Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Niqābninja]

Æsj. Jeg har vanskeligheter med jobb.

Først av alt er søknader møkkavanskelig. Hvordan i helvete skal jeg kunne klare å selge meg selv og innbille folk at jeg er den rette til jobben, når alt jeg gjør er å se ned på meg sjøl. Jeg skjønner forbanna godt at folk ikke vil ansette meg.

 

Så, av en eller anna sær grunn, kommer intervjuet. Sannsynligvis vil de vel bare se hva slags idiot som har sendt den fattige søknaden. Du veit; så de har noe å le av i lunsjen.

Og sett bort ifra det, så stokker det seg der også. Om jeg ikke klarer selge meg sjøl over en søknad, klarer jeg jo i hvert fall ikke selge meg sjøl face to face. Og som om det ikke var nok, så har jeg jo da ikke fullført vgs - noe som selvfølgelig alltid kommer opp.

Så jeg svarer at jeg var sjuk og at det ikke lot seg gjøre.

Holder det med det? Neida, de vil ha en fordypning av svaret. Og av en eller anna grunn føler jeg at de gransker meg, om mulig, enda mer nøye etter dette. Å slutte i skole og daværende jobb pga depresjon er tydeligvis ikke et vinnende argument. Who'd know?

 

Neste gang skal jeg si at det var pga kjemisk ubalanse i hjernen.

Det er jo tross alt ingen løgn det heller.

[Nie]

Dette kommer til å høres så feil ut, men Ida. Du burde ikke ha noe problem med å selge deg. Når jeg møtte deg fikk jeg ett av de mest positive førsteinntrykkene jeg noensinne har fått, du har en skikkelig utstråling, virkelig.

[aspic]

uff... nå er det slutt på den jobben jeg hadde fra slutten av januar. og nå klarer jeg ikke å skaffe meg en ny jobb. sitter bare hjemme for det meste og er ute sammen med kompiser en sjelden gang. Men får jo ikke noe penger av å sitte hjemme heller.

 

Må få opp motivasjonen til å gjøre noe nå. Blir så lett inaktiv når noe går meg imot.

 

Slet med personlig problemer før jul også og det virket som ting skulle bli bedre etter at jeg hadde fått meg en jobb, jobbet en kort periode i butikk før jeg fikk jobb som montør i et internettleverandør. Men så har det ikke vært noe å gjøre på en stund.

Kan vi bytte? Eg har jobba kvar einaste sommarferie sidan 8. klasse og fram til i dag. Denne sommarferien er eg nettopp ferdig med VGS, og skal mest sannsynlig studere til hausten. Då snakkar vi 5 år til med skule, samt jobbing i kvar einaste ferie for å få hjula til å gå rundt. Etter det? Håpe på at utdanninga mi gir meg jobb, og så jobbe til eg går av med pensjon. Er dette meininga med livet? Det blei litt svart/kvitt no, men har så INDERLIG lyst på ferie, reise vekk med venner, berre gjere kva EG vil når EG vil.

[Manfred]

Nå er jeg 26, og kanskje til høsten får jeg første ferien min på 10 år! Har alltid jobbet i feriene.

[Gjest _Unknown]

Det skjer vær bidige gang. Når jeg endelig får fatt på selvtilliten min, og får jobbet med den litt, får den litt opp. Opp nok til at det er merkbart, så setter hun i gang. Nei, da er det galt med meg, da er det galt, og det. For ikke å glemme det! Herlighet, jeg vet det for faen! Jeg vet at jeg har "ett par ekstra kilo", jeg vet at puppene mine er stygge, jeg vet at jeg ikke har en klassisk stil slik som henne, jeg vet at jeg kanskje BURDE hatt en annen frisyre, jeg vet ditten, jeg vet datten, jeg vet jeg ikke burde glise når jeg er glad, på grunn av de jævla hoggtennene. JEG VET DET. Men jeg trenger da for faen ikke å få det gnidd inn av min egen mor, hun skal liksom være glad i meg uansett hvordan jeg ser ut, jo!

 

Jeg er glad i moren min, og hun er en god mor. Det er ikke det, det er bare det at jeg er så forbanna lei av det evinnelige maset hennes. Jeg er så glad det bare er noen dager til jeg er ferdig med det, til jeg flytter ut igjen, og forhåpenligvis aldri flytter hjem igjen. Håper bare ikke hun bryter meg ned på de dagene, for jeg vet hun kan. Hun klarte det ganske godt i kveld. Jaja. Jeg har klart å bygge meg opp fra bunnen flere ganger nå. Skal vel alltids klare det igjen. Men satan, hun skal STØTTE meg, ikke gjøre det vanskeligere!

 

Sånn. Ferdig å rante nå.

[WarpX]

Så, av en eller anna sær grunn, kommer intervjuet. Sannsynligvis vil de vel bare se hva slags idiot som har sendt den fattige søknaden. Du veit; så de har noe å le av i lunsjen.

Jeg ler når jeg hopper inn gjennom vinduet, stapper smørbrødene og rundstykkene ned i halsen på dem og pumper dem fulle av bly. HAHAHAHA!!

[Gjest Guest_ukjent_*]

Orker ikke jobben mer. Klarer ikke mennesker mer. Sitter og røyker 5-6 røyk på vei til jobben slik at jeg får roet meg såpass ned at jeg kan fungere noenlunde på jobben. Her om dagen knakk jeg sammen, Maska sprakk, og jeg bare stakk av. Logget meg ut, og gikk bak lokalet og lot tårene trille. Forstår ikke att en såpass enkel ting som og gå på jobb kan være så utrolig vanskelig ...

[b-real]

Sa du ifra til noen at du bare stakk?

 

Er drit når en må være på arbeid og det virkelig ikke går å være på jobb. Been there done that :\

[Gjest Gjest]

Sa ifra til en kollega at jeg bare stakk en tur. Men det var bare fordet han stoppet meg i døra og lurte på hva som var galt. Jeg måtte bare bort, FORT!

[Allighiero]

Agharhag. At jeg må drive og analysere meg selv i speilet hele tida.. Hvorfor kunne ikke haka mi bare ha vært 2 cm lenger frem? Hadde forandra ansiktet mitt totalt..

Endret 10. juli 2008 av Machius

[marlboro!]

-

Endret 22. august 2008 av marlboro!

[Allighiero]

Long shot, og høres kanskje dumt ut, men før du gjør noe dumt prøv det her..

 

 

Om ikke annet så lærer det deg ihvertfall å tenke positivt..

Endret 11. juli 2008 av Machius

[aspic]

Linken fungerar ikkje hjå meg =o

[Eplefe]

Jeg er svimmel, lett i hodet, og har alle de kjekke angstsymptomene, bortsett fra skjelvingen. Jeg skjelver aldri når han gir meg angst. Jeg er ikke direkte redd for ham, tror jeg. Han har ikke slått meg på flere år. Vi hadde verdens beste forhold. Vi var som erteris. Hvorfor forsvant det? Hvorfor klarer ikke han å være glad i meg for den jeg er? Og verst av alt, hvorfor må verden være så jævlig urettferdig at når jeg nesten har fått kontroll på min egen angst i de situasjonene som skremmer meg, er den som ødelegger kontrollen jeg har min egen bror? >.<

Jeg er et forferdelig menneske, det må jeg være. Jeg klarer ikke la være å bli redd ham, jeg skulle ønske han bare var litt mindre aggressiv. Det hadde hjulpet så evig mye. Jeg er så ufattelig glad i ham, og jeg vet at han er det i meg og, men jeg takler det ikke mer. Håper han blir mindre aggressiv av å bli far, men hvis ikke vil jeg egentlig ikke være hverken gudmor eller tante. Men et nei tror jeg ikke han godtar, sånn egentlig. >_<

[ArmenMinAU]

Hva gjør du for å takle angsten, Eplefe? Jeg har de samme symptomene, men har lært meg å takle det mye bedre enn før. Likevel har det slitt og tært på meg så masse at jeg har mistet det meste av livet i meg, og jeg føler at det vil ta en evighet å bygge opp igjen "det gamle meg". Av og til føles det riktignok ikke slik ut, og at det hele vil forsvinne om ikke så altfor lenge, men denne følelsen ødelegges som regel av en natts søvn. Kan ikke beskrive hvor mye dritt angsten har skapt.

[Eplefe]

Jeg har bare lært å takle det, ved å til stadighet utfordre meg selv. Jeg er ikke lenger et omvandrende angstvrak, og det er litt deilig.

[L4r5]

Man vet jo innerst inne at angsten ikke er farlig. Det er bare en ulogisk fysioligsk(?) overraksjon. Jeg prøver å holde fast med den tanken. Prøver å tvinge meg selv til å tenke rasjonelt. Som eplefe sier, utfordre seg selv.

Lykkes i varierende grad. Det er å si, men ikke så lett å gjennomføre bestandig. Er jo en utrolig ubehagelig opplevelse.

[Gjest _Unknown_]

Tror hun virkelig ikke at jeg vet det? Tror hun virkelig ikke at jeg vet at jeg er en masete liten drittunge, og at jeg er så vettskremt for å miste folk at jeg halveis driver dem fra meg? Tror hun ikke jeg vet at han kommer til å bli lei meg, uansett hvor hardt jeg prøver å ikke være masete, irriterende, teit, og hele pakken? Men helvete da, jeg er forelsket, jeg vil helst se ham hele tiden, snakke med ham og ja. Og hun trenger ikke gni inn at han også kommer til å bli lei av meg. Jeg vet hun er lei av meg. Det gjør vondt å høre det, hun er tross alt moren min, men jeg takler det vel. Jeg skal snart flytte, får satse på ting blir bedre da.

 

Jeg er bare så utrolig lei av det, av at med en gang jeg tenker en positiv tanke som for eksempel "han er virkelig glad i meg", så kommer den kjerringa med noe ala "at han ikke er lei deg allerede". Jada, hun kan godt skjule det bak en spøk, men herlighet, jeg vet hun mener det, jeg har kjent henne en stund nå.

 

Unnskyld folkens, jeg bare klager, jeg.

[Gjest Confecta]

Hei

 

Min første post her i tråden. Tror kanskje jeg kommer til å henge her litt de neste månedene.

 

Fikk litt sjokk for ett par uker siden da jeg fikk høre av en psykiater at jeg mest sannsynlig sliter med angst og depresjon. Noe jeg egentlig ikke var klar over. Og at jeg har hatt det i fem år. Hvordan går det an å leve uten å være klar over å være deprimert? Vell, jeg har nok aldri vært så veldig lei meg, må i så fall ha fortrengt det triste. eneste måten jeg kan si å ha merket det på har vært at jeg ikke har følt så mye glede og engasjement de senere årene. Har i tillegg følt at min fysiske helse har blitt svakere. Men nå som jeg vet hva det er jeg sliter med går det iallfall an å prøve å få gjort noe med det, selv om jeg må ta lån i banken for å betale for psykisk hjelp. Synd det skal være så vanskelig å få en psykolog i dette landet. Folk står jo i kø for å komme inn på profesjonsstudie i psykologi. Litt greit å kunne samle tankene sine i en sånn tråd. For i minste rydde litt opp i eget hode selv om ingen andre skulle lest det.

 

Noen andre som har vært deprimerte uten selv å ha vært klar over det?

[Eryk]

Jeg har visst at jeg har vært deprimert, men man er jo helt bedøvet og tenker således at det alltid har vært sånn. På en måte.