Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest fuckfuckfuck]

Har lyst til å bare sette meg i bilen og kjørte i 100km/t inn i et tre.

 

[Gjest member-101642]

Ida, jeg føler med deg. En sånn nyhet er vanskelig å akseptere.

 

Guest_fuck*3: hvorfor?

[theoriginalAidskake]

Takk. Jeg fikk beskjeden i mai, men det er først nå jeg innså hva det betyr.

[Gjest member-101642]

Heldigvis finnes det alternative metoder for å få barn, men det blir liksom ikke helt det samme...

[Gjest fuckfuckfuck]

For jeg mista noe av det viktigste jeg hadde i livet. Kjæresten min. Nå har jeg ingen og ingenting.

[Pasient]

Ei jente er ikke alt her i livet.

 

Tro meg.

[Gjest Gjest_æææææ]

Huff. Venninden til søster og jeg har blitt skikkelig glade i hverandre, og jeg har oppdaget at søs har spredd masse søppel om meg over alt. Halve byen tror jeg er inngrodd runker. Brukte også dop og dummet meg ut (fikk panikk), bare sånn for å bekrefte all dritten søs har spredd. Supert. Bare supert. Nå må jeg nesten rømme byen, tror jeg.

[Cortinarius rubellus]

Er ganske typisk å måtte ha mye å gjøre for å koble ut hvis man ikke har det så bra.

Har du tenkt på psykolog?

Folk har tenkt på det for meg. Og tenker på det for meg. Men nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, NEI! Psykologer er for folk som har problemer. Folk som trenger å snakke. Folk som ikke har det bra. Aldri i livet om jeg skal ta opp plassen for noen som trenger det.

 

For du har jo det bra, du sover sikkelig...kutt ut med de fordommene, det er snakk om å løse ting og du tenker på "tar opp plassen til noen som ikke har det bra"...Du har ikke det bra, utifra det du sier. Jeg sier bare at en rett psykolog kan hjelpe deg med marerittene og takle de=)

 

 

Ida: Trist å høre Føler virklig med deg.

[Gjest guest]

@Ida; Jeg kan ikke innbille meg hvor ille det er å få en slik beskjed..

 

For du har jo det bra, du sover sikkelig...kutt ut med de fordommene, det er snakk om å løse ting og du tenker på "tar opp plassen til noen som ikke har det bra"...Du har ikke det bra, utifra det du sier. Jeg sier bare at en rett psykolog kan hjelpe deg med marerittene og takle de=)

Jeg har et tonn med fordommer. Ei i klassen fikk diagnosen depresjon og ble mye borte, o.l. Reaksjonen hjemme var at hun skulket og utnyttet det og ikke egentlig var syk. Det var også reaksjonen i klassen. Og da frister det veldig å si at man vil til psykolog? I think not. Jeg har det bra i forhold til veldig mange andre. Ene venninna mi har bulimi, og må vente i flere måneder på psykolog, kanskje pga slike som meg som "tar opp plassen" for å snakke om ting man ikke trenger psykolog til. Jeg ser hva du sier, men det eneste som skjer er at folk får vann på mølla og begynner å presse på meg til å gå til psykolog. Og jeg går ikke til noen som får 400kr timer for å snakke om innbilte ting.

[Gjest Guest_navn_*]

Så var det det igjen. Alt er innbilning. Akkurat som drømmene som gjør at du ligger å prøver og holde deg våken fordi du ikke vil drømme mer? Som trangen til å skade seg selv? Som alle tankene du sliter med som jeg ikke skal begynne å ramse opp her, men som både du og jeg vet er mange, og går utover livskvaliteten din (ikke så rent lite heller)? Den eneste innbilningen du har er at "Alt er fint", og den dukker kun opp når alternativet er å innrømme at du har problemer. Du gjør det og noen ganger, men det er fort glemt. Så er alt "fint" igjen. For du er jo i live (selv om du innimellom ønsker at du ikke var det), og det finnes jo folk som har det verre enn deg.

 

Riktignok har du sannsynligvis brukt flere timer på å tenke på selvmord enn flere som har tuslet innom en utenforstående person for å lufte litt tanker og følelser. Men du "hadde jo aldri greid å gjøre noe med det". Du "klarer" ikke. Mao, du ønsker det, men får det ikke til. Så lenge du ikke får det til, trenger du ikke hjelp, men hvis du får det til - er det tid for hjelp da? Du sier jeg tolker ting. Jeg gjør det. Men noen ganger er det faktisk ikke rom for tolkning. Det du sier betyr noen ganger bare en ting, og setter man de ulike bitene sammen, får man i hvert fall ikke et bilde av at du har det "fint". Du vet det. Jeg vet det. Flere vet det. Men du vet best, og alt er fint.

 

Selvfølgelig vet du best. Jeg prøver ikke å fortelle deg hva du tenker og føler - du forteller det til meg. Og så glemmer det, for å ta et oppgjør med dem innebærer noe du kanskje ikke er klar for, nemlig å åpne øynene for at det ikke er meningen at du skal ha det jævlig store deler av tiden. Selv om du av ukjente grunner mener det er sånn det skal være. Det har stort sett gått en vei de siste månedene, og om ting ikke snur seg av seg selv, hva er planen da? Jeg sier ikke at du må komme deg til psykolog, men før eller senere, helst før, er du nødt til å.. jeg vet ikke. Få det litt bedre med deg selv? For hvis ting fortsetter som nå, er jeg redd for at det fortsetter nedover med deg. =/ Kanskje blir det bedre med en ny start. Jeg håper det. Men hvis ikke?

 

Jeg håper ikke denne posten ble anklagende. Alt jeg vil er å være her, støtte deg, hjelpe deg hvis jeg kan. Men når alt er "fint", og jeg vet så veldig godt at det er det asolutt ikke, er det ikke lett å vite hva jeg kan gjøre.

[L4r5]

På tide med sytepost fra yours truly igjen.

Jeg er så utrolig lei av å gå rundt og ha vondt. Har jo fått den henvisningen til spesialist da, men det er så lang venteliste at jeg blir helt oppgitt. Jeg går rundt og har konstant vondt for tida. Da hjelper det lite at de "håper å kunne ta meg inn innen 07.12.08".

Prøvd å lese litt rundt om hva det kan være. Siden det ikke vises noe på røngtenbilder og blodprøvene var tvetydige så er den store frykten min fibromyalgi. Har sett min mor slite med det i mange år og jeg må si det er noe jeg er livredd for å ha. Det verste er at symptomene virker til å stemme ganske bra. Både med beskrivelsen av smerteopplevelsen og plassering. Og ikke minst det med røngten og blodprøver. Søvnproblemene mine passer tilogmed inn i sykdomsbildet. Det ante jeg ikke før jeg leste om det i dag. Faen, jeg blir gal av å bare gå og vente. Ikke vite noe.

 

Ellers så går det fryktelig opp og ned med meg for tida. Fra topp til bunn på et øyeblikk. Var en kjapp tur nede på butikken og i banken i dag. På tida det tok meg så gikk jeg fra en omtrent euforisk følelse av at det var sommer og alt var bra til å nesten bryte sammen i angst nede i byen. Skjelvingen, øresus, kvalme og hjertebank. Alt kom på en gang. Følte meg fysisk utslitt når jeg kom meg hjem igjen.

Det skal ikke være sånn. Er tom for beroligende også. Det har jeg vært i over en måned. Men så er det det å ringe legen da. Hvordan ser han på meg om jeg ringer og ber om nye? Jeg vet ikke hvor lenge han tenkte det var meningen at de skulle vare. Tenk om han tror jeg bare spør for å ha noe å ruse meg på?

 

Hvorfor kan jeg ikke bare være normal? Ikke noe sånn supermenneske. Bare normal. Det hadde vært så deilig å slippe alt dette.

[Cortinarius rubellus]

Vet ikke hva jeg skal si L4r5, vet åssen du har det og unner deg det ikke.

Man må bare prøve å leve, det jeg tenker på er hvor lenge klarer man det?

Hvor lenge skal man gå slik...jeg har ihvertfall ikke gjort noe for å fortjene å ha det sånn..ikke du heller. Det jeg syns blir toppen av kaka, er at det kommer når man prøver å gjøre noem ed livet sitt. Før kunne man ihvertfall dempe det, men det kan man ikke nå......det blir så mye man skal klare og når man har angsten\anfallene også så blir det ufattelig tungt.

[Catkin]

Ahaaa, det er jo sånn som mamma har jo.

[ArmenMinAU]

Dropp medisinene og takl angsten. Ellers vil du aldri komme over den. Du bør heller prøve å slå angsten, enn at den er der hele tiden. Å dempe den med medisiner vil man ikke komme noen vei med. Det samme gjelder for psykoser. Det gjelder å komme seg ut og finne sine måter å takle det hele på.

[Cortinarius rubellus]

Det er ikke bare å takle angsten...man blir sliten av 3-4 anfall hver dag..

Regnerm ed at du har hatt det siden du går så hardt ut?

For det er ikke bare............

Og psykose fungerer heller ikke slik at du kan styre det...ihvertfall ikke psykose...og ta de 2 i samme setning blir helt feil. Har hatt mange psykoser i livet mitt og du må ha hjelp til å komme ut..eller til det går over av seg selv. Sistnevnte kan være farlig siden man er i en helt annen verden når man har psykose.

[Alastor]

Dropp medisinene og takl angsten. Ellers vil du aldri komme over den. Du bør heller prøve å slå angsten, enn at den er der hele tiden. Å dempe den med medisiner vil man ikke komme noen vei med. Det samme gjelder for psykoser. Det gjelder å komme seg ut og finne sine måter å takle det hele på.

Jappjapp. Jeg har også hørt at man kan tenke seg til å bli frisk av kreften, det står kun på viljen din, og dette er helt sant altså!

 

(Det finnes faktisk folk som tror på dette..new age stuff..)

Endret 17. juli 2008 av Alastor

[L4r5]

Dropp medisinene og takl angsten. Ellers vil du aldri komme over den. Du bør heller prøve å slå angsten, enn at den er der hele tiden. Å dempe den med medisiner vil man ikke komme noen vei med. Det samme gjelder for psykoser. Det gjelder å komme seg ut og finne sine måter å takle det hele på.

Jappjapp. Jeg har også hørt at man kan tenke seg til å bli frisk av kreften, det står kun på viljen din, og dette er helt sant altså!

 

(Det finnes faktisk folk som tror på dette..new age stuff..)

En annen ting er at jeg faktisk klarer meg i lange perioder uten medisinering. Gikk fra desember til mai uten å hente. Men plutselig så kommer det og omtrent overfaller meg.

 

Skal legges til at når jeg leste gjennom det jeg skrev tidligere i dag nå så virket det veldig mørkt. Sannheten er at jeg har det som regel ganske ok. Men av og til så går ting skikkelig til dundas. Det var ikke meningen å skrive noe langt i det hele tatt tidligere i dag. Bare begynte å skrive og så ble det et litt lengere innlegg av seg selv på et eller annet vis.

[Cortinarius rubellus]

Sier vel hvor tøff angsten kan være når den truer nykterheten ( ingenting har trigga suget så hardt som de årene jeg har hatt angst nå)

Men jeg har tro på at EN vakker dag så blir det bedre, men det ligger masse jobb før den dagen kommer.

Hvis han har kraftige anfall og har opplevd at den veien funker...fint for han, gud vite hvor mange som ønsker at det hadde vært slik.

Hver dag prøver jeg å slå tilbake den jævlige angsten og er faktisk ikke redd den mer...utenom at hjernen tror automatisk under anfall at man dør.

Sier seg selv at når det går utover det fysiske så kraftig at man ligger å skjelver, hjertebank, pusteproblemer, tåkesyn, kvalme, problemer med å fokusere, konsentrere seg kan du bare glemme så er det ikke bare å trykke den vekk.

Endret 17. juli 2008 av Fluesopp

[Gjest afj]

Det høres lite fint ut å være plaget med så kraftig angst.

Hva skjer når man bare plutselig ønsker å slå til noe eller noen, krangle, skjelle folk ut, ødelegge vennskap og gode venners nattesøvn? Det kommer så i bølger, og man må bare gi delvis etter.

[Gjest gjesten]

Stole på vennene og det at de ikke føler du ødelegger....og så få det du må få ut ut.