Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Snublefot]

Jeg er redd jeg holder på å gå inn i nok en depresjonsperiode. Selvtilliten min er på et ultimat bunnnivå og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Trodde jeg var klar for å begynne på nytt, men jeg er den samme.

[Alastor]

Nei, det er du ikke, du har da hatt masse masse erfaringer og nye ting siden i vinter og før det igjen.

 

Uansett hva du tror er du på rett vei..

[Snublefot]

Er bare rart når man flytter og på en måte endelig er kommet der i livet man har ønsket så lenge. Så innser man at det er ikke alt rundt deg som har vært problemet, det er deg.

[Alastor]

Evt så er det slik at du har gira deg opp og sett fram mot alt som skulle skje denne sommeren, og når det har skjedd så har du tid til å slappe av.

 

Mange som får seg en smell når de endelig slapper av...

 

Hva mener du er problemet med deg selv da?

[Snublefot]

At jeg har så dårlig selvtillit som det er mulig å gå ann å ha. Når jeg ikke har det så er jeg ensom.

[ArmenMinAU]

Det er bare å kaste seg uti det om du har dårlig selvtillit.

 

Motto: Være engasjert.

[Alastor]

At jeg har så dårlig selvtillit som det er mulig å gå ann å ha. Når jeg ikke har det så er jeg ensom.

De to henger sammen. Tett.

 

Men jeg ser ingen grunner til at du skulle ha dårlig selvtillit..at du ikke skal like deg selv. Ingen. Du vet godt hva jeg mener om deg..

 

Det med ensomheten er trist :/.

[Snublefot]

Det er patetisk. Skammen over å føle seg ensom er nesten verre enn å faktisk være det til tider.

[Alastor]

Det er bare slik i ditt eget hode...er da ingen som dømmer deg om du ikke "klarer" ting akkurat nå.

[ArmenMinAU]

Idag hadde jeg et lite sammenbrudd faktisk. Jeg satt i stua med stemora mi og diskuterte med faren min over msn at jeg desperat trenger å komme meg vekk fra Norge. Til slutt bare bøttet jeg ut med hatet mitt for dette landet og hvordan det hele henger sammen med angsten min, og begynte å hylgrine i stua. Hadde utrolig vanskelig for å holde meg. Har aldri skjedd noe lignende før. Stemora mi måtte faktisk trøste meg. Jeg som har pleid å ha store vanskeligheter med å smile eller vise følelser i det hele tatt. Som kan være glad i et øyeblikk og langt nede i deppeland i det andre.

 

Så nå sitter jeg her da. Usikker som faen på hva som foregår, og småskjelven.

[Blåbær]

Du sier du trenger å komme deg ut av landet?

Finnes da nok av muligheter for det, studie, jobb osv.

[Gjest Deppa]

Siste uken etter kjæresten dro hjem igjen har ikke vært noe særlig for å si det sånn. Blitt så utrolig glad i henne, føler jeg trenger henne nær meg for at jeg idet hele tatt skal greie meg. Startet på skolen igjen idag, ser ikke noe frem til resten av dette skoleåret, ikke i det hele tatt. Vet også jeg burde ha skaffet meg en jobb som jeg kunne ha jobbet smått på, men jeg har ikke lyst til noe av det her. Ikke noe lyst til å gå siståret på skolen, føler meg bare deppa hver eneste dag, har liksom ingenting å se frem til. Bare at jeg skal få se kjæresten min til høstferien igjen.

 

Forholdet til foreldrene mine her hjemme gjør det heller ikke så mye bedre. Virker som jeg eksisterer for mamma mer, har ikke vært til henne siden februar. Kan hende at dette er mest min egen skyld, men jeg har mine grunner for at jeg ikke holdte til der i de månedene som har gått siden. Pappa har aldri vært en person som snakker med oss ungene om hvordan vi har det sånn generelt. Han er så klart en veldig hyggelig fyr( og alltid barnslig ^^) men jeg føler liksom ikke at han bryr seg så altfor mye.

 

Sitter ellers ganske mye foran pcn, slik at jeg har andre ting å tenke på. Samme gjelder musikk, men siden pcn min nå ikke funker, har jeg ikke stort annet å gjøre enn å sitte foran tvn/ bare surfer rundt på laptoppen. Med så mye tid til "overs" starter jeg jo så klart å tenke igjen, noe som får meg så utrolig deprimert, føler meg helt håpløs.

 

I tillegg til dette føler jeg meg alltid så fjærn, så bortevekk. Når jeg tenker tilbake i tid, alt fra flere uker til noen få dager, føles det ikke som jeg var skikkelig tilstede da de tingene hendte. Dette er veldig vanskelig å forklare, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart det godt nok. Når jeg tenker tilbake til ting som skjedde i sommer, føler jeg at jeg ikke var skikkelig våken, nesten som jeg skulle ha gått i søvne i alt som heter fortid.

[Gjest Gjest]

Hva i all verden skal jeg finne på nå? Jeg leter etter jobb innen fagretningen jeg er utdannet, men avslagene bare hagler inn. Er det uansett egentlig den veien jeg vil? Det var jo aldri noen brennende interesse som fikk meg inn på den retningen i utgangspunktet? Skal jeg gjøre noe annet? Hva skulle det vært? Hva er morsomt å drive med?

 

Jeg har vært arbeidsledig i noen måneder nå, og jeg kjenner det begynner å bli tungt å stå opp om morgenen.

 

Barndomsvennene mine gifter seg, kjøper hus og er voksne.

 

Jeg camper på et lite gutterom. Uten noen plan what so ever.

 

Oppsummeres med ett ord. Æsj.

 

Er akkurat som meg jo, bare at jeg har gått ledig mye lengre enn noen måneder. Folk rundt meg får seg dame, leilighet og de får utrolig nok stadig nye jobbtilbud.

 

Det kjipeste er likevel når folk skal fortelle meg hvor utrolig lett det er å få jobb, selv om jeg har sendt inn nesten 100 søknader for hvert intervju jeg har vært på.

De tusenvis av kveldene hvor jeg satt på rommet mitt og jobbet med skolearbeid var definitivt ikke verdt det.

Nå er jeg lei av det jeg har utdannet meg innen, selv om jeg ikke har jobbet med det en eneste dag. Har heller ikke råd, tid eller motivasjon til å begynne på en ny utdannelse.

Kan jo dessverre ikke tvinge noen til å gi meg jobb heller.

Urk!

[Nie]

I tillegg til dette føler jeg meg alltid så fjærn, så bortevekk. Når jeg tenker tilbake i tid, alt fra flere uker til noen få dager, føles det ikke som jeg var skikkelig tilstede da de tingene hendte. Dette er veldig vanskelig å forklare, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart det godt nok. Når jeg tenker tilbake til ting som skjedde i sommer, føler jeg at jeg ikke var skikkelig våken, nesten som jeg skulle ha gått i søvne i alt som heter fortid.

Om det hjelper å høre dette vet jeg ikke, men jeg forstår utrolig godt hvordan du har det. Sånn føler jeg det angående min fortid, i alle fall. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det, for meg har i alle fall noen ting blitt, ehm, levende igjen. Noen få ting til å begynne med, men jeg føler det blir mer og mer. Så det kan gå riktig vei, om det er noen trøst å høre. Føler med deg, i alle fall. Og lykke til. =)

[Gjest Crepsa]

Har det bare helt elendig for øyeblikket.

For øyeblikket er det de små tingene som enda holder meg gående.

3 år siden jeg sluttet på videregående andre året mitt, da strøk jeg på 2 eksamener. Var meningen og ta privatist i det, men kom av en eller annen grunn aldri så langt.

Nå har jeg ikke lenger rett til skoleplass, 2 eksamener som jeg må ta opp som privatist (Husker ikke engang noe av det jeg ble lært angående fagene, som var elektronikk).

Alltid vært ensom.

Alltid prøvd og holde en smil om munnen og holde meg positiv.

Er ingen jobb og få her jeg bor, så og få penger til og flytte har jeg ikke.

Har ingen anelse hva jeg har lyst i livet.

Alltid hatt en selvtillit som ligner ræva etter rikelig med mobbing gjennom barneskolen, ungdomskolen og delvis i videregående. Jeg tror jeg utvikler paranoia og sosial fobi også.

Tenker alltid det verste om ting.

Antar alltid at folk snakker stygt om meg uansett situasjon.

Blir nervøs så fort jeg havner i store folkemengder.

Når jeg er alene og ikke klarer å holde meg underholdt slik at jeg ikke tenker for mye. Så begynner jeg og tenke hvor mye bedre ting hadde vært om jeg bare forsvant, hvor mange som hadde blitt glad. Faktisk så er de siste tankene jeg har vær kveld om å ta mitt eget liv, men jeg vet jeg ikke klarer det for øyeblikket.

Opplevde overgrep som liten.

De får jeg anser som nærmeste venner virker mer og mer som folk jeg burde anse som fiender.

 

Var bare godt og få sluppet ut dette til noen, selv om det var bare gjennom nettet. Kanskje i nærmeste framtid kan jeg fortelle noen jeg stoler på om dette. Men bekymrer alltid meg for at de vil bruke det imot meg senere. Livet er ikke lett

[scumbag]

Har det bare helt elendig for øyeblikket.

For øyeblikket er det de små tingene som enda holder meg gående.

3 år siden jeg sluttet på videregående andre året mitt, da strøk jeg på 2 eksamener. Var meningen og ta privatist i det, men kom av en eller annen grunn aldri så langt.

Nå har jeg ikke lenger rett til skoleplass, 2 eksamener som jeg må ta opp som privatist (Husker ikke engang noe av det jeg ble lært angående fagene, som var elektronikk).

Alltid vært ensom.

Alltid prøvd og holde en smil om munnen og holde meg positiv.

Er ingen jobb og få her jeg bor, så og få penger til og flytte har jeg ikke.

Har ingen anelse hva jeg har lyst i livet.

Alltid hatt en selvtillit som ligner ræva etter rikelig med mobbing gjennom barneskolen, ungdomskolen og delvis i videregående. Jeg tror jeg utvikler paranoia og sosial fobi også.

Tenker alltid det verste om ting.

Antar alltid at folk snakker stygt om meg uansett situasjon.

Blir nervøs så fort jeg havner i store folkemengder.

Når jeg er alene og ikke klarer å holde meg underholdt slik at jeg ikke tenker for mye. Så begynner jeg og tenke hvor mye bedre ting hadde vært om jeg bare forsvant, hvor mange som hadde blitt glad. Faktisk så er de siste tankene jeg har vær kveld om å ta mitt eget liv, men jeg vet jeg ikke klarer det for øyeblikket.

Opplevde overgrep som liten.

De får jeg anser som nærmeste venner virker mer og mer som folk jeg burde anse som fiender.

 

Var bare godt og få sluppet ut dette til noen, selv om det var bare gjennom nettet. Kanskje i nærmeste framtid kan jeg fortelle noen jeg stoler på om dette. Men bekymrer alltid meg for at de vil bruke det imot meg senere. Livet er ikke lett

Du trenger å rett og slett komme deg vekk litt og "ta pause" så vil nok mye klarne seg ganske fort vil jeg tro.

 

Har du vurdert frivillig arbeid f.eks. i utlandet? Du kan lese mer på http://www.aktivungdom.eu/.

 

Du blir selvsagt ikke rik, men du har muligheten til å komme deg vekk og oppleve andre land. Selv vurderte jeg faktisk Frankrike, men så ble det heller et påbyggingsår på meg.

Endret 20. august 2008 av scumbag

[L4r5]

Blærgh!

Skulle tatt en telefon en av dagene. Klarte det hverken i går eller mandag. I DAG skulle være dagen da jeg hevet meg over min telefonskrekk og ringte tross angst og faenskap. Plukker opp telefonen sånn småskjelven. Merkelig følelse i magen. Svett i håndflatene.

*ring*

*ring*

Det tar evigheter før de tar den.

Forklarer hvem jeg skal snakke med og hva får jeg til svar? Nei, hun er i møte ut dagen. Ring igjen i morgen...

 

Typisk.

[edds]

Blærgh!

Skulle tatt en telefon en av dagene. Klarte det hverken i går eller mandag. I DAG skulle være dagen da jeg hevet meg over min telefonskrekk og ringte tross angst og faenskap. Plukker opp telefonen sånn småskjelven. Merkelig følelse i magen. Svett i håndflatene.

*ring*

*ring*

Det tar evigheter før de tar den.

Forklarer hvem jeg skal snakke med og hva får jeg til svar? Nei, hun er i møte ut dagen. Ring igjen i morgen...

 

Typisk.

 

Vel, du klarte det fint, er ikke det en trøst i det minste?

 

Kan jo hende det går lettere nestegang.

[ArmenMinAU]

JEG nekter å skrive om problemene mine her. Hadde nettopp skrevet en langt innlegg, men hvisket det ut. Jeg vet at når jeg skriver her, så er jeg lengre nede enn vanlig.

[Niqābninja]

Ting er bare håpløst og jeg setter meg bare mer og mer fast. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe alt og bare løpe.