Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gavekort]

Jeg gjør livet surt for meg selv!

 

Jeg er kravstor og blir lei meg om jeg ikke får tilbake ting som jeg forventer...

[Gjest Gjest]

POTENS PROBLEMERRRR pga depresjon

 

noen som har vært i den situasjonen, men kommet seg opp igjen? kunne trengt noen ord. ER SÅ LEI

[pretensiøselns]

Snakk om bivirkning på antidepressiva eller?

 

Var selv mer eller mindre aseksuell i månedsvis når jeg begynte på Effexor. Gikk over etter en stund. Er veldig vanlig og ikke noe å bekymre seg over. Gi det litt tid så kommer'n seg.

[L4r5]

Hvordan er dine erfaringer med effexor? Jeg gikk på de i ca 3 mnd. Jeg følte de virket for meg egentlig. Reint bortsett fra at de fucka opp sexlivet totalt da. Problemet var bare at alle rundt meg var noen totalt idioter.

Jeg så jo ikke selv at det var jeg som var på jordet. Ble aggresiv og oppfarende.Blir kvalm av å tenke på hvordan jeg var på den tiden. Jeg var et rasshøl, men trodde det var alle de andre som var det.

[Timeo]

Tror jeg brukte effexor en stund (hvis jeg ikke husker helt feil). Lange kapsler som er vanskelig å svelge? Og jeg hadde ingen effekt av det i det hele tatt, så derfor sluttet jeg å bruke det.

Endret 15. august 2008 av Bellicus

[L4r5]

I ettertid så har jeg fått høre at det jeg fikk var en såkalt "paradoksal reaksjon". Noe legen min ikke hadde nevnt for meg at kunne skje. Tok meg tre måneder å innse at det faktisk var JEG som var problemet pg ikke alle andre i den perioden. Så når jeg endelig innså det slutta jeg på dagen. Legen hadde heller ikke enevnt at det skal man ikke så det blei noen netter med kaldsvetting og småkramper. Egentlig så fikk jeg svært dårlig oppfølging fra legen i den perioden. Har heldigvis bytta lege til en jeg trives godt med.

Går på DPS nå. Skal kartlegges og greier. De snakker om kognitiv terapi på angsten min bl.a.

Har ikke prøvd det så håper det kan hjelpe.

 

Lurer på om det går mot en diagnose på PTSD på meg, for nå når jeg var der på mandag begynte hu å snakke om at det kunne ha utgangspunkt i "traumer". Men hun var svært forsiktig med å bruke det ordet da. Men tror faktisk det kan være noe i det. Har vært gjennom mye dritt helt fra barndommen av.

 

Hun "tvang" meg til å ta opp en del avdisse tingene og tenke på de. Siden det så har jeg sliti litt igjen. Når episodene dukker opp igjen er angsten der med en gang. Og det er ikke bare bare å bli kvitt de tankene. For jeg gjenopplever det som om det var i går. Og de tvinger seg opp til overflaten gang på gang.

Prøver å holde meg opptatt, men de finner en vei til å kaste seg over meg når jeg minst venter det.

[Timeo]

Personlig har jeg ikke følt at det har hjulpet i det hele tatt å dra frem ting fra barndommen som kan ha utløst psykiske problemer i voksen alder, har også en del "dritt" fra barndommen og kan ikke si at jeg ble bedre av å pøse ut alt dette til tilfeldige psykologer, ble egentlig bare værre, til jeg klarte å dytte alt ned i de mørke hullene der det kom fra igjen. Men hvis du føler at det er ting der som du ikke helt forstår eller ting som gir deg angst uten at du vet hvorfor, så kan det nok være en god ide å snakke litt mer om det.

 

Lykke til

[Gjest Gjest]

først mista jeg godfølelsen/ereksjonen av å se på damer, etterhvert følelsen og godheta i penishodet, og etter jeg begynte på medisiner har blodtilførselen, og kåtheta mi synket til bunn.

 

Klarer å runke iblandt, men det blir veldig dødt der nede, og holder vel på i noen minutter maks før jeg ikke gidder mer / plutselig mister lyst / blødtilførsel /godfølelse der ende.

 

Onani var veldig viktig for meg I guess

[Gjest Gjest]

Det jeg kan si er at det er vanlige problemer i sammenheng med depresjon. Det har jeg iallfall hørt, og jeg har noen av de samme problemene selv. Har også merket at i perioder hvor jeg ikke er så deprimert, så kommer godfølelsen litt tilbake. Så selv håper jeg at hvis jeg greier å jobbe meg ut av depresjonen så vil resten av systeme fikse seg selv. Håper jeg iallfall. Og depresjon skal det da være gode behandligsmuligheter for.

 

Lykke til! ordner seg nok til slutt! Tvi tvi

[L4r5]

Personlig har jeg ikke følt at det har hjulpet i det hele tatt å dra frem ting fra barndommen som kan ha utløst psykiske problemer i voksen alder, har også en del "dritt" fra barndommen og kan ikke si at jeg ble bedre av å pøse ut alt dette til tilfeldige psykologer, ble egentlig bare værre, til jeg klarte å dytte alt ned i de mørke hullene der det kom fra igjen. Men hvis du føler at det er ting der som du ikke helt forstår eller ting som gir deg angst uten at du vet hvorfor, så kan det nok være en god ide å snakke litt mer om det.

 

Lykke til

Takk.

Dreier seg ikke bare om ting i barndommen. Men også en del ting fra helt opp til for et par år siden. Kan envne en episode. Via en eks som som stadig kom lenger og lenger opp i et ikke helt godt miljøe så havnet jeg i en del situasjoner som ikke akkurat var gøy. I august 2006 endte det med at jeg ble holdt mot min vilje i et rom av flere personer. Med trusler om skautur og klipping av diverse ting. Kom meg unna tilslutt. Da bestemte jeg meg for at jeg måtte ut.Siden da har jeg holdt meg clean, men situasjoner har en tendens til å komme tilbake å hjemsøke en.Både denne situasjonen og andre. Ble kjørt opp i skauen en gang også og konfrontert med noe jeg angivelig skulle ha gjort (for ordens skyld så var jeg uskyldig i akkurat det de beskyldte meg for). Der fikk jeg gjennomgå ganske kraftig før jeg ble forlatt å måtte gå et par mil hjem med to brukne ribbein m.m.

Har på en måte vært gjennom en del. Selv om jeg har klart å komme meg over dette og ut av slikt miljø er det ikke bare bare. I tillegg så er det det jeg gikk igjennom som barn. Noen av dere her inne vet hva jeg snakker om men jeg har ikke tenkt å utdype det for andre.

Etter at jeg var på DPS på mandag og måtte snakke om det så har det dukket opp gang på gang ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å glemme. Uka har vært jævlig tung. Heldigvis så har jeg hatt noen her og det har hjulpet. Men det blir også til at jeg prøver å skjule angstanfallene. Vil ikke la folk se at jeg holder på å bryte sammen..

 

Uff, vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette. Det måtte bare ut. Føler jeg kunne holdt på å skrive i evigheter akkurat nå.

[Timeo]

Har en kompis (snilleste fyren i verden) som også måtte være med på en sånn "biltur" etter han ble frastjålet en hel del speed som han egentlig skulle selge (og kunne bruke litt av underveis). Så skjønner angsten kanskje ligger litt i folk som ikke respekterer noenting, og som ikke frykter noen straff for hva det måtte gjøre, men gjør hva de vil og gjerne påfører andre lidelse hvis de finner ut at dette er noe de har rett til å gjøre. Så skjønner godt at du vil bort fra miljøer som dette. Det er noe med folk, spessielt de som er på speed eller rohypnol, de blir så kalde, så kyniske og likegyldige at det er helt skremmende. Ser det på blikket til de, det er ikke menneske-øyner lenger, men bare to svarte, tomme hull.

 

Har selv blitt utsatt for vold. Har en schizofren kompis som noen folk solgte tørkede potteplanter til for flere hundre (eller tusen) kroner og sa at det var mariuhana, samt vitampiller og druesukker-tabeletter og sa at det var diverse narkotiske piller, og han er så sinnsyk at han ikke ser forskjellen. Så jeg sa fra til moren hans at hun burde holde han unna disse folkene, og ta vare på han. Og da fikk jeg meg jo en omgang juling i etterkant, fordi jeg var en tyster. Og selv om en solid blåveis ikke kan måle seg med å gå milevis med brukne ribben, så vet jeg hvilken angst dette kan føre til. Når det er noen folk "der ute" et sted som ikke bryr seg om å være snille, men bare er likegyldige roboter som antageligvis vil gjøre det samme om man tilfeldigvis møter på dem igjen, så er dette ting som fører til angst. Har også opplevd vold i andre sitasjoner, der en fyr skallet meg ned uten grunn, jeg spurte etterpå hvorfor han ikke gjorde det, og svaret var bare "for jeg liker deg ikke", og har opplevd folk som har prøvd å bryte seg inn hos meg om natten for å få tak i hasjen min, og diverse andre trusler som ikke har resultert i vold, men som har etterlatt seg en ekkelt følelse innvendig som ikke går bort med årene.

 

Det eneste jeg har følt har løst situasjoner som har holdt meg i angst i åresvis er å være vennlig mot folk jeg mest har hatt lyst å bruke vold tilbake mot. Når jeg har vært oppriktig hyggelig mot folk som jeg tidligere har følt meg truet av, så har jeg følt at dette har løst opp noen knuter. Det er ikke folk som har fortjent det, men likevel så tror jeg at hos selv de som virker totalt likegyldig og som noen volds-roboter, så finnes det et hjerte der inne et sted, og hvis man berører dette på riktig måte, så blir de lammet. For å ta et helt konkret eksempel fra den siste tiden: Kjæresten min ble utsatt for telefon-terror fra sin tidligere kjæreste da vi ble sammen. Hun sa klart fra at hun ikke ønsket kontakt med han lenger, men han gav seg ikke. Han visste at han utsatte henne for frykt og gjorde meg selv sint. Det var tydelig å se når han sende sms-meldinger f.eks. at han ønsket at jeg skulle miste kontrollen, for da ville han ha noe å bruke mot meg. Det var en lang periode problemer av dette, f.eks. satt kjæresten min og gråt på julaften for han ville ikke la henne være i fred da heller. Og til slutt måtte hun få seg hemmelig nummer. Og nå nylig fikk jeg opprettet en ny telefon-konto, og brukte hennes navn, siden vi bare hadde med kredittkoret hennes da, og nå fikk jeg en ny melding av eksen hennes for et par dager siden, men denne gangen svarte jeg helt vennlig. Jeg forklarte tingene nøyaktig som det var istedenfor å true med politi osv. at det han gjorde førte til at eksen hans ble utsatt for frykt, at hun var redd for han, og forklarte at dette ikke var noe vi syntes var hyggelig, og videre at jeg håpet at han forstod hva jeg mente, og ba om forståelse, ikke for min skyld men for hennes skyld, og da forsvant plutslig den ondskapsfulle personen jeg så for noen år siden. Jeg fikk faktisk noen hyggelige meldinger fra han at han forstod hva jeg mente, og at han ikke mente å skape frykt, at han faktisk var en hyggelig person og at han ønsket det beste. Og så sendte jeg en melding tilbake og så at det var bra at han skjønte hva jeg mente, og ønsket han en fin dag. Og tror ikke jeg kommer til å høre noe mer fra han nå. Dette var en knute som ble løst opp fordi jeg behandlet han som et menneske og var vennlig.

 

Men jeg gir meg før jeg blir sittende her hele natten. Antar at poenget mitt kommer frem, at dette er hvertfall en av tingene som har hjulpet meg. Dersom man behandler andre på en god måte (selv om de ikke fortjener det) så vil det løse opp i mange knuter, og når disse knutene blir løst opp så forsvinner også angsten. Jeg vet om en gammel mann som bor her hvor jeg bor, han er med ungdommene i rusmiljøene og jeg tror ikke det er en eneste person i byen som er så trygg som han, for i alt han gjør så smiler han og tar seg tid til å lytte og å oppmuntre. Han en en hverdagsengel og overalt hvor han går, så kommer folk i godt humør og han sprer fred rundt seg, og jeg tror også at han selv har fred og er glad.

Endret 15. august 2008 av Bellicus

[Gjest Ducker]

Hei.

 

Det har snart gått ett år siden jeg ble sammen med "Kjæresten" min.

Det har gått både opp og ned, mest ned egentlig pga mine problemer, og nå er det tid for og flytte pga skole.

 

Hun var bare opptatt med skole i fjor, venner også.

Kjempeflott at hun fokuserer, men det ble slik at hun alltid nådde meg og jeg nådde aldrig henne på en måte.

Hun kastet om seg med komplimenter om "andre kjekke gutter", noe jeg synes hun kan holde for seg selv (Selv om jeg forstår hun har meninger om andre og kanskje føler seg tiltrukket av andre).

 

Men som nevnt; Problemene.

For en stund siden slo vi opp, men etter en stund inngikk jeg avtale om og møte henne for og klarne opp i saker.

Hva skjedde?

Jeg ble PRESSET inn i forholdet igjen, gull og grønne enger ble lovet, men ærlig talt har jeg ikke sett noe til de tingene.

Føler meg fortsatt usynlig untatt når HUN vil ha oppmerksomhet.

Snart starter skolen igjen og det er hennes siste år; Noe som vil se enda mer lekser og mindre tid sammen!

Samt, jeg flytter nærmere, men timeplanen min er så omfattende og hektisk at vi sees 1 gang i uka og litt i feriene maks.

 

Oi, jeg sporet av; Men her er tingen.

Jeg fortalte hva jeg følte, alt om avstanden, tiden, hvordan det var og er.

Alle de tingene som hun vet innerst inne.

Hun kom med tåpelig argument, jeg argumenterte mer og siden det har det vært stille.

 

4 dager har gått nå, kun avløst med en melding "savner deg, tenker på deg" som jeg svarte ganske spisst på (Ettersom det var manipulativt ment eller noe...).

 

Er jeg fortsatt sammen med henne?

Er det noe og satse på?

Gidder jeg?

Hva kan jeg si for og avslutte dette?

 

Jeg argumenterer MOT forholdet, tydeligvis liker jeg det ikke.

Ærlig talt så drømmer jeg om andre jenter også, tankene om "drømmejenta" er tilbake og de eneste følelsene jeg har for henne er at jeg er glad i henne og vil hun skal ha det bra.

 

Sukk

[Gjest VILIKKEMER]

For å gjøre en lang historie kort.

 

Jeg er lei. Lut lei av alt som heter skole, kjærlighet, følelser, foreldre, konflikter og gud vet hva. Jeg føler jeg stanger hodet mot veggen hele tiden. Jeg brytes ned når nylig eks er på vei til å få seg ny kjæreste. Jeg brytes ned når jeg gjør det dårligere og dårligere på skolen. Jeg brytes ned når jeg kjenner jeg er sliten og klar av alt. Jeg brytes ned hele tiden. Konstant er jeg i bunnen av berg&dalbanen.

 

Kan jeg ikke for faen slippe??? :cry:

Trenger noen å snakke med. Åååh.

[Timeo]

Trenger noen å snakke med. Åååh.

 

Her er en lang liste over folk som stiller seg til disposisjon for de som ønsker å ha noen å snakke med https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530 Og der er det jo bare til å velge å vrake mellom de du mener har de beste egenskapene til å svare deg. Jeg selv er på listen, så hvis du føler at livet er tungt og du trenger noen som kan lytte, er det bare til å sende en PM. Lykke til

[chokke]

Åh, "hurra". Her blir en invitert til filmkveld og sånt. Greit nok, men en bestemmer seg for å sjekke ut festen til universitetet en skal gå på neste tre år, så prioriterer det og ombestemmer seg. Greit nok, jeg kommer til filmkvelden og ser slutten på Mean Girls og så skal alle hjem. Joda, dritkult. Takk skal dere ha, var ikke akkurat kjempegøy. I tillegg var det hun jeg liker litt som spurte først, igår, men ble det noe hei og hopp? Neida, var vel utrolig at du hilste på meg.

Angående det å like folk, har blitt sjarmert i senk av utseendet på en på universitetet, så vanlig, så sjarmerende dialekt, synd ingen av oss tør å egentlig ta kontakt .

[Timeo]

Du får manne deg opp og ta kontakt da chokke. Kan det skje noen forferdelige katastrofer som ødelegger livet ditt for alltid om du f.eks. foreslår en kopp kaffe med Frøken.Sjamerende eller sender en hyggelig sms?

[chokke]

Hah, må vel det. Synes jeg har vært ekstremt flink til å prøve å ta kontakt med nye folk her på studiet og alt sånn, men denne jenta, wooooow, hun er langt i fra perfekt i følge samfunnets normer, men der er der sjarmen ligger. Har hele tia tenkt på når det passer seg og sånn, får vel gi det et par dager i neste uke.

Jeg synes at hun ser mye på meg, så jeg må jo da være sjarmerende , synd det ser ut som andre snakker mye med henne.

 

Det som var poenget med forrige posten var mer at folk er så dobbeltmoralske, og at jeg aldri lærer at folk er slue og egoistiske.

[Chad Thundercock]

Chokke;

 

Har nå lest om tiden din på videregående hvor du ble oversett og latterliggjort av medelever. Hvordan såkalte 'kamerater' både krenket din integritet og systematisk forpurret ditt selvbilde. Hvordan følelsen av svik, ensomhet og angst alltid var tilstedeværende, uavhengig av situasjon.

 

Har universitetslivet fått deg til å glemme fortiden eller har de psykiske skadene fått permanent fotfeste?

[chokke]

Jeg har vanskelig for å stole på de nye folka. Likte heller ikke helt formuleringen din, følte måten jeg ble behandlet på vgs varierte veldig avhengig av dagsformen, liker ikke ordet svik og krenking av integritet og systematisk forpurring av selvildet osv.

Uansett, som sagt så har jeg veldig vanskelig for å stole på de og jeg tror at jeg er ganske redd for å binde meg i et sosialt forhold hvor det krever sosial kommunikasjon fra begge parter og samhandling. Så istedet for å "ta sjansen" og risikere et nei, hvorav jeg setter en grunn til at de sier nei så lar jeg heller være.

Største "trøsten" er vel at det er andre på universitetet som ser ut som "sosiale avvik", og trives med tanken på at jeg ikke er verst.

 

Kan nevne at jeg fikk høre igår at de skulle ut, og først da ble jeg "invitert". "Takk" for omtanken, men vurderer sterkt å droppe det.

 

Men jeg har prøvd å "ignorere" tankene fra vgs denne første uka på universitetet og biti i det sure eplet og startet en samtale med andre folk som begynner, prøvd å holde en samtale og finne deres interesser hvor spørsmålet om mine interesser kommer, som ikke er noen. De andre er mattegenier, treningsmestere, dritkule, eller gjennomført spesiell imotsetning til meg, som "er der". Jeg har blitt litt kjent med et par, men fortsatt så føler jeg at ingen oppsøker meg for å snakke, det er jeg som må ta iniativ nesten hele tiden.

 

 

Nå ble teksten veldig negativt vinklet, så ta det med en klype salt.

 

 

For å legge til litt, det er så forbanna irriterende når folk setter deg på en lav rangering sosialt sett. Etter denne fantastiske (see the irony, ey?) filmkvelden hvor han jeg følte jeg hadde god kontakt med på vgs dro tidlig, skulle sikkert hjem eller noe, men neida, klokka 3 fikk jegm elding om jeg var der enda. Pøh.

Det er også denne karen som har nogenlunde lik smak innenfor elektronisk musikk så jeg har prøvd å få han til å holde av fredag- og lørdagskvelden rundt 26. September fordi det er et sykt fett arrangement som en som fan opplever veldig sjeldent (gode DJ-er til Norge), og hva er svaret? Han må "sjekke" kalenderen. Det er ca 6 uker til, du kan avlyse andre avtaler for det, eller si at du ikke vil, jeg gidder ikke mase og spørre hver dag om du kan eller ikke kan når svarende er veldig avvisende.

Jeg og eneste ordentlige kameraten min skal.

Endret 16. august 2008 av chokke

[pretensiøselns]

Hvordan er dine erfaringer med effexor?

Effxor og Lamictal har vært den reddende kombinasjonen for meg. Skifta fra Cipralex til Effexor for godt over ett år siden, lamictal rett etter på grunn av mistanke om bipolar. Etter det har det egentlig blitt bedre. Nå er jeg mer stabil enn ever som også skyldes en livsstilsendring som medisinene gav rom for.

 

Eneste problemet er når jeg glemmer å ta en dose Effexor. Ødelegger hele neste dag totalt. Merker også at imunforsvaret blir svakere når det skjer, noe som er enda mer bittert. :/ Effexor har halveringstid på kun 5 timer. Til sammenligning har Cipralex halveringstid på 27–32 timer. Mye større risiko for kraftige abstinenser med andre ord.

 

Alt tatt i betraktning har jeg generelt lite å klage over for tiden, og problemet over er vel mer en bagatell i forhold til slik det var før.