et tog uten skinner elller faste stoppesteder. Vet aldri hvor man er når man går av.

Kikker på klokka igjen. 04.41? Hva faen? Det må da være minst en time siden jeg så på den sist!?

 

Skillet mellom virkeligheten og drøm er nå helt bortvisket.

Lydene begynner å komme. Det er noen i huset. Jeg kan høre de rote rundt nede. Stemmer.

Hvem er det? Så hører jeg det. Det er faren min. Han høres full ut. Hva gjør han hjemme nå? Han er jo på kurs. Skulle ikke komme hjem før i morgen. Kanskje han blei ferdig en dag tidligere og dro på byen etterpå. Hører han er på vei opp trappa. Han snakker i telefonen. Ja, han er full. Hører det tydelig nå. Sjanglingen er ikke til å ta feil av. Han må virkelig ha gått all out denne gangen. Han er så full at han går inn på feil rom før han begynner å streve med beltet i døra på rommet mitt.

«Jaja...», tenker jeg. «Får hjelpe han inn på sitt eget rom. Stakkaren er så full at han har glemt at vi bytta rom for flere måneder siden.»

Reiser meg opp og begynner å gå mot han. I det jeg nærmer meg forsvinner han i løse luften. Det er som han aldri var der. Drømmer jeg? Jeg må gå rundt og sjekke. Nei, jeg er aleine i huset. Det er ingen her. Kan det hele være en drøm? Det føles ikke slik. Har prøvd å øve meg på Lucid Dreaming. Pleier å kjenne igjen en drøm. Og da kan jeg få meg selv til å våkne når som helst jeg vil. «Våkne, Lars! Våkne!». Men, nei. Jeg er visst våken allerede.

 

Stabler meg bort til senga igjen. Har en merkelig følelse i den venstre armen. Den er ikke lenger en del av kroppen min. Det gnistrer i den hver gang jeg er innat noe. Nesten som når man begynner å få tilbake følelsen etter at den har sovnet. Men ikke helt. Det gjør nesten vondt. Vrir og vender på meg.

Nå var det noen som gikk forbi døra mi. Jeg så det helt tydelig. Det var to stykker i tett rekkefølge. De gikk inn på faren min sitt rom. Jeg vet jeg er våken for øynene mine er åpne og jeg er fullt bevisst. Dette er ikke noen drøm. Jeg går og sjekker. Det er ingen der. Og ikke bare er det ingen der. Lyset i gangen som jeg så tydelig så var på i stad er nå slått av.

 

Det er lenge siden jeg har følt meg så tømt for energi. Vil bare sove, men hodet lystrer ikke. Sakte, men sikkert går det mot dag igjen. Det begynner å lysne utenfor. Lydene av dagen som starter på nytt er så tydelig. Der kom avisbudet. Og der... Nå må klokka være ca 8 for jeg hører naboungene gjøre seg klar til å gå til skolen.

«Fort deg da! Vi kommer for seint...»

«Faen, jeg glemte gymbagen.»

En gressklipper starter opp i det fjerne.

Jeg ligger halveis i koma. Tror jeg sovner.

 

BIP BIP BIP BIP!

Alarmen! Blæ! Spretter opp og strekker meg etter den. Slår den av.

Hvor mye er klokka?

10.35.

Hvilken dag er det i dag? Det er visst fredag. Hva var det jeg skulle på fredag? Vet det var noe. Klarer bare ikke huske det. Setter meg opp og tar meg en røyk. Det er en fin dag ute. Himmelen er blå og skyfri. Det blir en varm dag kan jeg kjenne.

Slår på dataen og sjekker de vanlige sidene. Sjekker mailen. Ja, det var posten jeg skulle på i dag. Jeg har fått pakke. Det er umulig å huske noe eller holde konsentrasjonen på noe som helst for lenger enn et par minutter av gangen. Det er fortsatt bevegelser i øyekroken min. Tydelig tegn på at jeg ikke har fått nok søvn. Legger meg ned igjen. Prøver å lukke øynene. Det nytter ikke.

Hver minste lyd er intens og sterk. Jeg skvetter stadigvekk til. Som et mildt angstanfall, men ikke helt.

Frakoblet...

 

 

Endret 22. august 2008 av L4r5

[xersess]

Frakoblet.

 

Har dere lagt merke til hvor uvirkelig verden blir når man er søvnløs? Fargene blir fordreid. Lyder blir forsterket. Man føler seg som en tilskuer i egen realitet.

Jeg ser hva jeg gjør. Jeg vet det er jeg som ber hodet mitt om å løfte handa og trykke på tastaturet, bevege beinet og gå, snu hodet, drikke juicen. Jeg kjenner smaken. Kald eplejuice. Det ER meg. Men likevel ikke. Man blir på en måte frakoblet. Det er som man er vitne til en simulert virkelighet. Lars v2.0. Det er meg. Jeg lever i en verden der alt er som det pleier, men likevel så totalt anderledes. Nøyaktig hva forskjellen er kan jeg ikke forklare. Du vet hva jeg snakker om hvis du har opplevd søvnløshet over en periode.

 

Kjenner meg jævla godt igjen i det du skriver.

[Prizefighter]

Å fy jeg er så håpløs på byen. Vodka, pils, likevel klarer jeg ikke å gjøre en move. Blir bare depressiv av å gå på byen. Hadde sjansen, men neida. Social anxiety strikes again.

 

...

[chokke]

-Data-

Endret 23. august 2008 av chokke

[Cortinarius rubellus]

Å fy jeg er så håpløs på byen. Vodka, pils, likevel klarer jeg ikke å gjøre en move. Blir bare depressiv av å gå på byen. Hadde sjansen, men neida. Social anxiety strikes again.

 

...

 

Tro meg når jeg sier dette, Den rette kommer du til å få en dag......slet med samme som deg siden jeg er en som aldri gir noe hint osv.(selv om jeg prøvde som en gud, men det kom aldri ut noe...utenom forbannelse)

Gi deg selv det rommet...kanskje du ikke er en by-sjekker....er ikke alle som er det.

Angsten gjør det ikke et hakk bedre heller........men ikke mist troa på deg selv=)

Du er jo en av de som kan litt om psyken til oss mennesker....så da vet du at angsten ikke er en del av deg, men en del som til syvende og sist bare ødelegge hvis vi gir den tilatelse til å gjøre det. Og det gjør vi til slutt for vi blir slitne av å sloss imot.

Håper dette ble forståelig...blir alltid blandet med hva jeg sitter og føler mens jeg skriver.

[Mephistopheles]

Opererte høgre øyre på onsdag. Smertene gjer seg for alvor gjeldande. Men berre på natta.

Ter meg som eit såra dyr i eit hjørne. Hakkar på alt, alle.

Sambuaren min har teke turen ut, ho takla ikkje væra her med meg. Kjenner meg godt igjen i beskrivinga til L4r5. Eg har frå før obstruktivt søvnapné, og no dette på toppen av det heile?

 

Skyt meg baklengs...