Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[WarpX]

Bestemor døde i morges.

 

Jeg er emosjonelt upåvirket. Blir nesten i dårlig humør av at hun er død og jeg ikke er lei meg - var jo glad i henne, halloo! Bestemor! Trodde at jeg skulle bli skikkelig trist da vi fikk vite at hun hadde kreft, men er helt normal...

Mulig det trenger en liten tid for å synke inn...

Endret 1. juli 2008 av WarpX

[Demantios]

Bestemor døde i morges.

 

Jeg er emosjonelt upåvirket. Blir nesten i dårlig humør av at hun er død og jeg ikke er lei meg - var jo glad i henne, halloo! Bestemor! Trodde at jeg skulle bli skikkelig trist da vi fikk vite at hun hadde kreft, men er helt normal...

Slik var det med meg også for 2 måneder siden. Helt emosjonelt herdet i starten, men sorgen kom etterhvert. Tar nok bare litt tid til før det går opp for deg.

[Cortinarius rubellus]

Bestemor døde i morges.

 

Jeg er emosjonelt upåvirket. Blir nesten i dårlig humør av at hun er død og jeg ikke er lei meg - var jo glad i henne, halloo! Bestemor! Trodde at jeg skulle bli skikkelig trist da vi fikk vite at hun hadde kreft, men er helt normal...

 

Det er absolutt ikke noe galt med deg...det finnes INGEN fasit svar på sorg, alle reagerer forskjellig. Jeg har knust ting og knekt totalt sammen noen ganger og andre ganger har jeg knekt sammen i latter( men det kommer slående etterhvert).

Så ikke "stress" med det der, kroppen din gjør det etter sitt tempo og hjernen våres prøver alltid å forsvare oss.

Til og med angstanfall er en slags forsvars-greie fra hjernen.

Så bare gi deg tid og la det synke inn, ikke stress med det. Jeg kondolerer på det sterkeste.

Endret 1. juli 2008 av Fluesopp

[Keylar]

En stor klem til alle her inne som sliter. Jeg har det veldig fint om dagen og håper alle her har en bedre dag "i morgen" .

Endret 1. juli 2008 av Keylar

[pretensiøselns]

Den eneste jenta jeg noen gang har følt NOE sterkt for. Den som vekket følelser i meg som jeg aldri har hatt før. Den som sprakk illusjonen om at jeg aldri kom til å finne noen. Den eneste som noen gang har ønsket å vite mer om meg, den eneste jeg har følt som en likestilt person, den eneste som egoistiske meg ønsket å bruke tid på, vise omsorg for, forsørge. Den eneste som jeg hadde satset på som forsto tankene mine og godtok meg for den jeg er..

 

..fortalte meg nettopp at hun ikke synes jeg er attraktiv.

 

 

Jeg er knust.

 

Hun ødela årevis med arbeid for å la meg selv få ro rundt det å finne en partner, nå er eg der igjen.

 

Faen ta meg. Faen ta henne.

 

 

Hun var det eneste på 3 år som har fått meg til å føle levende, det eneste jeg virkelig har brent for den siste tiden. Hun var det beste som har skjedd meg på så lenge, men hun var kun en illusjon. Flørtingen var en illusjon, komplimentene var en illusjon. Alt var bare en lek i hennes øyne.

 

 

Her sitter jeg med fulltidsjobb resten av ferien, ambisjonene borte, engasjementet borte, henne borte.

 

 

Det værste er: Hun trenger meg. Jeg har gjort henne så mye godt, vært en stor positiv drivkraft for henne den siste tiden. Fortsatt sliter hun med selvmordstanker. Fortsatt har hun angst og vanskelige tider. Fortsatt kan jeg ikke legge henne bak meg. Hun trenger meg mer enn noen gang.

 

Så er jeg der, med mitt stolte fjes. Jeg har lovet henne å ikke lyge. Men kan jeg det? Hun har blitt forlatt så mange ganger. Jeg vil ikke bli slik som dem, de som forlot henne, løy til henne og bidro til å gjøre livet hennes vanskelig. Fortsatt stoler hun på meg og bruker meg som trøst.

 

 

Men jeg er død innvendig nå. Eneste som holder meg oppe er at hun trenger meg, når det er over er det ingenting som holder meg oppe.

 

 

Jeg mister grepet.

[Gjest gjest_skarpengland]

idag kom det ei jente på msn og spurte meg om noe. så spurte jeg hvorfor hun måtte vite dette.

da ble hun dritsur på meg og sa at ingen i byen likte meg og greier.

 

nå sitter jeg og har ett dypt sår i sjelen p.g.a dette.

[b-real]

Så hun har gått rundt i hele byen som du bor i å spurt om de like deg?

Ingen vits i å bry seg om slikt fjortis-snakk mann...

[Gjest Bajs_16]

Her sitter jeg, der sitter de..

For bare noen uker siden var alt på topp.. Nå sitter jeg alene med lite håp om å få en dame uten å være desperat..

 

Jeg slutta av med ei jeg rota med, fordi hun ikke ville ha noe serriøst (virker det som), det ville jeg. Dessuten var hun litt for umoden for meg..

 

Ei annen jente jeg liker skal være i USA i flere måneder fremover, og jeg har allerede drept det som fantes imellom oss (fordi jeg ville ha noe serriøst med hun jeg skrev om ovenfor).

 

Jeg har egentlig ødelagt for flere jenter jeg er interessert i... Bare fordi jeg ville være trofast... Så nå, nå er det kun ei jente jeg liker godt, men hun bor langt borte fra meg, og jeg har ikke truffet henne.. Dere tror kanskje at det er umulig for meg å like noen som bor så langt borte og som jeg aldri har truffet, men det gjør jeg faktisk..

 

Men her sitter jeg å sipper på et forum som en annen attentionwhore.. Bare fordi jeg ikke har noen å fortelle dette til..

[b-real]

Hvis du er 16...slapp av..er så mye fisk i havet at du finner deg nok noen å være glad i

 

OG ja, det er mulig å like folk en ikke har møtt.

[Nistelrooy]

Bestefar døde forrige uke og ble begravet i dag. Veldig trist. Jeg har ikke tenkt på noe annet de siste dagene.

 

Men han fikk hvertfall en verdig begravelse.

[b-real]

Selve begravelsen er en fin ting...et siste farvel. Du stenger iallfall ikke tankene om at han har gått bort og det er en bra ting.

Er det vanskelig å prate om det for deg til andre?

[Nistelrooy]

Ikke sånn spesielt. Helt normalt vil jeg tro. Blir jo litt trist når jeg snakker om det.

[Gjest Guest_Bleh_*]

Jeg hater meg selv som må gjøre dette. Som ikke greier dette. Som ikke orker dette. Som stikker av som en hund med halen mellom bena, og sier at "neste gang blir det bedre". "Neste gang skal jeg skjerpe meg". Det kan jeg ikke love. Men jeg kan love at jeg skal prøve. At det blir bedre, om ikke bra. At ting blir, ikke enklere, men greiere. At det er snakk om noe annet. At når jeg kanskje får noe å gjøre. Noe å forstyrre meg, så greier jeg å holde ting bedre unna. Så kan jeg dytte tankene og følelsene bort litt. Litt lengre. For nå greier jeg det ikke. Ikke med nye ting, nye tanker, nye opplevelser, nye skuffelser ..... og jeg ikke har noe annet å jage dem bort med enn Zelda. Det går ikke. Jeg må ha et "hjemme". Et sted som også er mitt. Da. Egentlig nå, men det går ikke.

 

Jeg er så veldig, veldig lei meg. Jeg vet hvor skuffet du er, hvor lei deg du er .... Ikke tro at jeg ikke er det. For jeg er det. Og jeg føler meg så skyldig. Så svak. Så ubrukelig. Så verdiløs. Så ..død.

 

.

.

.

 

 

Hvorfor kan ikke ting bare bli bra når folk prøver å få dem bra? Sånn ... poff, og så er alt helt perfekt? Det skulle gått an å finne opp noe slikt. En drikk eller noe. Så hadde alle fått det fint. Alle i denne tråden og alle i verden. Men selvsagt går det ikke. Men tenk så fint det ville vært.

 

 

Så hadde vi sluppet lilla tau ..............

[Tharos.]

Nesten flaut å skrive noe så lite viktig som dette men:

Huff, jeg er lei av å få følelser for damer jeg aldri i verden kunne blitt sammen med.

 

End of statement. (Ha en fin sommer, folks og folkettes! )

[J@cob]

Nesten flaut å skrive noe så lite viktig som dette men:

Huff, jeg er lei av å få følelser for damer jeg aldri i verden kunne blitt sammen med.

 

End of statement. (Ha en fin sommer, folks og folkettes! )

 

Lite viktig ville jeg ikke kalle det. En forpult irriterende katalysator for ett forpult stort snøskredd av iskald bæsj, er mer det jeg ville kalt det.

[Christian86]

Hater livet....er bare lidelse fra man våkner til man legger seg. Går og ser frem til jeg kan legge meg fra jeg våkner. Da får jeg ihvertfall "fri".

Utenom de få gangene jeg våkner med anfall, men de er sjeldne.

Joda stå på din sopp....og det blir bare verre...prøver å ha kontroll på det og jobbe med det.....men det blir bare verre alikevel. Lurer på hvor lenge jeg klarer å holde ut med sånn det er nå. Visse ting som er ufattelig fristende nå og hvis jeg ikke finner en løsning så vet jeg ikke lengre. Man blir sliten og man har grenser........så med andre ord jeg er redd. De sier at alle er født av en grunn...et ord til dere som mener det: pissprat.

Livet er og blir en jævla prøvelse...hvor mye holder man ut før man blåser huet av seg eller hva enn man gjør.

Føler at det spiser meg opp, den jeg føler jeg er bare forsvinner bak likgyldighet og egosentrisme siden man blir så opptatt med takle dagen.

Hvorfor jeg skriver dette her, vet jeg ikke.......Håper vel at andre vet åssen dette er, men samtidig så unner jeg ingen å ha det sånn.

 

Jeg sier alle er til for en grunn, og jeg sier at ting løser seg til slutt. Du vet hvorfor jeg kan si det, du har brukt mye av tiden din i samtaler med meg, og du vet at selv dne håpløse situasjonen jeg var i løste seg.

Jeg vet ikke hvorfor du er til, men jeg vet du har minst to som bryr seg om deg. For min setter jeg stor pris på samtalene, for du er en av få som kan virkelig relatere seg til situasjonen.

Og forbausende nok kan jeg stole på deg, selv om jeg ikke har møtt deg. Så for min del er jeg glad du er til, tro det eller ei.

 

Så ja, jeg vet hvordan det er, men min situasjon løste seg, og jeg gir ikke deg opp, selv om du selv kanskje ønsker det, men jeg gjør ikke det.

[Christian86]

*sukk*

jeg skal være ego nok til å si at når jeg nå har den minste grunn til å tro at noe ikke blir slik som jeg håpet eller noe jeg gledet meg til, så avlyser jeg bare og gjør noe annet.

 

Siden mai har minst 4-5 ting jeg har gledet meg til blitt avlyst eller endret slik at det ikke lenger var noe moro, dette var ting jeg så frem til og gledet meg veldig til. Men hvor den andre parten eller andre partene lot til å drite i det, eller ikke brydde seg særlig. Det stikker hardt, spesielt når halvparten av livet ble ødelagt pga det andre mennesker gjorde mot deg, smerten de påførte med deres likegyldighet, manglende omtanke eller behov for å tråkke ned noen.

 

Værste er å tenke på at foreldrene viderefører det, jeg vet ikke om det er meg, eller deres manglende tenkning før de snakker, eller om de har en dårlig dag når de sier det.

 

Jeg setter ikke så altfor stor pris på foreldrene til tider. jeg fikk diagnose, faren min føler for vondt om det, og kan ikke snakke om det.

Før en vennemiddag fikk jeg beskjed om at hvis noen spurte hvordan jeg hadde det, så skulle jeg ikke nevne diagnosen. Ikke vet jeg om det skyldtes at de ikke ønsket det eller at det ville ødelegge middagen.

 

Moren min er slik at sinnet og følelser tar overhånd før fornuften. En gang hadde jeg mange jobbintervjuer og visste ikke når jeg var ledig og ikke. Jeg kunne ikke kjøre henne til et legebesøk, fordi hun misforstod, så stormet hun inn på rommet og kjeftet meg huden full. Faren min tok hennes forsvar, selv om de fikk vite de hadde misforstått, likevel kjeftet de og sa ikke unskyld.

Han ba meg være rolig mens hun kjeftet på meg. Etterpå var jeg så nervevrak at hadde ikke de vært i huset kunne det gått fryktlig galt.

 

Dette har skjedd ofte. Jeg ble mobbet, hun sa de skammet seg over at jeg ikke sa noe til dem, og over meg som ikke sa noe generelt.

Jeg fikk hasteplass på BUP, hun kjeftet på meg og prøvde å legge skylden på meg.

 

faren min sa jeg bare skulle la være å si noe, siden hun hadde det vanskelig på jobb, så skulle en helst tie om det.

 

Vennene mine behandlet meg som dritt, hun sa "sikker på at det ikke er deg som er problemet da?"

 

Så er det de gangene hun fremstiller det ovenfor faren min som at jeg er super sur, skjeller henne ut osv, når det eneste jeg gjorde var å heve stemmen pga hun provoserte meg og lo når jeg ba henne la være.

Hun maser på meg, vet jeg ikke liker det, men gjør det likevel, jeg blir sur, jeg får skylden.

 

Hun slenger sine meninger om at jeg liker å bruke joggeukse og sier det avspeiler dårlig på dem, hun flyr i flint for småting.

En gang glemte jeg gress til marsvinet, jeg fikk så mye kjeft for det at jeg rispet meg i armen. På bursdagen til kameraten min ungikk jeg å ta av meg slik at de andre kunne se det.

 

Blir jeg sur fordi hun sier ting, så er det alltid "hva feiler det deg i dag?!", "ikke tro du er supermann", "hva feiler det deg??" osv...skal ikke tro du er noe, tror du det får du irettesettelse....værst er at faren min bare ser på det og aldri sier noe til henne.

 

Sukk, forstår ikke hvorfor de sier dette av og til Det virker som følelsene tar overhånd og de blir som barn, bare sier mening deres og ikke tenker på hvordan den treffer. For ellers er de veldig snille også, moren min betalte første året på kampsport for at jeg skulle få noe å gjøre, og faren min er med å spleise på en mac som vi skal bruke sammen. De er sånn sett verdens snilleste foreldre, men de sier og gjør mye sårende som gjør at jeg blir lei meg og missliker dem veldig til tider, og noen ganger går det så langt at det de gjør mot meg kunne sendt meg over klippen, men jeg greier alltid å hale meg inn igjen.

 

beklager rotet, men skrev bare mens tankene gikk ned.

Endret 3. juli 2008 av Christian86

[WarpX]

Jeg sier alle er til for en grunn, og jeg sier at ting løser seg til slutt.

Den eneste grunnen man er til for, er for å lære av hendelser og situasjoner gjennom livet - og de finnes det jammen nok av. Jeg for min del tror ikke min situasjon (uten å utdype) løser seg før jeg ligger under torva. Satans drittverden.

[Cortinarius rubellus]

Kunne ikke vært mer enig, uten å si mer om det.

[trudest]

Det var veldig mange som synes en slik tråd var svært bra for forumet og dem selv.

Folk fikk sluppet løs sine dype sorger og fikk tips og råd.

Dessverre kom det noen personer som bare var ute etter å lage kvalm, disse vil jeg at ikke skal se på denne tråden engang, og i hvertfall ikke poster.

 

Tråden ligger nå i "helse" og innleggene skal derfor følge standaren for kategorien, altså, det vil forkomme nulltorrense på spam og hetsing av person på hviken som helst måte.

Innlegg som ikke følger reglene, evnt. personer som benytter dette som ene generell cahattetråd vil oppleve konskvenser av sine handlinger.

 

Dette er en tråd for å få sluppet løs sine sorger og depperesive tanker, innlegg som ikke følger dette vil bli slettet uten varsel.

 

 

Så da prøver vi på nytt.

 

#Denne tråden er for å slippe løs sine depresive følelser og gi råd.

#Ikke kommenter kommentarer på en negativ måte.

#Ikke være nedlatene mot folk som poster sine tanker, følelser osv.

#Ikke gidd å poste håpløse ting som; "Å nei, jeg tapte i CS _whine_,_whine_!!1!!"

 

Nye regler;

 

#Innlegg ved bruk av gjestefunksjonen skal være av den grad sensitiv og alvorlig art at man ikke ønsker å få slike personopplysninger knyttet til sin person på forumet.

#Det skal ikke forkomme misbruk av gjesteposting, som at at folk ikke orker å logge seg inn, f.eks.

 

Håper på bedre lykke denne gangen.

 

Moderatoredit: Dersom denne blir godtatt av andre moderatorer/admins og ikke blir stengt vil det bli utdelt advarsler til ALLE denne gangen som kødder.

 

Jeg forstår ikke hva godt som kan komme ut av å dvele ved depressive tanker med folk som ikke er profesjonelle.

 

Jeg vil anbefale dere å skaffe psykolog hvis dere virkelig sliter med depressive tanker over lenger tid. I verste fall kan man få god hjelp på psyk. sykehus.

 

Lykke til alle dere som skriver her:)